Kakao og en aldri så liten våkenatt

Sitter i stua med en kopp kakao og håper Jon Blund snart vender tilbake. Har ligget våken en times tid, og nå orka jeg ikke mer. De siste nettene har jeg vært så varm! Jeg som trodde jeg var over disse hetetoktene. Har skrytt Nattlysoljekapslene opp i skyene til alle som ville høre på, og virkelig anbefalt produktet. Åsså går det pluitselig hen og mister effekten sånn over natta omtrent. Er det mulig da?

Den lille overnattingsgjesten vår sover som en engel. Tok runda med nattaklemmer rett før 21 og la seg uten protester, en times tid på overtid. Like blid og skjønn som da ho sto opp. Men det er ikke snakk om en litt rolig overgang til senga, nei her er det full guffe helt til de lyse lokkene lander på puta. Det er en utrolig enkel unge å ha med å gjøre, selv om ho nok er litt i trassalderen nå. Det er ikke lange veien mellom hengeleppa og smilet, men heldigvis går det like fort over som det kommer. Ikke spør ho etter mamma heller, men vi snakker om ho. At ho er på ferie og har dratt avgårde i flyet. Og det er liksom helt greit det. Iallefall foreløpig. Men vi er jo enda tidlig i passeperioden, så det kan vel forandre seg om jeg er riktig uheldig. Ho har jo aldri vært her lengre enn ei helg tidligere.

Ho spør derimot etter onkelen innimellom. Han som ikke lengre er noen onkel, som ikke bor sammen med tanta mer og liksom er ute av bildet nå. Det er trist. For hva sier en til en to-åring annet enn at han er hjemme .. Jeg savner han også. Men sånn er jo livet, noen kommer og noen går, så får en bare innrette seg deretter. Spesielt når en ikke har noen innvirkning på det selv, da er det bare å godta at det ble sånn og håpe at de valgte rett.

Nå skal jeg tusle ned i senga igjen og håpe at det fungerer litt bedre enn sist jeg lå der …

God natt! :o)

Jeg er litt opptatt for tia ..

.. og grunnen er denne her som sitter på fanget. :o)  Jeg er småbarnsreservemor for en ukes tid. Min datter er på ferie i Tyrkia og jeg sa jo selvsagt ja til dette her for flere måneder siden. Sånn at om ho fant en tur så skulle selvsagt jeg trø til som barnepasser. Det var jo ikke noe problem i det hele tatt. Ikke visste jeg da at det ble midt i jobbinnkjøringa. Dårlig timing altså. Men det får så være. Det er jo bare en uke, så det skal sikkert gå greit! Vi koser oss iallefall her, selv om jeg skjønner at det er lenge siden jeg har hatt ansvar for så små unger over tid.

Ho er i barnehagen på dagen, så ho sysselsetter meg ikke hele døgnet. Det bare kjennes sånn ut. – Mormor, bæsje potta!! Og da er det jo bare å løpe vettu, for å sette seg på badegolvet en halv times tid mens ungen sitter på do. Ellers skravler ho i ett, og forlanger et svar! Her nytter det ikke å bare si ja og ha der en tror det passer. Så dette innlegget har jeg snart brukt to timer på å få ut på nettet. To timer med diverse avbrekk og mer eller mindre glupe diskusjoner og samtaler med lille snuppa mi.

Legginga og nettene går helt greit. Selv om jeg er våken bare ho snur seg. Piper ho litt i søvne så kan du være sikker på at jeg står over ho og føler meg frem etter sutten og kosefilla før ungen har tenkt å åpne øynene. For ho hadde jo ikke noen planer om å våkne nå!

I dag morges måtte jeg til og med våkne ho. Jeg skulle til lymfemassasje kl. 9 og det ble jo litt stress når ungen ikke engang var våkna til ti over 8! Men det gikk. Det meste går jo egentlig, om en bare legger godviljen til. Litt stressa var jeg da jeg akkurat rakk timen min, men da skulle jeg jo bare ligge der og bli trøkka på en times tid, så pulsen fant raskt tilbake til normalen igjen.

Fikk en fantastisk nyhet da jeg var der hos fysioterapeuten min. Hmmm .. hørtes kult ut! Min fysioterapeut. Jeg som aldri har satt mine bein hos sånne behandlere før .. en skal jaggu med gjennom mye når en kommer i reperasjonsalderen! Men altså. Den gode nyheten. Fysioterapeuten min skal vikariere en stund hos noen andre fysioterapeuter og der er de godkjente for at jeg kan få refusjon med den henvisninga jeg har fått fra legen min. Dette var en av de plassene jeg ble avvist fordi de hadde helt fullt og lange ventelister. Men nå blir jeg med behandleren min til denne nye plassen og får de timene jeg trenger uten å betale mer for det! Det som til nå har kosta meg 500 kroner pr. uke. Kan det bli bedre?

Det er nesten så jeg begynner å tro på den der at alt ordner seg for snille jenter. Jeg som igrunnen bare har fnyst av det teite utsagnet. For ingenting ordner seg for noen som ikke gjør noe for det selv .. sånn in the real life. Det er iallefall min erfaring, til nå ..

På jobben gikk det også tålig greit. Hjernen jobber på høygir, med ting jeg tidligere gjorde helt automatisk, men det blir vel bedre etter hvert det også. Det er jo ingen andre enn meg selv som stresser med det, men så klarer jeg til gjengjeld å stresse meg opp da! Jeg som omtrent alltid har klart å holde meg rolig og avbalansert i jobbsammenheng. For jeg visste jo hva jeg skulle gjøre og alt lå i fingrene på en måte. Men nå stresser jeg. Såpass at skuldrene henger fast i ørene og nakken er helt stiv når dagen er over .. Fryktelig irriterende spør du meg.

Men nå er det helg og i morra tidlig kommer nok et barnebarn og skal være her noen timer. Så denne helga blir det nok ikke gjort så mye fornuftig verken på terrassen eller i hagen. For ikke å snakke om den Ikea-hylla som ligger på soverommet og bare venter til noen gidder å pakke den ut og skru den sammen .. sånn at jeg kan få litt orden i sakene der nede. Har sett frem til det, men må visst drøy’an noen dager til. Til mandag kanskje?

Nå er det snart reker her. Sammen med sønnen, kjæresten hans og barnebarn som akkruat nå synger Fader Jakob så det ljomer i veggene her. Hehe, ikke noe tyder på at ho snart skal i seng. Men jeg har fått lov av mora til å drøye det litt i helgene. Så ho skal få spise sammen med oss iallefall, før roen senker seg og vi kan innta sofaen nede med beina høyt og et eller annet uinteressant tv-program på skjermen.

Ha en fin kveld dere der ute – og god helg! :o)

En epoke er snart over

Ja, og da sikter jeg ikke til min tid som nav-snylter. Selv om jeg håper den også er over om ikke så lenge. Det som er over er at det snart er slutt på at tre generasjoner bor i samme hus her .. Min datter har kjøpt seg hus! Eller en del av en liten tomannsbolig da. Jeg er kjempeglad på hennes vegne, og krysser alt for at dette skal gå bra. Men jeg kommer til å savne de der inne på hybelen. Kommer til å savne lydene av barnebarnet mitt, enten det er hyling eller latteren. Det kommer til å bli veldig rart .. Barnebarnet har jo alltid bodd her.

Lykken er jo at ho ikke skal flytte så langt! Det er bare litt nedi bakken her, nærmere sentrum. Tar vel 15 minutter å gå eller deromkring. Så selv om vi nok ikke kommer til å ha kontakt hver dag, så blir de ikke helt borte. Har ikke sett leiligheten enda, så det blir veldig spennende når ho overtar i slutten av måneden.

Ellers var det mer slitsomt å være på jobb enn jeg trodde. Jeg sovna litt over 21 i går, noe som nesten aldri skjer. Jeg er bare ikke av de som sovner foran tv’n! Også en av tingene drømmemannen og meg ikke helt har felles. Men noen ganger er det vel bare min tur også. Og det var tydeligvis i går. Ikke nok med det, jeg sov til 8 i dag morges også. Helt av meg selv. Jeg som var redd jeg ikke kom til å sove noe i natt egentlig. Hadde så mange tanker flaksende rundt oppi øresusen at det nesten ble litt vel mye på en gang ..

Jeg er veldig glad jeg ikke skal jobbe i dag også! Men jeg gleder meg til i morra. Selv om det nok var litt vanskeligere enn jeg trodde dette her. Men det skal gå bra. Etterhvert. Det er jeg ganske sikker på. Får bare innstille meg på at de dagene jeg ikke er på jobb, de må brukes litt til å komme til hektene igjen. Derfor er sikkert annenhver dag ganske greit sånn til å begynne med.

Akkurat nå sitter jeg her og venter på feieren. Flaks at han kom i dag iallefall, for jeg har jo ikke tenkt meg noen plass. Alle årene tidligere har han kommet når jeg har vært på jobb. Og dermed er det blitt dårlig med feiing her i pipa. En spør liksom ikke om fri for sånt! Må være årevis siden egentlig .. Han må opp på loftet for å feie og ned i kjellerstua for å ta dritten ut. Dekk til alle plasser feriren skal gå .. sto det i skrivet som kom i posten Jaha!! Det er jo lett. Jeg har gjort som jeg ikke forsto den der, og ikke dekka til noe. Får heller ta litt rengjøring etterpå. For så ille kan det vel ikke bli? Eller?

Sola skinner, himmelen er blå .. nyt dagen den kommer aldri tilbake! :o)

Første dag på jobb

Hjertet dunka hardt da jeg parkerte utenfor jobb. På en måte hadde jeg bare lyst å dra hjem igjen. Plutselig ble hele greia litt skummel og det var temmelig flaut å skulle gå inn den døra der ..
 
Jeg fikk en perfekt plass med ryggen inntil veggen. Litt sånn i en krok på en måte, selv om det mangla en vegg. Jeg håper jeg får beholde den pulten og den plassen, så jeg slipper og flyttes rundt i hele lokalet i fremtiden. Som en kasteball. Som en rotløs ting som ikke hører til noen plasser. Det er faktisk temmelig slitsomt!
 
Egentlig hater jeg åpne kontorlandskap. Uansett hvor fint og fjongt og lyst og flott det ser ut, så er det ikke en ideell plass å oppholde seg time etter time, år ut og år inn. Det er urolig og ståkete og litt vanskelig å konsentrere seg fullt ut om det en egentlig er der for. Lurer litt på hvilken tulling som fant ut at det skulle være så bra. Garantert en som sitter aleine inne på sitt flotte, store, lyse kontor og bare såvidt stimer forbi oss andre vanlige dødelige som er studd sammen som høns i et verperi.
 
Innrømmer glatt at jeg er sær der. Likevel har jeg holdt ut i dette åpne, flotte landskapet i 7 år. Og finere og finere blir det. Sånn å se på. Med tepper på gulvene og støyplater på veggene. Det er jo greit nok. Men det er jo ikke akkurat ekkoet og fottrinnene som lager mest bråk, det har de jo tatt knekken på etter alle kunstens regler. Det er de som fyker frem og tilbake fra alle kanter. De som er så gamle at de har glemt alt om ute- og innestemme fra de gikk i barnehagen. De roper til hverandre, snakker i telefonen, trasker rundt bak ryggen min, stopper opp og diskuterer med en annen person akkurat der jeg sitter å prøver å jobbe. De tar ingen hensyn. Ikke engang i “stille soner” eller etter at de har innført “gangveier” .. Konklusjon: Åpne landskap funker bare på papiret!
 
Bare det å sette seg bak DEN skjermen igjen var nesten nok til å miste motet! Den var jo diger! Jeg som nå er vant til min lille, søte bærbare greie på 12 tommer eller deromkring satt plutselig å glodde i en diger widescreen på størrelse med tv’n på hytta .. Men en fordel var det jo også da, jeg forsvant jo nesten bak den. En aldeles perfekt gjemmeplass for ei litt vettskremt, tilbakevendt typografkjærring.
 
Jeg fikk fire enkle sider å jobbe med da jeg kom. Sider som egentlig grenser til det kjedelige, ja, gørrkjedelige og helt uutholdelige under normale omstedigheter .. Sider jeg kunne produsere i søvne for et halvt års tid siden. På no time.
 
Men jaggu sleit jeg ikke litt med disse! Hurtigkommandoene, hvor faen var de blitt av? Hvorfor får jeg ikke kontakt med printeren? Innstillingene i Photoshop er helt på trynet! Hjelp!! Hvordan skal den hersens bildeboksen legges ut? Og hvor pokker finner jeg dagens “papirpakker” i dette idiotiske systemet ..
 
Fanken så lyst jeg hadde til å grine noen ganger! Ting som før bare satt i fingrene, som jeg aldri tenkte over engang, som gikk helt automatisk, omtrent i søvne, hvor har det tatt veien?
 
Var det godt å være tilbake? Tja, på en måte, fordi jeg er ikke skapt til å gå hjemme aleine hele dagen. Det er unormalt og ikke som det skal være. Nei, fordi jeg følte meg som en dust rett og slett!
 
Men det blir sikkert bedre, etterhvert .. I mellomtiden får jeg bare fortrenge alle de dumme tankene. Fokusere på at dette er et skritt på veien, en begynnelsen på fortsettelsen, og sakte men sikkert vender mitt gamle jeg tilbake.
  
Jeg hater å føle meg så liten, ubrukelig, udugelig og treig. Helt uten betydning rett og slett .. Uten meg går alt helt bra, jeg betyr faktisk ikke en dritt .. ikke nå, det er ingen der ute som virkelig trenger meg. Som får en bedre dag fordi jeg er til stede.
 
Men jeg trenger jobben! Jeg trenger kollegaene mine. Min hverdag blir helt annerledes når jeg bare kommer igang skikkelig igjen. Når jeg finner igjen gleden ved å ha en jobb å gå til hver dag, gleden ved å være der, gleden over å høre til en plass. Bare jeg kan få hjernen til å fungere igjen!
 
Krysser fingrene og håper dette blir bedre etterhvert. Når hjernecellene igjen husker hva som må gjøres, og kan sende de rette signalene ut i fingrene, slik at de gjør det som må til for å få rett resultat på skjermen. Kjapt og greit, uten å sitte der å tenke, lure, gruble .. Herregud, skulle jo nesten tro jeg hadde hatt hjerneslag eller noe!
 
Det var godt å kjøre avgårde til jobb i dag morges, det var veldig godt. Jeg følte på en måte at jeg hadde et liv igjen. Men det er løgn og si at det ikke var vel så godt å sette seg i bilen igjen etter endt arbeidsdag.
 

Puuuuh .. denne dagen var ikke en av mine beste …

Det var så mye jeg skulle sagt ..

.. på møtet med nav og arbeidsgiver her i forrige uke! Men det er jo litt seint å sitte her og gruble på det nå da. Typisk meg. Jeg er ikke helt flink til å snakke i “store” forsamlinger. Og da spesielt ikke om meg selv. Det hjalp jo heller ikke at jeg følte alle som satt rundt bordet der allerede hadde bestemt seg for at jeg hadde psykiske problemer og at de var grunnen til at jeg ikke hadde vært på jobb de siste månedene.

Jeg var heller ikke helt forberedt på at jeg hadde vært borte så mye de siste 7 årene. Har vel igrunnen ikke tenkt på det som sykdom de gangene jeg var vekk. For de var jo et resultat av at jeg hadde operert litt her og der. Og det går jo aldri helt bra, eller som det skal, når jeg lar noen kutte i meg.

Halvannet år av de siste sju årene hadde jeg vært sykmeldt. Det høres jævelig ut spør du meg. Min overordnede synes også han kunne se et visst mønster i dette fraværet mitt. Mer utdypet han det ikke, men jeg vet jo at det for det meste har vært på høsten/vinteren. For det er da jeg har fått time til disse operasjonene.

Første gang hadde jeg en øyelokkoperasjon. Fordi jeg alltid hadde så migrene, og legen min mente at det var mulighet for at dette kunne hjelpe. Garantere det ville han ikke, men det var verdt et forsøk. Som den effektive jeg da var, fikk jeg faktisk en time rett før jul. Da var det jo noen fridager i etterkant, og det burde jo vært nok. Mente jeg. Men det var helt feil. Tror jeg var vekk 3-4 uker etterpå. For jeg så ut som om jeg hadde vært i krigen, var så blodig og hoven rundt øynene at jeg nesten ikke kunne se de .. og livredd, det var bare fornavnet!

Andre gang hadde jeg tre operasjoner i løpet av noen måneder på høsten/vinteren. Skulle egentlig forsøke å unngå å fjerne livmora, men etter to forsøk med brennig og fjerning av livmorhinna uten at det hjalp, var det ingen vei tilbake. Tre narkoser på noen få måneder. Og etter siste inngrep skjedde det jo selvsagt noe som gjorde at det ble betennelse inni der. Så da tror jeg nesten jeg hadde bortimot to måneder hjemme – igjen!

Men da ble det også slutt på blødningene. Mensen som hadde fulgt meg omtrent daglig i nærmere 7 år var endelig over! For en lettelse det var. Jeg hadde så lavt jerninnhold i blodet på slutten at legen mente det var rart jeg var oppegående. Men jeg var vel nesten ikke det heller. Jeg gikk på trass. En stund fikk jeg B12 sprøyter, men det hjalp jo ikke en dritt fordi blødningene var der hele tiden.

Siste inngrep var denne hersens åreknuten min da. Og det var jo helt mislykka hele greia! Hele lysken ble betent og jeg kunne nesten ikke gå på flere uker. Også her tror jeg sykefraværet ble bortimot to måneder.

Innimellom har jeg vært den heldige bærer av svineinfluensaen. Med lungebetennelse og hele pakka. Halvannen til to måneder der også. Så har blodtrykket mitt vært skyhøyt i nesten ti år. Helt til jeg skifta lege og fikk nye tabletter. Først da begynte det å stabilisere seg. Når det ramla på plass slutta også migreneturene å dukke opp sånn i hytt og pine. Men innimellom disse litt sære tingene så har jo også jeg hatt noen normale influensaer, forkjølelser og omgangsyker. Slik som alle andre.

Migrenen har også gjort sitt til enkeltstående dager. Det vil si, det kunne vært enkeltstående dager, men før vi ble en ia-bedrift og en brukte egenmelding, så telte de jo tre dager selv om jeg var vekk en! Litt kjipt det ene året jeg hadde vært vekk fire dager på egenmelding, men fikk fravær på 12! Med advarsel i forkant og hele pakka. Heldigvis er migrenen nesten hel vekk nå, etter at blodtykket er stabilisert og fettprolapsen bak øyelokkene skrapt vekk.

Men før all elendigheta satte igang, før overgangsalderen gjorde sitt inntog i kroppen min, da var jeg aldri syk!! Jeg visste ikke engang hvem fastlegen min var. Jeg ble jo faktisk henta til denne jobben jeg har i dag, fra en annen avdeling, fordi jeg var så stabil og lite sykelig. De trengte noen sånne i en avdeling som ellers sleit med fraværet .. Jaja, tanken var jo god da, men det er ikke alltid tingene blir som en forutså.

Jeg klarte jo til og med å glemme å nevne overgangsalder, hetetokter og annen elendighet som har fulgt med dette. Nettene som ble som varme bad i min egen svette, søvnen som forsvant. Det var det legen som skøyt inn i ei bisetning. Og der er vel mye av grunnen til at det har gått som det gjorde. Hormoner på tur kaller jeg det. Nesten som i den hormonelle tenåringstiden, bare mye, mye verre ..

Tar en i betraktning at de siste sju månedene av fraværet mitt har vært nå, etter jeg møtte veggen eller hva det var, så synes jeg jo ikke dette er så ille jeg. Det er iallefall en veldig god grunn for det. Og det er ikke fordi jeg har sittet hjemme og deppa og hatt vondt av meg selv! Men det fortalte jo ikke denne fraværsstatistikken noe som helst om. Her kunne de bare se fraværet og tidspunktene. Etter min mening synes jeg det blir et helt feil bilde. Av meg. Av sykdomsbildet mitt. Av alt. Og det irriterer meg mer og mer jo mer jeg tenker på det!!

En fin blanding av allergi og tinnitus

Denne natta har vært litt rar. La oss kjempetidlig, rundt 22.30, noe som nesten aldri skjer her i dette huset. Normalt runder klokka midnatt før vi finner senga .. Men etter å ha vært i hagen og jobba hele dagen, avbrutt av litt barnebarnbesøk med foreldre sånn midt på, var vi faktisk veldig klare for senga både drømmemannen og jeg.

Så slo øresusen til på full guffe!! Selv puta med regnskoglyder hjalp ikke i natt. Så søvnen har blitt heller litt dårlig. Da jeg sto opp var det bare tre grader ute!!! Åsså nå, som alle blomstene nesten er på plass i hagen. Nå skal vi jo ha sommer!! Jeg våkna egentlig til at det regnet så veldig. Dryppa fra taket og rett ned på steinene utenfor soveromsvinduet. Jeg som ikke skulle være pessimist og rydde inn madrassen og putene i solsenga i går kveld. Ikke et sjakktrekk akkurat.

Noe sjakktrekk var det jo heller ikke at jeg lot plenfrø og gjødsel forbli i forpakningene sine. Tenk om jeg bare hadde fått slengt det ut da. Så perfekt, i og med at det ble regn .. men neida .. så heldig skulle jeg ikke være. Har forresten ikke funnet ut om jeg skal gjødsle eller så først. Eller om det kan gjøres samtidig. Noen der ute som har en formening om det? 

Jeg nyser, hoster og snufser, men tror bare det er allergien. Pleier gjerne bli verre når jeg har oppholdt meg utendørs så mye. Eller vært på et hagesenter, noe jeg også rakk i går. Lurer på hvor mye penger jeg egentlig putter ned i jorda i løpet av en sommer. Det er ikke lite .. På Plantasjen bugner det av blomstrende fristelser nå. Den som bare kunne gå amokk og raske med seg alt en hadde lyst på! Gjerne en gartner også sånn på vei ut igjen i bilen ..

Dagen begynte ikke så bra med andre ord. Men nå sprekker skylaget og solstrålene skimtes såvidt innimellom. Kanskje blir det en flott dag dette også. Krysser fingrene for det.

Og i morra skal jeg på jobb .. :o))

Kom mai du skjønne milde ..

Så er det 1. mai alt. Litt kaldere og gråere enn de foregående ukene vi har hatt her i sør. Men det er jo lite vi kan gjøre med det! Får bare håpe det ikke begynner å regne, men det ser faretruende slik ut akkurat nå jaffal ..

Grillbua er studd med hagemøbler. Alt må jo ryddes vekk når drømmemannen skal gjøre noe! Han trenger mye plass! Enormt mye plass .. armslag kaller han det. Etter min oppfatning burde han nok hatt en hel arena for seg. Men bare det skjer noe så skal han få all den plassen han vil han! Skal ikke stå på det jaffal. Jeg funderer litt på hvor jeg skal begynne i dag. På utsiden av huset, i hagen .. hvilket bed? Sånn er det bedre på hytta, der har vi fire verandakasser vi fyller med sommerblomster hvert år, et lite bed og noen blomsterpotter spredd litt rundtforbi.

Jeg må nok avgårde til et hagesenter i dag også jeg. For jeg glemte jo nesten det viktigste i går, nemlig plenfrøene!! De må jo på fort som bare det for at denne gressmatta skal komme seg litt igjen! Om vi får litt regn snart så passer det vel bra å så før det muligens? Eller regner de bare vekk da? Skal ikke se bortifra at jeg kommer hjem med en blomst eller to til .. fort gjort liksom. :o)

Til tross for 1. mai, søndag og hele pakka har vi altså tenkt å jobbe litt utendørs. Søndager pleier gjerne å være sånn her hos oss. Altså ikke en hviledag. Det er vel sånn for veldig mange, at en jobber hele uka og må bare bruke hver en ledig stund når en er hjemme til å stelle og fikse litt på både det ene og det andre. Heldigvis pleier de andre i nabolaget vårt også å bruke søndager til sånt så vi forstyrrer igrunnen ikke noen.

I går hadde de dugnad i nabohuset! Vet ikke om det kan ha vært så effektivt at det gjør noe, for det var en person der som brukte minst tre timer på å rake i grusen i oppkjørselen!! Ho som bodde der døde i vinter og jeg tror arvingene holder på å fikse det opp litt for å selge. Merkelig så mange det er dukket opp der i det siste. Mens dama levde så var ho mest aleine tror jeg. Ikke visste jeg at ho hadde annet enn en sønn heller og han var sjeldent her. Men nå, når det er snakk om arven, da kommer de kravlende fra alle kanter. For tenkt om de gikk glipp av noe!

Det var litt sånn da min far døde også. Han hadde to sønner fra tidligere, en som aldri ville ha kontakt med faren sin og en som pappa ikke ville ha kontakt med. Selv om de bodde i samme by.

Han ene som ikke ville ha kontakt med oss var sikkert veldig påvirket av mora. Foreldrene ble skilt da han var 5 år og han bodde sammen med mora til ho døde, da var han rundt 50 år!! Han var en tro kopi av vår unge far, både i klesvei og hårsveis. Et ganske tragisk tilfelle det der, nesten litt skummelt. Jeg tror ho tviholdt på sønnen, siden mannen forsvant. Alle gaver og ting pappa sendte/leverte til han ble returnert uåpnet, ifølge min bestemor, til slutt gav pappa bare opp ..

Han var en einstøing, sjelden ute annet enn sammen med mora. Vi hadde forsøkt å få kontakt med ham, både jeg og min søster, siden vi var i 12-års alderen. Vi fantaserte om å “pusse han opp litt” for han var egentlig en kjekk mann. Om han bare ikke hadde sett ut som om han satt fast i 1950-årene .. Men han brydde seg ikke. Helt til vi satt der farløse. Da ble vi plutselig veldig interessante. Heldigvis hadde mine foreldre sikra seg på alle kanter, så mesteparten gikk rett til oss to søstre. I og med at mamma sto som eier av omtrent alt de hadde. I tingretten hadde de aldri før sett et så detaljert særeie. Men litt kontanter ble det på fyren og da han hadde fått med seg det ble det stille derfra igjen ..

Nyt dagen, i tog eller hagen ..  :o)