Våg å være

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Av Hans Olav Mørk, 1995

 

Mulig dette er et bevis på at jeg virkelig begynner å bli gammel? Jeg som aldri har lest dikt i hele mitt liv har i det siste lest både det ene og andre og virkelig funnet en mening med ordene som står der. Dette her for eksempel, kom jeg over på nettet den dagen jeg var i møtet med nav/arbeidsgiver og hele ruklet. En av de dagene i mitt liv som jeg virkelig har følt meg totalt overkjørt ..

Det passet så utrolig fint akkurat da. Og siden har jeg lest det flere ganger. Hver gang rører det et eller annet inni meg .. på en måte forteller det litt om hva jeg  føler og har gjort i denne sykmeldingsprosessen min tror jeg. Jeg har våget. Jeg har vært ærlig på hva jeg har følt. Stått her helt avkledd på en måte og vist hele meg, på godt og vondt.

 .. men synge gjør jeg fortsatt ikke, selv ikke i dusjen! ;o)

Mandagen kom litt kjapt

Har ikke vært helt i form de siste dagene. Feber og vondt i magen. Tror snuppa klarte å smitte meg før jeg fikk levert ho tilbake til mamma’n. Men det må vel snart gå over .. Sov svært dårlig i natt, så nå gav jeg opp rett og slett. Enda drømmemannen ligger igjen der nede.

Vi har jo fri i dag, begge to! Det var den koselige hyttelanghelga vi skulle hatt vettu .. som igrunnen regnet vekk. Men i dag ser det foreløpig flott ut. Blåser litt, men er sol og blå himmel. Det var det forsåvidt i går ettermidag også, så vi fikk gjort en del ute i hagen utpå ettermiddagen og kvelden.

Bikkja har også litt mage- trøbbel. Vi kjøpte nytt fôr til ho, sånn skikkelig dyre greier på zoobutikken og ho tåler det tydeligvis ikke. Iallefall har ho vært ute hver natt, om vi har hørt ho da. Det er dessverre litt lite lyd i dette dyret bortsett fra den pipinga og snakkinga sånn til vanlig. Å si ifra når ho skal ut, det er en sjeldenhet. Normalt går ho bare til døra og vimser rundt litt der så er det opp til oss å se det liksom. Ikke alltid like lett om nettene, eller når vi sitter oppe, og døra er nede! Likevel er det sjelden at ho gjør fra seg inne, men det har altså skjedd to ganger den siste uka. Æsj. Det er ekkelt!!

I går fikk ho bare brød med leverpostei. Vi må nok tilbake til hundematen de selger på Felleskjøpet igjen, selv om ho ser ut som om ho er drittlei av det. Noen ganger går det dager mellom hver gang ho spiser, men sånn har ho alltid vært. Middagsrester tåler ho heller ikke, så det er jaggu ikke lett dette her.

Ønsker dere alle en flott mandag! Og lykke til med strykinga alle dere som har bunadskjorter, og annet fintøy, som må strykes til 17. mai.

:o)

Værgudene lader opp til 17. mai

Her er det grått og trist og blaut! Ja ikke sånn inni mitt hodet altså, men ute! Inni hodet er det faktisk ganske så lyst for tia. Og det er bra! Jeg har det bra. De rundt meg har det bra. Og da er jo det meste slik det burde være. Bortsett fra været da. Det er heller elendig til å være sånn omtrent midt i mai.

Det lader opp til 17. mai sikkert. For hvem kan huske at vi har hatt for mange varme, gode, solfylte 17. maifeiringer oppigjennom? Ja, rent bortsett fra da en var barn selvsagt. For da var det jo alltid fint vær. Det var da strømpebuksene ble lagt vekk og vi fikk nye, flotte knestrømper og nye vårsko. Sko som skulle brukes for første gang, ja nettopp på 17. mai! Å skrekk og gru så grusomt det var! Nye sko. Sko som ikke engang var inngått annet enn litt rundt på vegg-til-vegg-teppet inne i stua. Og det der trasket en rundt med i timesvis, gate opp og gate ned. Sto på Torvet og hørte på den ene talen lengre enn den andre. Iskalde langt oppover lårene og i vonde, nye sko som var trange og klemte både her og der. Men været, det var jo selvsagt alltid fint! :o)

Etter at jeg fikk barn selv, så snudde det av en eller annen merkelig grunn. Jeg synes enda jeg husker traumene om morra’n: Hva i all verden skal vi ta utenpå finstasen sånn at de likevel ser litt pynta og fjonge ut? For det skulle de jo. Se flotte ut. Dette er jo dagen en viser frem ungene på en måte. Viser dem frem til allmenheten, naboer og gamle bekjente som stiller seg opp grytidlig for å få et glimt at barnetogene som skal gå forbi. Med unger pynta og oppstiva til den store gullmedalje. Her er mine tre, for 15 år siden, vel og merke før vi var kommet oss avgårde hjemmenfra. Før de ble tilgriset av is, sjokolade og sand. Før hårpynten var ramla av og minstemann hadde tissa i buksa fordi det ikke var en do akkurat i nærheten når han bare måtte! Det var til og med en liten antydning til sol her på morrakvisten, for 15 år siden. Og jeg var en kjempestolt mamma til dette trekløveret. Stolt er jeg fortsatt. Men jeg trenger liksom ikke dra dem med rundt i byen for å vise det for alle andre. Ikke tror jeg de hadde gått med på det heller!

Skrekk og gru. 17. mai er jo igrunnen bare stress fra morra til kveld. Og har du tøy som skal strykes så er hele dagen i forveien også bare et himla kaos. Iallefall for meg, som hater å stryke. Kan ikke tenke meg noe så kjedelig igrunnen. Selv om jeg har verdens beste strykejern, så her kan en ikke skylde på utstyret heller! Jeg har til og med lært hvordan en skal stryke. Slå den da! På Husmorskolen, ja akkurat ja .. men likevel synes jeg strykinga er et sant lite helvete! Eller iallefall sløsing med tiden min. Helt bortkasta. Men dessverre så må selv jeg til pers innimellom. Til tross for at drømmemannen stryker sine egne skjorter. Merkelig det der, han har bare gjort det helt av egen fri vilje. Aldri spurt meg, for da kunne jeg jo selvsagt ikke ha sagt nei .. eeeh, som den perfekte husmor jeg ble på den der skolen ..

Egentlig har jeg ikke noe forhold til 17. mai jeg. Det er bare en velkommen ekstra fridag som alltid har vært der. Om en da ikke jobber kveldsskift. Men da er den jo så godt betalt at det nesten er litt gøy det også, nå som ungene er store og ikke bryr seg så mye om dagen de heller. Nå tenker de vel mer at det er fest på gang, en ekstra lørdag på en måte. Uten å tenke så mye på at dagen etter definitivt ikke er en søndag!

Den kommende 17. maien innlemmet vi i denne flotte langhelga likegodt. Denne helga vi skulle nyte på hytta, i sol og varme selvsagt. Den der sola som forsvant så fort helga gjorde sin entre natt til fredag. Typisk!! Så her sitter vi da. Hjemme i stua med hver vår pc. Og drømmemannen har brukt nok en feriedag som han igrunnen ikke hadde .. Men jeg er jo bare sykmeldt, så den var jeg jo på en måte litt heldig med. Selv om de der sykmeldingsdagene ikke smaker like hærlig som en fri-/feriedag. Merkelig det der. Det er to helt forskjellige måter å ha fri fra jobben på ..

Vi har ikke en eneste plan før på kvelden den 17. Da skal vi ut og spise middag med en vennegjeng. Ellers hadde jeg igrunnen tenkt å droppe hele feiringa. Bare ligge på hytta og sole meg, eller til nød vaska terrassene om sola uteble. Men da hadde jeg jo ikke tenkt at det skulle regne som om alle slusene i himmelen var åpne. Ikke det, terrassene lar seg vaske i regnvær også, det har jeg gjort før. Men det er ikke så veldig hyggelig akkurat. Og nå er vi jo ikke engang på hytta, ikke får jeg vaska terrassene hjemme heller, for den der hersens høytrykkspyleren står selvsagt der vi ikke befinner oss. Tror jeg får vurdere å kjøpe en til å ha hjemme også, når bare skattepengene kommer ..

Jeg er begynt å drømme om å reise på ferie igjen. Pleier jo alltid å ha neste reise klar og booka på denne tia. Men det har vi ikke i år. Vi tenkte at vi skulle drøya’n litt. For det koster jo flesk med alle disse turene. Dessuten har vi jo alt for lite ferie! Og så lenge jeg går her hjemme og slenger over halvparten av tiden så kan jeg jo ikke opparbeide meg noe avspasering heller. Det der er litt kjipt!

Mulig viljen er sterkere enn forstanden, for nå rykker det stadig mer i reisefoten her i huset. Til og med en aldri så liten tur i sommerferien har jeg vurdert sånn litt i det stille. For vi ble jo enige om at på den tia hadde vi det best på hytta, eller i båten, iallefall her i Sør-Norge. Men har vi nå egentlig det?

Bildet her er fra Santorini. Har bare opplevd øya på en dagstur og reiser gjerne tilbake igjen. Enten dit, eller en annen gresk øy, eller rett og slett hvorsomhelst egentlig. Bare det kan kalles ferie og er varmt, sol og masse ting å se på. Små fortausrestauranter, god mat og drikke .. jeg er definitivt i feriemodus. Og sommerferie skal vi ikke ha før i august! Det er lenge, lenge, lenge til det ..

Det regner og regner og regner

Partyet i hagen ble avlyst. Hele greia ble flytte litt lengre ut på landet, i en stor dobbel garasje. Der var det tørt og vindstille og igrunnen funka det helt greit. Tror vi hadde slitt litt her utenfor iallefall, med teltduken som slang veggimellom i vinden, selv om det ikke akkurat regnet i går kveld da.

Overraskelsespartyet ble et stort sjokk for 50-åringen. Ho hadde ikke ant noe, og var igrunnen ikke helt tent på å kjøre helt til Nodeland bare for “å hente en flott gave fra syforeningen” sånn en fredagskveld. Ho kunne få den seinere, noen kunne ta den med en gang de skulle innover til byen, den kunne bare stå der til neste syforening .. hehe. Det var såvidt ho kom!!

Jeg tror ikke jeg skal ha noe party når jeg blir 50 jeg! Igrunnen ikke de to årene før jeg kommer så langt heller. Hater å være midtpunt for noe så jeg har omtrent aldri feiret mine bursdager sånn med pomp og prakt. To år husker jeg, da jeg ble 25 og da jeg ble 40. Det er vel de eneste gangene jeg har feiret meg selv etter at jeg ble for stor for barneselskap og mamma hadde regien.

Hva dagen i dag vil bringe er foreløpig ikke engang på planleggingsstadiet. Hyttehelg skulle de vært, men i dette været forblir vi heller hjemme.

Ha en fin lørdag der ute, enten du har sol eller regn. :o)

Mor og barn er gjenforent ..

.. og jeg sitter igjen med et ekstremt stille hus. Herregud, har det virkelig vært så stille her tidligere? Før snuppa inntok plassen, med reisesenga inne på soverommet vårt. Var litt rart dette her.

Vi har vært på flyplassen og henta foreldrene. Mens vi venta på flyet sto jeg og holdt rundt henne, hjertet galopperte der inne bak genseren. Da gjenforeningsklemmen var et faktum trilla tårene hos både mora og mormora, mens snuppa bare smilte og klemte og koste mamma’n. Jeg husket godt første gang jeg var på tur uten ungene, ei langhelg i Tyskland. Tror omtrent jeg snufsa og peip hele helga og iallefall hver gang jeg så andre som kom med barn i passende størrelse. Uff. Fikk et lite flashback til den turen i dag jeg .. og det var ikke noe koselig!

Til tross for masse feber i natt måtte jeg jo ha ho med. Det var ingen andre som kunne passe på ho, og ingen andre som kunne hente. Så ho ble dratt varsomt opp fra senga og med frokosten i hånda entret vi bilen.

Nå tror jeg at jeg får finne på noe fornuftig her. Gjøre litt reint for eksempel. Og imens håper jeg at værgudene kan bli enige med seg selv om de skal gi oss sol eller regn resten av dagen. Helst sol da! For det er jo noe på gang uti denne hagen til kvelden, og akkurat nå ser det heller litt miserabelt ut der ute .. Klissblaute partytelt og duker, blaut gress. Tja, omtrent som det pleier å være når det er en eller annen festival her i sør.

Det har regnet i hele natt! Jeg kan faktisk ikke huske at det har regnet så mye siden i fjor sommer da vi hadde ferie! Og det sier jo litt!! Åsså akkurat i dag da. Er det mulig å være så uheldig?

VI VIL HA SOL!! Ja vi rett og slett ha sol resten av dagen nå! Så om alle dere der ute tar en liten felles prat med værgudene for meg, så kanskje det hjelper? Jeg ber faktisk ikke for meg selv en gang, for jeg har jo igrunnen bare lånt ut hagen .. UTEN alt det der vannet som befinner seg der ute nå.

Jeg har vært litt fraværende i det siste. Får skylde på mye å gjøre. At hverdagene begynner å bli litt mer normalt for min del. Men jeg er innom og leser innimellom, selv om jeg ikke kommentrer noe særlig for tia. Mulig det tar seg opp igjen etterhvert. Vi får se.

:o))

Sykt barn i slutten av reservemammauka

Så fikk jeg oppleve hvordan det er å ha sykt barn igjen. Ble oppringt fra barnehagen med beskjed om at snuppa hadde 39 i feber og måtte hentes. Jippi! Midt i siste innspurt til sendinga av helgemagasinet på jobb. Kunne vel nesten ikke passa dårligere. Drømmemannen kunne jo ha henta henne, men siden vi bare har en bil ble det litt kronglete, så jeg måtte bare stikke avgårde. Med lovnad om å komme tilbake når jeg hadde kjørt ho hjem og overlatt ho til mannen i huset. Om de ikke fant en annen løsning. Og det gjorde de, fant en annen løsning altså, så jeg slapp å tilbake.

Flaut var det! Det er jo ikke engang min unge, så jeg har jo igrunnen ikke rett på å gå hjem med sykt barn .. dessuten jobber jeg jo bare to dager i uka, og da er det ganske pinlig om noe går galt en av de dagene. Men nå ble det bare sånn i dag. Da vi kom hjem lå ho bare på sofaen med sutten og kosekaninen, varm og rød i kinnene. Skravla stoppa opp og ho var nesten helt stille. Rart. Men etterhvert, da stikkpillen begynte å funke, så var det tilbake i normalen igjen. Nesten iallefall. Puuuh! Vet ikke helt hvilken tilstand jeg liker best jeg ..

I morra kommer mamma’n hjem. Vi skal visst hente ho på flyplassen, men jeg vet enda ikke når det er. Håper det ikke er så alt for tidlig. At jeg må dra en febersyk unge ut av senga mens ho enda sover .. Tror jaggu jeg er blitt litt bløthjerta med årene jeg. For her skal snuppa vernes for så mangt. Det skal dulles og degges og diskuteres med og jeg flyr beina av meg hver gang ho piper litt! Diskutere med en to-åring liksom. Det høres jo fornuftig ut!

Morsrollen min er snart over for denne gang. Det er på mange måter veldig godt og på en måte litt trist. Jeg kommer garantert til å si ja til å passe så lenge flere ganger. Om jeg får lov. Så det har absolutt ikke skremt vettet av meg dette. Selv om det har vært litt stritt til tider. Ikke på grunn av ungen, heller mer fordi jeg var kommet litt ut at tralten. Det er så lenge siden mine var små. Alt for lenge.

Bake kake søte ..


















Mormor og baking hører visst sammen .. og da kan en jo ikke skuffe snuppa og bare hoppe over det! Her er siste bakedagen vår. Kjempegøy var det visst. Selv om det ikke er så alt for lenge siden ho fikk helt panikk når kjøkkenmaskinen ble satt på og bråket begynte. Nå derimot, er det veldig interessant. :o)

.. men egentlig er den der bakinga nokså slitsom også!

Et lite glimt fra hagen i går

Blomstene på plommetreet synger på siste vers ..

Hva dette er vet jeg ikke. Japansk kirsebærtre? Kommer uansett bare blomster, og det varer i to uker, så er det over .. Litt kjipt, for det er bare helt nydelig mens det står på.

Noen få standhaftige tulipaner finnes fortsatt.



Terrassebordene er skiftet ut, nå mangler bare gjerdet ..

Litt regulering av ph og forskjellige ting i badestampen trengtes ..

Å slå opp et telt er ikke bare, bare ..

Men når alle hjelper til så går det sikkert bra til slutt ..

Noe er på gang ..

En litt sliten hjelper, snart klar for senga.

Alt til sin tid

Det er godt at en ikke får barn når de er to og et halvt år gamle! For da tror jeg garantert det bare hadde blitt et barn hos hver. Bortsett fra noen “uhell” innimellom da, ikke helt planlagte greier .. men jaggu tror jeg ikke folk flest hadde passa litt bedre på om ungene ble født som to-åringer.

Jeg har aldri tenkt på at det var slitsomt å ha barn før. Det var bare sånn det var liksom. En epoke i livet som jeg har savna siden den var over. En hadde litt dårlig tid om morra’n, stressa litt for å rekke barnehagen etter jobben, det var veldig lite tid til egenpleie, en satt sjeldent ned på rompa sånn i tide og utide og kunne aldri bare finne på noe på sparket. Det meste måtte planlegges igrunnen. Men det var helt normalt. Da.

Nå har jeg skjønt at det er lenge, lenge siden det .. Iallefall her i huset. For all del ikke misforstå. Jeg nyter dagene med barnebarnet, det er en helt ubeskrivelig lykke å våkne til hennes lyse, bustehue som stikker opp over kanten på reisesenga rett inntil min seng. Det er kjempekoselig å lage mat med ungen på benken. Nydelig å kjenne de små armene rundt halsen i en skikkelig klem. Ja egentlig er ho en ren nytelse å bare se på om jeg skal si det selv!

Men det er faktisk ganske slitsomt også ..

Jeg tror faktisk jeg er blitt temmelig godt vant de siste årene. Bortskjemt på alenetid, uten egentlig å tenke over det. For jeg bruker ikke alenetiden til å pleie meg selv, jeg løper ikke ned dørene hos verken frisører eller hudpleieklinikker, jeg oppholder meg ikke noe særlig på cafeer og andre sånne plasser for de uten for mange forpliktelser. Men jeg er aleine, sammen med drømmemannen eller mine store barn. Hjemme hos meg selv. I skogen med bikkja. Eller bare i hagen og drømmer om at det skal skje et under der ute, at det skal bli den drømmehagen jeg har sett for meg i alle årene jeg har bodd her ..

Her er det ingen som forlanger oppmerksomhet hele tiden.  Ingen som ustoppelig gnåler om et svar på det ene spørsmålet etter det andre .. eller på det samme spørsmålet for fjortende gang for den saks skyld. Det er visst veldig stille og rolig her normalt. Det har jeg funnet ut nå, de siste dagene. På en måte har det vel nesten vært som å bo på et gamlehjem!

Jeg hadde igrunnen en plan om å ha denne ungen hjemme en dag eller tre i løpet av uka jeg passer ho. De dagene jeg ikke skal på jobb. Men jeg lurer litt på om jeg plutselig har ombestemt meg nå. Når kvelden kommer og snuppa sover søtt i senga, så er jeg helt kaputt. Det er vondt både her og der, hodet suser og ørene piper .. egentlig er jeg nokså klar for senga sånn rundt kl. 21.00. Men det er jo helt unormalt, så jeg skal jaggu ikke gi etter for sånt tull.

Neida, da er det mye bedre og sette seg godt til rette i sofa’n og gjøre som om en følger med på tv. Og poooing, der smalt hodet rett i veggen gitt .. Akkurat som drømmemannen pleier å gjøre, hver kveld, når klokka runder 21. Men han sover ikke!! Ikke i det hele tatt. Ikke engang når snorkelydene kommer uhindret ut fra den vidåpne munnen sover han .. nei, han bare hviler øynene litt! Og det er akkurat det jeg også gjør omtrent fra samme tidspukt og til jeg finner senga rundt midnatt som vanlig. Jeg hviler øynene og lader opp til dagen etter, og dagen etter .. og helt til fredag egentlig. For da kommer dattera hjem og snuppa skal tilbake der ho normalt tilbringer mest tid. Hos mamma’n sin.

Da blir livet mitt litt mer normalt igjen. Jeg kan låne ho et par timer innimellom, en lørdag eller ei helg, og så kan jeg høre lydene hennes gjennom veggen og vite at ho er der og har det bra. Iallefall noen uker til. Til de overtar det nye hjemmet sitt nedi bakken.

Jeg var egentlig sykt sjalu da min datter plutselig skulle bli mamma. Da angra jeg forferdelig på at jeg hadde gjort en slutt på mitt produktive liv allerede 15 år tidligere. For etter at jeg traff drømmemannen drømte jeg faktisk om å få et barn til. Bare et. Vårt kjærlighetsbarn liksom. Veeeel. Akkurat nå er jeg sjeleglad for at det ikke var mulig. At det ikke fantes noe valg. Han sa ganske tidlig ifra at han var ferdig med den der formeringa, men jeg er helt overbevist om at jeg hadde klart å overtale han likevel. Om jeg var istand til å få en til. Men nå, i dag, er jeg utrolig glad for at det ikke lot seg gjøre.

Jeg har innsett det nå, vi er for gamle! Vår tid som småbarnsforeldre er over for lenge siden. Heretter får vi bare nyte livets dessert, barnebarna. Nyte dem i passe porsjoner og levere dem tilbake når det er nok. Det er en epoke i livet det også, og det er her vi befinner oss nå.

:o)

Edderkoppskrekk og middagsgjester

Her skinner sola og dagen er foreløpig litt sløv for min del. Drømmemannen er allerede ute og skrur litt på terrassen. Mens jeg er helt svett i ørana, for her går skravla i ett! Full oppmerksomhet hele tiden takk! Jeg hadde definitivt glemt hvordan det var å ha en toåring i huset hele døgnet, flere dager i strekk! :o)

I går passa vi begge barnebarna. Hadde en trilletur i byen og spiste lunsj på kafe. Minstemann sov hele tiden. Og det smitta over på Adriana da vi kom hjem og den yngste ble henta av mamma’n. For da sovna ho mens jeg skrudde sammen Ikea-hylla. Klokka var bare 16.30 så jeg hadde jo sett for meg den natta med en våken, sur unge. Forsøkte alt for å våkne ho, snakke, riste litt i ho, støvsugde rundt ho .. Til slutt bar jeg ho inn på badet, vaska ho og skifta til pysj for deretter å legge ho i senga. Ikke livstegn omtrent. Men ho pusta jo heldigvis. ;o)

Tre timer etter var ho lys våken! Dermed ble det en litt sein kveld på snuppa som var i seng rett før 22 igjen. Heldigvis sovna ho. Ho har plutselig fått panikk for edderkopper, maur, fluer og andre småkryp. Så ho trodde tydeligvis de var oppi senga hennes. Ho skulle ligge i mormors seng! Og sånn ble det. Til vi la oss og ho ble flytta. Litt slitsomt dette her ..

I dag morges fikk vi beskjed om at ho ikke skulle sove i den senga mer. Iallefall måtte senga stå helt inntil mormors seng. For borte i kroken der var det edderkopper. Åfysjameg. Så til kvelden blir det litt ommøblering – igjen.

I dag kommer svigers og drømmemannens døtre til middag. Så siden jeg har lovet snuppa å bake noe blir det eplekake med is til dessert. Fikk en sms fra svigermor om ho kunne ta med seg ei ostekake som ho hadde laget til i dag, og selvfølgelig kunne ho det. Nam, nam .. ingen her i huset som skal telle kalorier i dag jaffal. Her skal vi bare kose oss og stappe inn! ;o)

Adriana er kjempesjalu! Får se hvordan det går når Filip, barnebarnet til drømmemannen, kommer igjen i dag. Det slår ikke ut i at ho er stygg med han på noen måte, men ho kneger seg alltid inntil den som holder han. Aller helst ville ho ha presset seg inn mellom oss. Samtidig synes ho det er kjempestas, da vi var i byen trilla ho vogna og så nesten ut som ei stolt storesøster. Men ho ville ha både tåteflaske og sutt .. for det hadde han. Men der gav jeg ikke etter!

Sikkert ikke så lett å måtte dele oss med noen. Spesielt ikke når han vokser til og ikke bare er en liten bylt som ligger still og sover. Nå gjør han jo mer av seg, og det var da det begynte å bli litt konkurranse her, ja rett og slett litt skummelt sett fra en toårings øyne ..

Ha en fin søndag! :o)