.. på møtet med nav og arbeidsgiver her i forrige uke! Men det er jo litt seint å sitte her og gruble på det nå da. Typisk meg. Jeg er ikke helt flink til å snakke i “store” forsamlinger. Og da spesielt ikke om meg selv. Det hjalp jo heller ikke at jeg følte alle som satt rundt bordet der allerede hadde bestemt seg for at jeg hadde psykiske problemer og at de var grunnen til at jeg ikke hadde vært på jobb de siste månedene.

Jeg var heller ikke helt forberedt på at jeg hadde vært borte så mye de siste 7 årene. Har vel igrunnen ikke tenkt på det som sykdom de gangene jeg var vekk. For de var jo et resultat av at jeg hadde operert litt her og der. Og det går jo aldri helt bra, eller som det skal, når jeg lar noen kutte i meg.

Halvannet år av de siste sju årene hadde jeg vært sykmeldt. Det høres jævelig ut spør du meg. Min overordnede synes også han kunne se et visst mønster i dette fraværet mitt. Mer utdypet han det ikke, men jeg vet jo at det for det meste har vært på høsten/vinteren. For det er da jeg har fått time til disse operasjonene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første gang hadde jeg en øyelokkoperasjon. Fordi jeg alltid hadde så migrene, og legen min mente at det var mulighet for at dette kunne hjelpe. Garantere det ville han ikke, men det var verdt et forsøk. Som den effektive jeg da var, fikk jeg faktisk en time rett før jul. Da var det jo noen fridager i etterkant, og det burde jo vært nok. Mente jeg. Men det var helt feil. Tror jeg var vekk 3-4 uker etterpå. For jeg så ut som om jeg hadde vært i krigen, var så blodig og hoven rundt øynene at jeg nesten ikke kunne se de .. og livredd, det var bare fornavnet!

Andre gang hadde jeg tre operasjoner i løpet av noen måneder på høsten/vinteren. Skulle egentlig forsøke å unngå å fjerne livmora, men etter to forsøk med brennig og fjerning av livmorhinna uten at det hjalp, var det ingen vei tilbake. Tre narkoser på noen få måneder. Og etter siste inngrep skjedde det jo selvsagt noe som gjorde at det ble betennelse inni der. Så da tror jeg nesten jeg hadde bortimot to måneder hjemme – igjen!

Men da ble det også slutt på blødningene. Mensen som hadde fulgt meg omtrent daglig i nærmere 7 år var endelig over! For en lettelse det var. Jeg hadde så lavt jerninnhold i blodet på slutten at legen mente det var rart jeg var oppegående. Men jeg var vel nesten ikke det heller. Jeg gikk på trass. En stund fikk jeg B12 sprøyter, men det hjalp jo ikke en dritt fordi blødningene var der hele tiden.

Siste inngrep var denne hersens åreknuten min da. Og det var jo helt mislykka hele greia! Hele lysken ble betent og jeg kunne nesten ikke gå på flere uker. Også her tror jeg sykefraværet ble bortimot to måneder.

Innimellom har jeg vært den heldige bærer av svineinfluensaen. Med lungebetennelse og hele pakka. Halvannen til to måneder der også. Så har blodtrykket mitt vært skyhøyt i nesten ti år. Helt til jeg skifta lege og fikk nye tabletter. Først da begynte det å stabilisere seg. Når det ramla på plass slutta også migreneturene å dukke opp sånn i hytt og pine. Men innimellom disse litt sære tingene så har jo også jeg hatt noen normale influensaer, forkjølelser og omgangsyker. Slik som alle andre.

Migrenen har også gjort sitt til enkeltstående dager. Det vil si, det kunne vært enkeltstående dager, men før vi ble en ia-bedrift og en brukte egenmelding, så telte de jo tre dager selv om jeg var vekk en! Litt kjipt det ene året jeg hadde vært vekk fire dager på egenmelding, men fikk fravær på 12! Med advarsel i forkant og hele pakka. Heldigvis er migrenen nesten hel vekk nå, etter at blodtykket er stabilisert og fettprolapsen bak øyelokkene skrapt vekk.

Men før all elendigheta satte igang, før overgangsalderen gjorde sitt inntog i kroppen min, da var jeg aldri syk!! Jeg visste ikke engang hvem fastlegen min var. Jeg ble jo faktisk henta til denne jobben jeg har i dag, fra en annen avdeling, fordi jeg var så stabil og lite sykelig. De trengte noen sånne i en avdeling som ellers sleit med fraværet .. Jaja, tanken var jo god da, men det er ikke alltid tingene blir som en forutså.

Jeg klarte jo til og med å glemme å nevne overgangsalder, hetetokter og annen elendighet som har fulgt med dette. Nettene som ble som varme bad i min egen svette, søvnen som forsvant. Det var det legen som skøyt inn i ei bisetning. Og der er vel mye av grunnen til at det har gått som det gjorde. Hormoner på tur kaller jeg det. Nesten som i den hormonelle tenåringstiden, bare mye, mye verre ..

Tar en i betraktning at de siste sju månedene av fraværet mitt har vært nå, etter jeg møtte veggen eller hva det var, så synes jeg jo ikke dette er så ille jeg. Det er iallefall en veldig god grunn for det. Og det er ikke fordi jeg har sittet hjemme og deppa og hatt vondt av meg selv! Men det fortalte jo ikke denne fraværsstatistikken noe som helst om. Her kunne de bare se fraværet og tidspunktene. Etter min mening synes jeg det blir et helt feil bilde. Av meg. Av sykdomsbildet mitt. Av alt. Og det irriterer meg mer og mer jo mer jeg tenker på det!!