Løstsittende depresjonsdiagnoser

Jeg har vært en tur i mitt andre hjem i dag. På legekontoret altså. Der jeg har flydd ned dørene siden august. De siste tre ukene har jeg hostet meg mest fordervet. Er helt overbevist om at alle innvollene har bytta plass i løpet av denne tiden. Hoster en mer enn ei uke på dette viset når en over 50 så tisser en likegodt på seg også. Så jada, livet er fantastisk!! 

For jeg er faktisk helt frisk! Selv om jeg hoster opp grønne lilleluktende klyser, ispedd blod, som både smaker og lukter betennelse. For en uke siden var jeg også en tur i mitt andre hjem, uten at legen fant noe galt. Ho så jo at jeg var veldig syk, og mente at jeg nok hadde stille lungebetennelse eller bronkitt eller noe. Men siden ingen prøver slo ut, så ble jeg bare sendt hjem igjen. Siden Stavanger-turen med ungene har jeg stort sett bare ligget på sofaen. Godt oppstøtta av puter, inntullet i pledd.

I dag var crp’en 68. Jeg holdt nesten på å si hipp hurra! Men neida, jeg fikk fortsatt ikke penicillin, men i morra, om den holder seg så høy, så skal jeg visst få en kur. Sånn aller nådigst. (Bildet har jeg tjuvlånt via google).

Jeg føler meg gørrsjuk, og jeg hater det! Å hoste på denne måten, til jeg brekker meg, når kroppen er så sliten og vond fra før av, det kan umulig være godt for noe. Det hjelper iallefall ikke for å bygge meg opp igjen, komme opp på normalen, der en muligens kan fungere hjemme, sosialt og i en eller annen jobb. Om det skulle dukke opp noe…

Lurer skrekkelig på hvorfor legen er så kjip på å gi meg medisiner. Det er sikkert minst to år siden jeg hadde en antibiotikakur, og den antibiotikaen kjøpte vi uten resept i Vietnam. Ho er sinnsykt kjipt på smertestillende også, enda ho vet at jeg helst ikke vil ta noe som helst. Men noen ganger må man jo for å klare seg gjennom dagen. Sovetabletter henger heller ikke så løst, neida, det er bedre å ikke sove skikkelig i årevis .. sånn at alt annet også blir galt! For det blir det nemlig uten skikkelig søvn år etter år.

Antidepressiva derimot, de kan jeg tydeligvis få så mye jeg vil av. Om jeg bare vil innrømme at jeg er deprimert! Herregud da!! Jeg begynner å forstå hvorfor så mange er deppa rundt omkring. Hvis alle legene er på dette viset så er det jaggu ikke rart! Legen vil så veldig gjerne ha meg inn i denne kategorien. Hvorfor? Tja, kanskje fordi ho ikke tror at fibromyalgi er en sykdom/diagnose. Det passer henne bedre at jeg er depressiv og har psykiske problemer, etter en hard og problematisk oppvekst… Vet nesten ikke om jeg skal le eller grine. Begynner å lure på om kjærringa har prosenter av salget på disse medikamentene …

Men jeg er altså ikke deprimert. Jeg vet vel det mye bedre enn ho. Jeg har vært deprimert, den ganga mamma døde og da x’en min flytta fra oss. Da var jeg deprimert da! Jeg har forsøkt antidepressiva, eller lykkepillen som de kalte det da. Senest for 7 år siden forsøkte jeg også, og alt ble til den samme grå gørra. Zombietilværelsen. En blir jaggu ikke mye lykkelig av det dopet der. Alt ble bare grått og flatt. Det var umulig å kjenne noe som helst. Det var grusomt!

Hvor går egentlig skillet på deppa eller bare litt lei seg? For det må vel være lov å være lei seg innimellom? Det er vel ikke så mange som kommer gjennom livet uten å kjenne litt på den følelsen. Jeg er lei meg fordi helsa er som den er, fordi jeg har mista jobben, fordi jeg ikke lengre klarer meg selv økonomisk, fordi økonomien bare blir verre og verre. Mens alle andre på vår alder får det bedre og bedre. Hos oss går liksom alt feil vei nå. Ja, jeg liker det ikke. Jeg hater det! Men jeg sitter ikke inne og hulker av den grunn. Jeg sitter inne fordi jeg er trøtt hele tiden, fordi det gjør vondt, fordi jeg blir så sliten av alt, fordi jeg har så øresus at jeg holder på å klikke. Men jeg depper fortsatt ikke!

Merkelig innstilling egentlig. På den ene siden vil kjærringa (legen) gjerne skrive i journalen at jeg er deprimert, men på den andre siden så mener ho at jeg ikke kan ha fibromyalgi fordi jeg ikke er deprimert nok! Jeg pleier ikke sykdommen som de andre som har fått dette stempelet. Og der er jeg jo enig, etter å ha entret ei facebookgruppe for oss med fibromyalgi.

En finner støttegrupper for det meste på facebook. Etter at jeg leste her hvordan hverdagen var for disse med fibro har mye av plagene mine de siste ti årene fått en helt annen mening. Alle vondtene som har flytta seg rundtforbi i hele kroppen, hodeverken, manglende konsentrasjon, dårlig hukommelse, finner ikke rett ord når jeg skal snakke, vondt i tennene, tørr både her og der … alt er velkjent for folk med fibro.

Men så kommer det som ikke passer meg helt: De klager noe så innmari! De kan ønske hverandre god morgen, etterfulgt at alle diagnosene de noensinne har fått, det er om å gjøre å være dårligst mulig. De presenterer seg liksom med diagnosen, de er diagnosen. Der er ikke jeg. Jeg er Marit, og jeg vil ikke være syk. Dette irriterte meg så veldig at jeg bare måtte skjule innleggene sånn at de ikke kom opp på facebook-veggen min. Men jeg er inne og leser av og til, bare for å føle at jeg ikke er aleine i verden om å ha det slik. Jeg skriver ikke noe særlig der inne, men har det som en trøst når det trengs.

Å dyrke elendigheta det er ikke helt meg. Jeg vil jo helst bare bli kvitt den. Fortest mulig. Noe som jeg nå har lært er helt umulig. Dette er noe som er kommet for å bli. Noe jeg må leve med resten av livet. Elendige dager som fastlegen vil medisinere vekk, slik at jeg heller kan hylle meg inn i ei grå tåke og ikke ha en enste følelse. Verken gode eller dårlige. Og det vil jeg ikke. Jeg tror ikke noen har vondt av å være litt lei seg innimellom, er en ikke det så tror jeg heller ikke en kan kjenne lykken om den plutselig skulle dukke opp.

Hva er egentlig greia med å slenge rundt seg med antidepressiva, når alt det andre som kunne gjort hverdagen mye bedre er så vanskelig å få? I flere år har jeg spurt om det ikke er andre ting enn paracet og ibux jeg kunne prøvd, for normale smertestillende hjelper nemlig ikke. Svaret har vært negativt. Men så, plutselig etter å ha vært hos revmatolgen, som igjen har sendt epikrisen videre til fastlegen (der det står at jeg har fibromyalgi) så fikk jeg noe annet. De virker både på søvnen og migrenen, pluss de verste toppene av smerten. 

Det er nesten litt irriterende! Hvorfor kunne ikke noen ha hjulpet meg tidligere, før alt ble så ille som dette. Veien til topps blir så skrekkelig lang å gå nå. Det kunne vært unngått. Og kanskje er det min feil også. Jeg kunne ha gått med på den depresjonsdiagnosen, eller rett og slett bytta lege for lenge siden. Men hvordan skal en kunne tro at en ny fastlege gidder sette seg inn i sykehistorien min de siste ti årene, når disse tre jeg har hatt denne perioden ikke har orka å sette seg inn i det. De jobba jo til og med på samme legekontor.

Torsdag, sol og snart helg. Kos deg så godt du kan. :o)

Jentetur – Disney on Ice

Fra lørdag til søndag var jeg og mine fem jenter (barn/barnebarn) i Stavanger.
Vi tok toget og hadde en overnatting på Thorn hotell Maritim.
Og se på denne velkomsten da!

Det er ikke alltid billigst på booking.com.
Der måtte vi hatt tre dobbeltrom, det var ikke noen alternativer, så prisen ble deretter.
Traff ei superhyggelig dame på telefonen, forklarte hvor mange vi var og alderen.
Etter litt omrokkeringer fikk vi et familierom som nok var 40-45 kvm.
Oppredning på sofaen, babyseng og ei ekstraseng til den overkommelige prisen av 1590.- totalt!
Velkomstkort og godis til ungene lå klart da vi kom,
frokost var inkludert.

Fra den ene senga til den andre.
Det ble litt flytting og bytting av plasser i løpet av natta,
ungene drømte litt, og grein, så soving ble det så som så med.
Jeg er jo ikke helt vant til å ligge sammen med så mange!
Dessuten er jeg sykt forkjølet, og holdt nok de andre våkne med denne bjeffende hostinga mi.

Stavanger er en skikkelig koselig by.
Her har jeg faktisk bodd på hybel for 33 år siden sånn omtrent,
da jeg var helt nygift for første gang.
Har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv, og hele hybeltilværelsen var et mareritt!

Dette ble jo noe helt annet.
Det føltes nesten som en liten ferie, enda det kun var snakk om ei natt hjemmenfra.

Disney on Ice .. en opplevelse for både store og små.
Vi var i Oslo i fjor, men da var det ikke spesifikt Anna og Elsa,
som er mellomste barnebarnets store helter.
8-åringen oppfører seg allerede som en fjortis,
og skulle selvsagt ikke vise at dette var gøy, for noe så barnslig …
Jeg sneik meg til å se på henne under forestillingen, og det så ikke ut som ho kjedet seg!
Det var selvsagt når ho var helt sikker på at ingen rundt henne så det.
Minstejenta på 8 måneder skjønte vel ikke så mye,
selv om ho fulgte veldig godt med på lysene og det som skjedde på isen.

Jentetur for tre generasjoner.
Og disse er så sammensveiset at en skulle tro de tre minste var søsken.
Jeg føler meg veldig heldig som har alle disse flotte jentene,
og det slår litt ut på den måten at når vi f.eks. er på noe sammen så blir jeg 
utrolig rørt og må kjempe skikkelig for å ikke grine ..
Klarte det nok ikke helt, men jeg tror ikke noen la merke til det denne ganga.
Det var mye verre i fjor!

Tusen takk for en fin opplevelse!
Jeg er så utrolig glad i dere,
og kjempestolt over å være mamma og mormor til en så flott gjeng.
<3

Ut på tur – Brusand, Rogaland

Brusand er ei bygd og et tettsted i Hå kommune i Rogaland. Her finner du også ei 7 km lang sandstrand, og dette tror jeg er den stranda jeg har fotografert mest av alle strender jeg har vært på, enda jeg ikke bor i nærheten. I begynnelsen av november var vi i bryllupsfest til min barndomsvenninne på Jæren. Det ble ei natt på Jæren Hotell, og så hjem igjen dagen etter. Men det går jo nesten ikke an å være på de kanter uten å gå tur, så heldigvis rakk vi å nyte litt av landskapet rundt oss også.

Himmel og hav – her er jeg i mitt rette element. Bare litt synd at kameraet lå hjemme, så bildene er altså knipset med mobilen. Folk må mene hva de vil om disse mobilkameraene, men jeg holder fortsatt en knapp på Nikonen min.

Fins det noe vakrere enn noen gamle røde sjøbuer mot blå himmel? Skal ikke se bort ifra at akkurat dette motivet med tiden kommer til å pryde stueveggen hjemme hos oss.



Bølger er merkelig nok utrolig vanskelig å få tatt bilde av! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hengt halvveis ut av båten for å få foreviget disse fascinerende greiene – uten hell. Men jeg har det jo gøy mens jeg prøver da, :o)









Hva er vel bedre enn en spasertur dagen derpå? Værgudene var på vår side til og med. Det var sol og oppholds, og ikke alt for mye vind heller. Iallefall ikke da vi starta å gå .. Men akkurat det forandra seg fort gitt! Himmelen ble bare mørkere og mørkere, og til slutt kom regnet. Men heldigvis var vi nesten tilbake til bilen igjen da.

I helga skal jeg kose meg sammen med døtre og barnebarn. Seks jenter fra 8 måneder til 53 år skal på jentetur til Stavanger. Vi skal ta toget, se på Disney og Ice og overnatte på hotell. Alle på et rom – så dette kan bli gøy! 

God helg til deg fra meg.. :o)

Trening på blå resept

Ja, du leste riktig. Jeg er tvunget (føler det iallefall sånn) til å trene og gå på tur! Hallo da, jeg går jo på den ene turen etter den andre, selv om det har blitt mindre av det også i det siste. Men jeg kan jo gå, både langt og lenge, problemet mitt er jo bare at jeg ikke blir sprekere. Noe som er skikkelig irriterende! Jeg blir bare helt utslitt.


Bildet er har jeg lånt HER.

Jeg fikk en henvisning til Frisklivssentralen av legen min. Det er et kommunalt tilbud for folk som er i jobb, eller holder på å falle ut av arbeidslivet. Det er to ganger i uka, tirsdager er det trening og torsdager tur ute i Baneheia. Jeg skal lære å gå tur! Unnskyld at jeg ler litt, men dette kan jeg. Det er bare legen min som er helt sikker på at jeg sitter på baken, eter chips og drikker Coca Cola hele dagen – tydeligvis! Jeg, som går mer tur enn de aller fleste jeg kjenner.

Det henger nok sammen med at ho ikke tror fibromyalgi er en sykdom. Tenker jeg. Så for at ho skal få det litt bedre med seg selv, så tenker jeg at jeg får gjennomføre disse 12 ukene, bare for å vise ho at det ikke er mangel på bevegelse som er galt her. Eller depresjon. For det har ho også vært innom. 

Litt teori følger også med. Da skal vi lære om endring, motivasjon, fysisk aktivitet, kosthold, søvn og smerte. Må bare innrømme at jeg tror jeg kan det meste om dette også. Vi skal gjennom noen praktiske øvelser, litt undervisning og erfaringsutveksling. Neste kurs begynner ikke før 28. mars, i mellomtiden fikk jeg tilbud om noe de kalte Frisklivstrening, to ganger i uka. Men det hopper jeg glatt over. Hele gildet koster meg 300 kroner, og det er jo overkommelig for de fleste.

Jeg burde sikkert vært glad for dette. Men det er jeg ikke. Verken glad eller takknemlig. Jeg er egentlig mest fornærmet. Dessuten gruer jeg meg til gruppetrening, lek med ball og turgåing i flokk. Det er så langt ut av min komforsone som det går an å komme.

Men ingen skal kunne si at jeg ikke forsøkte iallefall …

Søndagstur – Skrelia i Lyngdal

Dette turområdet ramlet jeg tilfeldig over via et bilde på Instagram.
Vi bruker mye ut.no for å finne nye plasser å gå på tur, men instagram er også
en flott kilde til å bli inspirert til å gå i ukjent terreng.
Det er ufattelig mange spreke mennesker i dette landet, 
som legger ut turbildene sine på instagram, 
til stor inspirasjon for sånne som meg, som drømmer om bli sprek.
Bildene er tatt midt i september, 
så selv om vi ikke har hatt så mye vinter her i sør så er det altså ikke så fint som dette nå.

Det er kanskje litt merkelig å kjøre så langt for å gå noen timer.
Men vi gjør det innimellom, og Skrelia var absolutt verdt det.
Vi fikk litt følelsen av å være på vandretur på høyfjellet, og ble litt bitt av basillen.
Det var ikke måte på hvor langt og mye vi skulle gå i 2017!
Men nå er det jo ikke alltid det går som planlagt …

Her var det så fint at vi drømte om å komme tilbake – med telt.
Tenk å våkne opp her da, ta morrabadet rett utenfor teltduken,
se sola stå opp, eller ned. Det var en sinnsykt deilig drøm egentlig.
Men vi får se da, om vi kommer så langt noen gang.
Foreløpig har vi bare investert i gps, en skikkelig dagstursekk og nye sko ..

Å stå øverst ved Skrelifossen, se utover fjorden og helt ut til havgapet var fantastisk.
Må innrømme at jeg kjente noen sommerfugler i magen og litt sånn kriblende 
lykkefølelse i kroppen da vi var der.

Det er mange merkede løyper i området.
Selv om du får litt høyfjellsfølelse her, befinner du deg bare 350 meter over havet.
Bor du i nærheten bør du absolutt ta turen hit. 
Mer om Skrelia finner du det HER.
:o)

Tenk om …

God tirsdag. :o) Eller er den kanskje ikke så fin? Jeg kjenner godt til de der dagene som en helst vil være foruten. Når jeg bare skulle ønske at jeg kunne snu meg i senga og sove videre. Til alle bekymringene og vondtene forsvant. Eller fordi jeg er så trøtt som en strømpe og ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen, siden Jon Blund først ankom klokka 4.30.

Slike dager har jeg hatt mange av. Er helt amøbe når jeg legger meg, men enda verre når jeg står opp. Er det ikke ufattelig merkelig at det ikke bare går an å sovne når en er så trøtt da? Men neida, det er så forbanna typisk, jeg pusser tennene nesten i søvne og kryper inn i senga. Men med en gang hodet lander på puta, poooofff, så forlater Jon Blund åstedet.

Hallllloooo!! Snakk om dårlig timing da! Så blir jeg liggende der og telle sauer, gjeld og annen elendighet, mens jeg kikker på klokka med jevne mellomrom. Den går aldri så seint som når jeg egentlig skulle ha sovet. Bortsett fra når den tikker seg forbi 3 tallet. Fra da og til en egentlig må stå opp går tiden uhyggelig fort!

Sånn har jeg hatt det en stund. Egentlig i flere år. Iallefall helt siden denne bloggen ble til. Det var vel da det startet på en måte. All elendigheta. Men nå tror jeg søvnproblemet er løst.

Jeg begynte på Sarotex for noen uker siden. En superpille som funker på alt omtrent. Iallefall om en skal tro på dama på apoteket. Tidligere ble den brukt mot depresjoner, sannsynligvis hørte den til i kategorien lykkepiller, men da i en adskillig høyere dose. Under over alle under, jeg sover igjen om nettene! Men det rare er at jeg ikke er uthvilt på morrakvisten likevel. Å være mer sliten når en står opp enn når en legger seg, etter å ha sovet ei heil natt, hvordan er det overhodet mulig?

Det er fryktelig irriterende. Nesten like ille som formen. For selv om jeg alltid har vært mye ute og gått ble jeg aldri sprekere. Pusten og kondisen har stått på stedet hvil i alle år. Jeg kan tydeligvis ikke bli sprek jeg. Alt jeg gjør tapper meg for energi, og jeg har enda ikke funnet ut hvor man fyller på denne beholderen igjen. I følge legen min så mangler jeg ikke noe heller, alt er helt ok, jeg feiler ikke en dritt. Jeg er blitt sjekka opp og i mente, så om det hadde vært noe veldig galt her burde de ha sett det. Likevel føler jeg meg som ei vridd vaskefille.

Sist jeg ble langtidssykemeldt kom jeg meg jo på beina igjen. Sånn etterhvert. Jeg klarte å bite tennene sammen og fortrenge alt. Veldig lenge. Faktisk helt til august i fjor. Men da var det slutt! Når jobbsituasjonen hadde landet litt, og ting begynte å falle på plass, ja da ramla kjærringa helt ned i kjelleren – igjen! Mulig jeg senket skuldrene litt for tidlig. Pusta ut og begynte å slappe av litt. Hadde tid til å kjenne etter, men gadd ikke høre på signalene kroppen sendte. Det er altså en fryktelig dårlig egenskap det der. Å kunne fortrenge og stenge ute alt det som er vondt. For til slutt sier det stopp, enten du vil eller ei, og det er absolutt ikke å anbefale!

Så nå kan jeg jo angre på det da. At jeg ikke gira ned litt, for nå føles det som om kroppen har tatt hevn. Jeg har fått en diagnose fra en revmatiker på sykehuset, en diagnose som legen min ikke tror på. Fibromyalgi. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke helt om jeg tror det jeg heller. For det er en diagnose jeg før har fnyst litt av, det er noe jeg har tilegnet de som hadde ekstremt vondt i viljen. Og nå sitter jeg her da … er supersliten og har vondt over alt, bortsett fra i viljen!

Den influensafølelsen jeg har hatt i kroppen i snart 10 år har forsterket seg. Til noe helt ufattelig vondt. Jeg har vondt på plasser jeg aldri har tenkt over at jeg hadde en gang. For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen, skuldrene, armene, midt inni lårene .. ja, til og med tennene verker! Og det rare er at ikke noe smertestillende hjelper. Jeg har våknet hver eneste morra med vondt i hodet, helt siden i sommer. Men akkurat den biten har Sarotexen tatt seg av nå da. Og det er jo bra. Hodeverken kommer og går enda, men jeg slipper å hilse så sykt på den akkurat i det jeg står opp.

– Det er bare overgangsalderen! Jepp, det er sikkert en skrekkelig grei knagg å henge det på. Akkurat som røyking, men jeg har jo aldri røykt et eneste trekk i hele mitt liv, så den grunnen var ubrukelig her. Verdens verste overgangsalder kalte de det. Men så har det altså vært noe helt annet. Når en bare fortrenger og fortrenger og står på, så kommer en til et punkt der kroppen faktisk gir opp. Den vil ikke mer. Enda så mye hjernen vil …

Vel, jeg har vært der en stund nå  Der det stoppa opp. Jeg forsøkte å bite tennene sammen og komme meg tilbake i jobb. I fem uker jobba jeg 50%, selv om jeg visste at jeg burde ha kasta håndkleet inn etter den første. Jeg fikk iallefall bevist at dette ikke sitter i viljen, selv om jeg rett som det er sier til meg selv: Tenk om jeg bare hadde pressa meg litt til …Tenk om jeg bare ga opp for fort … Tenk om jeg kunne gjort noe mer for å fortsette i den jobben … Det er alltid så mange “tenk om”. Hvordan vet en egentlig at en har gjort alt en kunne for å slippe å havne i denne elendigheta?

Timinga kunne vel ikke vært verre. Men det hadde sannsynligvis ikke passa uansett. For hvem gidder tilbringe livet på sofaen dag ut og dag inn. For når jeg sier at jeg ikke orker en dritt, så er det faktisk sånn. Jeg vasker verken tøy eller hus. Lager ikke mat, rydder ikke kjøkken. Jeg har avlyst det meste sosiale helt siden september. Det ble ingen julebord eller andre festligheter på meg. Jeg orker nesten ikke ha besøk av ungene mine. Orker ikke gå verken på senteret eller i byen, det var såvidt jeg klarte å få julegavene i hus. Til og med noe så hverdagslig som å dusje og vaske håret virker uoverkommelig.

Jeg har ikke noen jobb lengre heller. For nå blir ikke kontrakten forlenget igjen. De har vært så sykt snille, til tross for at jeg ikke har vært der så mye det siste halve året, så har jeg fått forlenget vikariatet to ganger. Men i mars er det slutt. Og bare det er jo i seg selv nesten verdens undergang. Jeg trenger en jobb for å føle at jeg er verdt noe. Bare Marit aleine er ikke noe særlig å skryte av … 

Søndagstur – Odderøya



I dag våknet vil til Kong Vinter. Snø for første gang i år. Hurra! Men tradisjonen tro så ligger den jo ikke akkurat lenge her på sørlandet. Søndagen har vært veldig tåkete, og nå regner det. Så i morra dukker nok den gamle hundedritten, som folk ikke gidder å ta med seg når hunden gjør sitt fornødne, opp igjen. Det er alltid like delikat. 

Vi gikk på tur i sentrum i dag. Pluss en avstikker til Odderøya. Veldig fint der, men i dag gikk vi nesten i kø. Selv om været var litt så som så var det mange som hadde tatt turen til Vaffelbua ytterst på øya. Vi hadde, som vanlig, ikke kontanter med, så det ble ingen vafler på oss.

Med en så stor hund som Jonas tiltrekker vi oss masse oppmerksomhet. Både fra liten og stor. Merkelig det der, det er veldig få som er redde for denne bamsen vår. Det var noe helt annet når vi kom med schæferen vi hadde tidligere, enda ho var bare halvparten så stor. Da gikk mange til og med over på andre siden av gaten. Trist egentlig, men dette her blir nesten for mye av det gode. Iallefall for meg. Jonas derimot nyter det! Det er så gøy å bli klappet og snakket til, både av små barn og besteforeldre.

Om du føler deg litt ensom og lite sosial er det bare å anskaffe en leonberger – så er det løst!

15 måneder og 73 kilo

Her er det nyeste bildet av valpen vår Jonas. Eller unghunden da, det er vel det de kalles når de er rundet 15 måneder. I dag har vi vært i hundeparken med ham. Vi gjør det innimellom, bare for at han skal få komme sammen med andre firbente. Han er snill som et lam og veldig forsiktig når det er andre hunder som er mindre enn ham. Og det er jo de aller fleste. Han bjeffer sjeldent, det er stort sett bare når han ser “spøkelser” i hagen om kveldene, og han har en skikkelig voksen røst for å si det sånn. Kan skremme hvem som helst vil jeg tro, men jeg er temmelig sikker på at han ikke egner seg som vaktbikkje. Når vi får besøk så står han bare der, logrer og håper de som kommer gidder å gi han litt kos på vei inn i huset.

Vi har bare møtt en annen leonberger her dette året. Det er bare noen uker siden. Merkelig at ikke det er flere som har denne rasen, for det må jo være verdens mest kosete, snilleste, roligste hund. Stor, joda, men han freser jo ikke rundt når vi er hjemme. Det er den roligste hunden jeg noen gang har hatt, rent bortsett fra når barnebarna løper rundt spisebordet med bikkja etter seg … da merker vi jo at det er litt størrelse på husdyret vårt. 

Han har dessverre hatt en del voksesmerter. Fire ganger siden i sommer har han gått på betennelsesdempende og smertestillende. Det er litt kjipt, men veterinæren sier at noen store raser bare er sånn. Det forsvinner når han blir to år og er tålig utvokst. Gleder meg til det, for det er ikke godt å se når han har det vondt. Første ganga visste vi jo ikke helt hva det var, han slutta å spise, hadde feber og gjemte seg bare under terrassen på hytta. Jeg var sikker på at han var bitt av en huggorm. Men heldigvis hadde veterinæren vi kom til skikkelig god greie på denne rasen. Siden da ser vi jo med en gang at noe er galt, før det blir så ille, da er det ro og medisiner i et par uker før han er tilbake til normalen igjen.

Det er fort gjort å glemme at det er en valp dette her. For han er jo som valper flest, hopper og er stormende glad når vi har vært ute og kommer hjem til ham igjen. Da merkes det at han er stor! For 73 kilo hoppende hund er umulig å overse, så da må jeg bare minne meg selv på at dette er en “liten valp”, og normale valper viser glede på denne måten.

Han er litt treig. Han vet godt hva han skal gjøre når vi sier det, men han har bare ikke lyst til å gjøre det akkurat der og da … det liker jeg ikke så godt. Jeg er vant til å ha lydige hunder, som gjør det de skal. Men til og med forgjengeren hans, som egentlig var ekstemt lydig, var ei skikkelig drittbikkje da ho var i ungdommen. Såpass at jeg tok en haug med bilder av henne, for å legge ho ut til omplassering på finn.no. Det er nok håp for han her også, når den verste trassen har lagt seg. Krysser fingrene og satser på det, selv om jeg har lest at leonbergere er litt sånn: “kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra”.

God lørdagskveld til deg fra meg. :o)

Ut på tur – Skjernøy, Mandal

Hei, hei. :o) I høst var vi utrolig flinke til å gå på tur. I et par måneder gikk vi lange turer hver dag, annenhver dag på rundt mila. Vi fant nye turløyper via ut.no, ja vi brukte til og med et par tusenlapper på en skikkelig gps. Mest fordi drømmemannen elsker duppedingser av alle slag, men også fordi jeg tenkte det var lettere å få han med ut om han trodde han fant lettere frem med denne flotte, nye, helt bortkastede ervervelsen. Jeg mener jo fortsatt vi like gjerne kan bruke mobilen ..

Vi var sykt spreke en stund. Eller jeg ble jo bare stående på stedet hvil, pusten ble ikke lettere og kroppen tviholdt på kiloene sine. Men vi gikk helt til jeg begynte å jobbe igjen – og da var det bom slutt. Jobben tok all min energi, selv om jeg fortsatt var sykmeldt 50%, så noe liv utenom de fire inntektsgivende timene på jobb hadde jeg ikke. Og etterhvert ble det bare verre og verre, helt til det meste stoppa opp. Og det er der jeg er i dag, flere måneder seinere … men jeg kan iallefall kose meg med bildene fra de fine turene vi har hatt, og det kan jo lyse opp enhver kjip vinterdag.

Skjernøy er Norges sydligst bebodde øy. Den ligger i Mandal kommune og er forbundet med fastlandet ved en smal bru, Skjernøysundbrua, som ble bygd i 1964. Øya har omlag 390 innbyggere og er den største øya i kommunen (5,65 kvadratkilometer). Befolkningen fordeler seg på flere grender: Dyrstad, Skjernøysund, Valvik, Farestad og Rosnes. For å komme fra Farestad til Rosnes må man over en hengebru som er 110 meter lang og 80 cm bred. Kilde: Wikipedia

Turen til Skjernøy tok vi en ettermiddag midt i oktober. Vi traff et par andre mennesker, ellers var vi helt aleine. Slik er det nok ikke på andre tider av året. Jeg falt pladask for dette turområdet, mannen mente det var litt forblåst og kan ikke helt forstå hva som var så flott her. 

Jonas var enig med meg! Fra sørlandsidyll til noe som nesten liknet litt på høyfjellet i en og samme utflukt. Bikkja elsker å frese rundt på ei myr eller i krattet med lyng, så han synes turen var helt topp! Her prøver han å etterlikne Løvenes konge ..

Det var ei flott uthavn her også, Torjushola. Fin badeplass og laaaang brygge, sannsynligvis er det stu fullt av båter her i sesongen. Overbygd utepeis/grillplass gjorde det ekstra fint. Må virkelig si at Mandal båtforening har lagt ned mye arbeid her. Skal ikke se bort i fra at vi prøver å finne frem sjøveien når båtlivet begynner igjen om ikke så lenge, selv om vi stort sett ankrer opp på litt mer øde plasser enn dette. Når en har så liten båt som oss trenger vi litt mer privatliv enn vi kan finne på ei brygge sammen med 30-40 andre flytende hytter.

Jonas’ første møte med sau. Tror ikke helt han skjønte hvorfor ikke disse firbente ville leke med ham. Han oppførte seg som om det skulle være en hvilken som helst annen hund. Litt nysgjerrige var de, men leke? Nei, der gikk grensa!

Det var alt for i dag. Takk for at du hang med hele turen. :o) 

Herr Tinnitus og jeg

Tinnitus. Dere som har fulgt meg her fra tidenes morgen husker kanskje at jeg har problemer med øresus. Det er ingen overdrivelse å si at den derre lyden inni hodet mitt innimellom prøver å ta livet av meg. Det er grusomt, og det blir bare verre og verre for hvert år som går.

Tenk det, 20 år uten stillhet! Ikke stille et eneste sekund. Verken i løpet av dagen – eller natta. Det er slitsomt det. Men siden jeg har klart å fortrenge det i såpass lang tid må jeg jo være skrekkelig flink, tenker jeg, eller i det minste ufattelig sta.

Eksperten. Den aller første ganga jeg var hos en ekspert angående dette fikk jeg litt skrekken. Den eldre hørselspesialisten (som sikkert var minst 45 år!) gikk rett på sak: Om du ikke klarer å overse lydene så kommer du til å få et helvete. Her var det ingen kjære mor. Folk var blitt uføre pga. tinnitus, noen hadde sogar tatt livet av seg fordi de ikke orka alt dette bråket i hodet. Så det var best at jeg ble venn med de lydene først som sist, for de var kommet for å bli.

Venn og venn. Jeg kan vel ikke påstå at vi er blitt bestiser i løpet av disse årene, herr Tinnitus og jeg. Jeg har vel opptil flere ganger sendt ut skuddpremie på fyren. Innimellom skulle jeg gjerne drept ham selv, om jeg bare klarte å få fatt i drittsekken. Men det er jo helt umulig.

Han ødelegger dagene og nettene mine. Jeg vil sogar påstå at han har ødelagt hele det sosiale livet mitt. Det verste er at han til og med har lært seg opptil flere nye lyder og tonefall. Til min store irritasjon. Det er ikke mer enn jeg har vent meg til en ny lyd, så kommer jaggu enda en. Det piper og suser, hyler og spraker. Alltid. Om jeg er syk på andre måter, sliten eller har vondt i hodet, da tar herr Tinnitus igjen med dobbel styrke. Bare sånn for at jeg ikke skal glemme at han er der!

Jeg takler høye lyder veldig dårlig. Det gjør rett og slett vondt. Jeg blir kjempesliten av å være i rom sammen med andre, hører aldri på musikk lengre, må ha lav lyd på tv’n. Alt på grunn av herr Tinnitus som har lagt sin elsk på meg. Kan du fatte det? Jeg har jo en mann. Så hvorfor i all verden skal jeg bli hengende med enda en? 

Det er netter jeg skulle ønske jeg kunne kutte av meg ørene. Det er dager jeg skulle ønske at jeg var døv. Jeg skulle gitt hva som helst for et par timers stillhet. 

For femte gang. I dag har jeg vært på Tinnitursklinikken på sykehuset i Arendal. I desember hadde jeg en hel dag der borte. For å lære mer om tinnitus, for å lære mer om mestring av disse ulydene i skallen. Fikk også tilpasset et slags høreapparat, med motlyd i. Problemet mitt er bare det at min kjære herr Tinnitus ikke godtar innblanding fra hvem som helst. Når lyden i apparatet er der gjør han alt for å overdøve den. Det er reine krigen mellom ørene mine! Så sånn sett har dette hjelpemiddelet ikke vært noen stor suksess.

Ute blant folk funker det bedre. Da gjør motlyden at jeg tåler litt mer lyd utenfra, jeg klarer litt bedre å henge med i en samtale, skille stemmene fra hverandre. Men jeg klarer fortsatt ikke å høre teksten når det blir spilt en sang på radioen, eller om vi har dristet oss til å gå på konsert. Noe som skjer omtrent hvert skuddår. Musikk er bare bråk i mine ører, og jeg har hodeverk og ettervirkninger av slike sosiale utskeielser flere dager etterpå. Da er det bedre å kutte ut disse triggerne. Både konserter og kinobesøk, for ikke å snakke om en fest/sammenkomst med mer enn fire deltakere. 

I dag ble lyden justert litt. I håp om å finne en motlyd som skremmer vekk herr Tinnitus. Noe som er helt umulig, spør du meg. Jeg hadde gladelig operert vekk ørene om det betydde det samme som at jeg hadde fått tilbake stillheten jeg såvidt husker fra yngre år. Tilbake på den tiden de på rundt femti ble sett på som temmelig avleggs ..