God tirsdag. :o) Eller er den kanskje ikke så fin? Jeg kjenner godt til de der dagene som en helst vil være foruten. Når jeg bare skulle ønske at jeg kunne snu meg i senga og sove videre. Til alle bekymringene og vondtene forsvant. Eller fordi jeg er så trøtt som en strømpe og ikke skjønner hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen, siden Jon Blund først ankom klokka 4.30.
Slike dager har jeg hatt mange av. Er helt amøbe når jeg legger meg, men enda verre når jeg står opp. Er det ikke ufattelig merkelig at det ikke bare går an å sovne når en er så trøtt da? Men neida, det er så forbanna typisk, jeg pusser tennene nesten i søvne og kryper inn i senga. Men med en gang hodet lander på puta, poooofff, så forlater Jon Blund åstedet.
Hallllloooo!! Snakk om dårlig timing da! Så blir jeg liggende der og telle sauer, gjeld og annen elendighet, mens jeg kikker på klokka med jevne mellomrom. Den går aldri så seint som når jeg egentlig skulle ha sovet. Bortsett fra når den tikker seg forbi 3 tallet. Fra da og til en egentlig må stå opp går tiden uhyggelig fort!
Sånn har jeg hatt det en stund. Egentlig i flere år. Iallefall helt siden denne bloggen ble til. Det var vel da det startet på en måte. All elendigheta. Men nå tror jeg søvnproblemet er løst.
Jeg begynte på Sarotex for noen uker siden. En superpille som funker på alt omtrent. Iallefall om en skal tro på dama på apoteket. Tidligere ble den brukt mot depresjoner, sannsynligvis hørte den til i kategorien lykkepiller, men da i en adskillig høyere dose. Under over alle under, jeg sover igjen om nettene! Men det rare er at jeg ikke er uthvilt på morrakvisten likevel. Å være mer sliten når en står opp enn når en legger seg, etter å ha sovet ei heil natt, hvordan er det overhodet mulig?
Det er fryktelig irriterende. Nesten like ille som formen. For selv om jeg alltid har vært mye ute og gått ble jeg aldri sprekere. Pusten og kondisen har stått på stedet hvil i alle år. Jeg kan tydeligvis ikke bli sprek jeg. Alt jeg gjør tapper meg for energi, og jeg har enda ikke funnet ut hvor man fyller på denne beholderen igjen. I følge legen min så mangler jeg ikke noe heller, alt er helt ok, jeg feiler ikke en dritt. Jeg er blitt sjekka opp og i mente, så om det hadde vært noe veldig galt her burde de ha sett det. Likevel føler jeg meg som ei vridd vaskefille.
Sist jeg ble langtidssykemeldt kom jeg meg jo på beina igjen. Sånn etterhvert. Jeg klarte å bite tennene sammen og fortrenge alt. Veldig lenge. Faktisk helt til august i fjor. Men da var det slutt! Når jobbsituasjonen hadde landet litt, og ting begynte å falle på plass, ja da ramla kjærringa helt ned i kjelleren – igjen! Mulig jeg senket skuldrene litt for tidlig. Pusta ut og begynte å slappe av litt. Hadde tid til å kjenne etter, men gadd ikke høre på signalene kroppen sendte. Det er altså en fryktelig dårlig egenskap det der. Å kunne fortrenge og stenge ute alt det som er vondt. For til slutt sier det stopp, enten du vil eller ei, og det er absolutt ikke å anbefale!
Så nå kan jeg jo angre på det da. At jeg ikke gira ned litt, for nå føles det som om kroppen har tatt hevn. Jeg har fått en diagnose fra en revmatiker på sykehuset, en diagnose som legen min ikke tror på. Fibromyalgi. Og for å være ærlig, så vet jeg ikke helt om jeg tror det jeg heller. For det er en diagnose jeg før har fnyst litt av, det er noe jeg har tilegnet de som hadde ekstremt vondt i viljen. Og nå sitter jeg her da … er supersliten og har vondt over alt, bortsett fra i viljen!
Den influensafølelsen jeg har hatt i kroppen i snart 10 år har forsterket seg. Til noe helt ufattelig vondt. Jeg har vondt på plasser jeg aldri har tenkt over at jeg hadde en gang. For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen, skuldrene, armene, midt inni lårene .. ja, til og med tennene verker! Og det rare er at ikke noe smertestillende hjelper. Jeg har våknet hver eneste morra med vondt i hodet, helt siden i sommer. Men akkurat den biten har Sarotexen tatt seg av nå da. Og det er jo bra. Hodeverken kommer og går enda, men jeg slipper å hilse så sykt på den akkurat i det jeg står opp.
– Det er bare overgangsalderen! Jepp, det er sikkert en skrekkelig grei knagg å henge det på. Akkurat som røyking, men jeg har jo aldri røykt et eneste trekk i hele mitt liv, så den grunnen var ubrukelig her. Verdens verste overgangsalder kalte de det. Men så har det altså vært noe helt annet. Når en bare fortrenger og fortrenger og står på, så kommer en til et punkt der kroppen faktisk gir opp. Den vil ikke mer. Enda så mye hjernen vil …
Vel, jeg har vært der en stund nå Der det stoppa opp. Jeg forsøkte å bite tennene sammen og komme meg tilbake i jobb. I fem uker jobba jeg 50%, selv om jeg visste at jeg burde ha kasta håndkleet inn etter den første. Jeg fikk iallefall bevist at dette ikke sitter i viljen, selv om jeg rett som det er sier til meg selv: Tenk om jeg bare hadde pressa meg litt til …Tenk om jeg bare ga opp for fort … Tenk om jeg kunne gjort noe mer for å fortsette i den jobben … Det er alltid så mange “tenk om”. Hvordan vet en egentlig at en har gjort alt en kunne for å slippe å havne i denne elendigheta?
Timinga kunne vel ikke vært verre. Men det hadde sannsynligvis ikke passa uansett. For hvem gidder tilbringe livet på sofaen dag ut og dag inn. For når jeg sier at jeg ikke orker en dritt, så er det faktisk sånn. Jeg vasker verken tøy eller hus. Lager ikke mat, rydder ikke kjøkken. Jeg har avlyst det meste sosiale helt siden september. Det ble ingen julebord eller andre festligheter på meg. Jeg orker nesten ikke ha besøk av ungene mine. Orker ikke gå verken på senteret eller i byen, det var såvidt jeg klarte å få julegavene i hus. Til og med noe så hverdagslig som å dusje og vaske håret virker uoverkommelig.
Jeg har ikke noen jobb lengre heller. For nå blir ikke kontrakten forlenget igjen. De har vært så sykt snille, til tross for at jeg ikke har vært der så mye det siste halve året, så har jeg fått forlenget vikariatet to ganger. Men i mars er det slutt. Og bare det er jo i seg selv nesten verdens undergang. Jeg trenger en jobb for å føle at jeg er verdt noe. Bare Marit aleine er ikke noe særlig å skryte av …
Uff da trist å lese om hvor vanskelig du har det. Men nå blir det vår snart og da kommer kanskje energien tilbake.
jeg ville tatt opp temaet med legen om rehab,er han ikke lydhør så bytt fastlege ) men du må ikke tenke att det er flaut å ikke være i jobb,er en plaget så er en plaget ,det må du ikke tillate deg å la andre reagere negativt på,det er kun du som kjenner din egen kropp hvet du )
fruensvilje: Revmatologen skjønte ikke hvorfor ikke fastlegen hadde sendt meg til rehab for lenge siden. Men fastlegen er visst ikke enig i det heller.. Økonomisk så har vi allerede gått ned tre hundre tusen i året. Om jeg hadde blitt ufør nå, så vil ikke nedgangen bli så stor. Jeg hadde jo nesten fått det samme på arbeidsledighetstrygd som det jeg har hatt i lønn de to siste årene. Men om det drøyer og drøyer, og jeg fortsetter å tro at jeg skal klare å komme tilbake i jobb, ja da blir det ille! Vanskelig dette. Det er flaut å ikke være på jobb, så dermed går jeg ikke så mye utforbi døra når det er lyst. Det hadde kanskje blitt bedre om jeg kom et hakk videre fra her jeg står nå.
frodith: Den siste jobben, som jeg har hatt i et år snart, var som sekretær. Ikke noe fysisk der.. det var i forfjor. ;o) Synes dette er veldig vanskelig og trist..
Jeg leser hva Connie skriver, og mye enig med de tingene. Man må finne noe som man orker å gjøre, og gjøre det. Om det bare er å gå turer med hunden etc. Ikke sette seg til selv om man ikke kan jobbe. Og som jeg forsto hadde du en veldig fysisk jobb sist, kanskje ikke det som var helt bra heller. Kan du gjøre noe mer rolig, pga alle vondtene ? Håper ting ordner seg litt for deg snart. 🙂
det er trasigt når helsa svikter,kjedelig når økonomien blir mindre også,men en overlever ) nå har jeg vært uføretrygda i snart 5 år og det går greit det,en må bare innfinne seg med situasjonen og fylle dagene md noe positivt hver dag.Du har jo den nydelige hunden din så du har en grunn til å komme deg ut ,du har jo selskap i den også da ) jeg har bare meg stort sett hele tiden,og etterhvert har jeg lært meg å leve med det,du har ikke vurdert er opphold på et rehabeliteringsenter da ? det bruker å hjelpe veldig godt .Håper ting retter seg etterhvert for det er ikke bra å sette seg føre hjemme