Legen, eller Doktoren som min farmor omtalte han som, var en opphøyd person, ikke helt som oss andre, men kun et trappetrinn eller to nedforbi Jesus og Gud. Du skulle omtale ham med ærbødighet i stemmen, være litt underkuet og helst ikke være så høy heller. For det var best å kikke opp på legen, med et litt sånn “unnskyld at jeg er til blikk” og anlegge en pipende, tynn stemme som såvidt klarte å få frem hva som var galt! Og selvfølgelig var det en han!
Dameleger er sikkert noe som er kommet til i senere tid. Og om du er så heldig å finne ei som fungerer som fastlege så er selvsagt ventelista for å komme inn dit lang som et vondt år. Ja du kan rett og slett risikere å krepere i køen om du feiler noe av den alvorlige sorten. Eller du kan være så heldig som jeg var da jeg bytta lege her for en god stund siden, klikka meg lykkelig inn som fast pasient til en kvinnelig lege jeg en gang hadde vært innom, ringte for å bestille time … men NEI, hun var dessverre akkurat gått ut i svangerskapspermisjon! Men jeg kunne få time hos vikaren. Det var en mann selvsagt …
Mann var også han jeg til da hadde hatt, og en mann er en mann, så jeg klikka meg tilbake til min tidligere fastlege og byttet mitt varte i snaue to timer. Likevel hadde jeg brukt opp årets kvote, for det er kun lov å bytte lege to ganger i året selvfølgelig.
Jeg liker ikke leger. Jeg liker ikke sykehus, psykologer og andre sånne greier heller. Jeg aner heller ikke når fastlegeordningen trådte i kraft. For før feilte jeg aldri noe. Før gikk jeg til legen når jeg var gravid, og da gikk jeg til den legen som var nærmest der jeg bodde. Igrunnen er jeg veldig praktisk anlagt. Alt som kan ordnes i nærmeste omkrets gjør jeg der. Så da jeg flytta fra Hånes til byen bytta jeg til legen som lå nærmest mitt nye hjem. Kontoret hans lå en etasje opp ifra leiligheten vi leide. Sinnsykt praktisk spør du meg.
Legen var en bitteliten, grå mann med alt for store briller. Et intetkjønn om du vil. Veldig passende. Men ikke så passende at jeg kunne gå til han med ting som omhandlet områdene under navlen. Akkurat tanken på det føltes litt perverst. Til det måtte en kvinne til, og for å komme dit måtte jeg ut av bygget der vi bodde, rundt hjørnet og inn i motsatt ende av bygget. Ikke noe sløsing av tid.
En vår jeg kom til legen nedsyltet av allergi, snufsen og fæl satte det plutselig en ung, jypling av en guttevalp i stolen til den lille grå. Han var vikaren. Den lille grå var blitt syk! Jaja, jeg feilte fortsatt ikke noe alvorlig, og tok ikke dette så tungt. Jeg trengte jo ikke se fyren mer, trodde jeg da ….
Men så går den lille grå med de store brillene hen og DØR!! Og han unge, mørke, høye, kjekke med muskler under den hvite t-skjorta, arver meg .. arver meg sammen med hele fastlegelista til gamlingen.
Jeg ble trofast hos han i 7-8 år. Igrunnen tror jeg vi ble litt lei av hverandre! De siste årene har jeg nemlig blitt en sånn gjenganger som flyr dørene ned hos legen, ho der som alle på kontoret vet hva heter, trengte ikke si fødselsnummeret engang når jeg ringte.
Bestemte meg for å begynne et nytt og bedre liv en gang utpå vårparten .. Begynte å trene, har også kjørt innpå med diverse helsekostpreparater som skulle hjelpe å styrke immunforsvaret, få opp energien, ja rett og slett få meg sunn og sprek! Dette skulle bli så bra vettu … tenkte jeg, som aldri hadde tatt en vitamintablett før i hele mitt liv.
Når en skal starte på nytt på denne måten, gidder en jo ikke drasse på den legen som så til de grader har oversikt over alt du har feilt og ikke feilt de siste årene, så jeg tok det store skrittet og bytta lege. Nå har jeg fått min damelege, selvfølgelig yngre enn meg. Det er vel de fleste leger nå for tiden, for hvis ikke så hadde de jo vært temmelig nærme pensjonsalderen .. men det mest spesielle er kanskje likevel at ho ikke holder til rundt nærmeste hjørne. Jeg må rett og slett sette meg i bilen og kjøre 15-20 minutter for å komme meg dit.
Den turen har jeg tatt alt for mange ganger siden sommeren. Trening og vitaminer hjalp ikke så godt som jeg hadde håpt. Istedenfor å bli mer opplagt ble alt bare et ork, og til slutt klarte jeg ikke å sove engang. Ikke fordi jeg lå der og tenkte på mitt miserable liv eller hvor vondt jeg hadde det. Jeg bare lå der. Dødstrøtt – og lys våken! Her var det visst andre ting som var galt enn litt vitaminmangel og dårlig kondis.
Jeg er deprimert! Depper helt uten å ha noen grunn for det og har vel kanskje gjort det den god stund allerede. Men nå får jeg hjelp og jeg blir fulgt opp, litt mer enn ønskelig kanskje. For nå blir det litt vanskelig å ikke ta de tablettene jeg får foreskrevet, det er umulig å plutselig bare gå tilbake til jobb når sykmeldinga er over .. for selvsagt har jeg fått en ny time slik at jeg kan bli vurdert og beglodd og spurt ut hvordan jeg egentlig har det før jeg skal tilbake til hverdagen. Og noen har en fantastisk evne til å spørre på en måte som gjør det helt umulig å bare finne på et svar, et svar som høres bra ut, der og da.
Å sende meg ut døra med en resept før betydde ikke at jeg nødvendigvis tok de medikamentene. Jeg har kasta mange resepter i mitt liv, eller lagt dem på en lur plass og funnet dem igjen når de var gått ut på dato. Jeg hater å ta tabletter og har til nå trodd at det meste ordner seg av seg selv, sånn etterhvert. Det stemmer ikke helt. Så denne ganga har jeg bestemt meg for å gjøre som jeg får beskjed om. Selv om det betyr at jeg akkurat nå føler jeg lever en litt zombi-tilværelse. Det skal bli bedre, har jeg blitt lovet, men jeg må bare ta tiden til hjelp …
