15 måneder og 73 kilo

Her er det nyeste bildet av valpen vår Jonas. Eller unghunden da, det er vel det de kalles når de er rundet 15 måneder. I dag har vi vært i hundeparken med ham. Vi gjør det innimellom, bare for at han skal få komme sammen med andre firbente. Han er snill som et lam og veldig forsiktig når det er andre hunder som er mindre enn ham. Og det er jo de aller fleste. Han bjeffer sjeldent, det er stort sett bare når han ser “spøkelser” i hagen om kveldene, og han har en skikkelig voksen røst for å si det sånn. Kan skremme hvem som helst vil jeg tro, men jeg er temmelig sikker på at han ikke egner seg som vaktbikkje. Når vi får besøk så står han bare der, logrer og håper de som kommer gidder å gi han litt kos på vei inn i huset.

Vi har bare møtt en annen leonberger her dette året. Det er bare noen uker siden. Merkelig at ikke det er flere som har denne rasen, for det må jo være verdens mest kosete, snilleste, roligste hund. Stor, joda, men han freser jo ikke rundt når vi er hjemme. Det er den roligste hunden jeg noen gang har hatt, rent bortsett fra når barnebarna løper rundt spisebordet med bikkja etter seg … da merker vi jo at det er litt størrelse på husdyret vårt. 

Han har dessverre hatt en del voksesmerter. Fire ganger siden i sommer har han gått på betennelsesdempende og smertestillende. Det er litt kjipt, men veterinæren sier at noen store raser bare er sånn. Det forsvinner når han blir to år og er tålig utvokst. Gleder meg til det, for det er ikke godt å se når han har det vondt. Første ganga visste vi jo ikke helt hva det var, han slutta å spise, hadde feber og gjemte seg bare under terrassen på hytta. Jeg var sikker på at han var bitt av en huggorm. Men heldigvis hadde veterinæren vi kom til skikkelig god greie på denne rasen. Siden da ser vi jo med en gang at noe er galt, før det blir så ille, da er det ro og medisiner i et par uker før han er tilbake til normalen igjen.

Det er fort gjort å glemme at det er en valp dette her. For han er jo som valper flest, hopper og er stormende glad når vi har vært ute og kommer hjem til ham igjen. Da merkes det at han er stor! For 73 kilo hoppende hund er umulig å overse, så da må jeg bare minne meg selv på at dette er en “liten valp”, og normale valper viser glede på denne måten.

Han er litt treig. Han vet godt hva han skal gjøre når vi sier det, men han har bare ikke lyst til å gjøre det akkurat der og da … det liker jeg ikke så godt. Jeg er vant til å ha lydige hunder, som gjør det de skal. Men til og med forgjengeren hans, som egentlig var ekstemt lydig, var ei skikkelig drittbikkje da ho var i ungdommen. Såpass at jeg tok en haug med bilder av henne, for å legge ho ut til omplassering på finn.no. Det er nok håp for han her også, når den verste trassen har lagt seg. Krysser fingrene og satser på det, selv om jeg har lest at leonbergere er litt sånn: “kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morra”.

God lørdagskveld til deg fra meg. :o)

3 kommentarer
    1. Så fin 🙂 vår hund er 40 kilo, og jeg syns det er mye. Jeg har nok ikke kunnet hatt en hund på 73 kilo. Jeg er ikke sterk nok til å holde han igjen når man da går tur, hehehe

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg