Da var vi alt kommet til torsdag – igjen! Dagen ligger fin og ubrukt foran meg. Så får vi se da, om jeg klarer å fylle den med et eller annet. Det er nesten sol, og det forferdelige været vi hadde i går er over. Da regnet det vannrett og blåste så jeg trodde de store vinduene i stua skulle komme inn ..
Egentlig sto jeg opp klokka 6. Fikk ikke sove etter at drømmemannen var gått på jobb, så tenkte jeg bare skulle starte dagen. Tok et kjapt morrastell og hoppa opp i joggebuksa og noe annet som lå på badet. Men så synes jeg det var så kaldt og mørkt og trist her at jeg bare gikk og la meg igjen.
Jeg hoster og snufser fortsatt.. Men om jeg legger godviljen til så er det muligens blitt litt bedre. Håper det ikke bare er noe jeg innbiller meg. For jeg synes det holder for denne ganga.
Hos legen skjedde det ikke så mye på tirsdag. Ho hadde aldri hørt noen som hadde hostet så fælt og så lenge, det virka som om ho synes alvorlig synd på meg. Men det hjelper dessverre ikke! Jeg har lest litt om kols og lungeemfysem de siste dagene. Og jeg som alltid har trodd at dette ikke kunne være arvelig har nå fått inn ny kunnskap.
Kols kommer ikke bare av røyking. Og jeg har jo heller aldri røykt en sigarett i hele mitt liv. Men jeg er vokst opp i et trykkeri. Lenge før alle ble så miljøbevisst og tenkte på hva de pusta inn og oppholdt seg i. Eller kanskje var det akkurat da det det starta. For jeg husker pappa kjøpte noen nye vaskemidler til disse maskinene. Men de funka ikke lik godt som lynolen han alltid hadde brukt, så det ble til at vi fortsatte med den … og siden de dreiv med barnearbeid i denne bedriften til mine foreldre så var vi ikke store jentene, min søster og meg, før vi stor der og dro inn den sterke lukta fra lynolen. Egentlig lukta det litt over hele nabolaget mens det sto på. Og spesielt i vårt hus, siden vi bodde i etasjene over trykkeriet. Dessuten var mine foreldre storrøykere begge to. Det første de gjorde da de sto opp, og det siste de gjorde før de la seg, var nettopp å røyke. De dampa i vei på alle våre bilturer, mens vi to ungene satt i baksetet og ikke fikk lov å spise chips – fordi det lukta så vondt!
Jeg føler akkurat nå at den siste måneden har vært ille. Men drømmemannen sier at jeg alltid er sånn når jeg er forkjøla. Så dette er ikke noe nytt. Men det kan jo være at det var så mye annet galt nå, som gjorde at det ble helt uutholdelig. Da jeg var langtidssykmeldt for 7 år siden hadde jeg gått et år og hosta og harka, med den ene luftveisinfeksjonen og lungebetennelsen etter den andre, og siden har det kommet tilbake med jevne mellomrom.
Egentlig er jeg ikke redd akkurat. Men det er vel kanskje nettopp fordi legene ikke har hengt seg opp i verken hostinga eller flekken de fant. Får jo barre krysse fingrene og håpe at det ikke er enda mer galt her.
Det jeg leste om kols sto det at det kunne sees på en blodprøve. Men det mente legen min var tull. Så her skal det altså bare pustes for å finne kapasiteten i lungene. Og akkurat da, når jeg bare sitter still og ikke har anstrengt meg noe, så føler jeg jo at jeg får inn nok luft. Noen ganger tror jeg ikke disse legene er helt oppdaterte, men jeg er jo så veloppdragen at jeg ikke tør si det høyt når jeg er der. Jeg pleier jo aldri søke opp i medisinske leksikon eller andre steder på nettet, for da føles det jo som om en feiler det meste. Men nå, som jeg har vært ute av drift såpass lenge uten at det skjer noe, så måtte jeg bare. Det var sannsynligvis ikke det lureste jeg har gjort …
Ha en fin dag. :o)
