Tinnitus. Dere som har fulgt meg her fra tidenes morgen husker kanskje at jeg har problemer med øresus. Det er ingen overdrivelse å si at den derre lyden inni hodet mitt innimellom prøver å ta livet av meg. Det er grusomt, og det blir bare verre og verre for hvert år som går.

Tenk det, 20 år uten stillhet! Ikke stille et eneste sekund. Verken i løpet av dagen – eller natta. Det er slitsomt det. Men siden jeg har klart å fortrenge det i såpass lang tid må jeg jo være skrekkelig flink, tenker jeg, eller i det minste ufattelig sta.

Eksperten. Den aller første ganga jeg var hos en ekspert angående dette fikk jeg litt skrekken. Den eldre hørselspesialisten (som sikkert var minst 45 år!) gikk rett på sak: Om du ikke klarer å overse lydene så kommer du til å få et helvete. Her var det ingen kjære mor. Folk var blitt uføre pga. tinnitus, noen hadde sogar tatt livet av seg fordi de ikke orka alt dette bråket i hodet. Så det var best at jeg ble venn med de lydene først som sist, for de var kommet for å bli.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Venn og venn. Jeg kan vel ikke påstå at vi er blitt bestiser i løpet av disse årene, herr Tinnitus og jeg. Jeg har vel opptil flere ganger sendt ut skuddpremie på fyren. Innimellom skulle jeg gjerne drept ham selv, om jeg bare klarte å få fatt i drittsekken. Men det er jo helt umulig.

Han ødelegger dagene og nettene mine. Jeg vil sogar påstå at han har ødelagt hele det sosiale livet mitt. Det verste er at han til og med har lært seg opptil flere nye lyder og tonefall. Til min store irritasjon. Det er ikke mer enn jeg har vent meg til en ny lyd, så kommer jaggu enda en. Det piper og suser, hyler og spraker. Alltid. Om jeg er syk på andre måter, sliten eller har vondt i hodet, da tar herr Tinnitus igjen med dobbel styrke. Bare sånn for at jeg ikke skal glemme at han er der!

Jeg takler høye lyder veldig dårlig. Det gjør rett og slett vondt. Jeg blir kjempesliten av å være i rom sammen med andre, hører aldri på musikk lengre, må ha lav lyd på tv’n. Alt på grunn av herr Tinnitus som har lagt sin elsk på meg. Kan du fatte det? Jeg har jo en mann. Så hvorfor i all verden skal jeg bli hengende med enda en? 

Det er netter jeg skulle ønske jeg kunne kutte av meg ørene. Det er dager jeg skulle ønske at jeg var døv. Jeg skulle gitt hva som helst for et par timers stillhet. 

For femte gang. I dag har jeg vært på Tinnitursklinikken på sykehuset i Arendal. I desember hadde jeg en hel dag der borte. For å lære mer om tinnitus, for å lære mer om mestring av disse ulydene i skallen. Fikk også tilpasset et slags høreapparat, med motlyd i. Problemet mitt er bare det at min kjære herr Tinnitus ikke godtar innblanding fra hvem som helst. Når lyden i apparatet er der gjør han alt for å overdøve den. Det er reine krigen mellom ørene mine! Så sånn sett har dette hjelpemiddelet ikke vært noen stor suksess.

Ute blant folk funker det bedre. Da gjør motlyden at jeg tåler litt mer lyd utenfra, jeg klarer litt bedre å henge med i en samtale, skille stemmene fra hverandre. Men jeg klarer fortsatt ikke å høre teksten når det blir spilt en sang på radioen, eller om vi har dristet oss til å gå på konsert. Noe som skjer omtrent hvert skuddår. Musikk er bare bråk i mine ører, og jeg har hodeverk og ettervirkninger av slike sosiale utskeielser flere dager etterpå. Da er det bedre å kutte ut disse triggerne. Både konserter og kinobesøk, for ikke å snakke om en fest/sammenkomst med mer enn fire deltakere. 

I dag ble lyden justert litt. I håp om å finne en motlyd som skremmer vekk herr Tinnitus. Noe som er helt umulig, spør du meg. Jeg hadde gladelig operert vekk ørene om det betydde det samme som at jeg hadde fått tilbake stillheten jeg såvidt husker fra yngre år. Tilbake på den tiden de på rundt femti ble sett på som temmelig avleggs ..