midtlivskrise

Er du klar for en tur i høyden?  Yialos og Chorio, to av byene på Symi, bindes sammen av hovedgaten Kali Stratas. Eller gate og gate, det er stort sett trapper. Ufattelige 500 stykker for å komme helt til topps! Hvis du ikke gidder å gå finnes det en lokalbuss som går cirka hver time. Alternativet er en av Yialos fem taxier, leie moped eller bil. Men da kommer du jo så klart ikke inn i selve gamlebyen, bare til toppen. Dermed kan du eventuelt gå nedover istedenfor oppover. Men altså, jeg anbefaler ikke å ta det mens sola står som høyest og det ikke er skygge å finne noen plass. Det gjorde nemlig vi, en av de fire gangene vi var der, og jeg trodde faktisk jeg skulle fått hjerteinfarkt før vi var halvveis!

Og bare sånn til opplysning: Du trenger ikke være misunnelig på meg fordi jeg er her. For det er jeg nemlig ikke. Jeg sitter hjemme i stua og ser snøen laver ned utenfor. Bildene er fra sommeren 2016. ;o)

Det er fort gjort å drømme seg vekk i omgivelser som dette. Iallefall om du er en ihuga hobbyfotograf og har kameraet rundt halsen. Her var jo det ene huset og trappa mer sjarmerende enn det andre. Helt umulig å bare gå forbi. Gjett om jeg er glad for at en ikke har kamera med film lengre! Det kunne fort blitt en ekstremt dyr affære.

Litt rart å tenke på at dette er eneste veien å komme til disse husene. Her er det ingen som bare kan kjøre til døra. Verken når de flytter inn, eller skal ha på plass ukehandelen. Mulig de er ekstremt spreke de som bor her oppe i høyden. Og de har sikkert lært ganske tidlig at sånn omtrent midt på dagen da er det best å sitte inne, eller i det minste oppholde seg en plass der sola ikke skinner. Vi lærte det jo vi også. Etterhvert.

Gamle rønner med ødelagte vinduer og dører. Innimellom de velholdte, bebodde husene dukket de opp. Sannsynligvis ikke så sjarmerende for de som er naboer til noe sånt, men det tar seg veldig godt ut på bilder.

Tror vi begynner å nærme oss toppen! Selve nettet av trange smug og trapper var ganske forvirrende, det føltes nesten som å gå i en labyrint. Visste aldri helt hvor vi var eller hvor vi havnet når vi kom ned til havna igjen. Det var nemlig ikke bare en trapp oppover fra Yilaos. Noen var flotte og velholdte, gjerne malt i blått og hvitt, andre var ganske raserte og dårlig vedlikeholdt.

Oppe i Chorio er den greske landsbyfølelsen til å ta og føle på. Her finner du fine tavernaer, kafeer og små butikker der du kan få kjøpt det meste. Og atmosfæren er helt gratis! Det føltes nesten som å være barn igjen, og på skattejakt i ukjent terreng. Små trange smug, trapper og avsatser over alt. Så her bør du ha god tid, eller ekstremt velutviklet stedsans. Noe verken drømmemannen eller jeg er i besittelse av. En annen ting som er ganske lurt å ha med, bortsett fra kameraet som jo er livsviktig, er altså noe å drikke.

Vi fant et lite lokalt vannhull under slyngplantene. Omtrent på toppen. Men å ikke ha tilgang på væske på veien opp er ikke helt lurt. Den gangen vi tok turen midt på dagen møtte vi ei eldre dame som tydeligvis hadde skjønt at turister ikke alltid tenker klart. Ho hadde satt seg i en av trappeavsatsene med fulle vannflasker og plastglass. Det var gratis! Men samtidig som hun velvillig delte ut de livsviktige dråpene til dehydrerte tullinger ville ho også gjerne selge oss diverse krydderurter og svamper. Etter du hadde drukket vannet ble det jo litt vanskelig å si nei takk, selv om vi ikke trengte noe av det ho smilende tilbøy. 

Nærbutikken oppe i høyden. Ikke helt som vi er vant til, men vareutvalget var det ikke noe i veien med. Flaskevann hadde de også! :o)

Ble mye dører og trapper her. Men jeg er altså litt hekta på slikt, og egentlig lurer jeg litt på om noen av dere holdt ut helt til slutt … ;o) Og jeg er faktisk ikke helt ferdig med denne sjarmerende plassen enda. I neste innlegg herfra stopper vi opp på trappeavsats 372 og tar en lunsj på en skikkelig sjarmerende kafe drevet av to engelske damer. Det var grunnen til at vi ilte opp her midt på dagen helt på tampen av ferien vår. De stengte nemlig kl. 16. Må man, så må man! :o)

Legekontoret altså. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre der, men fikk beskjed om å komme tilbake når jeg hadde hatt ei uke uten å hoste – og det er nå.

Jeg mener i alle fall det selv! Men jeg vet ikke helt om omgivelsene og jeg er helt enige i det utsagnet.. Mye bedre ja, men det kommer tydeligvis noen lyder fra meg innimellom enda, som kalles hosting. 

Uansett er jeg tilnærmet frisk. Fra både lungebetennelse og forkjølelse. Resten er som det er. Og jeg begynner å lure på om det bare er slik det skal være, for resten av livet. At jeg aldri blir helt frisk.

Revmatologisk på sykehuset sier fibromyalgi. Fysioterapeuten på samme plass sier me, åsså er det denne hersens tinnitusen da. Men den er klart kommet for å bli, det har jeg jo skjønt for minst 18 år siden.

Jeg har vel aldri vært den som har stått først i køen. Verken her eller der …men når det gjelder slike tullete diagnoser som dette, så må jeg av en eller annen grunn ha befunnet med temmelig langt foran. Jeg som hater kø! Mulig jeg gjorde som vi pleier i slike tilfeller, stilte meg i den der det var minst folk. Og jeg forstår jo nå hvorfor det var litt glissent akkurat der …

Har du forresten prøvd å nyse med en Marie-kjeks i kjeften? Det var ikke så lurt … for nå er hele tastaturet fullt av smuler! Straffa for å ikke tilføre kroppen en ordentlig frokost sikkert. Jeg som nesten alltid spiser havregrøt på denne tiden av døgnet. Jaja, får se om jeg klarer å støvsuge ut de som ikke forsvant når jeg ristet på pc’n.

Ønsker deg som titter innom en flott onsdag. Her er det sol og minus åtte grader akkurat nå. Varmepumpa jobber intens med å holde temperaturen oppe i stua. Mulig jeg må hjelpe den litt med å fyre i ovnen når jeg kommer hjem igjen. 

Fryktelig tungt å stå opp i dag. Vondt i hodet og stort sett alle andre plasser. Men siden sola skinte og fuglene sang om kapp med øresusen fant jeg ut at vi skulle prøve å gå en tur. Bikkja og jeg. Det frista egentlig ikke, stuptrøtt som jeg har vært helt siden fredag. Men litt frisk luft har vel aldri tatt livet av noen …

Vi møtte dattera og det yngste barnebarnet mitt på veien. Egentlig liker jeg på mange måter å bare tusle rundt med Jonas, uten så mye selskap. Men det var koselig med dette turfølget også. Det er en av fordelene med å bo så nærme hverandre, ting trenger ikke være så planlagt. Det meste lar seg gjøre på sparket. Og veldig ofte er det slikt som blir mest vellykka.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i huset er det tydeligvis siesta nå! Det er bare meg som ikke har skjønt det. Dessverre mangler jeg den egenskapen som gjør at jeg bare kan legge meg og sove sånn i tide og utide. Jeg sover sjeldent middag. Og skal jeg være ærlig så har jeg jo ikke sovet så mye om nettene heller de siste ti årene. Men det ser heldigvis ut som det har løst seg nå. Så da gjenstår bare at kroppen snart forstår at den har fått den søvnen den trenger, slik at jeg kan begynne å fungere igjen!

Jeg begynner å bli litt rastløs av å bare gå hjemme. Det er ganske ensomt egentlig. Og jeg føler meg så liten og ubetydelig når jeg ikke har en jobb å gå til. Litt verdiløs liksom. På samme tid er jeg jo så sliten at jeg ikke fungerer til noe som helst. På et halvt år har jeg laget to middager, og støvsugd noen få ganger! Det føles som en seier de gangene jeg har tømt oppvaskmaskinen og bretta tøy på en og samme dag. Og det er sykt lenge mellom hver gang det har skjedd. 

Dagen i dag er iallefall noen hakk bedre enn gårsdagen. Og bare det er jo et lite lyspunkt. :o)

I dag synes jeg synd på meg selv. Eller det har vel vært slik hele helga igrunnen. Denne helga som egentlig burde vært så fin. Vi har vært på farten siden fredag ettermiddag. Først på hyttetur en natt, og så på hotell. Vi var nemlig på Karmøy og feiret min svogers 50 års dag. Mange folk og lav bakgrunnsmusikk. For å korte ned reisetiden tok vi et stopp  sånn omtrent halvveis, hos et vennepar som var på hytta. Lite folk, men mye musikk ..

– Bare venn deg til det! Det var rådet jeg fikk aller første gang jeg var hos en ørespesialist. – Klarer du ikke å bli venn med lydene i hodet ditt kan det ende med at du tar livet av deg! En del gjorde faktisk det. Jeg var 33 år og hadde akkurat fått beskjed om at dette ikke var forbigående. En eksem i øregangen, som hadde kapsla seg inne i hodet er grunnen til hele lydhelvete mitt. Tinnitusen er en skade jeg har fått fordi legene behandlet meg for øreverk uten å sjekke at det var det jeg hadde. 

I 20 år har jeg gått rundt slik. Med et helvetes bråk som til å begynne med bare befant seg i det ene øret. Nå har det formert seg til resten av hodet. Det er lyder som innretter seg etter omgivelsene. Er det mye bråk rundt meg, er det enda mer inni hodet. Med mer eller mindre jevne mellomrom har denne helsikes lyden forandret seg i tonefall og styrke. Og da er det like før jeg blir gal! For når du endelig har vent deg til en lyd, så kommer det noe annet å overtar. Prøv det den som vil …

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tinnitus liksom. Det er ikke dødelig, om du ikke hjelper litt til selv da. Og jeg må bare innrømme at jeg til tider skjønner de veldig godt de som har gjort det. De som ikke har orka mer. For dette er ubeskrivelig grusomt! Iallefall slik som det er blitt de siste årene.

Jeg er ekspert i å fortrenge lyder rundt meg. Drømmemannen snorker som en tåkelur, det går helt greit. Jeg hører det selvsagt, men gidder jo ikke ligge på et annet rom selv om det er litt bråk der mannen befinner seg. Vi er jo tross alt gift.

De første ti årene klarte jeg stort sett å ignorere tinnitusen også. Jeg ble ekspert i å fortrenge den, å ikke tenke på det. Og jeg ble ekspert i å innrette meg, finne en plass ytterst på en ende av bordet, i en krok, på en stol med ryggen mot veggen, slik at jeg ikke skulle få lyder fra alle kanter. Jeg gjorde det på jobb også, der jeg størsteparten av tiden har jobbet i åpent landskap. Et sant lite helvete for folk med tinnitus, men jeg ville ikke ha spesialbehandling for det, eller virke sær og vanskelig. For så lenge jeg ikke tenkte så mye på det så gikk det jo greit …

Men nå, 20 år etter er dette helt umulig. Her er det så mange høye irriterende lyder inne i mitt hodet at det til tider gjør vondt. Det klør i ørene, som om det har flytta inn ei heil maurtue der. Det verker, som ved ørebetennelse. Noen ganger skulle jeg ønske det gikk an å stikke inn en kniv og få hull på elendigheten, slik at det som jeg føler er der inne kunne renne ut. 

Når jeg er en plass med mye lyd øker styrken på tinnitusen. Den skrur seg opp til uante høyder, uten tanke for at dette ikke er bra for de som må høre på det. Meg altså. Sannsynligvis hadde det vært ulovlig å jobbe i en støy som dette, iallefall uten hørselvern og jevnlige pauser. Jeg har ikke hatt en pause på 20 år!

Kanskje hadde det vært bedre om andre forsto litt mer. Forsto at det ikke er en liten suselyd jeg sliter med. For da hadde jeg jo ikke sagt et ord. For meg er dette noe som ødelegger livet mitt. Det er kjempetrist. Blant annet takler jeg altså ikke musikk lengre. Er vi i et rom med folk og musikk, da blir det veldig tidlig kvelden for kjærringa. 

Folk skjønner ikke at jeg ikke liker musikk. Men med mange lyder samtidig hører jeg ikke en dritt! Så blir jeg sittende der da, i min egen lille verden, og se ut som en idiot. Forsøker å følge meg på samtalene, smiler litt stivt og håper klokka kan gå fort så jeg kan komme meg ut derfra.

Og det er ikke bare lydene som er hemmende. Hjernen til folk med alvorlig tinnitus går på høygir hele tiden for å kompensere for dårlig hørsel. Det er noe vi ikke kan styre selv. Og når en aldri klarer å slappe av så blir en sykt sliten. Helt utmattet. Egentlig uten å gjøre en dritt. Jeg blir nok sett på som den kjedelige kjærringa, den som alltid går hjem først. Ho der som tar kvelden omtrent rett etter maten er fortært ..

Men tinnitusen tar aldri kvelden. Det suser og durer og hyler.. Alltid. Jeg sovner til disse lydene. Jeg våker til disse lydene. Og jeg er alltid kjempesliten! Selv etter at jeg tror jeg har sovet godt nesten hele natta.

Hvordan tror du det er å aldri oppleve stillhet? Vel, det kan best beskrives med ett ord: TORTUR! 

Det siste året har jeg takket nei og avlyst mye sosialt. Fordi jeg ikke orker. Ettervirkningene av en kveld med masse folk og høy musikk, eller en tur på kino, er ikke verdt det. Men noen ganger må en jo bare, selv om en vet at flere dager i etterkant blir helt uutholdelige. 

Bare tenk på bakgrunnsmusikken som tyter ut over alt. Sannsynligvis har du vel ikke ofret den en tanke. Men den er over alt. Hos frisøren, på venteværelset hos legen, i butikken, på kjøpesentrene, når du er på besøk hos noen, når du skal ut og spise. Det er lyder som i mitt hodet blir forvandlet til et sinnsykt spetakkel. Lyder som gjør at jeg blir helt usosial og ikke klarer å følge med på noe som helst. Smerteterskelen min når det gjelder høye lyder er nesten lik null. Det vil si at lyder som andre omtrent ikke legger merke til kjennes for meg ut som smerte. Det gjør rett og slett vondt!

Legene sier at en må bruke lyd for å takle dette bedre. Jeg må altså ikke oppsøke stillheten. Jeg burde hatt på litt musikk her jeg sitter hjemme aleine og hører på varmepumpa. Men jeg orker ikke. Hvem som helst ville nok ha unngått slike ting som gjør dagen enda verre. Jeg har fått både pute med lyd i og høreapparat med motlyd. Men det funker ikke! Det gjør det bare enda verre. 

Jeg forstår jo at ikke hele verden kan innrette seg etter meg. Men når vi for eksempel er fire stykker sammen så skjønner jeg ikke helt at den hersens musikken alltid må stå på! Spesielt ikke etter at jeg har prøvd å si det. Men det er det absolutt ingen forståelse for. Litt musikk er jo koselig. Det hører liksom med i hyggelige lag. – Bare hør på den teksten! Jepp, den er sikkert dritkul, det er bare det skjønner du, jeg hører ikke hva de synger! Enda så mye jeg vil. I mitt hode er det bare bråk! 

Da vi kjørte hjem i går var jeg skikkelig dårlig. Sliten, skjelven og kvalm. Som å være fyllesyk altså. Problemet er bare det at jeg ikke drakk, jeg har bare prøvd å være litt sosial. Og det må jeg innrømme: det blir lenge til neste gang!

Se det ja! I går holdt jeg på å skrive en hyllest til våren, men det var jo like godt at den ikke ble ferdig. Dette var nemlig synet som møtte meg da jeg kikka ut av soveromsvinduet i dag morges. Men vi bor jo tross alt på Sørlandet, så nå er snart hele greia regnet vekk igjen! 

I dag har jeg bare lufta vettet i hagen. Har vært så sykt varm, uten å gjøre noe som helst. Dagen i går var jo utrolig bra, om jeg skal måle slikt ut i fra formen på kjærringa det siste halve året. Jeg var så glad for at det endelig gikk litt fremover! Men allerede i går kveld kjente jeg at det bare hadde vært en liten glipp. Bare for å lure meg til å tro at nå kommer det bedre tider. 

Det varte ikke lenge! Jeg blir så sykt irritert!! Men det er kanskje litt av problemet mitt, at jeg faktisk venter på at det skal gå over. Som en influensa eller noe. Det hadde nok vært lurere å blitt venn med alt dette her som herjer i kroppen min, som dukker opp når en minst aner det, og spesielt når det absolutt ikke passer. Og det gjør det jo aldri.

For hvem velger å ligge rett ut på sofaen sånn i tide og utide. Jeg har faktisk aldri ligge så mye i sofaen i hele mitt liv som det jeg har gjort fra oktober til nå. Hva slags liv er det egentlig? Det verste er kanskje at alt dette har så sykt dårlig innvirkning på hverandre. Når det verker i kroppen så blir tinnitusen ekstrem. Når tinnitusen er så ille blir jeg helt gåen, og veien til en skikkelig migrene er ganske kort. Så blir jeg sinnsykt sliten, og orker ikke noe input fra omverdenen. Så da tusler jeg rundt her i min egne lille boble … frustrert og lei og ganske forbanna!

Hadde det enda gått an å kose seg med ei bok eller noe. Jeg som egentlig var den lesehesten tidligere. Men det kan jeg heller ikke. Fordi hodet ikke følger helt med. Jeg har jo ikke lest en bok på 10-15 år. For jo mer jeg forsøker å konsentrere meg jo høyere blir lydene i hodet. Så der inne er det rett og slett ikke plass til mer.

Er det virkelig slik jeg skal ha det resten av livet? Hva er oddsen for å flere sånne idiotiske tullediagnoser som det ikke er noen behandling for. Som det ikke går an å bevise at du har en gang, og som de aller fleste tror kommer av vondt i viljen.

Jeg sto tydeligvis i feil kø da helsa ble utdelt! Akkurat som jeg alltid står i feil kø på butikken. Den som går treigest av alle vettu, selv om det i utgangspunktet var den som var kortest.

#syteinnlegg #tinnitus #migrene #fibromyalgi

Mars allerede. På mange måter forstår jeg ikke helt hvor alle de andre dagene i dette året har tatt veien. Selv om time for time kan gå sykt treigt når jeg bare er hjemme virker ukene som de fyker avgårde. Veldig rart det der. Men litt godt også.

Det er snart vår, og jeg er nesten slutta å hoste. Jippi! Det var kanskje på høy tid, siden jeg har holdt på siden 16. januar. Lungebetennelsen har gitt seg, tror jeg, og jeg har faktisk begynt å bevege meg litt utenfor husets fire vegger igjen. Det er ganske godt, men skremmende å kjenne hvor elendig formen har blitt det siste halve året. Jeg puster, peser og svetter. Denne termostaten min har tatt ferie, eller enda verre, den er nok rett og slett kaputt. Lurer litt på hvordan jeg skal få fiksa den igjen. Legen kan tydeligvis ikke hjelpe, og jeg tviler på at elektrikeren er den rette. Veldig frustrerende å gå rundt som en svett, gammel gulost størsteparten av tiden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å gå tur har alltid vært min form for trening. Jeg har gått på tur når jeg har vært glad. Gått på tur bare fordi sola skinner. Gått til og fra jobb. Gått til byen bare sånn for gøy. Gått hjem fra byen fordi jeg ikke var istand til å kjøre. Gått i fortvilelse. Gått i sinne. Gått rundt på måfå i skogen med alle merkelige tanker surrende rundt i hodet sammen med tinnitusen. Å gå passer til alle sinnsstemninger. Det er bare å innrette arenaen etter humøret. Er det på bånn går en selvsagt en plass der det er helt bankers at en ikke treffer noen. Og det er det minste problemet her som vi har så mye fin skog rett utenfor døra.

Til tross for all gåinga i årenes løp er jeg feit. Eller overvektig som det så fint heter når legene sier noe om det. Fastlegen min tror nok at jeg ikke har beveget meg noe særlig mer enn høyst nødvendig. Og det blir jeg igrunnen litt småforbanna for. For jeg har gått, mye og langt, alltid. Problemet mitt er jo bare at jeg aldri blir sprekere. Beina klarer mer, jeg blir ikke trøtt i kroppen (ikke før i tia jaffal), men jeg får ikke nok luft og peser som en strandet hval. Og sånn har det alltid vært. Jeg har klaget min nød til den ene legen etter den andre, i godt over 15 år. Men ingen har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. De jeg har gått sammen med er blitt sprekere og sprekere, men ikke jeg. Og jeg har jo tilbakelagt like mange kilometer og svette på min vei som dem. Snakk om urettferdighet! Til og med da jeg veide 17 kilo mindre for et par år siden ble ikke pusten bedre. Det eneste det hjalp litt på var selvbildet. 

Innimellom har jeg prøvd å bli en skikkelig treningsfreak også. Det vil si jeg har begynt på helsestudio. Spinning og sånne litt mer godkjente former for trening. For det er straks litt mer seriøst om du trer på deg en tights i rett merke og noen superdyre treningsssko. Så står du der på rekke og rad med andre pustende, svette mennesker, i en luft som ikke akkurat lukter blomster. mens sola skinner utenfor og fuglene kvitrer. Det blir jo helt feil i mine øyne, spesielt når de aller fleste har kjørt ned til helsestudioet og slåss om å få den parkeringsplassen nærmest døra.

Heldigvis har jeg hatt vett til å melde meg ut igjen. Hver eneste gang, før jeg er blitt støttemedlem. Jeg trives ikke med å trene inne. For mye folk. For dårlig luft. For mange perfekte kropper. For høy musikk. Ute derimot, det er helt fantastisk! Og så er det gratis. Omtrent. Om du ikke må ha nye sko og turtøy med en gang, og klarer å la vær å anskaffe deg en ny hund fordi du må ha et turfølge som aldri svikter. Uten hund – ingen tur, sånn ble det iallefall her i huset.

De to siste dagene har jeg og Jonas gått tur igjen. Tror det eller ei, rundt 4 kilometer begge dagene. Det er ikke langt og det går iallefall ikke fort, men det er en begynnelse. Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, så synes jeg dette har vært som tortur. Jeg har dessverre kommet hjem igjen med den hodeverken, og føler egentlig ikke at det er godt for noe som helst. Men det er forhåpentligvis forbigående. Det er slitsomt og tungt, skoene som var så gode i høst, kjennes ut som de er limt fast i underlaget med superlim …

Det er altså ikke dørstokkmila som er verst.  Slik som det ofte kan være, men det å gjennomføre. Fordi skoene er så tunge og kjærringa så uendelig sliten. Av ingenting. Jeg trenger noe energi, og det i rekordfart. Herregud, jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg opp av denne hengemyra igjen. Jeg kan jo veien, så det er ikke det som er problemet.

Smarten (konebilen) er på verksted. Den lille loppa av en bil var for skral til å slippe gjennom eu-kontrollen. Kjærringa burde nok blitt med denne ganga. For å skifte karosseri eller noe. Jeg kommer garantert ikke til å skli gjennom verken eu-kontroll eller noe annet i denne forfatninga. Litt rart igrunnen, at legen ikke bare kan gi meg en mangellapp. Slik at jeg kan ta det fra en kant og jobbe meg nedover. For å komme opp igjen. Eller noe sånn.

Dette er en av tegningene jeg har på veggen i ganga. Jeg bare falt så sykt for denne med en gang jeg så den. Den ser utvilsomt veldig intelligent ut, eller hva? Men når en tenker på sauer, så er det vel ikke akkurat intelligens en først kommer på. Noen tenker kanskje at sauer er allrighte dyr, andre tenker fårikål…  jeg tenker på ei jeg kjenner.  

Det var grunnen til at jeg bare måtte ha denne. :o) Det er kanskje ikke så greit å bli sammenliknet med en sau, selv om det ikke er vont ment, så jeg har ikke turt å si det til ho.Hver gang jeg kommer inn eller går ut fra dette huset blir jeg litt lattermild og glad av å se på sauen min, og så sender jeg noen tanker både til ho som har tegnet den, og ho den minner meg om..

Hvis du liker slik veggpryd kan du gå inn HER og se om du finner noe. Kunstneren er en tidligere kollega som tok steget helt ut da vi mottok sluttpakkene. Eller, ho gikk ved første nedbemanning og jeg ved siste. En annen kollega har satsa på smykker, søte, hverdagslige, morsomme smykker. De kan du se HER. Egentlig ønska jeg meg et til jul, der det sto ELSKET på, men jeg fortjente det tydeligvis ikke, så det står fortsatt på ønskelista mi. Hun lager også et maken der det står MORMOR, og det hadde jo jaggu ikke vært så verst å ha det heller.

Men jeg fikk et armbånd fra samme designer. Av min søster. Jeg hadde likt et bilde på facebook, og dermed kjøpte ho dette i julegave. En massivt sølvarmbånd der det står EN DAG AV GANGEN ! Og det kunne vel ikke passet bedre akkurat nå.

Jeg er litt misunnelig på disse som har levd ut drømmen sin. Tror jeg hadde trives med noe sånt jeg også, men jeg har jo så klart ikke slike evner, så jeg vet jo ikke hva jeg skulle ha satsa på. Har igrunnen alltid ønska å drive noe eget .. men kom aldri så langt. Nå har eldste dattera mi overtatt drømmen, og spør stadig vekk om ikke vi skal starte opp et eller annet. Denne kjærringa må forresten bli adskillig bedre i helsa før ho tenker på noe som helst. Men det er jo helt gratis å drømme, og ganske koselig også!

Innlegget er altså ikke sponset. Jeg synes bare de fortjente litt reklame i dag. :o))

.. kommer den sure svie. Det kan jeg skrive under på etter denne helga. Jeg forsøkte å overse at jeg er så trøtt og sliten. Det var jo tross alt ikke de store utskeielsene det er snakk om her. Jeg har bare bakt boller og vært litt sosial med mine 15 aller nærmeste. Ja, det begynner å bli en gjeng nå. Om vi samler barn og barnebarn. Og enda så mangla yngste dattera til drømmemannen. 

Vi hadde en av treåringene på overnattingsbesøk fra lørdag til søndag. Det gikk selvsagt helt fint, ho er stort sett ei blid lita tulle her hos oss, for trassen tar ho ut på mora. Det er mange fordeler med å være besteforeldre! :o) Jeg koser meg veldig når jeg kan låne disse skjønne, håpefulle innimellom, og er veldig glad for at alle sammen bor så nærme. Men i det siste har det ikke vært så mye hjelp i meg når det gjelder barnepass. For jeg har jo egentlig hatt mer enn nok med meg selv.

Snuppa og mormor bakte til den store gullmedalje. Fire brett med boller tett i tett. Noen med rosiner, noen uten, noen med krem, slik at alle kunne få det som de ville. Nesten. For det burde viss ha vært litt melis på de uten fyll inni også! Spesielt på de bonusbarnebarna tok med seg som niste i bilen på vei hjem, men tenker nok foreldrene er like glade for at de var uten noe på toppen..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

15 stykker i stua er en del. Eldstejenta til mormor hadde masse å fortelle etter ei uke i Litauen, så ho snakka i ett, i en hel evighet. Skulle nesten tro noen hadde putta penger på ho. Det var uten både komma og punktum! 

Det ble mye lyder og surr for hodet mitt dette. Noe jeg kjenner godt i dag. Og i går. Forsøkte å følge med på en film på tv da gjestene var gått, men måtte bare gi opp. Tror jeg sov meg gjennom mesteparten av den. 

Før var det en tur på kino som resulterte i tinnitus på full guffe. Eller en fest med masse folk og høy musikk. Nå er det bare et helt vanlig kaffeselskap. Å bli så sliten av noe som i utgangspunktet er så koselig er rett og slett sykt frustrerende. Men av og til vil jeg bare leve som normalt. Så får jeg heller ta straffa etterpå. For tro meg, den kommer. Alltid!

I formiddag var jeg på jobb. Leverte siste sykmelding som varer til uti mars, siste måneden jeg er en normal ansatt arbeidstaker. En sykmeldt sådan, men jeg har iallefall hatt en arbeidsgiver i den andre enden. Ikke nav som nå skal overta elendigheten. Og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha noe med nav å gjøre heller, men denne ganga har jeg ikke noe valg. Ser ikke veldig lyst på fremtiden i dag. Håper det letter litt etterhvert…

Det er et et år siden jeg fikk dette vikariatet. Der jeg virkelig skulle gjøre meg helt uunnværlig slik at de aldri ville bli kvitt meg igjen. Hadde jeg ikke blitt syk så hadde jeg nok klart det! Ja, det er jeg faktisk helt overbevist om. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde bytta lege også, så det kunne blitt litt fortgang i elendigheta. For jeg synes dette tar tid. Tid som jeg egentlig ikke hadde.

Nøkkel og kort ble levert inn i dag. Jeg trenger jo ikke det mer .. dessverre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fyttikatta! Dette var ille. Snakka bare med sjefen min, ville ikke si ha det til de andre. Jeg ble til og med invitert på en liten koselig, sosial samling på fritiden. Men det vil jeg heller ikke. Det blir for vondt, dessuten synes jeg det er så flaut. Det er kanskje det aller verste.

Fryktelig pinlig altså. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare bite tennene sammen og bli frisk igjen? Denne ganga også. Det har jo alltid gått tidligere. I mange år egentlig. Det som har holdt meg oppe såpass lenge er at det har vært ferie- og fridager innimellom, som jeg stort sett brukte til sykdom. Men da gikk det iallefall ikke ut over arbeidsgiveren, for jeg har aldri bedt om å få tilbake ferien av den grunn. Arbeidsmoralen er nok den samme som tidligere, men resten … uff.

Det føles som en skikkelig nedtur dette. Jeg klarte det ikke. Herregud. Åsså i en jobb som føltes som en gave fra oven, som jeg virkelig kunne ha fortsatt i til jeg, med god samvittighet, kunne gå av med pensjon. Men det nytter jo ikke å være flink og pliktoppfyllende som vikar, når vikaren stort sett er sykmeldt. I månedsvis. Faen altså!!

Jeg har egentlig bare lyst til å legge meg ned og grine. Hyle høyt. Kaste et eller annet i veggen. Knuse tv’n. Hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Med meg. Hva har jeg gjort for å fortjene all denne elendigheta?

Nå er det for seint. Iallefall for denne jobben. Hadde jeg bare ikke blitt syk .. Ho jeg var vikar for kommer tilbake i 60% til høsten. Så da hadde det vært en 40% ledig der. Helt perfekt for denne avdanka typografkjærringa som tydeligvis ikke makter en normal 100% jobb lengre. Tenk om… tenk om jeg bare hadde holdt ut til da, sånn i 50% i det minste. Så kunne jeg kanskje ha fortsatt i redusert stilling, på en plass de visste hva jeg var god for. At jeg var til å stole på. At jeg leverte og faktisk var så effektiv og lettlært som jeg klarte å skryte på meg på jobbintervjuet.

Nå føles det som tidenes løgn! At jeg lurte de til å ansette meg. Grøsser ved tanken. Grubler på hvordan jeg skal klare å skaffe meg en ny jobb når den tiden kommer. Akkurat nå har jeg ikke så mye som to positive ord å si om meg selv. Denne drittkjærringa som plutselig ikke var den perfekte arbeidstakeren likevel, snarere et mareritt.

Og jeg forstår jo det. For jeg har ikke lyst til å være sammen med meg selv heller akkurat nå. :o(

Hotellet vårt ligger til høyre for cruisebåten og klokketårnet i havna. Det med rødt tak og blått rundt vinduene. Mer sentralt kunne det vel neppe bli. Vi bodde i andre etasje, med flott utsikt både morra og kveld. Skulle vel trodd at det var litt bråk her med kjørbar vei (hadde nok blitt kalt vei her hjemme) rett utenfor. Men Symi var et særdeles rolig og avslappende reisemål. Fint for oss, eeeeeeh, middelaldrende som stort sett er ferdig med festing og hæla i taket til langt på natt.

På bryggekanten ble det servert både frokost, lunsj og middag. Om du heller ville innta måltidene på terrassen eller inne var det også mulig. Jeg føler vi var heldige med valg av hotell, men sånn i ettertid kunne jeg godt ha tenkt meg å bare leid et rom oppe i gamlebyen. For der var det utrolig sjarmerende og vakkert.

Rundt pynten langt der ute lå stranda vi gikk til. Bildet under viser vel egentlig det de kalte bystranda, men her hadde innbyggerne virkelig vist hvem som bestemte. Det som sikkert har vært ei fin lita sandstrand ble benyttet som båtopplagsplass, til store og små vrak. Eller kanskje det var prosjekter som skulle forvandles til noe brukbart en gang i fremtiden. Jeg håper de som eide dem hadde nok av tid og minst like mye pågangsmot …

Strenda “vår” var av typen rullestein. Så vi kjøpte oss faktisk badesko, tro det eller ei. Mindre sexy fottøy skal du lete lenge etter, men de gjorde jobben. Uten dem var steinene både vonde og varme å tråkke på.

De dagene vi var tidlig ute fikk vi hedersplassen ytterst på brygga. Og det var jammen ikke den dummeste plassen å tilbringe noen timer dette. Vi elsker jo å finne nye plasser å spise, og pleier ikke gå på samme sted flere ganger. Men her på tavernaen på stranda spiste vi lunsj hele tre ganger. Koselig betjening, god og rimelig mat. Men det hadde også litt med at det var veldig godt og varmt på dagtid, så de store oppdagelsesferdene var det greit å vente med til utpå ettermiddagen.

Havneområdet i Yialos blir regnet som en av de aller fineste havnene i hele Hellas. Her kommer dagsturturister fra Rhodos og andre omkringliggende plasser, pluss gedigne cruiseskip. Det er en ganske kaotisk plass når alle turistene tyter ut av båten samtidig, men heldigvis ble de ikke så lenge av gangen. Det går også mange badebåter herfra til mer bortgjemte viker og strender. Vi tok oss en dagstur med en av dem. Litt sightseeing, badestopp og grilling sto på menyen da.

Sjarmerende, rare og fargerikt hus. Kan det bli bedre for ei som elsker å ta bilder? For ikke å snakke om trappegaten som førte oss opp til gamlebyen Chorio.

Vet ikke om jeg tør innrømme det. Men her kunne jeg nok vært på ferie en gang til, selv om Hellas nok har flere små, koselige øyer som er verdt et besøk. Ei uke på Symi var nok. Det var jo ikke verdens navle akkurat, og det er jo måte på hvor mange ganger en kan ta bilde av de samme husene. og gå de samme trappene, uten at det blir kjedelig. 

Litt uvirkelig når de største båtene la til her. Skulle nesten ikke tro det var plass der de kom glidende inn til havna. Plutselig ble omgivelsene veldig små og bygningene rundt så ut som lekehus.

I neste innlegg herfra tar jeg dere med litt opp i høyden. Det kan vel sammenliknes med trappetrening sånn omtrent, og det er særdeles dumt å forsøke seg på det når det er sol og 40 grader ute. Tro meg, jeg prøvde …