Hvem kom først, høna eller egget? Det lurer visst min fastlege skrekkelig på. Egentlig vil ho helst henge alt på den depressive knaggen nå. Absolutt alt! Hele elendigheten min altså, både verken i kroppen, søvnproblemene, energimangelen, tinnitusen og sikkert overvekten også. Og når ho nå har bestemt seg for det, så er det ikke noe gehør for det jeg forsøker å si.
Litt rart egentlig. For for et lite år siden så var jeg ikke deprimert NOK til å ha noe sånt som fibromyalgi! Ting kan jaggu forandre seg fort her.
Og legen har jo alltid rett. Men er det virkelig slik? Husker min farmor, ho trodde legen hadde rett svar på alt. Ho satt legen sykt høyt. Laaaangt der oppe på toppen over alle andre. For legen var absolutt ikke som oss andre dødelige. Neida, han (for legen var alltid en mann før i tia) satt der på sin høye pidestall, sammen med Jesus, Gud og presten, og skuet ut over oss andre, litt mer normale mennesker.
Jeg vet jo pokker med hvorfor jeg har øresus. Jeg kan sikkert finne tilbake til datoen til og med, om jeg gidder å anstrenge meg litt. Starten på livet uten stillhet. For det kommer, i mitt tilfelle, av en eksem i øregangen som kapsla seg inne istedenfor å renne ut. Noe slike ting vanligvis gjorde. Dermed, har jeg fått forklart av ekspertene, er disse lydene i mitt hode ikke helt på samme frekvens som de som har fått det av høye lyder og støy i ungdommen. Så dette kommer så visst ikke av en depresjon! Eller angst eller hva pokker de vil ha det til. Jeg kan garantere at denne øresusen kom lenge før den depresjonen legen vil ha på meg. Selv om ho påstår at en kan få det også av å være deprimert. Men jeg er altså ikke deprimert, og har langt fra sosialangst! Sånn er det med den saken.
Dessverre er det ingen som gidder å høre på det øret. Må ærlig talt innrømme at jeg ikke forstår hvorfor det er bedre for legestanden at de får hengt på meg en depresjon istedenfor å innrømme at fibromyalgi faktisk er en sykdom. Innrømmer glatt at dette er noe en absolutt kan bli deprimert av, har ikke noe problem med å se den, men jeg er ikke der. Iallefall ikke enda.
Til nå har jo hele elendigheta blitt hengt på overgangsalderen. Men den teorien har vel slått litt sprekker det siste året. Dermed måtte de finne på noe annet. Og en depresjon er jo en grei syndebukk. Akkurat som røyking er i visse andre tilfeller. Og når de ikke får det helt til å stemme så kjører de bare på sitt uansett. Og det er akkurat slik jeg føler meg: Overkjørt.
Innrømmer glatt at jeg er lei dette. Men hvem hadde ikke vært det da? Jeg sitter ikke i en krok og griner, jeg tenker ikke akkurat å gjøre slutt på livet, verken i dag eller i neste måned. Tanken kan nok ha streifet fra tid til annen, men jeg går altså ikke rundt og planlegger å ta livet av meg. Jeg er jo alt for glad i mann, barn og barnebarn til det. Alt for glad i livet, som det var. Så nå må jeg visst bare lære meg å være glad i dette livet også, selv om det kommer til å bli særdeles vanskelig.
For et halvt år siden var jeg ikke nok deprimert til å ha fibromyalgi. Sa samme kjærringa. Legen altså. Men nå høres det ut som jeg går rundt som en angsbefengt geleklump med en langvarig, tilbakevendende depresjon, pluss sosialangst da. Det kunne ha vært meg, det er mye i min fortid som kunne ha resultert i dette. Det har vært en del nedturer og svik jeg kunne ha hengt dette på. Men er det ingen statistikker som viser at det faktisk ikke er alle som har hatt litt problemer som dukker under. Noen klarer seg vel? Og hvorfor kan de ikke se jeg er en av dem? Det er nesten så jeg tror det er ho som har mest problemer her, og ikke meg! Får legen en ekstrabonus om ho selger medisiner mot depresjoner? For resepter på slikt sitter sykt løst! Skremmende spør du meg. Men om du ber om noe å sove på, da skulle en nesten tro at en var narkoman.
Jeg har slått meg til ro med at det er fibro som herjer kroppen min. Og at jeg har hatt det veldig lenge. Jeg leser hvordan andre opplever dette, og kjenner meg så sykt godt igjen. Så jeg er helt sikker på at det ikke har vært overgangsalderen som har fucka til livet mitt. Joda, den var der nok den også, men jeg hadde nok ikke verdens verste overgangsalder likevel, som min daværende lege fikk sagt. Ho hadde aldri sett maken … hvorfor begynte det ikke en aldri så liten bjelle å ringe da? For å finne ut om det faktisk var det som var galt?
Jeg har jo gått rundt og vært litt engstelig. Mens legene på sin side har klødd seg i hodet og synes alle plagene er merkelige, de likner ikke på noe de har vært borti tidligere. Vel, da synes jeg legestanden skulle ha googla fibromyalgi for lenge siden. Spesielt de ute på mitt legekontor. For der fant jeg svaret. Ikke akkurat det jeg ville ha, men jeg kan i det minste roe ned og vite at dette ikke kommer til å ta livet av meg. Selv om det kjennes helt motsatt ut innimellom.
At det har tatt ti år før jeg googla dette sier jo litt. Dette er noe for de med vondt i viljen. Både det og me. Tullesykdommer. Ting som er greit å påberope seg fordi det ikke kan bevises. Javel. Det var det en av de andre legene som sa til meg for en del år siden. Og da hadde iallefall ikke jeg det! For viljen var vel omtrent den eneste plassen det ikke gjorde vondt! Men jeg tok visst feil, og jeg kan innrømme det. Men derfra, til å godta det, det er en lang og kronglete vei å gå. For det er vel neste skritt nå. Godta at det ble sånn, og finne ut hvordan det best går an å fortsette livet med denne tunge sekken som alltid må følge med på lasset.
Det er ikke så gøy å ligge våken om nettene. År ut og år inn. Det er ikke gøy å stå opp og være enda mer sliten enn du var da du la deg. Selv etter en natt med tre-fire timers sammenhengende søvn. Det er ikke gøy å være så stiv i kroppen at ingenting fungerer de første timene av dagen. Det er ikke gøy å vite at om du har hatt en bra dag og kost deg litt, så blir dagen derpå et lite helvete. Det er ikke gøy å ikke orke alt det en har lyst til, når en har så mange planer og drømmer. Det er ikke gøy å ikke engang orke å dusje, for ikke å snakke om å vaske håret, selv om det er over en uke siden sist. Det er ikke så gøy å vite at denne verkende kroppen hadde blitt så mye bedre av et varmt bad, men så orker du ikke det heller, for det er så sykt slitsomt bare å tenke på det.
Det er heller ikke veldig morro å ikke kunne planlegge noe. Kutte ut det ene etter det andre som gir livet mening. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men disse hverdagene er jeg ganske sikker på at det ikke er så mange som velger. Sånn for gøy lissom. Det er er heller ikke så ok å ikke ha en jobb, arbedskollegaer, noe å gå til, selv om jeg mange ganger dette siste året nesten har takka Gud for at jeg i det minste slipper å dra med meg denne verkebyllen av en kropp på jobb også! Men det er jo en annen side av den medaljen også, for nå går snart mine sykepenger ut. Og da blir alt hakket verre!
En blir ikke rik av å snylte på nav nemlig! Spesielt ikke når en har forsøkt og forsøkt å skaffe seg en ny jobb, virkelig stått på, og til og med klart det. Helt på egenhånd. Uten ei krone fra nav, fordi en var heldig å ha et års sluttlønn. Men med dette utgåtte fagbrevet mitt, som har gjort sitt til at kontoen min har blitt ganske godt fylt på hver måned hele livet, så er livet med en mer normal lønn ikke det lureste jeg har strebet etter. Økonomisk sett burde jo heller ha meldt meg arbeidsledig rett etter sluttpakka, og nytt friheten med et års full lønn fra arbeidsgiveren, og to år på arbeidsledighetstrygd. For da hadde pengene fra nav vært like mye som lønna jeg fikk som sekretær. Dessuten hadde grunnlaget for både aap og eventuelt uføre vært veldig bra fortsatt. Til å leve godt av. Nå derimot … noen ganger blir en straffa for at en vil jobbe. Og innimellom angrer jeg som en hund på at jeg ikke bare sa ja takk aller første gang legen ville sende inn papirer om uføre for meg. For noen år siden. Før alt ble så veldig galt her. Da hadde jeg kanskje hatt et mer normalt liv i dag. Men det er lett å være etterpåklok!
Dette blir jeg ganske stressa av. Å ikke vite noe helt sikkert, ikke ha kontroll på det som kommer inn, det som skal betale regningene våre. Ikke vite om det kommer inn på en fast dato en gang, for det har jeg skjønt ikke er noe som blir prioritert hos nav. De tenker ikke at regningene ligger klare til trekk til faste tider. Pengene kommer jo. En gang. Etterhvert. Akkurat nå er de bare litt forsinket … Tanken på dette kverner mye rundt oppi toppen her. Sammen med diverse andre greier. Så det er kanskje ikke rart at jeg er så stuptrøtt og sliten hele tiden.
Jeg har prøvd å ringe nav noen ganger i det siste. Har til og med fått tak i de etter 20 minutters ventetid i telefonen, alle gangene. Men hva hjelper det når ingen kan svare på det jeg spør om. Om de har et svar så spriker det fra den ene ytterligheten til den andre, om du da er så dum at du bare skal dobbeltsjekke at det du fikk beskjed om faktisk var riktig. Så dette er til å bli gal av! Noe så enkelt som å finne ut hvordan en skulle gå frem for å søke aap, og hva som skulle følge med fra legen, fikk jeg tre forskjellige svar på! Da blir jeg helt matt altså!!
Og ganske småforbanna! Jeg har jo bare lyst til å skjelle ut det udugelige mennesket i andre enden av telefonen! Men det kan jeg jo ikke nå, for det kan se ut som jeg har inngått et langvarig samarbeid med denne etaten .. og da er det kanskje best å ikke ta av sånn helt i starten. Selv om jeg ikke kan forstå at de i det hele tatt har en jobb de folkene der, som faktisk ikke kan svare på noe som helst. I hvilken som helst annen bedrift blir en jo holdt ansvarlig for sine handlinger, duger en ikke så er en vel havnet på feil hylle i arbeidslivet, og må ta konsekvensene av det.
Lurer på om det er en ledig hylle hos nav for meg også … En jobb altså. Jeg er i det minste ekstremt pliktoppfyllende og har gjort mitt aller beste i alle de yrkene jeg har vært innom de siste årene. Selv om det ikke var drømmejobbene mine alt dette her. Om en gjør en feil i nav-systemet så er det tydeligvis ikke så farlig, de som er avhengig av penger derfra fortjener sikkert ikke bedre. Alle har jo bare vondt i viljen, og gidder jaffal ikke å jobbe.
