Så var det helg igjen. De kommer tett på hverandre disse langhelgene i mai. Og det er jo ikke å forakte. Det høres sikkert rart ut at jeg snakker om langhelger, fridager og ferie, for jeg har jo fri hele tiden. Men det er forskjell på å ha fri og ha fri ser du. Jeg føler ikke jeg har fri om ikke drømmemannen også har fri fra jobb. Det er vi som har ferie, ikke bare han. Det er akkurat som det var stor forskjell på å være sykmeldt og ha en fridag eller feriedag da jeg var i 100 prosent jobb. Det kan ikke sammenliknes en gang. Men om du ikke har vært borti det selv, så forstår jeg at du absolutt ikke skjønner hva jeg babler om nå …

Dagen i dag har vært helt forferdelig. Jeg har vært tre ganger på Stammina siden sist jeg var innom bloggen, og jeg føler meg som en dritt! En klamp om foten for nav, en med vondt i viljen. Det er lenge siden jeg har følt meg så langt nede egentlig. Så dette er ikke bra. 

Fredag var jeg på første møte med veilederen min. Han virker ok han. Han gjør jo bare jobben sin egentlig. Jobben med å få kjærringa ut i jobb igjen. Lykke til sier jeg bare, for det tror jeg innerst inne er helt umulig nå. Først av alt må jeg vel klare å fungere i hverdagen. Og dit er det laaaangt å gå. Om det i det hele tatt er mulig. Men jeg tenker at de som sitter på nav og styrer dette her driter i hele privaten min, det viktigste er vel å få folket til å tjene sine egne penger. For snyltere på 55 er no’ dritt rett og slett. Det hjelper ikke noe som helst at denne kjærringa har jobba fullt hele livet og virkelig putta masse penger inn til fellesskapet alle disse årene. Det er ikke payback-time. Så enkelt skal det ikke være. Da er det lettere å gi tilskudd til de som aldri har forsøkt seg i arbeidslivet virker det som. Eller de som har en litt mørkere hudfarge. Jeg ligger dårlig an skjønner jeg, og jeg takler dette her særdeles elendig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skulle gjerne ha feilt noe annet. Noe som kunne bevises ved en blodprøve, eller andre prøver. Men å ha to tullediagnoser som ingen tror på, men som likevel ødelegger livet mitt, det er ikke så veldig givende. Ikke det at det er givende å ha noe annet heller, men da har du iallefall legestanden og nav og hele pakka på din side! Da blir du ikke sett på som en hypokonder. 

Mandag var jeg på et to timers foredrag om sunn mat! Slå den da! Noe så bortkasta har jeg sjeldent vært på. Hallo, om en ikke har fått inn dette her i en alder av snart 55 så tenker jeg det er noe galt i topplokket egentlig. Mer enn bare vondt i viljen … Jeg kan dette. Det er bare tre år siden jeg gikk på Helsefagarbeider og da hadde vi ei hel bok om temaet. Jeg har gått på husmorskolen og lært akkurat det samme i forrige århundre en gang. Jeg har lest og googla med jevne mellomrom. Joda, teorien kan jeg, men jeg ikke syltynn av den grunn!  Nei kjære nav, her kaster dere pengene rett i dass!

I dag var jeg på smertehåndteringskurs eller hva det het. Innføring. Men egentlig satt jeg igjen med den følelsen etterpå at smerten er bare noe en innbiller seg. En må bare tenke annerledes, så blir alt så mye bedre. Jeg må ta meg sammen altså! Akkurat som om jeg ikke har forsøkt det i disse 8-10 siste årene. Jeg har jo nesten ikke gjort annet. Bitt tennene sammen og fortrengt kroppens signaler. Det hjalp jo ikke så mye tydeligvis. Snarere tvert i mot egentlig.

Etterpå var det samtale med terapeuten. Grei fyr. Men mulig han bare er en ulv i fåreklær? En luring. Jeg stoler ikke helt på han. Men enn så lenge har han skjønt at jeg ikke kan trene en plass der det er mye støy og masse folk. Det gjør alt vondt verre. Blir for mange inntrykk og for mye lyd for tinnitusen. Så istedenfor å bli sprekere kommer jeg til å bli enda mer utlada. Om det overhodet er mulig å bli verre på det feltet … vel, det gjenstår jo å se!

I dag starta det klokka 9! Det er en utfordring i seg selv. Jeg har hatt vondt i hodet siden søndag kveld. Våkna om natta og verka som besatt. Opp og ta tablett, og så lagt meg igjen i håp om å sove litt til. Det er lenge siden jeg har sovet så dårlig! Jeg tenker og tenker. Tar på meg skylda for at jeg har havna i denne situasjonen, fordi jeg ikke har forsøkt nok. Det er det jeg har fått ut av disse dagene på Stamina. Jeg er blitt trøkka rett ned i bunnen av kjellertrappa, og her har jeg ikke lyst til å være. Det er ikke et givende sted å oppholde seg.

Alt er galt med meg. Jeg er for doven. Jeg er for feit. Jeg innbiller meg at jeg har vondt. Og jeg er sikkert ikke trøtt og sliten heller. Om jeg er det, så er det fordi jeg nettopp er for doven og feit! Likevel er alle blodprøvene mine helt tipp topp. Jeg har ikke forhøyet noe som helst. Bare blodtrykket, men med de tablettene jeg har tatt siden i høst så er det også helt perfekt nå. Men likevel er alt tydeligvis galt med meg. Fordi jeg ikke jobber. Jeg er en slik nav ikke vil ha i systemet sitt. Jeg må bare ta meg sammen og finne meg noe å tjene penger på. En ny jobb.

Jah! Det blir jo sikkert lett. Jeg har ikke lyst til å gå mer på Stamina. Fordi jeg blir trøkka så ned i elendigheten. Men jeg må jo bare. Hvis ikke så får jeg ikke noe å leve av. Penger vettu. Det der som ikke betyr alt, men som ingen kan klare seg uten likevel. Så neste uke skal jeg på nok et smertehåndteringskurs på morrakvisten på onsdagen. Pluss innføring i mindfulness torsdag, etterfulgt av en time med yoga. Og dette starter 8.30. Jeg er igrunnen ikke istand til å kjøre bil på den tiden av døgnet en gang. Men får bare krysse alt jeg har for at det går bra.

I dag tok det litt over en time å komme hit. Hjemmefra. Normalt går det på 15 minutter. Jeg kom ti minutter for seint til og med, og var drittrøtt og superstressa da jeg kom inn i undervisningsrommet. Hadde bare lyst til å legge meg i en krok og sove. Eller dø. Iallefall slippe unna dette her.

Jeg grein hele veien hjem etterpå. Har ikke hatt det sånn på veldig lenge. Helt tom, veldig lei og med et selvbilde litt under nullpunktet. Helt aleine i verden. Slik føltes det der og da. 

Vi er på hytta nå. Det var heller ikke noe greit sånn til å begynne med. Men så dro vi avgårde til Plantasjen og kjøpte noen blomster. Mens drømmemannen lagde pizza planta jeg i kassene, og vips så ble verden et litt bedre sted å være. Selv for en nav-snylter som meg.

17. mai-feiringa i år er avlyst. Orker ikke så mye ståk og styr. Vi har ingen tradisjoner denne dagen, ofte har vi vært bortreist, og det har vært helt ok. Men vi har tenkt oss i land for å se på bonusbarnebarna som går i tog. De bor i området her, på fastlandet selvsagt, ikke på ei øy. Så når vi har vinket til de så drar vi ut igjen i skjærgården, og her er vi temmelig aleine. Var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom. Men hører det er noen som har fest en eller annen plass. Glade, halvfulle mennesker omgitt av venner. Jepp, jeg er litt misunnelig gitt, her jeg sitter aleine i mørket, med telysene tent og kikker over på lysene på andre siden av sundet. Skrekkelig mye lys folk har på utenfor husene sine midt på natta igrunnen!

Enda en natt uten å få sove på ganske kort tid. To timer i senga lys våken, og så ga jeg opp. Jeg har vært her før, og det ender sjeldent bra, det er iallefall helt sikkert. Jeg som har vært stuptrøtt i hele dag klarer ikke å lukke øynene og kople ut. Forstå det den som kan … Akkurat nå synes jeg problemene og helligdagene kommer like tett, som perler på ei snor, og det er ikke alle perlekjeder som er like fine! Spesielt ikke når det er andre som plukker dem ut for deg. Smaken er som baken, og min er tydeligvis alt for feit! Det er nok grunnen til at jeg sitter her istedenfor å sove.

Håper du får en flott 17. mai. ♥

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.