Nå er vi på vei til Hovden! Vi har leid firmahytte gjennom jobben til drømmemannen. To ganger tidligere har vi vært der, på to forskjellige hytter. Bildene i dette innlegget er fra den første turen i oktober 2016. Turen etter var i mai 2017, men da ble det dårlig med turgåing siden snøen fortsatt lå i fjellet. Bildene derfra kan du se HER.
Det er meldt drittvær. Regn og greier. Men vi lar oss ikke skremme av det. Det kan jo være det ikke regner hele tiden. Og uansett så har vi jo regntøy, så noen småturer i fjellheimen blir det nok. Hunden må jo ut, selv om det regner, og vi kan jo ikke akkurat sende han avgårde på egenhånd.
Ønsker deg ei riktig god helg.♥ Hos oss starta den kjapt og uventa denne gangen.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Selv om vi bor tålig sentralt er det stille som i grava her. Absolutt ikke noe bråk fra trafikk som suser forbi. Det er som å bo langt ut på landet. Nå bor vi i en veistubb hvor det ikke er noen gjennomgangstrafikk. De fleste som kjører inn her er folk som bor her eller skal besøke noen. Hovedveien, der bussen går ligger et steinkast eller tre fra huset vårt. Merkelig nok er det lite vi hører derfra også. Sånn sett kunne vi ikke hatt bedre beliggenhet. Om vi da ikke kunne bytta ut nabohuset med sjøen og hatt brygge med direkte tilgang til båten fra enden av gressplenen.
Det er et byggefelt fra begynnelsen av 60-tallet dette. Med forholdsvis store eneboliger på store tomter. Lite gjennomtrekk i husene. Og enda jeg har bodd her i snart 20 år har jeg svært lite kontakt med naboene. Her passer de fleste på seg og sitt, og så blander de seg ikke noe særlig opp i hva naboen driver med. Og det er helt ok.
Femten minutters gange fra huset har vi et badevann. Ikke for meg da, som absolutt foretrekker sjøen. Men på den ene siden fins det ei lita strand og ei flytebrygge. Det er også et veldig flott turområde rundt dette vannet. Og vil du gå langt tror jeg nesten du kan gå i det uendelige herfra uten å krysse trafikkert vei. En perfekt plass å bo for folk med hund altså, eller andre grunner en måtte ha for å tusle rundt i skogen.
Det er ikke veldig ofte jeg treffer andre på disse turene. Men det er bare et års tid siden det ble merka ei blå turløype inne i skogen her, så det kan jo være trafikken av turlystne mennesker tar seg opp litt etterhvert. Det er sikkert ikke alle som har lyst til å gå rundt på måfå i skogen om de ikke er kjent. Slik jeg til tider gjør. Men akkurat i denne skogen er jeg såpass kjent nå, at jeg like gjerne tar en tur etter mørkets frembrudd som i dagslys.
I skogen vår finnes stier for en hver smak. Jeg foretrekker jo en god gammeldags skogssti, uten at den nødvendigvis må være planert og gruset. Men noen dager er det helt ok å bare ta den letteste veien. Innrette turen etter dagsformen.
I det siste har jeg starta dagen med en tur rundt hovedveien her. Det tar en halv time, i sånn passe fart. Jeg går uansett form, for en halv time overlever en nok uansett. Selv om det ikke helt kjennes slik ut der og da. Og noen dager har dette blitt den eneste turen for min del, andre dager er det bare en liten oppvarming for dagens hovedtur.
Jeg har en liten konkurranse på gang. Med meg selv, og samboeren til min søster, uten at han vet noe om det. For jeg vil ikke ligge under han på FitBit’en. Jeg liker meg absolutt best på toppen og har virkelig gått inn for å holde meg der i det siste. Det er nesten blitt en besettelse, for om jeg ser at han plutselig har gått forbi meg i løpet av ettermiddagen MÅ jeg bare ta en ekstra liten tur, om det så bare er for å komme 8-10 skritt forbi han… sykt eller? Tja, jeg får i det minste beveget meg litt mer enn jeg har gjort i det siste. Det er som å ha fått litt ekstra drahjelp, uten at han som hjelper gjør noe som helst.
Bildene her er fra turene i går og i forgårs. I dag morges fikk jeg med meg drømmemannen rundt toppen. Utrolig nok. Formen hans er fin etter operasjonen i armen. Fingrene er litt numne og han føler seg litt handikappet, men det gikk over all forventning. Får håpe det fortsetter sånn, og at plagene hans forsvinner når det er gått en stund. Venstrearmen skal han ta om tre måneders tid.
Da ønsker jeg deg som kikker innom en riktig god onsdag. Her har vi nesten blå himmel og sol i dag. Utrolig deilig, bortsett fra at alle vinduene skriker etter å bli vasket … jeg får bare gjøre som om jeg ikke hører det. Skylder bare på tinnitusen.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Sånn som på søndag for eksempel. Mens vi var på vei hjem fra hytta, og normalt bare hadde parkert i sofaen, etter et par halve dager med å rydde vekk sommeren ute på øya. Så fant vi altså plutselig ut at en liten tur til Lista fyr sikkert ville ha vært koselig. Og det ble det.
Det ble ikke den største utflukten. Men vi fikk i det minste lufta oss litt, og Jonas fikk mange nye inntrykk og spennende ting å snuse på. Det var litt for mange sauer der til at vi gadd gå utover på rullesteinene med en overivrig hund, så vi holdt oss på stien med god avstand til de rare, hvite ulldottene som tusla rundt over alt.
Fint vær, og veldig lite vind, til Lista å være. Hva dette er er jeg ikke helt sikker på, men sannsynligvis er det en eller annen kunstner som har fått lov å utfolde seg.
Men dette er ei hytte for fugletittere. Eller om du vil, får du sikkert lov å sitte her inne og spise nista di om du er på tur og har behov for ly mot vær og vind.
Det var bilder fra en kjapp, liten søndagstur tatt på sparket. Veldig fint på Lista. Har hatt mange turer hit, men da har de vært mer planlagte og vart litt lengre.
I dag er det tirsdag. Drømmemannen skal på sykehuset og operere. Han har karpal tunnel syndrom i begge armene, men de kan jo selvsagt bare ta en av gangen. Akkurat nå vet vi ikke hvilken arm de skal ta først, den høyre er verst, men av en eller annen grunn sa de på sykehuset at det var venstre de skulle operere i dag. Jeg hadde jo grudd meg mest ihjel, men han som sitter ved siden av meg her er helt rolig, og gleder seg bare til smertene skal forsvinne og nattesøvnen komme tilbake. Jeg håper det er så lett som det høres ut som.
Ønsker deg en fin dag. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Eeeeeeh … det tenker vi egentlig hvert år! Og hvert år tar vi feil. Men hvem har sagt at vi må ha vann i krana og dusjen for å klare oss et par dager. Før hadde vi jo verken vann eller dusj. Ei heller innlagt strøm. Vann kan vi ta med hjemmefra og våtservietter er jo heller ikke å forakte. Dusje kan vi jo gjøre når vi kommer hjem. Jeg dusjer jo ikke hver dag lengre, det tar for mye energi. Så akkurat på dette punktet er det vel drømmemannen som hadde slitt mest.
Jolla lå i byen, så det ble en lang båttur i en liten båt. Fy søren som jeg savner båten vi solgte. Men må man, så må man! Så fett er det ikke å gå på aap så noen justeringer angående økonomien måtte vi bare ta i sommer. For etter over to år uten at jeg er i jobb så har vi vel funnet ut at denne ny hverdagen vår ikke er forbigående. Den er sannsynligvis kommet for å bli.
Vi har ikke vært på hytta siden begynnelsen av august. Så det var litt skummelt å komme ut igjen nå, etter disse høststormene som har herjet her nede. Vi hadde jo absolutt ikke klargjort for sånt da vi dro derfra. Så det kunne vært mye å rydde opp i der ute. Pynteting som sto her og der, hagemøbler, blomsterpotter. Men alt var ok. Noen av stolene, og grillen, hadde forflyttet seg noen meter, men ingenting var ødelagt.
Faktisk ble det ei veldig koselig helg. Til tross for enkle glass i det store vinduet i stua (som er like gammelt som meg, og burde vært bytta ut for lengst) klarte vi godt å holde varmen med gassovnen vi har, pluss en panelovn. Den gassgreia er gull verdt, kjøpt brukt for tre år siden for den nette sum av 600 kroner. Pen er den også, i forhold til mange av de andre gassfyrte ovnene jeg har sett. Så om du er på jakt etter en ny varmekilde kan Provence gassovn virkelig anbefales. Helt uten at jeg er sponsa på noe vis. For skulle jeg ha sponsa noen, måtte det vel vært ho som solgte den brukt og sparte oss for over 5000 kroner!
Vi fikk studd inn de fleste hagemøblene i grillbua. Pluss både gressklipper, bålpanne og grill. Alle putene ligger på det ene soverommet, men om vi virkelig får lyst å ut igjen før sesongstart så har vi jo tre andre soverom ledige. Så det skal ikke stå på sengeplassene.
Utrolig nok blomstra det her ute enda. Så da kan jeg altså skryte litt av at jeg har grønne fingre … eller blir det litt på kanten siden plantene har klart seg her ute i to måneder helt uten stell? Men de har sikkert hatt en ekstremt god start i livet, de tre månedene vi bodde her ute i sommer. Så da så!
Et lite knippe bilder fra hytta. En flott rosa solnedgang fikk vi også med oss, selv om vi ikke så noe særlig til sola tidligere på dagen. På vei hjem i båten fant vi ut at en tur til Lista sikkert hadde vært koselig. Og sånn ble det … En innholdsrik helg altså, som endte i en drittkveld i går da kroppen virkelig protesterte alt den kunne. Til og med tennene verka!
I dag er det heldigvis bedre igjen. Ute er det skikkelig høstvær, blåser og regner, grått og trist. Men det er mandag, ny uke og nye muligheter, ikke alle får oppleve det … så uansett vær eller form, kos deg så godt du kan. ♥ God mandag!
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Ja, altså, møtet jeg var på i dag ble helt annerledes enn jeg trodde. Jeg hadde selvsagt piggene ute før jeg ankom den grå murkolossen av en bygning, og de vokste nok noen centimeter ekstra mens jeg sto der og venta til de skulle åpne dørene. Jeg hater kø, og kø utenfor nav sammen med diverse andre navere er en særdeles drittstart på enhver dag.
Fem på ti var jeg på plass. Da hadde jeg allerede vært ute på morraturen med bikkja, skifta klær for andre gang, spasert til byen og kjøpt meg en latte og et halvt rundstykke med ost på Drømmeplassen. For i stresset med å rekke alt såpass tidlig på kvisten glemte jeg helt å spise frokost. Ikke bra, tatt i betraktning at jeg faktisk huska dagens første inntak av smertestillende før jeg for ut døra.
Noe av det mest irriterende med denne kroppen er at den ikke funker før langt på dag. Det vil si, den funker jo egentlig aldri, men det blir som regel litt bedre utover dagen. Jeg som var en skikkelig morrafugl før synes det er et slit å komme i gang. Aller helst har jeg bare lyst å bli i senga, men det går jo ikke an … da er det nesten som om jeg hører min fars stemme gneldre i ørene: – Kom deg opp, det er langt på dag! Men pappa har vært død i 20 år, så det er selvsagt bare noe jeg innbiller meg.
Vi fikk aldri lov å sove lenge. Ikke en gang i helgene. Bare veldig syke mennesker og folk med vondt i viljen tilbragte så mye tid under dyna, og i de kategoriene var ikke hans døtre! Faktisk er jeg veldig glad for at mine foreldre ikke har opplevd meg slik jeg er nå. Jeg tror ikke de ville ha vært spesielt stolte av dattera. Og det har jeg full forståelse for. Jeg er egentlig ikke så glad i ho jeg heller.
Fastlegen kom til avtalt tidspunkt. Smilende og hyggelig som alltid. Vet ikke helt om jeg klarte å gjengjelde det smilet i dag, for vi var jo tross alt på nav. Jeg hadde sett for meg at jeg måtte forklare og forsvare i det vide og det breie. I håp om at de ville tro meg. For det er jo tross alt meg det gjelder, og hvem kjenner meg bedre enn meg selv? Og den Mariten jeg kjenner er ikke deprimert, jeg lider absolutt ikke av sosialangst, ei heller har jeg vondt i viljen.
Jeg trengte ikke forklare noe! Legen mente at alle plagene mine absolutt ikke hadde forankring i det psykiske. Noe de på Stamina heller ikke hadde antydet med et eneste ord. Og nav-dama hadde heller ikke sett på meg som deprimert. Overhodet ikke. Om ikke akkurat skuldrene senket seg, så trakk iallefall piggene seg inn litt etter denne konklusjonen fra to av de som skal bestemme hva som skal skje videre med denne kjærringa.
Min forrige lege hadde skrevet en ekstremt utfyllende legeerklæring for tre år siden. Og der konkluderte ho faktisk med at jeg ikke kom til å bli bedre med behandling eller andre ting de måtte ha lyst til å prøve. For jeg hadde allerede forsøkt, i flere år. Så det skal ho ha, selv om ho ikke kunne helbrede meg så har ho kanskje hjulpet meg litt likevel. Til tross for at ho mente at jeg ikke hadde en reell sykdom, men at mesteparten satt i hodet. Egentlig er det ganske rart, at folk med fibromyalgi blir behandlet så ulikt, og at alt kommer an på leges personlige syn på diagnosen.
Veien videre nå hørtes egentlig veldig enkel ut. Min nåværende lege skriver en legeerklæring som forteller hvordan både fibroen og tinnitusen påvirker min hverdag. Saksbehandleren går gjennom dette og gir klarsignal for å søke ufør. Saken min var så opplagt at ho mente dette ville gå kjapt og smertefritt, uten innblanding fra nav-leger og andre som skulle overprøve de tidligere legeuttalelsene. For jeg hadde nok av dokumentasjon både fra den ene og den andre. Før nyttår burde det være ferdig, for da skulle ho nemlig over i annen jobb. Akkurat det synes jeg hørtes litt bekymringsfullt ut. For om det ikke blir ferdig, er det vel på an igjen, med ny saksbehandler og nye møter … får prøve å ikke tenke så mye på den biten. Jeg kan jo uansett ikke gjøre noe med det.
Likevel tror jeg det ikke før jeg ser det. Svart på hvitt. Med min aller beste vilje kan jeg ikke skjønne at det kan være så “enkelt”. For når jeg leser andres erfaring med nav og uføresøknader så er det ikke slike enkle tilfeller det står om. Nei, da er det en kamp. Med nav og leger og enda flere leger. Møter der legeerklæringene blir plukket i fillebiter, sammen med selvtilliten til klienten. Og om en ikke hadde psykiske problemer før en ble en naver, så blir en det jaffal i prosessen som følger.
– Jippi! Nå kan du feire! Svarte ei venninne da jeg informerte ho via sms etter møtet. Feire? Det er absolutt ikke noe å feire. Det er jo ikke slik jeg vil ha det. Hadde jeg derimot blitt frisk, eller at en eller annen gluping oppfant en pille som tok knekken på både fibro’n og øresusen – da hadde jeg feiret da! Da hadde jeg trolig fått livet mitt tilbake, kunne funnet meg en ny jobb og begynt å leve igjen. Men å slippe meldekort og aap, følelsen av at nav henger over meg og vokter hvert eneste skritt jeg tar, redselen for at pengene skal stoppe opp fordi jeg plutselig ikke oppfyller kravene lengre, eller fordi noe på nav har gjort en feil … akkurat den biten høres litt forlokkende ut. Kanskje kan skuldrene senkes noen hakk da. Og kanskje kan livet generelt bli litt bedre på sikt.
Enn så lenge er det lov å håpe. Bittelitt jaffal. Selv om det å bli ufør aldri har vært et mål i livet mitt. Derimot skulle jeg jobbe til the bitter end, fordi jeg likte å jobbe. Fordi jeg ikke kunne tenke meg et liv uten en jobb. Men sånn ble det ikke …
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Det regner. Ikke sånn plaskregn og skikkelig drittvær, men bittesmå dråper som på en måte bare sildrer ned. Tett i tett. Nesten usynlige. Men blaut ble det, selv om de ikke akkurat smalt ned i bakken disse mikroskopiske dråpene.
Det ble en rundtur på seks kilometer. Og jeg har merka løypa med spytteklyser, så hvis du kjapper deg før de regner bort kan du enkelt ta turen i mine fotspor. Jeg er kommet dit i forkjølelsesforløpet nå, der det kommer opp noe når jeg hoster. Og hoste gjør jeg hele tiden, enten jeg prøver å si noe eller bevege meg. Helst bør jeg ikke svelge heller! Med hosten følger seige, grønne klyser som må ut fort som f… for de både smaker og kjennes ekle ut! Så om jeg ikke hadde spyttet dem ut hadde det endt med at jeg heller måtte spy. Det er hakket verre!
Heldigvis var det ikke mange andre ute. Dermed fikk jeg spytte i fred. Følte meg som en bryggesjauer dagen derpå, både før under og etter turen. Så dette hjalp nok ikke for annet enn skrittene på FitBiten. Og for samvittigheten ovenfor Jonas da. Han var kjempefornøyd, selv om det kom mange rare lyder fra matmora.
Jeg håper formen er bedre enn dette i morra. For da skal jeg på møte hos nav. Sammen med fastlegen. Og ho der nav-dama har hengt seg opp i at dette kanskje er psykisk. Grunnen til det er jo at min forrige fastlege utbroderte så veldig mye i skrivet til nav. Mye mer enn jeg synes var greit. Ting jeg har sagt i fortrolighet egentlig. Som ikke var ment å komme videre. Ting som har vært vonde der og da, og kanskje litt lengre, men som jeg er ferdig med for lenge siden.
Egentlig var den legen litt vinglepetter. For da jeg først spurte om det var fibro som fucka til livet mitt, etter å ha vært syk i årevis uten at de fant noe, så mente legen at jeg ikke var deprimert nok til å feile det. For det var så mye psykiatri med i bildet ved slike diagnoser. Sa ho. Da jeg et år etter hadde vært ut og inn på sykehuset for å sjekke det meste, og kom tilbake med diagnosen fibromyalgi likevel … se da var jeg plutselig blitt deprimert! I følge den samme legen. Da var ho ikke mer behjelpelig heller, men mista totalt interessen for mitt ve og vel. For fibromyalgi er bare noe en innbiller seg. Det eneste ho kunne tilby meg var antidepressiva og samtale hos psykolog. Er det rart jeg bytta lege?
Jeg føler meg ikke veldig høy i hatten når jeg fysisk må innom nav. Det er en skikkelig deprimerende plass, og jeg gruer meg som ei ungjente som skal føde. Jeg kommer sikkert ikke til å huske halvparten av det som blir sagt, og sannsynligvis får jeg ikke sagt det jeg burde til mitt “forsvar” heller. Ja, faktisk føles det som om jeg skal i avhør, fordi jeg har gjort noe helt forferdelig galt. Som om jeg skulle være en kriminell.
Det eneste jeg har gjort er å bli syk … Beklager, det var absolutt ikke med viten og vilje! Men nå sitter jeg en gang her da, uten skikkelig inntekt, uten arbeidskolleger, med et ganske avstumpa sosialt liv, med en utmattelse og en verkende kropp som jeg ikke unner min verste fiende. Eller, jeg skulle faktisk ønske at de som mener jeg vil ha det på denne måten kunne bytte med meg i ei ukes tid. Bare for å finne ut hvilke herlige, innholdsrike dager en har når en bare går hjemme og slenger, og snylter på felleskassa … for mer rosenrødt enn det kan det vel neppe bli?
Jeg trenger virkelig noen gode tanker, og en klem eller tre, før møtet i morra tidlig.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Tidligere fikk vi pakker levert oppi postkassa. Om kassa var for liten, eller pakka for stor, fikk vi hentelapp og måtte hente på posten/post i butikk. En helt grei ordning som funka som bare det.
Nå har vi en app for det meste! Og den utviklinga er helt topp.Vi kan vi følge en postforsendelse på appen til Posten eller PostNord fra den blir registrert til den blir hentet. De gangene det funker. En får beskjed der når pakka er ankommet utleveringsstedet. Men der stopper digitaliseringa. For selv om du da henter med en gang, så kommer hentelappen i posten 2-3 dager etter. Snakk om smør på flesk, og god grunn til å bli litt forvirra om du får en del pakker i posten.
Jeg er veldig for alt som kan ordnes på nettet. Enkelt og greit. Og mye har forandret seg de siste årene. Til og med de kommunale regningene kommer ikke lengre som papirfakturaer samtidig som de sender e-faktura eller avtalegiro. Men noen holder seg fortsatt til papirutgavene. Gammel vane vond og vende sikkert. Og så er det jo litt skummelt med all denne dataen, og apper og greier … spesielt for de eldre. Men problemet er jo det at det alltid kommer til å være eldre mennesker her. Selv om jeg mener at de som er på min alder nå fint burde klare å beherske de digitale utfordringene som dukker opp. Blir du derimot dement eller syk på andre måter, som gjør at du ikke klarer det, måtte du hatt hjelp uansett om det var digitalt eller ei.
Ting tar tid. Vi er nok enda ikke kommet så langt her som toppsjefen i avisen jeg jobba i spådde for en del år tilbake. For da burde vi blant annet ha blitt kvitt alle papiravisene nå. Alt burde ha vært digitalisert nå. Bokklubbene burde ha vært konkurs for lenge siden, men det er de jo ikke. Ikke bokhandlerne heller. Det selges tydeligvis bøker, med papirsider til å bla i, som aldri før. Men det er når du forsøker å bli kvitt bøkene igjen at du forstår at dette egentlig ikke er helt innafor lengre. For ingen kjøper brukte bøker. Folk vil ikke ha dem gratis en gang! Men fortsatt er de ikke i samme kategorien som dinosaurusen.
Det papirløse samfunnet … hvor ble det egentlig av?
Ta nav for eksempel. Det er jo for så vist blitt ganske digitalisert der. Bortsett fra noen merkelige ting som fortsatt henger igjen. Som det å sende henvendelser til legen for å spørre om pasientopplysninger! Med kopi til den pasienten det gjelder. I posten. I en helt vanlig konvolutt som hvem som helst kan plukke opp av postkassa di, om de har lyst til det.
Kanskje fins det ikke så mange slike postkassetyver. Men det kan skje. Det er enkelt og lett og hvem som helst kan få det til på no time. Likevel stoler verken nav eller legestanden på denne nymotens greia som kalles mail. For det er så usikkert.
Jada, jeg har hørt om hackere. Men hvor mange av oss er i stand til å hacke oss inn i en hvilken som helst pc for å stjele mailene til ukjente mennesker? Færre enn de som bare kan stikke hånda oppi postkassa di vil jeg tro … eller hekte ned ei pakke som henger utenpå kassa.
Posten forsvinner her, med jevne mellomrom. Det være seg brev eller pakker. Bøker kommer aldri frem, enda bokklubbene påstår at de er sendt. Men med postleveringen til PostNord, der de henger pakkene utenpå postkassene, så er det jo ikke rart ting ikke kommer til rett mottaker. For noen er nok fristelsen for stor når pakka henger slik og nesten ber om å bli hektet av kroken og tatt med. Helt gratis. Og ingen vet hvor den har tatt veien. Da hjelper det lite at PostNord sender sms om at pakke er levert, for eksempel tidlig på morrakvisten. De aller flest er jo på jobb og få ikke tatt inn pakka før på ettermiddagen. Og da er den gjerne ikke der lengre.
For ikke å snakke om all den posten postmannen/damen legger i feil kasse!! Vi får stadig vekk post som skal til andre naboer. Og da legger vi det selvsagt i rett kasse mens vi står der ute ved stativet. Men det er ikke sikkert alle gidder det. Hadde det enda vikla seg inn en konvolutt mellom noe av reklamen, så kunne jeg skjønt det, men vi får ikke reklame lengre. Vi har frabedt oss den, da vi ikke gidder å betale for å bli kvitt all denne papirsøpla igjen. For til tider kunne det dreie seg om mange kilo i uka. Når det da ligger et enslig brev eller to i en ellers tom postkasse godt merket med navn og adresse, som likevel er til noen andre i gata, så mener jeg det er sløvhet fra postomdelerens side. Og vi klager, og klager … uten at det hjelper.
På fredag fikk jeg brev fra nav. Det var stemplet ni dager før det ankom rett person. 9 dager! Lurer på hvor det har vært i mellomtiden! Brevet var en kopi av et brev sendt til legen, for å spørre om opplysninger om meg før et møte vi skal ha til fredag. Det inneholdt ganske personlige uttalelser om meg, samt hele personnummeret mitt! Og legen det var sendt til er en jeg aldri i mitt liv har hørt om … Feil lege altså!
Jeg er både frustrert og forbanna! Og lot det få utløp i min digitale aktivitetsplan, der en kan skrive direkte til den saksbehandleren en har på nav. Akkurat den digitale biten funker sånn tålig greit i nav-systemet. Det gikk ikke lang til før saksbehandleren ringte meg. Enda en får oppgitt at svaret vil komme i løpet av 2-4 dager. Ho unnskyldte seg noe veldig for tabben med forvekslingen av lege. Likevel sitter jeg igjen med et ønske om å saksøke dama, for dette var ikke greit i det hele tatt …
Møte blir heldigvis til tidspunktet som ble satt opp. Legen min var sporty, heiv seg rundt da jeg viste ham brevet, og sa han kunne komme han. Han hadde forsøkt å ringe til nav-kontakten min to ganger på mandag og flere ganger uka før, men telefonen var avslått! Enda ho var på jobb. Så det endte med at jeg måtte ordne opp selv, for å finne ut om det fortsatt passa for den nav-ansatte, og så gi tilbakemelding til legen etterpå. Det å få tak i noen på nav sånn på sparket, det er jaggu ikke en enkel jobb. Men om jeg ikke hadde tatt den, så hadde det vel ikke blitt noe møte på denne siden av nyttår!
Så nå spørs det da, hva de har tenkt å gjøre med denne nav-snylteren …
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Første minnet er så langt tilbake som 2009. Da sto det følgende på veggen min: For en flott morgen … skulle nesten ikke vært lov å være på jobb på slike dager!Lite visste jeg da at jeg 6.5 år seinere ble sykmeldt for veldig, veldig lenge. Og fortsatt ikke vet hva fremtiden vil bringe på det planet.
I 2010 fant jeg ut at helg og helg var to helt forskjellige ting:Helg er ikke helt det samme når en ikke går på jobb i ukedagene. Og litt seinere, samme dag, hadde jeg denne oppdateringen:Å grine hjelper iallefall ikke!
Skrekk og gru! Tror jeg må ha hatt en ekstrem kjedelig dag 1. oktober for åtte år siden. Tre oppdateringer på rappen lissom. Ikke var de spesielt viktige heller. Den siste var en quiz om hvor gammel jeg kom til å bli, og tydeligvis hadde jeg ikke lyst til å bli 90!
Året etter var det litt mer hyggelig. Min første, og til nå eneste tur til Prekestolen. Nydelig vær, men slitsom tur, kjærring i dårlig form, og attpåtil sykmeldt. Bare det siste der var jo nok til å ramle ned noen ekstra trinn i kjellertrappa. Men turen var koselig den, sammen med drømmemannen, sønnen min og hans daværende kjæreste. Vi leide ei hytte for en natt, og akkurat den var ikke så mye å skryte av. Men for ei overnatting kan jeg være med på det meste.
I 2012 var jeg sykt trøtt på denne dagen. Bare sånn i tilfelle du lurte på det.
1. oktober året etter kl. 15.43 tok jeg helg. Slikt er jo alltid greit å vite for utenforstående. Det så ikke ut som om jeg synes det var så ille at arbeidsdagen var slutt heller. Jeg sleit jo litt med helsa da også, hadde vel igrunnen gjort det i mange år, uten at jeg ville innrømme det verken for meg selv eller andre. Men hverdagene var uhyggelig tunge å komme gjennom innimellom. Og til tider kunne jeg nok misunne de som var dårlige og slapp å gå på jobb. Men nå har jeg jo innsett at det er ikke var noe å misunne. For hvem vil ha en slik hverdag egentlig?
Og i 2014 starta jeg oktober med den berømte komfyrrensen … og håpte visst i det stille at mannen var så heldig at han ble kvitt både bikkja og den triste kjærringa i løpet av ettermiddagen! Som du skjønner så overlevde vi, og komfyren ble et par hakk reinere, men absolutt ikke som det ble lovet i artikkelen. Bikkja døde riktignok litt seinere, men tror ikke komfyren hadde noe med det å gjøre.
I oktober 2015 var humøret litt bedre. Da åpnet jeg med et bilde av soloppgangen og denne teksten: God morgen til nok en flott dag! Bildet er fra Jaktodden i Vågsbygd nå på morrakvisten.
Dette var også samme dag jeg starta i ny jobb. Som assistent i en bolig for psykisk utvikingshemmede. Det var mens jeg enda trodde jeg hadde en karriere i helsevesenet foran meg. Etterhvert viste det seg jo at jeg ikke hadde noen karrieremuligheter verken her eller der … men heldigvis visste jeg ikke det der og da.
På dagen i dag for to år siden gikk vi en 7 km tur. I veldig kupert terreng, har jeg skrevet. Dette var en lørdag og etter turen var det sofaen resten av kvelden. Veldig greit å vite sånn i ettertid.
Året etter hadde jeg en liten overnattinggjest her. Og i dag skal jeg hente den samme frøkna i barnehagen, pluss kusina, og så kommer den ene mamma’n hit og spiser middag med oss.
I fjor delte jeg en artikkel om Rune Andersen og den forferdelige barndommen de hadde hatt der i huset. Det er utrolig hvor mye elendighet det kan være innen familien. Alle vet, ingen tør si noe. Jeg håper og tror at det der er blitt litt bedre med årene. At folk tør varsle om de vet at noe er galt …
I dag startet jeg dagen ganske så tidlig. Før 9 var jeg ute med Jonas. Bare en liten tur, men dog … jeg får så ekstrem dårlig samvittighet om jeg går uten bikkja. Og så lenge jeg ikke har bil så blir det litt mer gåing enn tidligere. Gud som jeg savner den lille loppa av en bil jeg hadde … Etterpå gikk jeg til byen, var hos legen og gikk hjem igjen. Så i dag hadde jeg 13000 skritt før kl. 13. Jeg hoster og harker, men det kjennes ut som om jeg er på bedringens vei i forhold til slik jeg var i helga.
Se det! Da vet du hva jeg har holdt på med de siste ni årene. Tenker det beriket hverdagen din. 😉 Her skinner sola og høstfargene begynner å overta for alt et grønne. Egentlig en fin tid. Nyt dagen.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Alt er tungt! Jeg hoster hele natta og er så lemster at en skulle tro jeg hadde hatt opptil flere harde treningsøkter denne uka. Men så er det helt motsatt. Nå som jeg følte jeg var så godt i gang med denne gåinga etter sommeren ble satt helt tilbake til start – igjen. Bare på grunn av et aldri så liten virus. For det er sikkert det det er. Ikke noe alvorlig. Som det meste andre jeg er i besittelse av. Ikke farlig, bare sinnsykt irriterende.
Vi gikk Kvernhusvannet rundt. En tre kilometer lang løype på god skogssti som passer for alle. Litt vel folksomt etter min smak, men nå ble det bare sånn i dag. Fordi jeg ikke orka tanken på å gå i noen bakker. Det er en koselig liten tur dette her. Og om du liker å fiske eller bade (nå er vel strengt tatt den sesongen over for i år da) så kan det gjøres både i sjøen og i vannet. Noe for enhver smak altså.
En liten avstikker fra stien og du kommer til Sandviga. Her er det en offentlig hytte tilrettelagt for allmennheten, med toalett, badestrand, griller og brygge. På nordsiden av vannet finner du også en steinalderboplass for de som måtte være interessert i det.
Været var veldig skiftende på vår lille rundtur. Fra sol og blå himmel, et aldri så lite regnskyll, og deretter en flott regnbue. Omtrent som et kinderegg altså.
Nydelig kveldssol over Kvernhusvannet. Fin badeplass for de som liker å bade i ferskvann.
Tre kilometer er ikke veldig mye å skryte av. Det er litt sånn som et slag i trynet egentlig. Når jeg først skal på tur bør det helst være en del lengre enn dette. Men i dag var det mer enn nok.
Ellers har helga bydd på mange sløve timer i sofaen for min del. Drømmemannen skifta noen takplater i kjellerstua, men så fant vi ut at vi måtte ha nye lister også, så helt ferdig ble det ikke i denne omgang heller. Ikke bare, bare når en bare skal fikse litt … som regel er det alltid noe ekstra som følger med.
I går var vi i overraskelsesbursdag for en av mine mange svigerinner. Ho var 50 i sommer. En del av venninnene hennes var bedt, men kun ei kom. Det må jeg si var temmelig dårlig. Men til gjengjeld er jo slekta flinke til å stille opp når det er noe de kan feire, så vi var vel ca. 20 stykker. Det ble en tidlig kveld for min del, men det begynner de vel å bli vant til nå. Jeg skulle så gjerne ønske at det der var litt annerledes. At jeg var litt mer selskapelig anlagt og ikke ble så fort sliten.
Plutselig ble det kveld. Kos deg. Resten av denne måneden skal vi bare se tv og spise junkfood. 😉
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Små hvite hus tett i tett. Denne idylliske flekken litt utenfor Kristiansand sentrum ligger rett ved inngangen til Ravnedalen. Her finner du to gater, Enrum og Ravnedalsveien, totalt ca. 30 boliger. De fleste er identiske tomannsboliger, pluss noen eneboliger i to forskjellige størrelser. Alt er bygd i 1920-1922 av Kristiansand kommune, da bolignøden var som verst i mellomkrigstiden. Enrum er den best bevarte hagebyen i Kristiansand og ble bevaringsverdig i 1984.
Bildene tok jeg da Jonas og jeg var på tur i forgårs. Litt over sju kilometer ble det. Tett i kalotten, kald, svett og feberhet om hverandre. Yess! Om en ikke orker, så går det tydeligvis an å gå tur likevel. Bare en kommer over dørstokkmila. Nesten alltid. For de to siste dagene har det ikke blitt noen tur. Holder på å hoste meg ihjel, har feber og føler meg skikkelig elendig. Og det bare noen dager etter at jeg var så glad for at det var så skrekkelig lenge siden jeg hadde vært sånn “normalt” syk. Skulle visst aldri vært innom den tanken!
Så nå er jeg på full fart ned på bunnen på vennelista på FitBiten – igjen. Der liker jeg meg utrolig dårlig! Det er greit nok at jeg ikke kan ligge på topp hele tiden, men på bunnen … der vil jeg ikke være. Satser på en bedre dag i morra. Iallfall såpass at jeg klarer å gå mer enn ti skritt før jeg holder på å hoste ut innvollene.
God kveld til deg som kikker innom. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
