Tre måneder med fantastisk vær. Det var som å bo i Syden. Og det er jo bra for en fibrokropp som denne. Så sånn sett kunne det ikke vært bedre. Men utmattelsen … den tar ikke ferie selv om værgudene er aldri så mye på min side.

Ganske frustrerende dette. Jeg er trøtt og sliten hele tiden. Det er vel kanskje derfor jeg er så fraværende. Det lille av overskudd brukes på andre ting. Jeg sliter med å konsentrere meg om både å lese og skrive. Ingenting går av seg selv lengre.

Jeg er innimellom veldig redd for at jeg skal bli sengeliggende på heltid. Jeg sliter skrekkelig med å legge inn hviletid, noe som visstnok er viktig, i følge fastlegen min. Om jeg har en dag eller to der energinivået er litt mer på pluss-siden, må jeg ikke bruke opp alt på en gang heller. Jeg klarer ikke å følge disse rådene. For da er det jo så mye som skal gjøres, alt det jeg ikke har klart de andre dagene! Dermed går jeg på en smell rett som det er.

Sist jeg var innom her fortalte jeg jo litt om Stamina. Vel, etter fire uker hadde veilederen min funnet ut at jeg ikke var i stand til å ut i jobb, så noen flere uker der var bortkasta. Det visste jeg jo innerst inne fra før av, men å få det sånn svart på hvitt var faktisk ganske tungt det også. Nå ligger stafettpinnen hos nav, og der ligger den nok godt. Det som skal skje, “etter sommeren”, er at jeg skal på møte med nav-kontakten min og fastlegen. Aap’en ble forlenget med et år, så sånn sett kan jeg senke skuldrene litt når det gjelder det der. Selv om jeg helst ville ha fått unna disse møtene fortest mulig. For å vite veien videre. Hva de nå har tenkt å prøve meg ut i. Om det i det hele tatt er noe å gjøre med meg.

Vi har vel innsett at dette blir vår hverdag fremover. Syk kjærring = dårllig økonomi. Så vi har solgt bilen min. Og båten. Det er skikkelig nedtur. Tidenes sommer, og noen andre tøffa rundt i vår båt! Vi rakk akkurat en tur til Lillesand før den dro fra brygga vår for aller siste gang, tidlig i juli. Men kanskje nettopp fordi det har vært så fint vær fikk vi det samme igjen for båten som vi gav for den.

Litt verre var det med Smarten. For den var plutselig blitt et reparasjonsobjekt, akkurat som eieren, og da var det mest økonomisk å kvitte seg med den. For drømmemannen hadde det nok vært lurest å kvitte seg med kjærringa også, men heldigvis tror jeg ikke han har kommet til den konklusjonen enda …

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Da Stamina-opplegget skar seg fikk jeg innvilga ferien med ungene. Ei uke på Skiathos. Jentetur med døtrene mine og to av barnebarna. Utrolig koselig, men også ganske slitsomt. Til tross for at jeg hadde eget rom. Hver ettermiddag hadde jeg en time eller to for meg selv, og kvelden kom ganske så kjapt mellom ni og ti en gang. Jeg ønsker mest av alt at jeg kan bli litt bedre slik at jeg kan være mer sammen med familie og venner. For den biten av livet savner jeg faktisk mer enn en jobb nå. Det er rart som prioriteringa kan forandre seg, når en ikke lengre er i stand til å bestemme over dagene sine selv, men alltid må ta hensyn til dagsformen.

Helt normale hverdager er best. Uten noe mål og mening. For jeg kjenner enda mer på hvor ille det står til her når det skal skje noe utenom det vanlige. Noe som inkluderer flere folk og masse lyder. Så aller helst burde jeg vel bare holde meg hjemme. Men jeg har ikke lyst til det heller. For da har jeg på en måte tapt kampen om livet mitt. Da har denne hersens idiotiske fibrodiagnosen fått skikkelig overtaket. Og det er jo ikke det jeg vil. 

De siste månedene har jeg faktisk sovet tålig greit. Selv om det ikke akkurat hjelper for noe, så sover jeg ofte 9 timer om nettene. Helt uhørt, ville jeg ha sagt om noen presenterte dette for meg for noe år siden. Jeg som ikke trengte mer enn 5 timers søvn for å fungere optimalt. Men selv etter 9 timer i drømmeland nå, er jeg helt utslitt når jeg står opp igjen. I tillegg kan jeg til og med sove en time eller to på dagen, om jeg tillater meg det. Altså, om jeg legger meg ned. Men den der legginga sitter laaaangt inne. Da sitter jeg heller å dingler i en stol. Bare sånn på trass lissom, fordi jeg ikke vil være dette murmeldyret som jeg tydeligvis er på vei til å bli. Sove kan jeg gjøre når jeg ble gammel, var vel egentlig mottoet mitt før i tia, og jeg er jo bare 55. Selv om det innimellom føles som om det skulle vært et 1-tall foran der.

Denne natta blir det tydeligvis ikke så mange timene under dyna. For her sitter jeg, dyna er i etasjen under, og klokka har allerede passert tre! 

Spør meg ikke hvorfor … noen ganger blir det bare helt totalt omvendt av det en har planlagt. Så den der planlegginga er bortkasta energi, og resulterer stadig vekk i den ene nedturen etter den andre. Egentlig er jeg slutta å planlegge høylytt, det er best å holde slike ting for seg selv, for da er det heller ingen som trenger å se skuffelsen og tårene som presser på hver gang noe skjærer seg.

En rar sommer er over. En sommer der virkeligheten slo ned som lyn fra klar himmel. Ingenting kommer til å bli som før. Så da er det vel bare å prøve å lære seg å bli glad i dette livet da. Slik som det er blitt. For noe annet liv har jeg jo ikke. 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.