Ja, altså, møtet jeg var på i dag ble helt annerledes enn jeg trodde. Jeg hadde selvsagt piggene ute før jeg ankom den grå murkolossen av en bygning, og de vokste nok noen centimeter ekstra mens jeg sto der og venta til de skulle åpne dørene. Jeg hater kø, og kø utenfor nav sammen med diverse andre navere er en særdeles drittstart på enhver dag. 

Fem på ti var jeg på plass. Da hadde jeg allerede vært ute på morraturen med bikkja, skifta klær for andre gang, spasert til byen og kjøpt meg en latte og et halvt rundstykke med ost på Drømmeplassen. For i stresset med å rekke alt såpass tidlig på kvisten glemte jeg helt å spise frokost. Ikke bra, tatt i betraktning at jeg faktisk huska dagens første inntak av smertestillende før jeg for ut døra.

Noe av det mest irriterende med denne kroppen er at den ikke funker før langt på dag. Det vil si, den funker jo egentlig aldri, men det blir som regel litt bedre utover dagen. Jeg som var en skikkelig morrafugl før synes det er et slit å komme i gang. Aller helst har jeg bare lyst å bli i senga, men det går jo ikke an … da er det nesten som om jeg hører min fars stemme gneldre i ørene: – Kom deg opp, det er langt på dag! Men pappa har vært død i 20 år, så det er selvsagt bare noe jeg innbiller meg.

Vi fikk aldri lov å sove lenge. Ikke en gang i helgene. Bare veldig syke mennesker og folk med vondt i viljen tilbragte så mye tid under dyna, og i de kategoriene var ikke hans døtre! Faktisk er jeg veldig glad for at mine foreldre ikke har opplevd meg slik jeg er nå. Jeg tror ikke de ville ha vært spesielt stolte av dattera. Og det har jeg full forståelse for. Jeg er egentlig ikke så glad i ho jeg heller.

Fastlegen kom til avtalt tidspunkt. Smilende og hyggelig som alltid. Vet ikke helt om jeg klarte å gjengjelde det smilet i dag, for vi var jo tross alt på nav. Jeg hadde sett for meg at jeg måtte forklare og forsvare i det vide og det breie. I håp om at de ville tro meg. For det er jo tross alt meg det gjelder, og hvem kjenner meg bedre enn meg selv? Og den Mariten jeg kjenner er ikke deprimert, jeg lider absolutt ikke av sosialangst, ei heller har jeg vondt i viljen. 

Jeg trengte ikke forklare noe! Legen mente at alle plagene mine absolutt ikke hadde forankring i det psykiske. Noe de på Stamina heller ikke hadde antydet med et eneste ord. Og nav-dama hadde heller ikke sett på meg som deprimert. Overhodet ikke. Om ikke akkurat skuldrene senket seg, så trakk iallefall piggene seg inn litt etter denne konklusjonen fra to av de som skal bestemme hva som skal skje videre med denne kjærringa.

Min forrige lege hadde skrevet en ekstremt utfyllende legeerklæring for tre år siden. Og der konkluderte ho faktisk med at jeg ikke kom til å bli bedre med behandling eller andre ting de måtte ha lyst til å prøve. For jeg hadde allerede forsøkt, i flere år. Så det skal ho ha, selv om ho ikke kunne helbrede meg så har ho kanskje hjulpet meg litt likevel. Til tross for at ho mente at jeg ikke hadde en reell sykdom, men at mesteparten satt i hodet. Egentlig er det ganske rart, at folk med fibromyalgi blir behandlet så ulikt, og at alt kommer an på leges personlige syn på diagnosen. 

Veien videre nå hørtes egentlig veldig enkel ut. Min nåværende lege skriver en legeerklæring som forteller hvordan både fibroen og tinnitusen påvirker min hverdag. Saksbehandleren går gjennom dette og gir klarsignal for å søke ufør. Saken min var så opplagt at ho mente dette ville gå kjapt og smertefritt, uten innblanding fra nav-leger og andre som skulle overprøve de tidligere legeuttalelsene. For jeg hadde nok av dokumentasjon både fra den ene og den andre. Før nyttår burde det være ferdig, for da skulle ho nemlig over i annen jobb. Akkurat det synes jeg hørtes litt bekymringsfullt ut. For om det ikke blir ferdig, er det vel på an igjen, med ny saksbehandler og nye møter … får prøve å ikke tenke så mye på den biten. Jeg kan jo uansett ikke gjøre noe med det.

Likevel tror jeg det ikke før jeg ser det. Svart på hvitt. Med min aller beste vilje kan jeg ikke skjønne at det kan være så “enkelt”. For når jeg leser andres erfaring med nav og uføresøknader så er det ikke slike enkle tilfeller det står om. Nei, da er det en kamp. Med nav og leger og enda flere leger. Møter der legeerklæringene blir plukket i fillebiter, sammen med selvtilliten til klienten. Og om en ikke hadde psykiske problemer før en ble en naver, så blir en det jaffal i prosessen som følger.

– Jippi! Nå kan du feire! Svarte ei venninne da jeg informerte ho via sms etter møtet. Feire? Det er absolutt ikke noe å feire. Det er jo ikke slik jeg vil ha det. Hadde jeg derimot blitt frisk, eller at en eller annen gluping oppfant en pille som tok knekken på både fibro’n og øresusen – da hadde jeg feiret da! Da hadde jeg trolig fått livet mitt tilbake, kunne funnet meg en ny jobb og begynt å leve igjen. Men å slippe meldekort og aap, følelsen av at nav henger over meg og vokter hvert eneste skritt jeg tar, redselen for at pengene skal stoppe opp fordi jeg plutselig ikke oppfyller kravene lengre, eller fordi noe på nav har gjort en feil … akkurat den biten høres litt forlokkende ut. Kanskje kan skuldrene senkes noen hakk da. Og kanskje kan livet generelt bli litt bedre på sikt.

Enn så lenge er det lov å håpe. Bittelitt jaffal. Selv om det å bli ufør aldri har vært et mål i livet mitt. Derimot skulle jeg jobbe til the bitter end, fordi jeg likte å jobbe. Fordi jeg ikke kunne tenke meg et liv uten en jobb. Men sånn ble det ikke …

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.