Tårer, som renner over til alle døgnets tider. Aller helst når det overhodet ikke passer i det hele tatt. Plutselig kjenner jeg bare at øynene blir veldig blanke og så er vi i gang! Igjen! Åhh! Noen ganger skulle jeg ønske jeg var laget av stein, uten en eneste følelse i det hele tatt. Det hadde vært ganske greit, egentlig. Spesielt når en er på jobb.
Jeg informerte noen om hva som var galt i går. Ødela hele “kveldslunsjen” for dem. Puuuuh. Men det var jo ikke meg som begynte. De spurte, og fikk svar. Så enkelt, så vanskelig. Som livet selv.
For tia er jeg veldig stille og inneslutta. Sier nesten ikke et ord, smyger med stille frem og tilbake til printeren, smilet er vekk. Iallefall mitt smil, som alltid har innebefatta øynene også. De er tomme og triste, så selv om jeg ikke hadde sagt et ord, er det ingen tvil om at noe er galt. Dermed er det kanskje like greit at de vet hva. Så slipper de å lure, eller komme bort når jeg sitter der og tørker ei tåre eller ti. Sånn rett som det er. Jeg tørker, snufser litt, og så er det over. For en stund. Ingen trenger å spørre, ingen trenger å gi meg en klem .. for da blir det bare enda verre.
På med maska – inn på jobb. Men på vei ut i bilen, og hele veien hjem, da er det fri flyt. Godt jeg jobber kvelden og at det er lite trafikk på veien.
Jeg håper fortsatt at det er et forferdelig mareritt dette her. Som snart går over, når jeg bare får våkna skikkelig først. Men jeg vet jo at det ikke er det. Jeg kjenner det i hve eneste liten del av meg, og det er ganske mye volum sånn tilsammen! Dette er livet, og for øyeblikket er det absolutt ikke slik jeg hadde sett det for meg videre ..
Har gått tur sammen med min eldste datter i dag. Kom forbi denne lille barnehagen/-parken som står der og forfaller enda det ikke er så lenge siden de pussa den opp. Lekestativene var nesten grodd inne i gresset, og i sandkassa var det helt gjengrodd. Lurer litt på hvorfor kommunen lar det stå på denne måten. Trodde det var manko på barnehageplasser ..
Ellers går nå dagene mer eller mindre på halv åtte her. Kan ikke forklare det på andre måter jeg. Det er rart og uforståelig. I dag morges hadde jeg absolutt ikke lyst til å stå opp til denne vonde, brutale og urettferdige verdenen. Jeg forsøkte å sove litt mer, opptil flere ganger, i håp om at alt bare var en vond drøm. Men det hjalp jo selvsagt ikke noe som helst ..
I helga var vi på hyttetur, sammen med slekta til drømmemannen. Jeg var ikke akkurat et munterasjonsobjekt. Skulle sikkert heller ha holdt meg hjemme sammen med meg selv. Men vi hadde med oss barnebarnet mitt, og ho storkoste seg.
Nå er jeg på jobb, Ikke den plassen jeg hadde mest lyst til å være akkurat nå, men får kanskje forsøke å nyte det mens jeg enda har en jobb å gå til. Det er jo ikke sikkert det varer så lenge. Vet igrunnen ikke hvor jeg ville ha vært om jeg kunne velge .. Kanskje skrudd tiden tilbake noen år, da alt var litt lettere.
Ny uke, nye muligheter. For noen iallefall. Tror vi er ramla av det lasset med muligheter for lenge siden.
Takk for alle tilbakemeldinger, gode ønsker og klemmer. Om ikke det akkurat hjelper, så varmer det. Jeg er innom bloggene deres, selv om jeg ikke kommenterer for tia. Har liksom ikke det helt store overskuddet, og finner ikke på noen vettuge ord å legge igjen etter meg. Blir vel bedre etterhvert .. kanskje.
Vi har hatt ei rar helg her hos oss. Både i det ene og det andre huset .. Det gikk vel egentlig ikke så bra på Rikshospitalet, og selv om vi visste svaret to dager før vi skulle dit, synes jeg dette ble litt tøft rett og slett. Det er ubeskrivelig å sitte på et legekontor å få vite at det eldste barnet ditt har kreft i hjernen. Jeg har igrunnen ikke helt ord for det jeg. Men kanskje var det vel så ille før vi kom oss inn til denne legen, selv om vi fikk en helt annen beskjed enn vi var blitt forespeilet her på sykehuset. Merkelig at de lar det gå så mange måneder før de gjør noe, når det ikke en gang er godarta! Legen vi var hos kunne jo heller ikke forstå hvorfor ingen andre hadde tatt tak i dette tilfellet, disse to månedene han hadde hatt permisjon ..
Foreløpig vet vi jo ikke hva de skal gjøre .. ikke enda. Kanskje i oktober. Når de ser hvordan denne svulsten gror og utvikler seg, og i hvilken fart det skjer. Om ikke papirene er forlagt i nok en haug på et skrivebord til en eller annen som har tatt permisjon ..
Noe særlig klokere ble vi altså ikke. Dattera ble tydeligvis litt beroliget, eller snarere lettet, over at det endelig skjer noe. Jeg .. jeg vet ikke riktig hva jeg ble ..
Ho er særdeles stert denne dattera mi. Imponerende sterk. Og ho tar dette med en nesten skremmende ro. Ikke vet jeg hvor ho finner den hen. For jeg har den ikke. Mens vi satt på flyet inn lurte ho på hva ho måtte gjøre med huset, og masse andre praktist ting, om dette her gikk fort! Jeg kjempet mest med tårene der og da, og siden har jeg vel gjort akkurat det. Praktiske gjøremål var det siste jeg hadde lyst til å løse. Men grine kunne jeg jo heller ikke, jeg som skulle være med som støtte og hjelp ..
Riskhospitalet minna ikke så mye om et sykehus. Her lukta det ikke død og fordervelse, det så ikke ut som et sykehus heller, iallefall ikke de plassene vi har vært på til nå. Og godt var det, for vi lider vel av en temmelig fremtreden lege-/sykehusangst begge to! Men må man, så må man.
Da vi kom hjem publiserte min tapre, flinke datter dette på facebook:
For de som måtte være interesserte:
I går var jeg på Rikshospitalet og endelig fikk jeg svaret jeg har lurt på siden de fant svulsten i april/mai. Den er ikke godartet men ikke av den mest hissige typen, en grad 2 tror de uten å være helt sikre. Det vil si at jeg skal på ny MR i oktober for å se om det er noe forandring. Etter dette skal vi snakke om operasjonen. Jeg vil ha den ut. Men siden den er så difus på bildene er det vanskelig å se hva som er friskt og hva som ødelagt vev. De er redde for å ta for mye av det friske da dette kan ødelegge blandt annet tale evnen. Og stråling kan i mitt tilfelle gjøre mer skade enn nytte.
Jeg er ikke lei meg (helt glad er jeg jo ikke) selvom dette igrunnen er en verre nyhet enn hva jeg har blitt fortalt av legene her i Kristiansand. Jeg er heller lettet etter å få noen svar og vite at dette forhåpntligvis blir tatt tak i nå 🙂
Og tilslutt vil jeg si til dere som leser. Lev livet i dag, følg dine drømmer – i morgen kan det være for sent! ♥
Jubileum-himmelsk! Det er fredag og helg, og en dårlig start på noe som pleier å være bra. Jeg er klar for avreise til Rikshospitalet og har vært det lenge. Noen ganger går det bare ikke an å sove, selv om en trenger det som aldri før, for å komme gjennom dagen. Og der ringte vekkerklokka, så nå skulle jeg ha stått opp, i riktig god tid før taxien kommer .. Føles igrunnen som om jeg har sittet her i hele natt, men det har jeg jo ikke.
Dattera mi har det sikkert enda verre. Men hvordan det går an, kan jeg ikke helt forestille meg. Kanskje er ho så rolig fordi ho ikke har noe alternativ? Det har jo forsåvidt ikke jeg heller, men jeg skulle gitt mye for å bytta plass med ho, spart ho for dette her. Det er vel noe av greia med å være mamma kanskje? Ikke alltid like lett, selv om det denne ganga er en utfordring som jeg ikke hadde forventa. Og godt er det, at en ikke vet hva en har i vente ..
Vi har fått noen dårlige nyheter de siste dagene. Endelig ringte legen fra Rikshospitalet tilbake, etter utallige purringer. Han hadde hatt permisjon i to måneder, og kunne ikke fatte at ingen andre hadde tatt tak i dette tilfellet.
Tilfellet min datter altså, min skjønne, tapre, flinke datter. Som har gått rundt med en svulst i hjernen siden april. Som har purra og ringt den ene legen og sykehuset etter det andre. Som ble lovet behandling innen 1. august. Som håpet at det kanskje kunne bety litt for ventetiden at ho var aleine med en fireåring.
Det er ikke så greit som sykehuset her forespeilte oss. Det er ikke greit i det hele tatt. Det er egentlig heilt for jævelig hele greia .. I morra får vi vel vite mer. Da skal vi til Rikshospitalet.
Hele dagen går, selv om vi bare får en halvtimes prat med legen. Det er iallefall det som er meninga, det er slik rutinene er. Men vi var den siste avtalen hans, så vi skulle få den tiden vi trengte. Den tiden skulle vi hatt for lenge, lenge siden, for flere måneder siden, spør du meg. Sannsynligvis hadde det ikke utgjort den store forskjellen heller. Annet enn på psyken, til både den ene og den andre ..
Inngangspartiet er det første besøkende ser, sånn rett før de trør inn i ganga. Hos oss er ikke noe av det der spesielt hyggelig. For det første ser det ut som om det er vi som er hybelboerne, i og med at vi går inn ei kjip dør i første etasje, rett ved siden av garasjen. For det andre er ganga full av jakker, sko, støvletter, pluss ei diger bikkje som har lagt sin elsk på matta rett innforbi, og for tiden legger igjen et tonn med hundehår hver dag akkurat der (jepp, er ikke så glad i det der dyret akkurat nå!!). Da de bygde hus på begynnelsen av 60-tallet tror jeg ikke det var så nøye med hvordan inngangspartiet tok seg ut, det var ei dør, og det var det. Mulig dette huset har sett bedre ut sånn i utgangspunktet, for det er påbygd og utvida til det ugjenkjennelige i årenes løp. Før mi tid. Og resultatet er iallefall ikke noe å rope hurra for ..
I fjor kjøpte jeg sort maling til ytterdørene og garasjeporten. I år .. vel, jeg finner ikke den boksen lengre. Fort gjort å tuste vekk en tre liters boks med maling vettu, sikkert sånn som kan skje hvem som helst egentlig .. Den dukker nok opp igjen skal du se, når det er for kaldt og fuktig og alt det der. Jeg er fryktelig flink til å finne sånne lure plasser jeg, som er sykt vanskelig å finne tilbake til.
For å gjøre det beste ut av elendigheten har jeg kjøpt meg en ny benk. Til drømmemannens irritasjon. For vi sitter jo aldri der! Har aldri gjort det, kommer aldri til å gjøre det. Jeg vet jo det!
Damer og menn er skrudd sammen litt forskjellig på det punktet. Min mann lurer alltid på om vi trenger det, det er liksom ikke nok at det forskjønner omgivelsene litt. Jaja, jeg gadd ikke ta diskusjonen der og da, kjørte heller tilbake til Plantasjen to dager etter at vi var der sammen, og fikk med meg benken hjem. Monterte den og danderte blomstene mens han var på jobb .. og joda, han synes jo det ble veldig koselig.
Enda bedre blir det garantert når døra blir sort. Bare vent å se, om malinga dukker opp igjen etterhvert da. ;o)
Jada, kul er den jo da! Den er sikkert brukanes også, når jeg bare blir litt kjent med den. Det er bare det at jeg ikke liker nye ting! Det er rart og fremmed, tastaturet er annerledes, den er for stor i forhold til den gamle, selv om det bare skiller en centimeter den ene veien og halvannen den andre.
Min lille, skjønne, høyt elskede 12 tommers Packard Bell er død! Jeg som ikke kan fordra nye duppedingser hadde til og med en finger med i henrettelsen. For der var vel akkurat det det var. Kort og brutal prosess – og dau var han!
Heldigvis er han ikke heilt klissdau altså. Han sviver og strever veldig med å puste. Kommer mange rare lyder, men de har vært der en stund. Han er jo tross alt velbrukt i snart 5 år. Men likevel var jeg ikke klar for å finne meg en ny en.
Nå må jeg! Skjermen er kaputt. Heldigvis tok han ikke helt kvelden, for det hadde resultert i et gedigent bildetap. Rett og slett alle bildene fra hele 2012. Ja, det var den sikkerhetskopieringa da .. Jeg hadde jo tenkt å gjøre det. Rett som det var. Og nå finner jeg ikke den eksterne harddisken heller. Ikke så lett når sånne nymotens greier er så små ser du..
Prøvde meg på nettbrettet. Det der jeg fikk til bursdagen av drømmemannen. Har faktisk ikke sett på det i de to månedene jeg har hatt det. Men å skrive noe som helst der, det fikk ikke jeg til på nåværende tidspunkt! Ikke er det noen bilder på det heller. IPhonen derimot, den inneholder over 2000 sådanne, og det er de jeg har knipa seden jeg fikk den i januar. Dermed er dette en mobilblogg og sikkert full av feil.
Ny pc ble bestilt i går. Rød, flott, fjong og dritdyr. Selv om jeg helst ville hatt den gode, gamle, trygge i minst 5 år til, så vil jeg jo ikke ha hva som helst i stedenfor ..
Nei, nå tror jeg faktisk jeg tar meg en tur på Plantasjen. Ute renner regnet ned, så her trengs absolutt litt depresjonsshopping!
En god latter forlenger livet. Og nå tror jeg jaggu jeg har økt det med flere år. Av en eller annen grunn gikk det plutselig opp for meg at på Facebook, under Meldinger, ligger det en kategori som heter Annet .. og her ser du, lå det både det ene og det andre.
Først ei melding fra ei jeg lekte med på hytta i barndommen. Det var jo kjempekoselig. Selv om jeg tror ho mest gikk sammen med min lillesøster og enda yngre kusine. Mine minner om ho fra den tia heller nok mer til at ho var en skikkelig irriterende drittunge, enn at vi hadde det så gøy sammen.
Men så, over til latterkula! For her, innimellom meldinger fra diverse grupper jeg liker og er med i, der lå det flere henvendelser fra mannfolk i alle aldre. Fra 30 til nærmere 60! Og alle begynte med at jeg var så vakker at de bare ikke kunne gå videre uten å sende noen ord. Smilet mitt, hehe, det er visst helt utrolig fantastisk!
Så nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri fant meldingene. For det har kommet opp varsel sånn i ny og ne at det var noe i innboksen. Men der lå det definitivt ikke noe nytt, så jeg har vært litt halvirritert for at det alltid var noe kluss med disse varslene. Ikke aner jeg hvorfor jeg ikke har sett denne underkategorien tidligere.
Var det nytt for deg også? Ja da skal du se at det ene frieriet etter det andre bare ligger der og venter på deg!
Og jeg, som hardnakka har påstått at Face ikke er ei sjekkeside! Hmmm .. må kanskje trekke tilbake den påstanden nå.
Lurer du på bildet som har tatt pusten fra disse mennene? Joda, det er det samme jeg har på bloggen her .. det var iallefall, helt til jeg ble påtvunget tidslinja .. Det eneste de har sett av meg er det også, for min facebookprofil er låst, og kun vennene mine kan se det som blir lagt ut og skrevet der.
God morgen alle sammen. God morgen far og mor .. hmmmm .. joda, faktisk kjennes dette ut som en dag som ikke blir så gal. Første ganga på lenge jeg har våkna og ikke hatt så sykt vondt over alt. Bortsett fra beinet da, som tyter ut over alle sine bredder. Så her måtte jeg støtte opp litt i går kveld. Med en ekkel støttebandasje sønnen hadde.
Men, jeg hadde liksom ikke trengt å stå opp midt på natta av den grunn .. Midt på natta, når drømmemannen går til jobb. Jeg kunne jo rett og slett ha sove så lenge jeg ville i dag. Til mannen returnerte, om jeg følte behov for det. Sånn i to-tia. Det er sikkert da sønnen og kjæresten begynner å bevege på seg der nede i etasjen under. To, det er akkurat passe tid å begynne dagen på. Mener de unge, som ikke skal verken på jobb eller skole.
Sønnen og kjæresten. Vettu, han er blitt sammen med gamlekjæresten igjen. Etter et halvt års brudd. Så snuppa, som er så vakker som en egyptisk prinsesse, er igjen en del av familien. Absolutt ikke meg imot. Det var et stort savn da ho forsvant, etter å ha gått inn og ut her i to år. Men de er fortsatt veldig unge, så hva fremtiden bringer vet vel ingen ..
Nattesøvnen min har vært helt utrolig i det siste. Uten piller. Jeg sovner ganske kjapt etter at vi har funnet senga, og sover helt til morrakvisten! Det er bare så utrolig deilig!! Og sånn har det vært en stund nå. Omtrent siden heteturene tok pause. Ja, jeg omtaler det fortsatt som en pause, så slipper jeg å bli så deppa om de returnerer. Men selvsagt håper jeg nå at det verste er over der. Kanskje noe annet også forsvinner etterhvert da. Slik at mitt gamle jeg dukker opp igjen ..
Planer for dagen? Nja .. jeg har et hav av ugress og elendighet å ta av! Både på innsiden, og utenfor gjerdet. I går var vi en liten tur på Plantasjen og der så jeg en benk jeg angrer vettet av meg for at jeg ikke kjøpte. Mulig jeg må en tur dit igjen seinere i dag. Når bilen kommer hjem .. for det er litt langt å gå for å hente den ..
Ha en fin dag alle sammen. Det tror jeg faktisk at jeg skal klare å få i dag. Og ja, jeg begynner å kjenne mine begrensninger nå, så jeg skal ta det med ro. Ta litt og litt .. og en gang blir det sikkert ferdig da også. Akkurat tidsnok til at en kan begynne forfra igjen ..
