Trykk på bildene for å se de i større format. Veldig praktisk for oss som er over den aller første ungdommen.
Da erklærer jeg sommeren over for denne gang. Hytta er mer elle mindre stengt for sesongen, hagemøblene rydda inn i bua, utrolig nok gikk det inn, alt sammen. Gud å greit!
Dermed kan vi bruke hytta selv om alt er pakka inn. Ingen av soverommene er studd fulle av møbler og andre sesongbetonte ting i år. Selv om vannet snart blir stengt, så går det jo an å ta med seg en dunk for en dag eller to. Da jeg var liten, sånn på midten av forrige århundre en gang, hadde vi verken dusj eller strøm der ute. Så det kan bli kjempekoselig, sikkert.
Eeeh, jada, jeg vet jo at det sannsynligvis ikke kommer til å skje .. men det er fullt mulig om vi skulle få slike lyster, og det er jo greit å vite.
Båten skal vi ikke ha opp riktig enda. Det kan jo bli et par turer til på sjøen om været ikke er så aller verst. Pleier ikke å ta den opp før i oktober/november. Omtrent den siste som forsvinner fra båthavna, og den første som blir satt ut. En ukes tid før påske.
Nå har vi jo til og med full tank også. Bensin til den hyggelige sum av kr.16,29 pr. liter! Her var det ikke snakk om noen høstrabatt nei! Men må man, så må man, og det er ikke godt å bare overse at disse edle dråpene holder på å ta slutt i slike nymotens båter. For når bensinnivået synker ned mot det kritiske uler alarmen som bare det. Men vi hadde sikkert kommet oss hjem igjen og vel så det, uten å fylle. Tror jeg. Dessuten hadde vi jo ikke trengt å tømme hele kontoen på tanken, men det er visst noe med at båten helst skal vinterlagres med full tank også. Selv om vi ikke har vært så nøye på det der tidligere.
Bildene er fra Instagram. Har du fortsatt ikke anskaffa deg den appen på mobilen sier du? Vel, da er det bare å hive seg rundt og laste ned greia. Bare husk et par ting: det er særdeles vanedannende og det blir nesten en besettelse, men gøy er det!
Besøk meg gjerne på Instagram også, når du kommer deg inn. Navnet er sodefjed.
Dette tok jeg tidligere denne uka. En radikal forandring, ikke akkurat til det bedre, spør du meg. Men sånn må det vel bli når den ene generasjonen blir større enn den andre, og alle vil ha sin del av sommerparadiset de er vokst opp med.
Her er hele klanen samla på en plass. Om sommeren vel og merke. Ellers ser vi ikke så mye til hverandre, selv om vi bor i samme by. Merkelig det der, og vi er jo ikke akkurat en stor familie. For dette er alt jeg har!
Men generasjonen etter meg har til nå vært særdeles produktive. Allerede er det seks barn fra 0 til 5 år her, og da har bare tre av tolv begynt å produsere arvinger.
Lurer på hvordan det skal gå, når hyttearven skal fordeles videre. Om de har råd til å overta det da. Akkurat på det punktet kan det jo være en fordel å være mange, slik at arveavgiften kan fordeles litt på hver. Men å fordele bruken av hyttene kan jo by på mange utfordringer. Godt ikke det er mitt problem ..
Å eie noe sammen med noen er ikke lett. Jeg ville ikke ha hytta sammen med min eneste søster, og det ville tydeligvis ikke mine kusiner og fetter på nabotomta heller. Derfor endte det opp med fem hytter her, istedenfor to.
Tomtene og bryggene har vi sammen. Min søster og jeg på den ene, de tre søskenbarna på den andre. Men med godt over tre mål på hver tomt så burde jo det gå greit. Bryggene har vi bygd helt inntil hverandre, men det er likevel mitt og ditt her, selv om det fysisk ikke er satt opp noe skille.
Det ble ikke noe hyttetur på oss i helga. Været frista ikke til sånt i går ettermiddag, så det endte med et kinobesøk og sushi istedenfor. Men nå er vi klare for en dagstur. For å få rydda inn hagemøblene og diverse andre løse deler, før vinterstormene setter inn.
Som alltid tror jeg jo at vi skal ut igjen snart. Minst en helg eller to, men av erfaring vet jeg jo at det sjelden blir noe av de planene. Derfor er det like greit å få rydda nå. Få tatt opp jolla før den synker. Dekka til badestampen. Tømt blosterpotter og -kasser. Så slipper vi iallefall å sitte her og irritere oss over at vi ikke gjorde det sist vi var ute ..
Jaja .. nok en kompetansekartlegging, Minst den 20. i rekken siden jeg begynte her for godt og vel 16 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne, svarte jeg på. Utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott. Her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
Tid er et viktig element her. Om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller ti. Slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
Mulig jeg er blitt for gammel. Jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
Omtrent slik var svaret mitt på en slik kompetanse- kartlegging for noen år siden. Jepp, jeg gadd rett og slett ikke fylle ut det tildelte skjemaet. For jeg hadde jo alt gjort det, opp til flere ganger. Og hvor er de blitt av? Alt som sto der er iallefall gått i glemmeboka. Det nytta jo ikke likevel ..
Men nå står det litt mer på spill. Jobben min. Eller jobbene våre. 40 stykker av i underkant av 200 medarbeidere må gå i bedriften jeg jobber i. Og her sitter jeg, med fire A4 sider som jeg skal fylle ut. Bør fylle ut. Må fylle ut. Men hva pokker skal jeg skrive der da?
Jeg har jo ikke et eneste papir mer nå enn for snart 17 år siden. Da jeg tålig ung og fremadstormende entra døra i denne bedriften for første gang. Og siden har jeg vært der. Det er mitt andre hjem. Til tider, når tilstandene på hjemmefronten ikke var så rosenrøde, tilbragte jeg mer tid på jobb enn hjemme. Det var på en måte den viktigste plassen i livet mitt. Det som gjorde at jeg faktisk holdt ut, til tross for skilsmisse, sykdom, død og fordervelse i den nærmeste familien min.
En trygg, god, interessant arbeidsplass. Som direkte har æren for at jeg fortsatt bor i huset hvor ungene mine har vokst opp. Som i mange år var grunnen til at jeg i det hele tatt orka å stå opp om morraen. Ja, rett og slett så har nok denne jobben redda livet mitt mer enn en gang i årenes løp.
Kollegaene er fantastiske og arbeidsmiljøet utrolig bra. De siste årene har det riktignok blitt færre og færre kollegaer, og nå er altså sparekniven tatt frem igjen! Jobbene våre henger i en tynn tråd. Og om noen uker får vi vite hvem som ikke var gode nok til å henge med lengre.
Jeg er ganske sikker på at min tråd er temmelig halvråtten. At det er en av dem som kommer til å ryke i denne omgang. Dermed raser jo ganske mange andre ting med ned i avgrunnen. Den økonomiske tryggheten, at en har en jobb å gå til, meninga med live .. på en måte. Egentlig føles det allerede nå som om jeg er midt i en skilsmisse. Jeg som aldri ville utsette meg for den der gørra en gang til .. men nå er det ikke mannen som ikke vil mer, selv om følelsen til forveksling er like jævelig. Eller faktisk noen hakk verre. For en ny mann er det jo absolutt ikke noe problem å få fatt i, om en bare gidder. En ny jobb derimot ..
Jepp, jeg har lagt fra meg noen tårer i puta, mer enn en kveld i det siste. Kanskje ikke bare på grunn av jobben, for det er jo andre ting som er viktigere enn den. Dattera for eksempel. En skal ha en sterk psyke for å tåle nyheten om at den ene ungen din har kreft i hjernen, og nedskjæringer på arbeidsplassen, omtrent på samme dag. Faktisk så tror jeg ikke helt at jeg er så sterk, egentlig .. men jeg kan jo ikke bare psyke ut heller. Ikke akkurat nå. Da har jeg iallefall ikke noen jobb å gå til etter nyttår.
Skjemaet ligger på bordet. Og det ligger godt der. Fytterakkeren. Jeg har ikke lyst til å fylle det ut. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive på alle de blanke linjene, det føles som om det er hundrevis av dem. Hvite, tomme felt der det burde stått en hel haug viktige ting om meg og min kompetanse. Hvor flink jeg er, alle kursene jeg har vært på, etterutdanninga … Hva fanken gjør jeg nå da?
Oooops! Kanskje det hadde vært på tide og sendt noen ord oppover, til Vår Herre, istedenfor nedover. Men jeg har ikke så mye erfaring med det heller. Så jeg tror heller jeg fortsetter å snakke med de jeg har opparbeidet meg en ganske god kontakt med i årenes løp. Faen! Faen! Faen!!
Jeg har ikke et eneste kursbevis å vise til. Det er liksom ikke sånn det har funka i denne bedriften. Kursene vi har fått, har vært interne, gjerne med en kollega som kursleder. Å joda, litt lærdom har en jo karra til seg på dette viset også. For ikke å snakke om alle ukene i etterkant, hvor en har feilet og bannet og strevd for å få til dette her.
For neste skritt på veien har vært “learning by doing”. Tilsammen har det blitt en del uker hvor en følte at jobben var et sant mareritt. Men så, når en bare klarte å komme seg over den kneika, så begynte det jo å gå seg til. Igjen. For en stund, helt til en virkelig følte at en hadde taket på dette her. Gleden over å ha en jobb var tilbake, effektiviteten på topp .. og så var det på’an igjen!
Problemet er bare det, at det blir uhyggelig få flotte kursbevis og sertifikater på dette viset. Om de da ikke godtar at jeg lager mine egne .. kanskje det er det jeg må bruke helga på? For jeg tviler på at jeg kommer så langt med et svennebrev som typograf anno 1985. Verken i kampen om min egen jobb, eller ute i den store, skumle, ukjente jobbjakta på utsiden av huset.
Hvem har vel brukt for ei halvgammel typografkjærring? Som strengt tatt ikke har bevis på at ho kan noe som helst. Sannsynligvis ingen ..
Denne skulpturen er montert i båthavna “vår”. Den er reist som et minnesmerke over sjøfolk som har mistet livet til havs, i forbindelse med at Christianssands Sjømandsforenings 150-års jubileum og som en markering av Kristiansand som sjøfartsby.
I sokkelen på skulpturen er det preget inn 64 skip. Alle med en tilknytning til Kristiansand. På lykten er det bilder av 16 ulike verdenshav. Dette er byens første lysmonument og det er hele åtte meter høyt! Prislappen er visstnok på rundt 2.5 millioner kroner, og de svenske kunstnerne Annika Oskarsson og Thomas Nordström er ansvarlige for mersterverket.
Fakta har jeg funnet på fvn.no, bildene er mine egne.
Slett ikke så verst vær til å være midt i september .. God helg til dere som stikker innom. Vi har tenkt oss på hytta i helga, må bare få unna en arbeidsdag til først. Og det er jo lov å håpe på at været blir som i går kveld, da jeg tok dette bildet.
I dag tok vi en tur ut i båten. Nydelig vær, ikke stort kaldere enn i sommerferien, egentlig. Iallefall ikke før sola gikk ned ..
Måtte innom hytta en tur. Øse jolla, hente rettetanga og se at alt var greit Sommerblomstene var et stusselig syn, bortsett fra lobeliaene som fortsatt blomstra like flott, etter to måneder uten annet vann enn det som er kommet ned fra oven.
Her er ikke lysta på topp for tia. Verken til det ene eller det andre, føler meg litt over den beste perioden i livet liksom. Omtrent som blomsten på bildet her. Stusselig, halvdød og lei .. Med et ørlite håp om bedre tider langt der fremme en plass, for det er viktig å ikke miste håpet, da har en liksom ikke så mye å henge her for lengre.
Derfor får dere bare dette enslige bildet. Knipsa i hagen i går. Og nei, vi har ikke regn, derimot sol og ganske fint vær. Så når jeg bare får rista ledd, lemmer og tanker på plass etterhvert, så blr det sikkert en ganske bra dag likevel.
Endelig, endelig fikk jeg lukt litt. Ja, ikke bare litt heller, hele fem timer har jeg krøpet rundt og gravd og stelt i bedene. Og det er bare en liten del av hagen. For nå snakker vi kun om de to bedene i øverste etasje av hagen vår. Gøy? Joda, jeg synes faktisk det er gøy. Det som ikke er så gøy er at jeg blir så elendig i beina etterpå. Selv om jeg prøver å sitte innimellom. Ikke det, beina har vært lite samarbeidsvillig den siste uka, så det er vel ikke hagen som har tatt knekken på de ..
Vi har hatt fint vær her i dag. En del vind, men sol og grei temperatur. En fin dag å tilbringe ute.
Nå er det bare blomsterbedene nede ved plenen igjen. Og så, når de er ferdige, kan jeg vel bare starte om igjen utenfor huset. Jipppiiiiii! Om jeg bare hadde hatt grønne fingre, så ville alt vært mye lettere, innbiller jeg meg. Men det har jeg definitivt ikke. Jeg sliter. Med hvilke planter som skal hvor. Med å få det til å blomstre uavbrutt fra vår til høst. Det hadde vært en drøm!!! Jeg vil så gjerne, og hagen er i utgangspunktet veldig spennende og grei, men kunne vært så mye finere, om eieren bare hadde litt mer taket på dette her.
Kjøpe en bok sa du? Hehe, jeg har mange titalls bøker, om hagestell, planting, blomstring, you name it! Men hjelper det noe? Nope! Og jeg har lest de også, opptil flere ganger.
Nå er jeg på jobb. Den betalte sådan. Så lenge det varer .. Siste innspurt før helga, eller iallefall en enslig fridag, for søndag ettermiddag er det på’an igjen. Morgendagen derimot, skal jeg nyte for alt den er verdt. Da kommer mitt barnebarn, pluss mine barn med kjærester, og spiser hos oss. Mellomste dattera blir snart 23 og samboeren har hatt bursdag for en stund siden, så de får gavene. En alt for seint og en alt for tidlig.
I dag er drømmemannens døtre hjemme hos han og spiser pizza. Ikke lett å få det til og passe for fem stykker, med følge, så denne ganga ble det litt oppdelt. Kanskje like greit, for når det begynner å involvere samboere og kjærester og barnebarn, så blir vi jo faktisk noen stykker. Men jeg skulle gjerne vært der i kveld. Yngste dattera hans reiser til Edinburgh i overmorra, for å studere, så det blir en stund til vi ser noe til ho. Dessuten frister drømmemannens deilige fredagspizza, den beste i verden! Den usmakelige kantinepizzaen jeg just har fortært kan ikke engang kalles pizza. Den kan aller nådigst betegnes som vomfyll for sultne arbeidere som ikke rakk middagen hjemme.
I dag har jeg vært busspassasjer. Og det er rett og slett ikke hverdagskost.. Jeg hater det. Men noen ganger er man liksom bare nødt, og i dag var en slik dag.
Hadde en plan om å luke i hagen. Klippe plenen og riktig utnytte tiden før regnet kom. Men mens jeg satt der, med morrateen og glodde ut på den overgrodde haugen, fant jeg ut at jeg skulle bestille en time hos frisøren. Ho pleier alltid å ha så fullt denne her frisørkusina mi, så nå skulle jeg liksom være ute i litt god til. Eller noe sånn ..
Ringte 11 og fikk time 12! Juuhuuu .. da ble det fart i kjærringa. Kanskje litt for mye fart, for da jeg kom på busstoppet hadde jeg ikke nok kontanter. Bare 33 kroner, og det ante meg at denne billetten kosta mer enn det .. Spurte den eneste dama som sto der, hva billetten til byen kosta, og ho mente det var 33 eller 35 kroner. – Håper det er 33 da, sa jeg. Så begynte ho å leite i veska og frem kom en tier!– Værsågod, det er litt dumt om du ikke kommer med, sa ho, med et smil om munnen.
Sjåføren var sur som bare fy. Jeg måtte nok ha gått av igjen om jeg ikke hadde hatt nok penger. Spørs om jeg hadde rukket timen da. Jeg leverte tilbake de overskytende 8 kronene og takka pent til dama. Følte meg litt teit, som en tigger omtrent, selv om jeg ikke helt tror de har samme følelse der de sitter og rister på krusene sine i hele sentrum av Kristiansand. ..
Ny sveis, litt lettere til sinns .. iallefall sånn utad ..
