Slik som dette har jeg aldri hatt det før. Ikke så ille. Det har på en måte vært jobben som har holdt liv i meg, både på den ene og andre måten, når det har storma litt for mye rundt meg. Jobben har vært det trygge, gode. Det jeg kan. En ekstremt viktig del av meg. Men nå våkner jeg lenge før klokka ringer. Ligger bare der og tenker på den grusomme dagen jeg må gjennom. Timene som snegler seg avsted, stappfulle av problemer og gjødsel til alle mindreverdighets-
kompleksene.
Tre dager har jeg kjørt hjem fra jobb med tårene trillende. Egentlig merkelig at jeg kan ha sånne vannansamlinger i beina når alt vannet renner ut fra toppetasjen. Normalt burde jeg jo heller ha tørka ut og skrumpa inn! Krympa litt på de mest strategiske plassene. Men her er det absolutt ingenting som blir midre. Hadde det enda vært så vel!
Jeg er lei, frustrert og føler meg som et null! Det forplanter seg liksom også. Skulle prøve å gjøre det litt koselig mandag kveld. Bake kanelsnurrer og greier. Bare sånn for gøy lissom. Mandagskos. Men det gikk ikke heller. Da det første av fire brett var klart fant jeg ut at de så heilt forferdelige ut! Dermed grapsa jeg de sammen igjen til en stor klatt og prøvde på nytt. Totalt mislykka og tørre som fy etter at de endelig fikk en omgang i ovnen. Det er kanskje da det er på tide å skifte fokus på en eller annen måte. Når ikke engang kanelsnurrene går gjennom egensensuren?
Om du lurer, så ble de resterende 36 spiselige og sånn tålig greie å se på også ..
Gårsdagen var enda verre! Så jeg er glad det ikke kom en syklist fresende over gangfeltet da jeg svingte ut på hovedveien. Det gjør det nemlig rett som det er. I racerfart dukker de opp fra intet, når du minst aner det. Med kondomdress og blinkende lys, så utstyret er det ikke noe å si på! Og ikke tro at de gidder å kikke seg verken til høyre eller venstre. For bilisten stopper sikkert. Og det gjør en jo. Med livet som innsats, eller iallefall bakenden til bilen! For når en endelig har oppdaget ei luke som er stor nok til å slippe gjennom bilen og det da kommer en forbanna tohjuling og ødelegger hele veikryssinga .. vel, jeg er glad for at jeg sitter aleine i den bilen da. For selv om de fleste vet at jeg kan fryktelig mange stygge ord, så tror jeg ikke noen vet hvor flink jeg egentlig er på det feltet. Men i går altså, med snørr og tårer rennende nedover det gamle trynet, så bestemte jeg meg for at jeg bare skulle kjøre på en eventuell syklist, bare sånn for gøy. Om det kom en. Det var absolutt ikke dagen for bremsing. Aldri i livet om jeg gadd!! Det hadde jo ikke vært min skyld engang om jeg hadde kjørt på drittsekken. Men da kom det jo selvsagt ingen .. og det var kanskje like greit.
En arbeidsdag igjen, så er det fri helt til mandag. Ikke har jeg lyst til å gå på jobb, ikke har jeg lyst til å være der når jeg er der .. To dager denne uka har jeg ikke stått opp før 7.50 – altså en halvtime før jeg må gå. Hadde igrunnen ikke tenke å opp av senga jeg, men så kunne jeg ikke la vær likevel. Ikke engang skulke klarer jeg!!
Nei, da er det bedre å være deppa på jobb og ha grinepauser på do! Men jeg kan jo ikke pingle ut heller, sa jeg til meg selv, både en, tre og tredve ganger før jeg klarte å slippe taket i dyna. Jeg må jo bare lære dette her. Problemet er vel ikke at jeg ikke kan det heller, tror jeg, men det går så fankens seint. Jeg er ikke stressa engang, bare helt matt og forbanna. På meg selv. Fordi jeg er så teit og irriterende. Fordi alt tar så lang tid. Fordi jeg hater å være ei sinke. Fordi jeg må spørre hele tiden. Mase på andre. Blottlegge at jeg ikke har fått inn en dritt, og at designen og alt fra tidligere liksom ikke vil slippe taket. For det er det jeg kan, ikke alt dette nye.
Shit! Nå høres jeg ut som de gamlingene som jobba der da jeg begynte. For 17 år siden. Det året jeg senket gjennomsnittsalderen betraktelig i annonseavdelinga ved å bli ansatt. Da var det også noen sånne gamle, sære, sure mennesker der som syens alt var så mye bedre før i tia. Absolutt alt. Jeg synes jo de var noen gretne, negative fossiler, men må innrømme at jeg forstår litt mer av det der nå. De var nok sikkert bare litt redde de også. For fremtiden. For at de ikke skulle klare å henge med. For at de skulle bli overflødige. Vel, akkurat nå bekymrer jeg meg ikke for å bli overflødig engang, for jeg har mer enn nok med fulltidsjobben som mislykka, akterutseilt typograf. Skrekkelig synd det ikke er en betalt jobb det der, om den ble belønna etter innsatsen så hadde jeg nok vært millionær for lengst.
I dag skulle jeg hatt venninnebesøk. Til og med maten var kjøpt inn. Men så avlyste jeg likegodt i går. Orka ikke. Gadd ikke. Ville ikke. Så dermed sitter jeg her da. Uten mann og uten planer, bortsett fra at jeg tenkte jeg snart skulle legge meg .. Drømmemannen er ikke stukket av, bare så du har det klart for deg. Han er på lederkurs og koser ræva av seg med fireretters middag hver dag. Hotellseng og kjærringfri. Han kunne sikkert ikke hatt det bedre akkurat nå. Føltes sikkert som å vinne i lotto det der, når han helt lovlig bare kunne ta kofferten og gå. Heldige han. Skulle ønske jeg også kunne det. Dra fra denne drittkjærringa.
