Mandag, og ny uke. Tåke og regn på utsiden tærer på den flotte, hvite snøen som har lagt seg litt, til og med her på Sørlandet. Det er kjipt. For det er så mye greiere å gå tur med hunden i snø, enn i slaps og sølevann. Eller, det er vel helst når vi kommer hjem at vi merker den største ulempen med dette været. Et digert beist på 75 kilo, med våt, skitten, lang pels er ikke så veldig sjarmerende. Men jeg har jo alltid hatt hund, bare det at denne her blir i overkant mye når han attpå til er full av dritt … Godt vi bare har klinker på gulvet i kjellerstua, og ikke noen tepper. Og jeg ville jo ikke vært foruten beistet heller, for det er mye mer glede enn elendighet at han er i livet mitt. Kan nesten ikke tenke meg hvor ensomt og rart det hadde vært denne tiden jeg har vært uten jobb, om det ikke hadde vært for Jonas.

I dag er det ikke mye liv her. Det kjennes nesten ut som om jeg har festa vilt og uhemma hele helga. Og det er så langt fra virkeligheten som det går av å komme. Visste vel egentlig at det kom til å bli sånn, for jeg kjente det allerede søndag morra. At nå hadde denne kjærringa fått nok sosialisering for en stund. Men det var jo gøy så lenge det varte da!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det blir en stille og rolig dag altså. Uten for mange gjøremål. Dessverre. For slike dager er jo dritkjedelige, egentlig. Absolutt ikke slik jeg vil ha det, likevel er det mange slike dager om jeg teller etter. Noe jeg prøver å la vær. Det er lurere å telle de gode dagene, og det har jo faktisk vært en del av dem også i det siste. Kanskje ikke det jeg ville kalt en god dag for et par år siden, men ganske levelige likevel. På en måte, om en samler all den godviljen en kan, og fortrenger det som ikke er fullt så bra. Det er rart hvordan en flytter grensene etterhvert som livet forandrer seg. Samtidig, om en ikke hadde klart det, så kunne en jo bare ha avslutta hele greia.

Jeg var utrolig letta i dag morges. Fordi jeg iallefall slapp å tenke på at jeg måtte på jobb i denne forfatningen. Så der har jo tankegangen virkelig tatt en skikkelig usving. For det å ikke ha en jobb å gå til var jo faktisk det aller verste som har skjedd i livet mitt. Om en ikke tar med slike ting der andre personer er involvert, som skilsmisse og syke barn for eksempel. Innimellom tenker jeg nå at jeg må prise meg lykkelig for at vi har slike goder som hjelper litt med det økonomiske når helsa svikter. Selv om jeg fortsatt kjenner veldig på at jeg bare er en navsnylter, noe som ikke er særlig bra for selvfølelsen. Men innerst inne vet jeg jo at jeg nesten har ofra alt annet i livet, de siste årene, bare for å fortsette å være arbeidsfør. Jeg gav ikke opp før jeg lå der på sofaen og ikke orka noen ting på flere måneder. Burde ikke det være godt nok?

Dessverre blir jeg ikke bedre. Snarere tvert i mot. Men jeg har klart å snu innstillinga til denne uholdbare situasjonen til noe litt mer positivt. Jeg jobber med det hver eneste dag. Prøver å sette pris på det jeg faktisk har, ikke alt det jeg har mista. Og det har hjulpet litt allerede. Selv om jeg innimellom bare har lyst til å legge meg under dyna og grine mine bitre tårer, rase ut frustrasjonen over livet som tok en helt annen vei enn der jeg hadde tenkt meg. Og jeg er sykt lei av å ha det vondt, og lei av å være så trøtt, og litt frustrert for at det ikke er noe lys akkurat i denne tunnelen. Men hva er egentlig alternativet?

Jeg håper du får en fin dag. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

God kveld der ute. I et forferdelig snøvær dro vi vestover på fredag ettermiddag, drømmemannen, bikkja og jeg. Vi har vært på hyttetur rett og slett! Veldig stas egentlig, å bli bedt med på noen andres hytte. Som regel er det vi som har besøk når vi er på hytta, det er sjeldent vi er gjestene.

Jeg var litt skeptisk til helga. Hadde vel aller mest lyst til å besøke disse vennene hjemme på Varhaug, og ikke på hytta. For jeg elsker jo rett og slett naturen på Jæren, gå tur langs strendene, med havet rett ut så langt øyet kan se. Dessuten skulle jo Jonas være med, og han tar jo litt plass kan du si. Når det i tillegg er vinter og umulig å sitte ute, så ble det mange i samme rom over tid … men det gikk veldig greit. Værgudene har til og med vært på vår side hele helga. Sola har vi sett, ganske vindstille har det vært og gradestokken har innimellom krøpet litt over på minussiden, men ikke mer enn en må forvente på denne tiden av året.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så her har vi tilbragt helga altså. På den røde hytta midt på bildet. Og vi har hatt rom med utsikt til og med. De har en utvendig bod med en litt høy seng i, og der var det akkurat passe for oss to og bikkja. Jonas lå under senga altså, og aldri har han ligget så stille om nettene. Han har sikkert vært overlykkelig for å få lov til å overnatte sammen med menneskene sine.

To netter har jeg tilbragt med utsikt over Rekefjord. Direkte fra hodeputa! Det kan jo nesten ikke bli bedre. Vertskapet vårt var litt bekymret for at vi skulle fryse, derfor hadde vi med vår egen digre, alt for varme, dobbeltdyne med flanellstrekk og greier. Nytt ekstra varmt laken var innkjøpt i anledningen, så her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Jeg hadde til og med tatt med meg pysjbukser og ullsokker til bruk på natta. Men ingen av delene kom opp av sekken. Så lenge jeg kan dele dyne med drømmemannen så er det absolutt ikke fare for å fryse ihjel. Snarere tvert i mot. Men så fort han forlater senga skjer det et eller annet merkelig, akkurat som om han tar med seg varmen … 

Rekefjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Ca. 110 km sør for Stavanger. Innløpet til fjorden ligger ved Lille Presteskjær fyr, og den strekker seg nesten tre kilometer nordover.

Jeg har en drøm om å ta båten hit en gang. Rett og slett dra vestover istedenfor østover. Gjennom Spangereidkanalen, uten at jeg helt vet hvorfor det virker så forlokkende. Men det kan jo hende det bare blir med drømmen. Det er litt tryggere i kjent farvann, men om en aldri tør å prøve noe nytt, så går en jo glipp av mange flotte opplevelser også da …

Vi fikk med oss mennene våre på en liten tur lørdag. Men så måtte verten hjem og se sport, og da så drømmemannen sitt snitt til å slippe mer bevegelse den dagen. Damene og Jonas fortsatte turen helt ut til Lille Presteskjær fyr. Litt vondt å gå på dette føret, og ikke så helt lett å ta seg over de områdene der store stein og fyllmasse hadde ødelagt stien. 

Ved innløpet til fjorden ligger det nemlig et steinbrudd på hver side. Ikke akkurat et vakkert syn, men noe må de jo leve av de fastboende her. Litt rart at de bare kan ødelegge naturen på denne måten. For vi gikk jo egentlig på ei merket turløype. Siden fremkommeligheten var så som så valgte vi å overse skiltene med adgang forbudt på hjemveien, og tok oss likegodt gjennom anleggsområdet. Det var både kortere og lettere. Men resulterte i at vi ble litt tilsnakka av en ung gutt som jobbet der, han måtte til og med stoppe et transportbånd slik at vi ikke skulle få stein i hodet … en smule flaut igrunnen.

Lille Presteskjær fyr. I 60 år (tre generasjoner) gikk jobben som fyrvokter i arv fra far til sønn. Fyret ble satt i drift i 1895 og automatisert og avfolket i 1973. Da ble også lyktehuset kastet på sjøen, mens selve fyrlykten ble plassert på Sjøfartsmuseet. I over 28 år sto fyret tomt, men i dag er det pusset opp og leies ut til private arrangementer og overnatting.

Søndagsturen gikk innover i landet. Den mannlige delen av vertskapet vårt er en ihuga laksefisker. Så i dag gikk vi en liten tur i Sandbekk, langs elva der han tilbringer ekstremt mye tid i fiskesesongen. Turstien her går på en gammel, nedlagt malmbane. Vi snudde og gikk tilbake da vi kom inn til fabrikkbygningene.

Det har vært ei fin helg. Men det var godt å komme hjem igjen også. Synes jeg klarte meg bra med folk rundt meg hele tiden i et par døgn, og jeg er veldig takknemlig for at de tok hensyn til problemet mitt med mange lyder og bakgrunnsmusikk. Hadde det vært slik å være på besøk normalt, så kunne nok jeg også ha vært mer sosial. Likevel gikk luften gikk litt ut av ballongen da vi hadde pakka og satt oss i bilen, så jeg er veldig glad for at jeg ikke skal noe i morra!

Vi tok korteste veien hjem. Over fjellet, glatt, bratt og utrolig vakkert. Her fra Jøssingfjord. Det var også denne veien vi kom på fredag. Heldigvis gikk det greit, for jeg hadde ikke turt å ringe vertskapet vårt om vi hadde havnet i grøfta. Vi ble jo tross alt advart opptil flere ganger, både før og under turen bortover. Vel, jeg kjørte ikke, og sjåføren har (som mannfolk flest) sine egne meninger om det meste, uavhengig av hva alle andre sier … så da ble det bare sånn.

Jeg håper du også har hatt ei flott helg. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Ja, nå lurer du vel på hva kjærringa mener med dette. Men altså, i dag har jeg vært på min første mediyoga time. Og det var ei litt merkelig greie. Du vet vel sannsynligvis allerede at jeg har problemer med å slappe av, er alltid anspent og trøtt, ja, nærmest segneferdig til tider. Men å legge meg ned på sofaen, eller i senga for den saks skyld, det gjør jeg aldri utenom når det er natta. Jeg sitter her, i en stol eller sofa, og er nær ved å besvime av utmattelse. Med skuldrene hengende i ørene og kjevene hardt presset sammen. Det er forresten et under at de tennene fortsatt er like hele!

I dag møtte jeg altså opp her. Som den første av alle, til noe jeg ikke har peiling på. Skummelt, og litt spennende på samme tid. Instruktøren var ei fantastisk skjønn dame, litt eldre enn meg. Deltakerne var vel stort sett også i den aldersgruppa. Det beste av alt var at her var det ingen høy musikk som kom tytende ut av høyttalerne, og heller ingen kleskode. Kom i noe som er greit å bevege seg i, ta med ei vannflaske. Det var det. Så her var det barbeinte damer i alle former og fasonger i aksjon på mattene, kledd i tights, treningsbukse eller ullundertøy. 

Første time blir jo sjeldent så effektiv. Vi skal presenteres både for instruktøren og selve yogaen. Ting skal forklares, og prøves ut. Likevel kjente jeg etterpå at jeg hadde beveget på noen muskler som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg klarte verken pustinga eller avslappinga, men det er jo nettopp derfor jeg har meldt meg på dette. For å lære, og det håper jeg at jeg klarer etterhvert. 

Jeg følte meg merkelig åpen i brystet etter halvannen time. Det høres vel rart ut, men har ikke funnet en mer vettug måte å forklare denne følelsen på. Mulig jeg for aller første gang i hele mitt liv har prøvd å puste med magen? At jeg har sluppet luft langt ned i de nederste regioner, der hvor alt bare har ligget sammentrøkt i over 50 år. Eller så veldig sammentrøkt kan det ikke være, ut i fra magemålet å dømme … men det skjedde iallefall noe rart der nede. En snål, men likevel god følelse altså. 

De to siste dagene har ikke vært helt greie. Vet ikke hva det er, for ingenting har forandret seg noe nevneverdig her. Men jeg har bare hatt så lyst til å bli tatt vare på litt, holdt rundt, passet på. Jeg har følt meg så ekstremt liten og sårbar. Jeg har bare lyst til å grine, la tårene flomme, bli ferdig med det. Men det har ikke kommet en eneste tåre, klumpen i magen har vokst seg større og større, og jeg har blitt veldig stille. Ikke hadde jeg lyst til å gå på denne yogaen heller, hodet verket og ikke noe kjentes så greit akkurat der og da. Heldigvis starta ikke timen før klokka 12.

Jeg kom meg avgårde. Jeg gjennomførte, og er sykt stolt av det. Siden har jeg vært enda mer utmatta, tårene har fått litt utløp og jeg har sovet middag tett inntil drømmemannen i sofaen. Eller, vet ikke helt om jeg sov, men jeg lå der i det minste. Og bare det er jo et stort skritt i riktig retning. Tror jeg.

Om en uke er det en ny time. I mellomtiden har vi fått to øvelser vi skal trene på. Så nå tenker jeg at den yogamatta jeg kjøpte i sommer en gang skal få komme frem fra gjemmestedet sitt. Og kanskje har jeg litt mer kontroll på pusting og avslapping neste tirsdag. 

Det er iallefall lov å håpe … 

♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

God kveld i stua. 🙂 Da var begge barnebarna ute av hus for en god stund siden, og freden har senket seg. Det ble litt tomt, men ganske deilig også. For dagen i dag starta egentlig 05.20! Heldigvis sto drømmemannen opp etterhvert, så jeg fikk lov å ligge litt lengre. Og godt var det, for så tidlig er det svært lite som fungerer som det skal her. Halvannen time etter ble jeg hentet at to fine jenter: – Mormor! Bestemor! Nå er snart pannekakene ferdige! Som vanlig kom jeg til dekket bord.

Søndagen starta altså skrekkelig kjapt. Jeg må nesten ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, da jeg gikk med på at de to snuppene fikk lov å spise resten av sukkerhalsbåndet sitt neste morra. Før frokost altså! Så da den ene letta litt på øyelokket og fant ut at det var lyst utenfor vinduet, så våkna ho selvsagt den andre. Lyset var altså gatebelysningen utenfor … Jepp! Man lærer så lenge man lever, og nå har jeg skjønt at dette ikke akkurat var en genistrek om en vil ha ungene til å sove lengst mulig. Hadde det vært mine barn, så hadde de sikkert ikke fått lov å få den godisen på morrakvisten engang. Men det er altså stor forskjell på hvor grensa går fra barn til barnebarn. Sånn er det bare.

Det ble ingen grilling i dag. To av fire barnebarn skulle i bursdag, så den turen er utsatt til onsdag. Om været er sånn tålig da henter vi to hver på skolen og barnehagen og tar en tur i skogen. Ulempen med alle disse ungene er jo at vi ikke har plass i en bil. Ikke i to heller, når den aller minste skal begynne å være med! For konebilen er jo bare en toseter. Om generasjonen etter oss fortsetter å formere seg på dette viset, så må vi vel snart skifte ut begge bilene med en buss for å få med oss alle ungene. Og det kan fort bli flere, for jeg har en sønn som blir 25 og drømmemannen har ei datter på samme alder, og du skal ikke se bort fra at de også har tenkt å stifte egne familier etterhvert. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndagsturen gikk strake veien over gata. Med akebrett, bikkje, unger og mann. Området kalles Grønndalen, og er en yndet plass for hundeeierne her oppe, pluss et fint turområde for både barnehager og skolen. Det fins sikkert ikke en eneste barnefamilie på Tinnheia som ikke har hatt en skoleavslutning eller flere akkurat her.

Akebakken har en perfekt beliggenhet. Helt skjermet for trafikk. Og det skal jaggu ikke mye snø til for en sørlandsunge før akebrettene kommer frem fra boder og garasjer. Her må en bare benytte seg av vinteren så fort den viser seg. For dagen etter kan det være for seint … 

Bakken var litt skummel for ei av jentene. Men lykken var stor da de fant ut at Jonas kunne brukes som trekkhund. Da han dro avgårde med ho på slep var det helt toppers! Da gikk det jo ikke nedover, bare bortover.

Det er nok et eller annet jeg ikke helt har skjønt når det gjelder dette her … for farta var jo vel så høy når ho hang etter.

– Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff.
– Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm.

Det var litt fra vår helg. ♥ Tilbake sitter ei litt sliten, men lykkelig kjærring. Nå skal resten av kvelden tilbringes med Farmen kjendis på skjermen og sushi som søndagsmiddag. I morra formiddag får jeg besøk av ei venninne som just kom hjem fra syden. Ho reiste ned som samboer og kom hjem som ektefelle. Sånn helt uten å ha informert så alt for mange. Det blir spennende å høre hvordan de har hatt det på denne turen. Og jeg synes det er ekstremt koselig at de endelig fikk gifta seg.

Plutselig er jeg tilbake. Og hvis du følger bloggen på Facebook, så går du ikke glipp av noe …

Vi har fått litt snø i løpet av natta! Akkurat når det er slik, så elsker jeg vinteren. Og jeg er ikke aleine, for Jonas har tusla rundt i hagen i en hel liten evighet til han å være. Normalt er han jo ikke lengre vekk fra oss enn høyst nødvendig. Men se så fint det er da! Dessverre så varer det sikkert ikke dagen ut en gang, det er jo ulempen med å bo her vi bor. Men enn så lenge får jeg kose meg med å se ut av vinduet og nyte det så lenge det er mulig. For om du trodde jeg skulle slenge på meg skiene og virkelig oppføre meg som en vinterelsker nå … vel da tok du skammelig feil altså! 😉 Det er vel omtrent 20 år siden jeg har hatt ski på beina, og det har absolutt ikke vært noe savn.

Bare en kjapp tur innpå for å ønske deg en flott lørdag. ♥ Her skal vi ha to fireogethalvtåringer (veldig viktig med det halve altså!) på overnatting, men enn så lenge kan vi nyte freden noen timer til, for de kommer ikke før i ettermiddag. Et barnebarn hver har vi lånt, og om været ikke er så alt for galt så tenker jeg vi fyller på med et par til i morra, og tar en tur i skogen for å brenne bål og grille pølser eller noe sånn. Det fins vel lite som er koseligere enn det egentlig. Spesielt om formen er sånn tålig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Type søvnløs. Med en ekstrem bråkete tinnitus, og en snorkende mann på puta ved siden av. Jeg som akkurat satt og sa i syforeninga at jeg aldri, aldri kom til å flytte ut av soverommet bare fordi mannen snorker. Så sitter jeg altså her da, i stua, og bare lar øresusen og varmepumpa dure om kapp. For det er tross alt bedre enn å ligge og vri seg ved siden av mannen som har tilbragt de siste timene i drømmeland. Drømmemannen altså. Ah! Mulig det er nettopp derfor han har fått det navnet på bloggen. Det har kanskje ikke noe med at han er så perfekt å gjøre, noe jeg nå har innbilt meg selv i over ti år. Akkurat i natt fikk det kallenavnet en helt ny betydning …

Men altså, vi trenger ikke hvert vårt soverom av den grunn. For når jeg først har ei slik natt, så hjelper det ikke uansett hvor jeg legger meg. Å prøve å sove er dødfødt, så da kan jeg like godt bare hoppe over det selv om jeg er sånn cirka 150 år for gammel til å døgne … Det der er noe som hører ungdommen til, men selv ikke da var jeg noen kløpper på slikt.

Når søvnen uteblir kommer tankene. I hopetall. Tullete, nedbrytende tanker … ikke godt for noe. Akkurat nå som den biten gikk litt bedre. Nå som jeg på en måte følte at jeg hadde funnet litt roen. Klart å redusere den dritdårlige samvittigheten jeg har fordi jeg ikke jobber. Fordi jeg er en navsnylter. Jeg har klart å kutte ned litt på den nedsnakkinga jeg har bedrevet mot meg selv i noen år. Rett og slett fordi det ikke hadde gått stor lengre om jeg hadde fortsatt. Jeg har jobbet sykt med tankegangen, sånn helt på egenhånd, de siste månedene. Og det har hatt en god effekt, tro det eller ei, selv om jeg ikke helt er kommet dit hen igjen hvor jeg smilte søtt til mitt eget speilbilde på morrakvisten og sa til ho som smilte tilbake at ho jaggu ikke så så verst ut til å nærme seg 50. Det føles som en hel evighet siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har til og med sovet om nettene i det siste. Natt etter natt i lange tider. Helt siden jeg hadde de tre panikkanfallene etter ei hel uke uten søvn og noen vanvittige smerter. Men søvnen hjelper dessverre ikke på trøttheten og utmattelsen, for jeg er jo like forbanna trøtt når jeg våkner om morra’n. Men jeg slipper iallefall å ligge våken og se i taket, telle sauer, gruble over alt som ikke gikk som jeg hadde planlagt, irritere meg på han ved siden av som sover som om det ikke fins et problem i hele verden. For det er nemlig ikke lyden som er det verste, for lyd har jeg nok av i hodet fra før av. Litt snorking i dur og moll er jo bare en grei liten avveksling. Men jeg er så sykt misunnelig for at han bare kan legge seg ned og sovne sånn øyeblikkelig, mens jeg bare ligger der … fanken så urettferdig det er!

Å løse problemer om natta funker ikke. Snarere tvert i mot. De vokser nesten fortere enn hybelkaninene og formerer seg i enda større hastighet. Når de først er klekket ut så har de en tendens til å bli værende en stund. De surrer rundt litt sånn i bakgrunnen, for så å hoppe frem som digre uhyrer når du minst aner det. Bare for å ødelegge. Gjerne en fredagskveld, mens en aner fred og ingen fare der en sitter i armkroken til drømmemannen og ser på et eller annet mindre givende på tv. 

En trøtt hjerne er livsfarlig. Små bagateller kan innimellom ta helt styringa. Alt du har bygd opp de siste månedene, selvbildet, selvtillitten, gleden … alt er plutselig tilbake på nullpunktet igjen. Bare på grunn av ei våkenatt eller tre. Jeg håper virkelig at det ikke blir mange på rappen i denne omgang.

Jeg var i syforening i går kveld. Det var kjempekoselig, og det er skrekkelig lenge siden jeg har følt at jeg har klart meg så godt gjennom en kveld sammen med andre folk. Så hvorfor jeg nå sitter her det aner ikke jeg. For jeg la meg glad, lykkelig og kjempetrøtt. Akkurat nå er det bare det trøtte igjen.

God natt eller god morgen eller noe sånn. 

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Er han ikke fin? Skjønne, lille vovsen til mamma’n sin. 😉 Eller så liten er han visst ikke akkurat lengre. Vekta er sånn ca. 75 kilo og skulderhøyda er 83. Altså litt høyere enn et normalt spisebord! Og egentlig litt i overkant til rasen å være. Enda han ikke er helt ferdig utvokst, for de vokser nemlig til de er tre år.

Fra nakken til halerota er han hele en meter. Et digert dyr altså, men for oss er han skjønne, lille Jonasen vår. Vi synes igrunnen ikke at han er så STOR vi. Ikke før vi kommer sammen med andre hunder, for eksempel det som tidligere var en DIGER schæfer … for der har det skjedd noe rart gitt! Alle de virkelig STORE schæferne er nok dødd ut de sist årene. 

For to år siden så han sånn ut. Ikke akkurat liten da heller, men utrolig nusselig. Det gikk vel fort denne tiden med valp i huset. Vi visste jo at han ville bli stor, men at det skulle skje så sykt kjapt det var vi ikke helt forberedt på. De første tre månedene vokste han i rekordfart! Ti kilo pr. måned. Det var nesten så vi kunne sitte og se på at han ble større.

Helt frem til juli i fjor har han hatt store voksesmerter. Såpass at han har gått på betennelsesdempende og smertestillende med jevne mellomrom. Omtrent hver tredje måned. Veterinæren sa at en del store hunder bare var slik, det var ikke noe vi kunne gjøre for å unngå det. Men han ville vokse det av seg, så når han ble to år var det nok over. Han hadde heldigvis rett.

Hvorfor vil noen ha en slik diger hund, tenker du kanskje? Tja, jeg ville forsøke noe annet enn schæfer som jeg tidligere har hatt tre stykker av. Men egentlig skulle vi ikke ha ny hund etter Zenta, bestemte drømmemannen oss for. Jeg var ikke fullt så bastant, men hadde bestemt meg for at jeg skulle forsøke uten hund i et år. Hvis lysta var like stor når året var omme, så skulle jeg nok klare å mase meg til en. I smug satte jeg og trålet hundesider og finn.no, og leste meg opp på raser. Jeg hadde bare sett en leonberger i mitt liv, og det var en som vi traff i området her vi bor. Han var så skjønn! Men Berner Sennen, som er en del mindre, var også en kandidat til å få innpass i huset vårt. Der og da var jeg ikke i tvil om at det skulle bli en en neste gang nemlig. Jeg måtte bare smøre meg med litt tålmodighet. Men da drømmemannen innrømmet at han også satt og surfa på de samme hundesidene som meg, så gikk alt plutselig veldig fort. 

Tre måneder var vi uten hundehår i huset. Tre måneder hadde vi det tålig reint og uten alt for mange hybelkaniner sprettende rundt anklene. Tre måneder hadde vi gulv uten knasende sand på toppen. Men istedenfor verdens reineste hus har vi verdens skjønneste, snilleste, mest kosete hund her. En hund som ligger helt inntil stolen du sitter i. Som aller helst ville ha sittet i fanget, om det hadde vært plass. Som kommer og “klemmer” deg, altså virkelig klemmer seg inntil med all sin tyngde. Det er nesten som å ha barn igjen, å være tilbake til årene der en måtte prøve å snike seg avgårde for å kunne gå på do aleine. Men der går grensa altså, på soverommene og på badet får han ikke lov å være. Men i motsetning til sine forgjengere får han mat på kjøkkenet, og får lov å ligge der inne når vi spiser. Fatter ikke helt hvordan han har klart å trumfe det igjennom, men sånn er det blitt.

Leonbergeren er en skrekkelig sta hunderase. Jonas er intet unntak. Selv om han vet hva han skal, så har han ekstremt god tid. Akkurat det kan være litt irriterende. For egentlig er han veldig lydig, og han hører mer på meg enn drømmemannen. Sannsynligvis fordi jeg er like sterk i viljen som bikkja. Jeg gir meg ikke. Jeg glemmer ikke å irettesette han når vi går forbi små gneldrebikkjer, selv om jeg må holde han vekk fra dem. Men jeg er ikke mann vettu, så jeg klarer faktisk å tenke på to ting på en gang. Jonas og jeg “prater” mye sammen når vi går på tur. Og stort sett går han eksemplarisk, selv om jeg er litt redd for å bli dratt overende på glatta nå. Men det har aldri skjedd, og selvsagt er min hund så snill og grei at det heller ikke kommer til å skje. 

Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde han. Vel, sannheten er at jeg aldeles ikke hadde klart det om bikkja ville dratt avgårde med kjærringa på slep. Så da gjelder det bare at Jonas vet hvem som er sjefen! Og det er meg! Og som vi alle vet, det er sjefen som er lederen og det er sjefen som bestemmer … enten en liker det eller ei. 

Vil du se flere bilder av Jonas? Jeg er på instagram under navnet sodefjed, og om du ikke gidder å følge kjærringa så kan du søke på #jonastheleonberger inne på selve instagram – da slipper du stort sett unna alle naturbildene, soloppganger og -nedganger. 😉

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook. 
#leonberger #hundenmin #jonastheleonberger

Med hode under armen … og klissdaue hjerneceller. Eller noe sånn. Ikke vet jeg, men i går gjorde jeg altså tidenes tabbe da jeg parkerte. Åsså akkurat nå da, rett etter nyttår, samme måned som hybelboeren ikke har betalt på tide, denne måneden alle regningene våre ble trukket selv om det ikke kom inn noen husleie. Og da sier det seg selv at det ikke er så mange kronene igjen til mat og sånn før mannen får lønn i midten av måneden. Hybelboeren skylder på nav, så det kan ta tid med de pengene. For er det noen som har god tid når noe skal utbetales, ja da er det den etaten! Så da har jeg lært litt av denne situasjonen også, en naver bør aldri ha en naver som leieboer!

Vel, jeg bruker altså EasyPark. Sykt fornøyd med den appen. På den har jeg registrert tre biler, mannebilen, konebilen og bilen til eldste dattera. Det har aldri vært et problem i det hele tatt. Men i går altså … er det mulig! Jeg parkerte, sjekka nøye at det var riktig registreringsnummer før jeg trykka ok. Kom tilbake etter to timer på Jordbærpikene, og der lå den …

Bildet er lånt fra Qpark, som jeg var så heldig å få bot fra …

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ei lang remse av en parkeringsbot! På mitt bilvindu! Jeg sjekka appen før jeg avslutta parkeringa, konkluderte med at jeg hadde plotta inn riktig bil og tok screenshot av bevisene både før og etter avslutninga. Her skulle det klages!

Rett hjem på mailen. Fikk lagt inn de tydelige bevisene, og sjekka en gang til. Eeeeeh …

Pokker altså! At det går an å være så teit! For det var jo mannebilens nummer jeg hadde lagt inn, og jeg kjørte jo Smarten som jeg pleier. Den andre bilen sto godt parkert utenfor drømmemannens jobb. Jeg har jo vitterlig betalt, hele 118 kroner og 45 øre. Men det hjelper nok ikke å si det, når det var feil bil som stor der. Så dermed ble det tidenes dyreste kaffelatte på meg gitt. Faktisk 600 kroner dyrere enn den pleier å være.

Min aller første parkeringbot. Og det til og med når jeg tror jeg har vært lovlydig, slik som jeg alltid er. Sure penger, og en litt sur ettersmak på det koselige venninnetreffet. Men, men … forhåpentligvis siste gang. Tenker jeg sletter de to andre bilene fra den appen nå, for normalt så kjører jeg jo ikke rundt i de. Her gjelder det å gjøre det enkelt. Sikkert like før jeg må over på en DORO telefon også, for hjernen har tydeligvis slutta å funke!

♥ 

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

God … eeeeh … formiddag der ute. I dag starta dagen min veldig seint gitt. Etter en litt hektisk dag i går, først med legebesøk, så rydde vekk jula i den ene stua (det vil si opp og ned og opp og ned og opp og ned på loftet med den ene kassa etter den andre), pluss en fem kilometers kveldstur med Jonas og drømmemannen … Ja, da får en jo som fortjent! Men jeg krysser likevel av i kalenderen for at gårsdagen var en dag av den fine typen.

Min nye fastlege. Tja, hva kan jeg si om han. Kanskje ikke så mye, enda, for vi er jo egentlig bare kommet til “bli-kjent-fasen” foreløpig. Og den varte sånn i første omgang i hele 50 minutter! Jeg som ikke fikk lov å få en dobbeltime, brukte både det og enda en del mer der inne på kontoret. Og han hadde syyykt god tid, viste ikke tegn på at nå er det på tide at du kommer deg ut. Enda venterommet var stufullt da jeg endelig entra det igjen. 

Ja, ja. Litt flaut, men følte ikke det var min feil heller. For det var like mye legen som snakka! Han virker ok. Han spør om ting min tidligere fastlege aldri har tatt seg bryet med, for ho så bare for seg at jeg var deprimert. Og alt annet var følger av det. Nemlig. Dermed var det ikke noe å gjøre så lenge jeg ikke selv ville innrømme at jeg trengte antidepressiva. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg. Jeg har fått ny dobbeltime til mandag. Så her skal det tydeligvis følges opp!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva jeg har tenkt å få ut av dette? Jeg vet ikke helt. Jeg er jo ikke typen som har lyst til å stappe kroppen full av smertestillende, men på den andre siden … om grunnen til at jeg er så forbanna utslitt er at jeg alltid har vondt, så har jeg vel kommet til at den pilleangsten skal skyves litt til side for å se om det kan bli bedre. For jeg kan faktisk ikke ha det på dette viset resten av livet. Om det er andre muligheter da.

Jeg håper jo også at det skal skje et eller annet. At jeg skal føle at jeg kommer meg litt videre, ikke bare står og stamper på samme flekken som jeg gjorde for to år siden i hele 2018 også. For det har jeg ikke tid til. Er fullt klar over at jeg må gjøre noe selv, at ikke andre kan overta styringa, men jeg trenger litt hjelp. Kanskje i form av smertestillende, eller et eller annet som kan få opp energinivået, noe som kan gjøre at jeg klarer å være til stede i mitt eget liv igjen. Om det så bare blir i privaten, og ikke som arbeidstaker. For jeg har jo nå kommet såpass langt, at alt her i livet ikke bare dreier seg om å være 100% arbeisfør. Spesielt ikke når resten av livet er ikkeeksisterende. Det er lett å være etterpåklok, men jeg har endelig innsett at jeg kutta i feil ende for å klare hverdagene. Og den enden er ikke lang nok for flere kutt nå …

I går kasta jeg som sagt ut jula. I andre etasje. Og da mener jeg alt som minner om jul også. Til og med potteplantene. Så nå stå de ute på terrassen og fryser. For min del kan de gjerne fortsette livet der ute, til våren kommer, men tviler på at de holder ut så lenge. Resten skulle jeg tatt i dag, var planen … men så tikket det inn en koselig melding på mobilen. Mens jeg enda lå og holdt dobbeltdyna varm.

God morgen og godt nytt år.
Vi skal ta en kaffi på Jordbærpikene kl. 12 hvis du har lyst til å komme?
Hadde vært koselig. 

Koselig? Det var bare fornavnet! Jeg ble overlykkelig. Det var nesten så både hodeverken og alle vondtene ble glemt et øyeblikk. Men det ble ikke så godt at jeg bare hoppa inn i dusjen og tok fullt stell altså. For da hadde det nok ikke blitt noe kafebesøk på meg. Neida, det får jaggu holde med en kattevask og litt tørrshampo, i dag også. Men jeg ble altså så sykt glad at det nesten ikke kan beskrives. Så om en times tid finner du meg på Jordbærpikene, med tre av de vi gikk en del sammen med før i tia. Mens alt var normalt.  

Nyt dagen din. ♥ Jeg skal love å nye min, og nå fikk jeg jo god hjelp for å kunne krysse av denne som nok en fin dag i 2018. Enda vi bare er kommet til 3. januar. Jippi!

Følg gjerne bloggen på Facebook. 

Så var den over. Denne store happeningen som tidligere var et av høydepunktene i året. Selv om akkurat det er en ganske god stund siden. Såpass at jeg nesten ikke kan huske helt hvordan det var. Men i går var det i alle fall stille og rolig, som det stort sett har vært etter at en ble voksen og etablert. Selv om jeg en gang i tiden, mens ungene fortsatt var små, tenkte at jeg skulle komme skikkelig sterkt tilbake på det punktet. Når de bare ble store disse barna, når vi ble ferdige med barndommen og ungdommen, alle årene en egentlig bare satt der og var redd det skulle skje dem noe. At de var uheldige med dette hersens fyrverkeriet, at de skulle bli så drita at de ikke klarte å ta vare på seg selv. For da hadde vi nemlig en avtale. Ring uansett når på døgnet det er, uansett hvordan formen er, og mamma kommer og henter. Klarer du ikke å ringe selv, så få noen andre til å gjøre det. Jeg var alltid beredt! Selv om de innhankigene av fulle arvinger nok kan telles på en hånd eller halvannen.

Alle tre overlevde med god margin. Men kjærringas nyttårsfeiringer er like daffe. Merkelige greier … mulig han hadde rett denne x’en min, som kalte meg for en jævla festbrems … Jeg er sikkert født sånn!

Vi var seks til bords hos min søster og svoger. Veldig koselig. Veldig god mat. Veldig voksent og rolig. Sannsynligvis ekstremt kjedelig, sett utenfra. Da året nærmet seg slutten tusla vi nedover gata til der de andre gjestene bor, til den felles takterrassen på Tangen, der vi hadde en av byens beste utsikter over fyrverkeriet.

Så passerte vi midnatt, og kjærringa måtte hjem. Akkurat som Askepott. Sammen med drømmemannen, vel og merke. Heldigvis hadde ikke taxien forvandlet seg til et gresskar, så for drøye 300 kroner kom vi oss tilbake til toppen av Tinnheia. Bortkasta penger. Så nå har jeg vært inne på tanken om å bli helt avholds. For de glassene med vin som resulterer i at vi må betale for å komme oss tilbake til rett seng utpå natta kan jeg helt greit være foruten. Spesielt godt er det jo ikke heller, jeg foretrekker absolutt Cola eller isvann. Er det litt flaut å si eller?

For å få hjem bilen igjen gikk vi til byen i dag. Via Baneheia. Snøen som jeg ble så glad for i forgårs regnet vekk i går. Typisk sørlandsk vinter altså. Vi har et merkelig vær. Snø, sol og regn om hverandre. I dag var det litt sånn lett sommerregn egentlig. Mens sola skinte. Og temperaturen er det jo heller ikke noe å si på til å være midt på vinteren.

Grei start på 2018. Kroppen er sånn tålig, selv om jeg følte meg elendig da jeg sto opp. Men slik har det jo vært i en liten evighet nå, så det er helt som normalt. Litt sliten, men veldig glad for at kvelden i går gikk så greit. Drømmemannen koser seg skikkelig når vi er sammen med andre, jeg kan se han trenger det, selv om han aldri klager. Så jeg har et ønske for det nye året, og det er at det sosiale livet vårt kan få en liten oppsving igjen, uten at jeg helt kan se hvordan det skal løses. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal prøve iherdig, så får jeg heller ta straffen med utmattelsen og elendigheta etterpå. Så lenge jeg ikke skal på jobb eller i arbeidsutprøving så har jeg jo anledning til å daffe rundt, eller ligge på sofaen, en dag eller tre i ettertid. Problemet er bare det at jeg føler jeg gjør noe ulovlig og klarer aldri å slappe helt av. Jeg føler meg veldig som en snylter, og har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan ta meg sammen. Skjerpe meg litt.

Nyttårsfortsetter har jeg slutta med for lenge siden. Og egentlig er det sikkert på tide å slutte og håpe på bedre dager også. For det har jeg jo gjort så lenge jeg kan huske. Iallefall siden jeg ble skilt fra faren til mine barn. Og alt ble jo bedre også, da drømmemannen kom inn i livet mitt. Men jeg hadde jo ikke regnet med at kroppen min skulle svikte meg når alt det andre endelig falt på plass igjen. For seks år siden skrev jeg dette på bloggen, og siden da har det ene etter det andre året gått uten de store forandringene. I år må det bare skje noe … for jeg har ikke tid til å kaste bort livet mitt på dette viset. Hvis jeg har like dårlig holdbarhetsdato som mora mi, så har jeg faktisk bare tre år igjen.

Krysser fingrene for legebesøket i morra. ♥ Det kan jo være at noen har oversett noe, slik at dette her kan fikses lett som bare det. Eller i det minste bedres litt med medisiner. For nå har jeg jo ikke annet enn blodtrykksdempende og Paracet, og det er bare en vits. Det blir litt spennende å se om legen har lest den mailen jeg sendte i dag morges. For her på dette legekontoret så lå mailadressene til alle legene ute i offentligheten, på hjemmesiden deres. Noe som passa veldig greit siden printeren var tom for blekk. 

Takk for at du kikka innom. ♥ Håper du har hatt en god start på det nye året.

Følg gjerne bloggen på Facebook.