Type søvnløs. Med en ekstrem bråkete tinnitus, og en snorkende mann på puta ved siden av. Jeg som akkurat satt og sa i syforeninga at jeg aldri, aldri kom til å flytte ut av soverommet bare fordi mannen snorker. Så sitter jeg altså her da, i stua, og bare lar øresusen og varmepumpa dure om kapp. For det er tross alt bedre enn å ligge og vri seg ved siden av mannen som har tilbragt de siste timene i drømmeland. Drømmemannen altså. Ah! Mulig det er nettopp derfor han har fått det navnet på bloggen. Det har kanskje ikke noe med at han er så perfekt å gjøre, noe jeg nå har innbilt meg selv i over ti år. Akkurat i natt fikk det kallenavnet en helt ny betydning …

Men altså, vi trenger ikke hvert vårt soverom av den grunn. For når jeg først har ei slik natt, så hjelper det ikke uansett hvor jeg legger meg. Å prøve å sove er dødfødt, så da kan jeg like godt bare hoppe over det selv om jeg er sånn cirka 150 år for gammel til å døgne … Det der er noe som hører ungdommen til, men selv ikke da var jeg noen kløpper på slikt.

Når søvnen uteblir kommer tankene. I hopetall. Tullete, nedbrytende tanker … ikke godt for noe. Akkurat nå som den biten gikk litt bedre. Nå som jeg på en måte følte at jeg hadde funnet litt roen. Klart å redusere den dritdårlige samvittigheten jeg har fordi jeg ikke jobber. Fordi jeg er en navsnylter. Jeg har klart å kutte ned litt på den nedsnakkinga jeg har bedrevet mot meg selv i noen år. Rett og slett fordi det ikke hadde gått stor lengre om jeg hadde fortsatt. Jeg har jobbet sykt med tankegangen, sånn helt på egenhånd, de siste månedene. Og det har hatt en god effekt, tro det eller ei, selv om jeg ikke helt er kommet dit hen igjen hvor jeg smilte søtt til mitt eget speilbilde på morrakvisten og sa til ho som smilte tilbake at ho jaggu ikke så så verst ut til å nærme seg 50. Det føles som en hel evighet siden.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg har til og med sovet om nettene i det siste. Natt etter natt i lange tider. Helt siden jeg hadde de tre panikkanfallene etter ei hel uke uten søvn og noen vanvittige smerter. Men søvnen hjelper dessverre ikke på trøttheten og utmattelsen, for jeg er jo like forbanna trøtt når jeg våkner om morra’n. Men jeg slipper iallefall å ligge våken og se i taket, telle sauer, gruble over alt som ikke gikk som jeg hadde planlagt, irritere meg på han ved siden av som sover som om det ikke fins et problem i hele verden. For det er nemlig ikke lyden som er det verste, for lyd har jeg nok av i hodet fra før av. Litt snorking i dur og moll er jo bare en grei liten avveksling. Men jeg er så sykt misunnelig for at han bare kan legge seg ned og sovne sånn øyeblikkelig, mens jeg bare ligger der … fanken så urettferdig det er!

Å løse problemer om natta funker ikke. Snarere tvert i mot. De vokser nesten fortere enn hybelkaninene og formerer seg i enda større hastighet. Når de først er klekket ut så har de en tendens til å bli værende en stund. De surrer rundt litt sånn i bakgrunnen, for så å hoppe frem som digre uhyrer når du minst aner det. Bare for å ødelegge. Gjerne en fredagskveld, mens en aner fred og ingen fare der en sitter i armkroken til drømmemannen og ser på et eller annet mindre givende på tv. 

En trøtt hjerne er livsfarlig. Små bagateller kan innimellom ta helt styringa. Alt du har bygd opp de siste månedene, selvbildet, selvtillitten, gleden … alt er plutselig tilbake på nullpunktet igjen. Bare på grunn av ei våkenatt eller tre. Jeg håper virkelig at det ikke blir mange på rappen i denne omgang.

Jeg var i syforening i går kveld. Det var kjempekoselig, og det er skrekkelig lenge siden jeg har følt at jeg har klart meg så godt gjennom en kveld sammen med andre folk. Så hvorfor jeg nå sitter her det aner ikke jeg. For jeg la meg glad, lykkelig og kjempetrøtt. Akkurat nå er det bare det trøtte igjen.

God natt eller god morgen eller noe sånn. 

♥

Følg gjerne bloggen på Facebook.