Mandag, og ny uke. Tåke og regn på utsiden tærer på den flotte, hvite snøen som har lagt seg litt, til og med her på Sørlandet. Det er kjipt. For det er så mye greiere å gå tur med hunden i snø, enn i slaps og sølevann. Eller, det er vel helst når vi kommer hjem at vi merker den største ulempen med dette været. Et digert beist på 75 kilo, med våt, skitten, lang pels er ikke så veldig sjarmerende. Men jeg har jo alltid hatt hund, bare det at denne her blir i overkant mye når han attpå til er full av dritt … Godt vi bare har klinker på gulvet i kjellerstua, og ikke noen tepper. Og jeg ville jo ikke vært foruten beistet heller, for det er mye mer glede enn elendighet at han er i livet mitt. Kan nesten ikke tenke meg hvor ensomt og rart det hadde vært denne tiden jeg har vært uten jobb, om det ikke hadde vært for Jonas.

I dag er det ikke mye liv her. Det kjennes nesten ut som om jeg har festa vilt og uhemma hele helga. Og det er så langt fra virkeligheten som det går av å komme. Visste vel egentlig at det kom til å bli sånn, for jeg kjente det allerede søndag morra. At nå hadde denne kjærringa fått nok sosialisering for en stund. Men det var jo gøy så lenge det varte da!

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Det blir en stille og rolig dag altså. Uten for mange gjøremål. Dessverre. For slike dager er jo dritkjedelige, egentlig. Absolutt ikke slik jeg vil ha det, likevel er det mange slike dager om jeg teller etter. Noe jeg prøver å la vær. Det er lurere å telle de gode dagene, og det har jo faktisk vært en del av dem også i det siste. Kanskje ikke det jeg ville kalt en god dag for et par år siden, men ganske levelige likevel. På en måte, om en samler all den godviljen en kan, og fortrenger det som ikke er fullt så bra. Det er rart hvordan en flytter grensene etterhvert som livet forandrer seg. Samtidig, om en ikke hadde klart det, så kunne en jo bare ha avslutta hele greia.

Jeg var utrolig letta i dag morges. Fordi jeg iallefall slapp å tenke på at jeg måtte på jobb i denne forfatningen. Så der har jo tankegangen virkelig tatt en skikkelig usving. For det å ikke ha en jobb å gå til var jo faktisk det aller verste som har skjedd i livet mitt. Om en ikke tar med slike ting der andre personer er involvert, som skilsmisse og syke barn for eksempel. Innimellom tenker jeg nå at jeg må prise meg lykkelig for at vi har slike goder som hjelper litt med det økonomiske når helsa svikter. Selv om jeg fortsatt kjenner veldig på at jeg bare er en navsnylter, noe som ikke er særlig bra for selvfølelsen. Men innerst inne vet jeg jo at jeg nesten har ofra alt annet i livet, de siste årene, bare for å fortsette å være arbeidsfør. Jeg gav ikke opp før jeg lå der på sofaen og ikke orka noen ting på flere måneder. Burde ikke det være godt nok?

Dessverre blir jeg ikke bedre. Snarere tvert i mot. Men jeg har klart å snu innstillinga til denne uholdbare situasjonen til noe litt mer positivt. Jeg jobber med det hver eneste dag. Prøver å sette pris på det jeg faktisk har, ikke alt det jeg har mista. Og det har hjulpet litt allerede. Selv om jeg innimellom bare har lyst til å legge meg under dyna og grine mine bitre tårer, rase ut frustrasjonen over livet som tok en helt annen vei enn der jeg hadde tenkt meg. Og jeg er sykt lei av å ha det vondt, og lei av å være så trøtt, og litt frustrert for at det ikke er noe lys akkurat i denne tunnelen. Men hva er egentlig alternativet?

Jeg håper du får en fin dag. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.