God … eeeeh … formiddag der ute. I dag starta dagen min veldig seint gitt. Etter en litt hektisk dag i går, først med legebesøk, så rydde vekk jula i den ene stua (det vil si opp og ned og opp og ned og opp og ned på loftet med den ene kassa etter den andre), pluss en fem kilometers kveldstur med Jonas og drømmemannen … Ja, da får en jo som fortjent! Men jeg krysser likevel av i kalenderen for at gårsdagen var en dag av den fine typen.

Min nye fastlege. Tja, hva kan jeg si om han. Kanskje ikke så mye, enda, for vi er jo egentlig bare kommet til “bli-kjent-fasen” foreløpig. Og den varte sånn i første omgang i hele 50 minutter! Jeg som ikke fikk lov å få en dobbeltime, brukte både det og enda en del mer der inne på kontoret. Og han hadde syyykt god tid, viste ikke tegn på at nå er det på tide at du kommer deg ut. Enda venterommet var stufullt da jeg endelig entra det igjen. 

Ja, ja. Litt flaut, men følte ikke det var min feil heller. For det var like mye legen som snakka! Han virker ok. Han spør om ting min tidligere fastlege aldri har tatt seg bryet med, for ho så bare for seg at jeg var deprimert. Og alt annet var følger av det. Nemlig. Dermed var det ikke noe å gjøre så lenge jeg ikke selv ville innrømme at jeg trengte antidepressiva. Så får vi se da, hvordan dette utvikler seg. Jeg har fått ny dobbeltime til mandag. Så her skal det tydeligvis følges opp!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Hva jeg har tenkt å få ut av dette? Jeg vet ikke helt. Jeg er jo ikke typen som har lyst til å stappe kroppen full av smertestillende, men på den andre siden … om grunnen til at jeg er så forbanna utslitt er at jeg alltid har vondt, så har jeg vel kommet til at den pilleangsten skal skyves litt til side for å se om det kan bli bedre. For jeg kan faktisk ikke ha det på dette viset resten av livet. Om det er andre muligheter da.

Jeg håper jo også at det skal skje et eller annet. At jeg skal føle at jeg kommer meg litt videre, ikke bare står og stamper på samme flekken som jeg gjorde for to år siden i hele 2018 også. For det har jeg ikke tid til. Er fullt klar over at jeg må gjøre noe selv, at ikke andre kan overta styringa, men jeg trenger litt hjelp. Kanskje i form av smertestillende, eller et eller annet som kan få opp energinivået, noe som kan gjøre at jeg klarer å være til stede i mitt eget liv igjen. Om det så bare blir i privaten, og ikke som arbeidstaker. For jeg har jo nå kommet såpass langt, at alt her i livet ikke bare dreier seg om å være 100% arbeisfør. Spesielt ikke når resten av livet er ikkeeksisterende. Det er lett å være etterpåklok, men jeg har endelig innsett at jeg kutta i feil ende for å klare hverdagene. Og den enden er ikke lang nok for flere kutt nå …

I går kasta jeg som sagt ut jula. I andre etasje. Og da mener jeg alt som minner om jul også. Til og med potteplantene. Så nå stå de ute på terrassen og fryser. For min del kan de gjerne fortsette livet der ute, til våren kommer, men tviler på at de holder ut så lenge. Resten skulle jeg tatt i dag, var planen … men så tikket det inn en koselig melding på mobilen. Mens jeg enda lå og holdt dobbeltdyna varm.

God morgen og godt nytt år.
Vi skal ta en kaffi på Jordbærpikene kl. 12 hvis du har lyst til å komme?
Hadde vært koselig. 

Koselig? Det var bare fornavnet! Jeg ble overlykkelig. Det var nesten så både hodeverken og alle vondtene ble glemt et øyeblikk. Men det ble ikke så godt at jeg bare hoppa inn i dusjen og tok fullt stell altså. For da hadde det nok ikke blitt noe kafebesøk på meg. Neida, det får jaggu holde med en kattevask og litt tørrshampo, i dag også. Men jeg ble altså så sykt glad at det nesten ikke kan beskrives. Så om en times tid finner du meg på Jordbærpikene, med tre av de vi gikk en del sammen med før i tia. Mens alt var normalt.  

Nyt dagen din. ♥ Jeg skal love å nye min, og nå fikk jeg jo god hjelp for å kunne krysse av denne som nok en fin dag i 2018. Enda vi bare er kommet til 3. januar. Jippi!

Følg gjerne bloggen på Facebook.