I dag var kjærringa oppe lenge før hanen hadde tenkt på å gale. Noen ganger er det bare sånn, andre ganger er det nesten umulig å komme ut av dyna. Selv om jeg har sovet tålig greit. Trøtt i trynet er jeg jo alltid, og resten av elendigheta som følger med denne her fibroen er til å grine av.
Jeg var hos legen igjen i går. For fjerde gang i år! Fortsetter dette så slår jeg vel alle tidligere rekorder når det gjelder frikortet. Jeg verker altså som besatt, og holder på å klikke. Flekken de tror er borelia ser fortsatt lik ut som da jeg oppdaget den for halvannen måned siden. Og jeg er allerede halvveis i penicillinkuren. Så ikke vet jeg … kanskje er det noe helt annet?
Uansett, jeg må visst bite i det sure eplet. Og endre innstillinga mi til tabletter. For jeg orker ikke mer vondt. Så i går fikk jeg en aldri så liten innføring i smertestillende, og bruken av dette. For det der kan jo ikke jeg. Jeg venter jo til jeg nesten dauer, og så tar jeg en Paracet. Akkurat som om den skal gjøre underverker! Den gjør jo ikke det vettu. Så da dropper jeg heller de pillene, og verker og verker.
Men altså, nå skal det bare kjøres på. Jeg hadde aldri turt å ta alt dette her om ikke legen hadde sagt jeg skulle. Jevnlig skal kroppen min tilføres noe som ikke hører til her, og det føles helt feil. Jeg som ikke en gang har tatt vitaminer i pilleform, skal ta så mye tabletter at jeg er sikker på at det kommer til å skrangle når jeg beveger meg.
Opplegget er som følger: 1 g Paracet fire ganger daglig, 50 mg Nobligan tre ganger daglig, 50 mg. Cataflam tre ganger daglig. Pluss den hestekuren av 1 g Apocillin fire ganger daglig, og blodtrykksdempende morra og kveld. Frem til mandag skal jeg kjøre i meg denne ekstra haugen av tabletter hver dag, og så skal jeg til legen igjen. For å se hvordan det går, om det er blitt bedre, eller om vi skal forsøke noe annet.
Det er tydeligvis mye å ta av. Om en er så heldig at en har en lege som tenker på fibro som en sykdom, og ikke bare ei feilkopling som sitter i hodet ditt. For da er det jo ikke annet å gjøre enn å gi antidepressiva. Merkelig nok er ikke det blitt nevnt med et eneste ord her.
Jada, en kan bli avhengig av sterke smertestillende. Men når alternativet er å ha det så vondt, så burde jeg visst veie livskvaliteten opp mot redselen for å bli hekta. Dette er tanker jeg aldri har tenkt tidligere. Ikke vet jeg hvorfor jeg er så redd for å ta tabletter heller. Jeg har jo til nå i livet aldri vært avhengig av noe som helst, ikke en gang kaffi og røyk. Eller, jeg har vel muligens vært litt hekta på Cola innimellom. Men det er vel ganske uskyldig i forhold til dette jeg skal til med nå. Likevel går jeg med på dette opplegget, i håp om at livet kan bli en smule bedre fremover.
Jeg føler meg dopa, og ser litt sånn ut også. Pupillene er små og rare. Ikke kan jeg kjøre bil heller. Men kroppen er allerede litt mer medgjørlig enn den har vært de siste årene. Jeg følte jeg gikk på en helt annen måte i dag morges da Jonas og jeg la ut på en skikkelig langtur før sola sto opp. Det var lettere å rette seg opp, ryggen var ikke så vond, derfor følte jeg nesten at jeg hadde fått tilbake den gode holdningen min … og mila gikk unna som en lek. Det hjalp jo godt på at det ikke var glatt lengre, og at jeg gikk på asfalt hele veien.
Så får vi se i morra, hvordan det kjennes ut da. For dagen etter en slik utskeielse pleier jeg jo ikke å være helt med. Da blir det som regel en hviledag, med tilnærmet null bevegelse. Om jeg slipper det, så skal du ikke se bort i fra at jeg klarer å få av meg noen kilo også etterhvert. Hvis jeg ikke blir stoppa av en verkende, lite samarbeidsvillig kropp lengre. Det kunne til og med være at jeg ikke kom til å føle meg så utmatta alltid, hvis jeg fikk litt fred fra verkinga, mente min nye fastlege.
Det er kanskje ikke helt meninga at jeg skal dopes for å klare mer egentlig. Det er mulig jeg tenker litt feil nå. Igjen. Men jeg har det jo mye bedre om jeg kan klare å ha et litt mer aktivt liv. Dessuten er det jo reklame på tv om bestemora som plutselig kunne så mye mer enn ho hadde gjort tidligere, pga. Voltarol Gel. Og ho står jo på, nettopp fordi ho har bedøvet det vonde kneet. Men om det er lurt, er vel en helt annen sak.
Jeg vet jo at det er alt for tidlig å juble. Kanskje blir det ikke noe å juble for heller. Ei dopa kjærring lissom … hvor gøy er det? Men å gå rundt som en eneste stor verkebyll er ikke spesielt morro det heller egentlig.
Fibromyalgi finnes i flere ulike stadier. Ja, jeg fikk beskjed om å lese litt mer om sykdommen også. Men ikke på slike fora du finner på Facebook, der en samling mennesker konkurrerer om å være den sykeste, den som har mest peiling på hvilke medisiner som er best, som rett og slett utnevner seg selv til eksperter på området. Det nytter ikke å sammenlikne seg med andre, for ingen er jo like, ingen reagerer likt på medisiner. For min del kan det dessverre virke som om jeg har hoppa enda et hakk nedover i elendigheta. Og innimellom er jeg livredd for at jeg skal bli sengeliggende. Livredd for at livet, som jeg helst vil ha det, er over.
Dermed burde det jo være et lett valg dette her. Ta noen piller og få det bedre, eller bare bli sittende her med vondt over alt. Men det er ikke så lett … jeg HATER å ta tabletter. Jeg føler meg som en taper. Hvorfor kunne jeg ikke bare bite tennene sammen enda litt mer, fortrenge det, slik jeg har gjort i årevis. Vel har det blitt verre og verre, men kunne jeg ikke bare ha vent meg til dette også. Uten tabletter.
Jeg har forsøkt, og det gikk ikke. Betyr det at jeg er en skikkelig svak person? Ei pingle? Eller er jeg bare rett og slett en hypokonder med vondt i viljen? Noen ganger begynner jeg å lure selv faktisk …
Bildene i innlegget er fra turen i dag morges. ♥ Sola skinner fortsatt her, og slik skal vi visst få det gjennom hele helga. Det høres slett ikke så dumt ut, spør du meg. Men det skal bli kaldt, helt ned i 9 minusgrader, og det er ikke akkurat noe vi er vant til her nede i sør.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER.
