De går fort, disse dagene. Og nå er det jaggu snart helg igjen. Vennene vi besøkte forrige helg skal være hos oss til i morra, så skal de videre til ei gammel mor som bor i Arendal. I kveld skal vi ha middagsgjester altså. Søstera og svogeren min kommer også. Heldigvis står drømmemannen for maten, som normalt, så det går sikkert helt greit. Jeg skal bare prøve å være til stede, og akkurat det er mer enn nok for tia … I går var jeg til lunsj litt borti nabolaget her, og jeg setter stor pris på at jeg blir bedt. Derfor prioriterer jeg å møte opp, selv om jeg egentlig ikke har overskudd til det.

Formen er langt fra på topp for tia. Denne uka har vært ille rett og slett. Jeg skal til legen klokka to. Ringte og sa at det kjennes ut som om jeg har betennelse i hele kroppen, dessuten har jeg fått et merkelig merke på innsiden av den ene overarmen. Ja, egentlig har jeg jo hatt det merket der i en del uker allerede, men tenkte bare at det ikke var noe å mase om.

Ser mest ut som et flåttbitt. Men jeg har ikke blitt bitt av noen flått i det siste … Ble jo endelig sjekket for borelia i november, hos den privatlegen jeg gikk til. Den prøven var negativ. Føler meg litt halvhysterisk som løper til legen på grunn av dette, selv om jeg egentlig bare spurte om noe smertestillende. Ikke mitt forslag at jeg skulle ned og vise meg. Men altså, vi er ikke ferdige med januar enda, og jeg skal til legen for tredje gang siden nyttår. Det er kleint!

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg holder løftet for 2018, som du ser. Nemlig å være mer sosial. Til tross for at jeg aller mest bare har lyst til å begrave meg under dobbeltdyna og komme frem igjen når alt bra. Men det hadde sikkert vært litt vel lenge å ligge der … om dette ikke går over. Noe jeg nå tviler på kommer til å skje. 

Vi er to på tastene her i dag. Venninna mi, som kom i går, sitter ved siden av og jobber med barnevernssaker. Jeg sitter her og bare skriver tull. Likevel føles det litt godt å starte dagen på pc’n. Det er jo det jeg har gjort størsteparten av livet, da jeg jobba. Så selv om det ikke er så fornuftig det jeg gjør nå, er det en viktig del av hverdagen min. For at jeg skal føle at jeg ikke helt har meldt meg ut av samfunnet. Jeg liker følelsen av fingertuppene som fyker over tastaturet, men er ikke fullt så begeistret når jeg merker at det går så mye treigere enn tidligere. Derfor er det viktig å opprettholde dette, tenker jeg. Det er som trim både for fingrene og hjernen.

Om noen leser eller ikke er nemlig ikke det viktigste. Selv om jeg selvsagt blir glad for kommentarene jeg får, og ikke minst de nye bekjentskapene jeg har fått via bloggen. Innimellom tenker jeg at det hadde vært greit å vært på en eller annen bloggtopp også, med sponsorer og inntekter. Men til det har jo bloggen helt feil innhold. Dessuten er kjærringa alt for gammel, med alt for lite fyll både her og der. Og akkurat den biten er det litt vanskelig å få gjort noe med.

Det er forresten rart å se hvilke innlegg som har flest visninger. Det viser litt hvor overfladiske vi mennesker er. Men det kommer jeg tilbake til en annen gang. For nå har jeg igrunnen ikke noe mer på hjertet, hodet kjennes ut som om det er fylt med bomull, og da tenker jeg det er greit å bare logge av. 

Go’frædda! ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.