Hele søndagen forsvant på sofaen for meg. Jeg hoster og hoster og er så lemster og sår inni meg at jeg nesten ikke holder ut mer! Har feber innimellom .. eller er det bare hetetoktene som har returnert? Nei, jeg tror ikke det, da har de i tilfelle forandra seg veldig siden sist.
Natta ble tilbragt i sittende stilling i min aller beste sofa. Skulle tro den var designet for sånt, for å sitte sånn vanlig i den det er helt umulig. Den er for myk og for stor. Men den er perfekt når en ikke klarer å ligge i senga av en eller annen grunn. Med masse myke puter du kan stable rundt på alle kanter sånn at du får støtte der det trengs.
Har vært hos en ørespesialist på morrakvisten i dag. Hadde håpt de kunne finne ut litt mer av denne øresusen min. At jeg kunne fått et motlydsapparat eller noe. Men det eneste de kunne søke om var en eller annen greie jeg kunne ha under puta om natta. For å få inn andre lyder eller noe. Skjønte ikke så mye av det .. Og under puta du liksom! Jeg ligger jo på armen til drømmemannen så det blir vel en utfordring å få til noe sånt da.
Hørselen min er sånn tålig grei. Var det de fant ut av min aller første hørselstest som voksen. Ikke noe som tilsier at jeg må ha høreapparat iallefall. Men jeg har jo aldri problemer med å høre når vi sitter der en og en og snakker sammen. Det sa jeg jo klart i fra om. Det er når det blir flere av gangen, eller i et rom med masse bakgrunnsstøy jeg sliter. Da får jeg ikke med meg en dritt. Ikke kan jeg høre musikk heller. Iallefall ikke om det er sanger jeg ikke kunne fra før av. For jeg klarer ikke å skille ordene fra alt det andre og hører ikke hva de synger. – Har du hørt på den fine teksten? kan ungene si her. Men mamma kan ikke høre den. For meg er det bare lyder som resten av det som tyter ut av høyttaleren. En kveld på kino resulterer i et støynivå inni hodet mitt som er helt uutholdelig. Men jeg må visst bare ha det sånn .. Sukk.
Var en snartur innom hos legen også. Siden jeg liksom allerede var i området. Fikk tatt en crp, og den var fortsatt fin. Tok også en prøve for å se om jeg har stille lungebetennelse, men den får jeg ikke svar på enda. Tror ikke jeg har det heller. For jeg har igrunnen ikke problemer med å puste. Det er hosten som er problemet. Tørrhoste. Skikkelig røykhoste. Ikke noe slim. Ikke spesielt vondt i halsen heller lengre. Men jeg holder på å vrenge meg og det kjennes ut som om hele innsiden av brystpartiet er et stort åpent sår .. kanskje ikke annet å vente når det har vært sånn i halvannen uke.
Satser på at det er i avslutningsfasen. Ikke får jeg trent noe og ikke får jeg gått noe særlig heller når det er så ille. Jeg blir bare gående rundt her i huset, og jeg begynner å bli tålig lei akkurat det nå. Den lille energien jeg klarte å få lagt meg opp uka etter vi kom hjem fra ferie kjennes det ut som jeg har brukt opp allerede.
Hadde en fantastisk gøy kveld i går. Og det var ei flott, ungdommelig venninne som ble 50. Skjønner ikke helt at ho er sååå gammel liksom, men når jeg tenker meg om så er det jo ikke så mange årene før jeg er der jeg også. Samboeren hennes, som jeg igrunne ikke kjenner i det hele tatt, ble også feiret. Han er 45. Og som om ikke det skulle være nok så hadde de likegodt ringforlovet seg dagen før.
Jeg pleier egentlig å sitte som veggpryd på fester. Helt frivillig, for jeg liker ikke å danse. Kan ikke. Får det ikke til. Men i går så tror jeg at jeg glemte det. Det ble danset til beina var hovne og blå. Så nå sitter jeg her og kjenner på følgene etter en morsom kveld. Vel, uansett: Det var verdt det!!
Siden jeg er så forkjølet starta jeg vorspielet med litt medisin. Tre Hot’n’Sweet shots som varma godt nedover i systemet. Og det gjorde underverker! For jeg som hadde gått her og hosta hele uken ble kvitt elendigheta for en stund. Helt til utpå morrakvisten en gang. Den sexy, hese stemmen a la mitt ungdomsidol, Rod Stewart, har jeg derimot beholdt. Men det er ikke like plagsomt som resten av herjingene til viruset.
Da vi gikk fra festen i 2-tia var alle helt enige om å fortsette hjemme hos oss. Eller iallefall vi 7 som skulle samme vei. Men det skjedde et eller annet i drosjen på veien, piffen gikk ut av alle sammen liksom. Så nachspielet vi så levende så for oss i badestampen døde hen før det hadde begynt. Det ble en kaffi og Baylis på tre av oss og så bar det rett til sengs. Vi er visst ikke helt som for 25 år siden likevel .. Merkelig!
Dagen derpå følelsen sitter godt! Litt shaky og trøtt og uttafor. Men ellers går det bra. Nå er det bare å lade opp til neste 50-års jubileum, og det er bare to uker til. Tror vi er kommet inn i en stim.
Så har jeg sittet her en god stund og lest både nyheter og blogger. Og alle har handlet om jordskjelv i Japan og tsunamier som kommer som etterdønninger over enorme områder. Jeg har sett video hvor hele landsbyer blir utslettet, folk løper og kjører i håp om å komme unna. Herregud så grusomt det må være å befinne seg midt oppi det der!
Katastrofe på katastrofe. Hva er det som skjer? Er vi midt i forløsningen som http://endetiden.blogg.no/ skriver. Han har tydeligvis funnet svaret på det meste, og om du ikke overgir deg til Jesus og Gud med det samme så må du jo være klin dum! Mener han. Eller er det en hun? Ikke vet jeg, men sånn skremselspropaganda har vært til i alle år.
Husker med gru da jeg gikk på barneskolen og alle snakka om verdens undergang. Tror til og med det var en spesielle dato det var snakk om. Men vi er her nå enda da .. er det rett og slett rein og skjær flaks at vi sitter her oppe i nord og hutrer og fryser og klager over høye strømregninger, arveavgifter og vår egen elendighet som virker minimal i forhold til det som skjer rundt oss. I det store utland. Langt der borte ..
Har Gud problemer med å plukke ut de troende blant oss? Er det derfor han satser på masseutryddelse, for å slippe å vise sin egen utilstrekkelighet? Her hos oss, som det omtrent er en kirke for hver tredje hus, kan ikke det være så vanskelig vel. Og hvor mye må en egentlig tro for å få evig liv? Er det nok at en er døpt, har gått på søndagsskole og ble konfirmert i kirka? Ekteskapet ble inngått hos fogden, begge gangene, siden jeg ikke var så uskydig som jeg følte jeg måtte være for å stå der og love evig troskap og elske og ære den andre til døden skiller oss ad. Det vet en jo faktisk ikke om en kommer til å gjøre. Det er lov å håpe, men det fins så utrolig mange fristelser rundt omkring! En kan jo ikke starte ekteskapet på en løgn heller. Man skal være ærlig har jeg blitt fortalt, og det er jeg. Jeg har døpt alle tre ungene også. Det burde da hjelpe?
Barnebarnet er også døpt. Vel og merke i Litauen av en full prest, som mente at ho måtte ha et kristent navn også, og dermed slang på Maria uten at foreldrene hadde noen de skulle sagt. Men ho er likefullt døpt og velsigna og hele pakka. Med en gedigen fyllefest i etterkant. Men sånn er tradisjonene der. Betyr det at ungene som blir døpt i det landet har dårligere odds enn de som blir døpt av en from prest i Norge?
Men hvem vet egentlig om presten her i landet er noe bedre enn en full prest i utlandet? Kristendommen har jo i alt for mange tilfeller vist seg å være et godt skalkeskjul for mer eller mindre lyssky affærer i alle år. Holder det å bekjenne at en tror på Gud og det evige liv, dermed kan en gjøre hva en vil og bare få tilgivelse etterpå .. uten å ta ansvar for sine egne handliger og det en utsetter medmennesker for?
Er det sånn nedover i verden også? Tenk om alt dette kommer av at folk ikke er troende nok, at de går i kirka om søndagen og drikker seg fulle de andre dagene .. kanskje de til og med drikker altervinen av helt andre grunner enn det den er ment som? Det kan jo være at en eller annen har misforstått på veien, at det ikke er fullt så lett å få den tilgivelsen som en har trodd til nå. At Jesus og vennene hans drakk eplecider eller alkoholfri vin .. det er bare det at det har ramla ut et ord eller tre i årenes løp. Eller kanskje til og med et heilt avsnitt fra oversettelse til oversettelse av den der enormt tjukke boka. De der skriveleifene vet jeg alt om, jeg jobber jo tross alt i en mediebedrift.
Har det virkelig aldri vært sånne katastrofer før i tiden? Eller er det bare det at i dagens samfunn når nyheter fra hele verden deg hjemme i din egen stue på null komma null. Landene en før bare hadde hørt om, og vagt visste befant seg nedi der en plass, er kommet så nærme på en måte. Vi kan rett og slett sitte her og se folk klamre seg til livet, eller tape det, akkurat i det øyeblikket det skjer. Likevel kan vi ikke gjøre en dritt for å hjelpe. Vi blir bare sittende her helt maktesløse og glo på andres kamp for å overleve. Og ja, jeg tror det gjør noe med oss. Vi blir mer avstumpet på en måte, jo mer en ser av sånne katastrofer. Det er så uvirkelig for oss, det er nesten som en hvilken som helst god katastrofefilm de sender i beste seertid på tv. Selv om vi jo selvsagt vet at dette ikke er en film, men the real life. For noen av oss. For de mest uheldige som oppholdt seg på feil plass til feil tid.
Nå er jeg i den heldige situasjon at jeg ikke tror på Gud. Jeg tror ikke dette har noe med verdens undergang å gjøre. For når jeg ikke tror på den allmektige så tror jeg heller ikke på elendigheta som de kristne mener vi ikke-troende har i vente. Død og elendighet og evig fortapelse. Helvete rett og slett.
Jeg tror ikke på et evig liv heller. Jeg tror på det beste i mennesket og at vi selv er ansvarlig for den tiden vi har her på jorden. Så enkelt er det. Et liv som er over når vi trekker pusten for siste gang. Jeg venter verken at sjelen, eller noe annet, skal stige opp til himmelen og sveve rundt der oppe uten kroppen den hører til i. Nei da tror jeg faktisk det er så brutalt at restene blir spist opp av beitemark og andre livsformer som befinner seg i jorda. Derfor skal jeg iallefall ikke lukkes inne i en flott kiste der det er fritt frem for å forsyne seg. Når småkrypene bare får jobba seg gjennom treverket og fløyelen. Jeg skal kremeres. Jeg vil ikke være føde for sånne kravlende småkryp som jeg ikke engang liker. Jeg forstår de er her av en eller annen grunn de også, men jeg har absolutt ikke til hensikt å være maten deres.
Selv om jeg ikke tror på et evig liv har jeg det faktisk godt. Med meg selv og omgivelsene. Som oftest. Selvsagt har det vært en del opp- og nedturer. Og den aller lengste nedturen er jo grunnen til at jeg sitter her og skriver masse vas innimellom. Men jeg tror ikke denne midtlivskrisa mi hadde vært lettere å komme gjennom om jeg hadde hatt Gud på min side. Det fins da nok av kristne som har mer problemer i livet enn det jeg har hatt. Men de roper kanskje ikke så høyt om det. De overlater til Gud å plukke opp restene, bekjenner sine synder og så blir det sikkert bra igjen etterpå. Uten piller og legebesøk og sykemeldinger. Akkurat det hørtes jo flott ut! Jeg har ingen unnskyldniger og forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk. Det ble bare sånn. Jeg trenger ikke gjemme meg bak en Gud for å ha et greit alibi for at jeg lever akkurat som jeg gjør. Jeg står for mine handliger, og om jeg faller for fristelsen og foretar meg noe litt mindre lurt innimellom venter jeg ikke at Gud skal løfte syndene av skuldrene mine. Nei da lærer jeg forhåpentligvis av det og gjør ikke samme feilen alt for mange ganger i ettertid.
Jeg forsøker å gjøre det beste ut av tiden jeg har på denne jorda. Forsøker å være et godt medmenneske, og om jeg kan påvirke andre positivt på noen måter så er jo det bra. Men jeg forsøker ikke tvinge noen til å tro på det jeg mener er rett og galt i livet. Folk må tro på hva de vil for meg, bare de ikke tvinger troen sin på andre svakelige sjeler som der og da trenger noe å klamre seg til.
Selvfølgelig er det fælt alt dette som skjer i verden. Jeg synes synd på dem det rammer. Selvfølgelig gjør jeg det. Hvis ikke så hadde jeg jo ikke vært noe bra menneske. Kanskje kommer jeg til å gi noen penger når det snart kommer en som skal samle inn til de katastroferammede. Og det gjør det jo alltid. Men kanskje har jeg ikke noen penger å gi akkurat den dagen.
Innimellom rekker ikke lønna til å dekke regningene engang. Da er det heller ikke noe til de som står utenfor med bøssa. Smilende. Helt til du sier at du ikke har penger.
Det er litt flaut. Selvforskyldt er det også.
Burde jeg gå rundt å ha dårlig samvittighet? For at jeg egentlig har det bra, mens så mange andre lider. For at jeg sutrer over en stakkars hoste og noen regninger som samler seg opp. For at jeg har en helt forferdelig karrifarget tapet på veggen i stua og noen slitte sofaer som var modne for søpla for lenge siden. For at boblebadet ute tar for mye strøm ..
Men dette er mitt liv. Det er min virkelighet .. små bagateller som kan virke uoverkommelige. Helt til en ser bildene fra katastrofeområdene og dødsbølgenes herjinger. Likevel kommer jeg nok til å fortsette å leve på denne måten. Bruke litt i overkant innimellom for å dra på ferie. Jada, det er ikke første gang, og definitivt ikke siste gang heller. (Illustrasjonene er stjålet fra google.no)
Lev livet mens du enda kan .. plutselig er det for seint ..
Siden jeg tenker på han jeg deler seng med har jeg alt stått opp. Jeg begynte å hoste på morrakvisten og da er det jo ikke noe håp om at det går over med det første. Så her sitter jeg! Halvveis i den andre glovarme tekoppen ..
Vi skal i 50-års dag til ei i syforeningen i kveld. Egentlig burde jeg kanskje ha holdt meg hjemme, men det har jeg jo jaffal ikke lyst til. Om jeg bare får dempa denne hostinga for en stund så skal det sikkert gå bra. Mulig virusene ikke liker alkohol? Kanskje jeg rett og slett bare kan drukne de i litt sterke stoffer enn det jeg har forsøkt hittil?
Som prikken over i’en skal vi har vorspiel her. Jada, som man reder ligger man!
Det er ikke meninga å begynne å syte igjen. Men når en har hosta i ett i en uke .. og alle innvollene har bytta plass .. har jeg ikke da lov å klage litt. Bare for å få ut det verste trykket liksom? Ikke later det til at jeg blir bedre heller, snarere verre. Men jeg kan jo ikke fly til legen igjen bare pga. det. Jeg bor der jo nesten. Dessuten var det jo bare et virus. Kan de omforme seg til å bli noe annet om de bare har ligget her og godgjort seg lenge nok?
Bortsett fra dette, så har jeg det egentlig veldig bra nå. Selv om jeg ikke akkurat hadde tenkt å stå opp midt på natta i dag. Det kan tyde på at det blir en laaaaang dag. Får bare holde meg fast og henge med så godt jeg kan.
Tårer hjelper ikke for så mye. Iallefall nytter det ikke å grine over den økte eiendomsskatten her i kommunen. Det måtte isåfall være om en kunne få pressa ut så mye tårer tilsammen at vi fikk drukna de inkompetente kontorrottene som har bestemt dette her! Skjønner jo at det ikke hadde hjulpet på denne skatten som nå er mangedoblet og tredd nedover hodet vårt, men det hadde i det minste stoppet pakket for å finne på flere sånne glupe ideer!!
Eiendomsskatt. Etter mitt skjønn så er den like urettferdig som arveavgiften. Hvorfor i alle dager skal vi betale kommunen for at vi eier noe? De kommer jo ikke å steller tomta for deg. Ikke er de så behjelpelige at jeg kan få innlagt vann og kloakk på hytta heller. De har ikke gjort en dritt for at jeg eier det jeg gjør. Eller eier og eier, huset eier jeg sammen med banken da. Så igrunnen burde jo de ha betalt halve dette gildet.
Avisens slår opp hva kaksene må betale for sine palass. Det interesserer meg midt i ræva! De har jo råd til det, de kommer sikkert ikke til å merke at de pengene går ut engang. Så hvorfor hyler alle om det?
Eiendomsskatten er vel verst for oss som ikke er blant inntektstoppene. Som ikke noen gang kommer til å klare å karre oss opp på bunnen av den lista engang. Vi som ligger midt på treet, med en ganske alminnelig lønning og lån på 2 – 3 millioner. Vi som igrunnen har mer enn nok med lånet og venter håpefullt på lottogevinsten hver helg.
For 50 år siden var det ikke så kult å ha hytte ved sjøen. Jeg har det fordi mora mi kom fra ei øy uti skjærgården her, ho fikk ei tomt av foreldrene sine og mine foreldre bygde egenhendig opp dette her som nå er mi hytte. Litt etter litt, hver gang de fikk lønning kjøpte de litt mer materialer. Høres helt teit ut, men det var faktisk sånn! Så da jeg ble født sto hytta ferdig. Et lite krypinn med to minimale soverom, kjøkken og stue. Med vann fra brønnen og utedass. Følte du for en dusj, hopp i sjøen eller ro over til fastlandet og bad i tjønna. Der skumma iallefall såpa og shampoen.
Krypinnet er blitt litt oppgradert de årene jeg har hatt det. Utbygd, terrasser, sommervann til veggen og snurredass. Men det er fortsatt ei hytte uten noen av de facilitetene som vi er blitt vant til hjemme. Har du besøk av slekta blir du stående å vaske opp tre timer etterpå. Oppvaskmaskin er et fremmedord. Så også varmt vann. Om vi ikke hadde arva barndomshjemmet da vi overtok hytta så vet jeg ikke hvor vi skulle tatt pengene til arveavgiften fra. Men vi solgte huset og beholdt hytta. Jeg kjøpte ut søstera mi og ho bygde ei hytte ved siden av den gamle. Tomta har vi sammen.
Nå har altså kommunen funnet ut at kua kan melkes litt mer. De som eier noe kan få lov å punge ut enda litt. Så nå har eiendomsskatten på hytta steget med over 10.000 kroner, og huset med godt og vel 3000! Dermed er jeg blitt den lykkelige eier av en oppgradert fast utgift på 1500 i måneden!!
Det er stor forskjell på far og katten. Når en leier ut hus/hytte eller hybel er det ikke lov å sette opp leia som en føler for. Om lånerenta på huslånet går opp kan du ikke kompensere med økt husleie til hybelboeren. Om du har vært litt uheldig å bruke mer enn du har inn over en periode kan du ikke la hybelboeren sitte igjen med regninga. Neida. Her sier loven: Tidligst 1 år etter siste leiefastsettelse kan utleier indeksregulere leia, og da med minst 1 mnd frist. Etter 3 år kan utleier øke til markedspris eller gjengs pris, og da med seks måneders skriftlig varsel. Så hvorfor ialle dager skal det være så lett for kommunen å øke utgiftene våre når de trenger høyere inntekter?
At forrige taksering var i 1984 er jo ikke vårt problem. Hvert år har jo taksten økt med en viss promille i forhold til fjorårets verdi. Eiendomsskatten på hytta vår var f.eks. bare ti år gammel, det ble taksert på nytt da vi fikk hver vår hytte der ute. At de nå har lov å øke dette her med over 700% i et jafs det er for meg litt uforståelig.
Jeg vurderer å leie ut noen uker til sommeren. Men det er jo heller ikke lov uten at en betaler skatt. Du kan leie ut for inntil 10.000 kroner i året uten at inntekten skattlegges. Overstiger inntekten 10.000 kroner, skattlegges 85 prosent av det overskytende med 28 %. Selv om en betaler skatt av dette her er det ikke anledning til å trekke fra vedlikeholdskostnader.
Likevel leker jeg litt med den tanken. Det er dyrt å ha hytte. Jeg hadde aldri brukt penger på å kjøpe en, men nå er jeg jo i den heldige situasjon at jeg arva dette her. Hele slekta mi har hytte her ute. Men nå gjenstår det å se om mine barn kommer til å være like heldige når den tid kommer. Om de har råd til å overta, eller om de bare må selge fordi arveavgift og eiendomsskatt setter en stopper for hyttelivet til mine etterkommere i fremtiden.
Jeg kan jo selge huset for å ikke få dette her dobbelt opp. Men da har jeg den problemstillinga igjen; Jeg har ikke lov til å bruke hytta som helårsbolig. Ikke det at det frister så sykt å bo der ute på ei øy med snurredass i bua ved siden av selve hytte på vinterstid akkurat .. men at kommunen kan sitte der og bestemme om jeg får lov å bo på min egen hytta eller ikke blir ikke det litt feil??
Det går an å søke om bruksendring selvsagt. Men sannsynligvis blir ikke dette innvilget der hytta ligger. En del må også forandres om en ønsker å gjøre dette om til en helårsbolig. For det er ikke lov å bo litt stusselig om du vil engang. Kommunen bestemmer til og med hvor mye isolasjon det skal være i det huset du bor i! Og utedo, det er tabu.
Dette vanligste forandringene du må gjøre om du får innvilget bruksendring er: Mer isolasjon, et hus skal ha 15 cm i vegger og 20 cm i taket. # Vannledning frem til hytteveggen holder ikke; du må legge inn vann og avløp og ha bad og kjøkken med minst to dører mellom. (Dette har jeg forsøkt å få et par ganger de siste årene, men det er ikke plass til flere på kloakkledningen som dessuten er privat) # Rommene kan ikke være små som kott. De må ha 2,40 m under taket og et vindu som tilsvarer 10 prosent av rom-arealet. (I hele huset mitt er det rett under 2.30 i takhøyde) # Du må ha en noenlunde farbar vei som ikke trenger gå helt frem til hytta, men være av en viss standard. Kravene får du hos veivesenet. (Tja, når hytta er på ei øy og sjøen er veien .. hva har da veivesenet med dette å gjøre?) # Du må ha bod (Det hadde igrunnen vært ganske ok å hatt hjemme og) # Alle rekkverk må være over 90 centimeter høye. (Vi ligger på en topp, med flott utsikt og bratt fjell/skråninger både her og der. Det er selvsagt mye mer farlig om det er et hus enn ei hytte ..
Til dere som er ansvarlige for dette: Alle hytteeiere er ikke kakser. Noen av oss er helt alminnelige mennesker med en helt normal lønn som prøver å ta vare på familiearven så godt vi kan. Vi har ei hytte som vi har forbannet og grene over, opptil flere ganger, når utgiftene har vært litt for høye i perioder. Selvfølgelig er vi heldige som har et slikt sommerparadis, men det går dessverre ikke an å spise det når kjøleskapet og kontoen er like skrapa ..
Likevel klamrer vi oss fast. I håp om at kommende generasjoner skal få like gode minner fra stedet som vi har. Som et par generasjoner før oss har hatt. Flotte minner som alltid kommer til å være der. Til tross for tyninga vi blir utsatt for nå. Om vi må selge pga. kommunens grådighet og grafsing i privatlivet kan vi sikkert ta en skjærgårdstur med barnebarna i en eller annen sightseeingbåt. Kjøre forbi vårt tapte ferieparadis og fortelle at der, akkurat der den digre kaksehytta breier seg ut over knatten, der hadde vi vårt lille paradis. Der ferierte vi i riktig gamle dager, da gud og hvermann hadde råd til å beholde de små, koselige hyttene som generasjonene før dem hadde bygd. De hyttene som bare er et vagt minne, men som mormor kan vise dere bilder av i fotoalbumet når vi kommer hjem.
Formen er omtrent som i går. Natta var enda verre. Jeg har hostet og hostet og vært våken nesten i hele natt! Ja selvfølgelig holdt jeg også drømmemannen våken så han kommer vel til å slite utover dagen i dag. Godt det er helg så han kan få tatt igjen det forsømte. Eller, så veldig i manko for søvn bør han ikke være, for i går sov han middag i tre timer!! Normalt pleier jeg å våkne han etter en times tid, men i går var jeg litt opptatt ..
Jeg hadde en full ansiktsbehandling. Åh, så deilig. Med voksing av alt det uønskede håret som har dukka opp på plasser en absolutt ikke vil ha hår om en ikke er mann. Voksing og farging av vipper og bryn. Og til slutt rens og ansiktsmaske! Det er en fin belønning når en har ligget der en stund og blitt torturert av sin egen datter og voksen. Det var rett og slett deilig. Mellom hostekulene da ..
Er for tiden veldig priviligert. Siden dattera er landa hjemme igjen for en stund har jeg “egen” hudpleiesalong i huset. Slett ikke dumt. Skulle hatt en garasje med loft eller noe, sånn at ho kunne åpna en salong her. Sånn på ordentlig. Ikke bare for venner og kjente som ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg når salongen ho jobba i forsvant.
Senere i dag skal jeg passe barnebarn. Noen timer mens mora er på jobb. Gleder meg til mormors solstråle kommer. En kan jo ikke annet enn å bli i godt humør av det lille smilende vesenet med verdens blåeste øyne.
Jepp det var den dagen i dag. Snøværsdagen. Merkelig vinter dette her. Ikke fordi det snør og regner om hverandre. Men vi har hatt snø så lenge, og ganske mye av den også. Det er jo koselig det da, bare vi slipper slapseværet der en vasser rundt på sykkelstiene. Men vi har jo ikke helt klart å komme unna det heller .. bor en på sørlandet så er det bare sånn! Og flytte vil jeg jo aldeles ikke.
Merker at jeg har stått/gått for mye de siste dagene. Jeg lærer aldri. Vil ikke lære. For jeg vil funke som før uten å ta så masse hensyn og tenke meg om før jeg gjør ditt og datt. Så dermed får jeg jo bare ta “straffen” når den kommer. Sitter her med beina høyt og har ikke tenkt å gjøre så mye i dag ..
Jeg hoster og hoster og nyser og snufser. I natt satt jeg oppe i sofaen noen timer. Etterhvert trodde jeg jo at jeg var over det verste og tusla ned i senga igjen. Men da var det full guffe igjen. Burde jo visst det, for i sofaen satt jeg jo mer eller mindre oppreist .. Men det er så trist å sitter der aleine når jeg kan ligge inntil drømmemannen. Så derfor altså.
Har kjørt innpå med store doser C-vitamin. Fikk av en kamerat på søndag, og nå har jeg snart drukket opp de brusetablettene. Men hjalp det noe? Fikk også en kardemommete som skulle være så effektiv .. den fant jeg riktignok ikke igjen før i dag, for noen som rydda på kjøkkenet hadde forlagt den. Den smakte forferdelig, men skulle gjøre underverker, så jeg klamrer meg til det siste håpet: At den funker bedre enn vitaminene.
Men, og nå kommer bomba: Til tross for at denne dagen ikke starta helt som den burde, så må jeg bare innrømme at jeg har det bra! Jeg begynner å like livet mitt som det er. Er ikke helt kommet der at jeg er “midt i livet og elsker det tjohei”, men du skal aldri se helt bort ifra at jeg kommer til å havne der etterhvert ..
Egentlig kan ikke jeg fordra å gå til frisøren. Ikke fordi at jeg ikke liker å bli stelt med, eller ikke liker forandringer, for det gjør jeg jo absolutt. Tror jeg har forsøkt det meste med håret iallefall. Fra den ene enden på fargeskalaen til den andre. Fra helt kort til litt mer enn halvlagt. Helt langt har jeg nok ikke hatt siden jeg var liten, for akkurat det der har jeg ikke tålmodighet til. Dessverre.
Håret mitt er fra naturens side litt krøllete. Jeg har vel aldri hatt en ordentlig fin hårsveis. Det lever sitt eget liv oppå toppen der. Om jeg har stelt og styrt og fått dandert det sånn tålig, limt det fast med Clynol og trodd at nå er den kvelden reddet. Ja så kan du være sikker på at det enten blåser for mye ute, eller er litt regn i lufta – og da er det gjort! Alt arbeidet var til ingen nytte og håret ser ut som ei høysåte igjen!
Min søster har tykt, stritt, blankt, mørkt hår. Jeg er blond, rufsete og ser absolutt ikke glansfull og velstelt ut på toppen. Tenk så urettferdig livet kan være! Men en lærer jo å leve med det da. Jeg har gitt opp å prøve å bli fjong og damete, men heller funnet min egen stil. Ltt rocka som en unggutt på jobben til drømmemannen hadde sagt. Og om det er sånn jeg fremstår så skal jeg være fornøyd med det.
Før da jeg absolutt ikke ville ha dette håret forsøkte jeg det meste. Jeg var vel ikke mer enn 10-11 år da jeg for første gang i mitt liv forsøkte å ta antiperm helt aleine. Hadde kjøpt en sånn hjemmeperm i butikken og smørte det inn i bustehuet. Gredde alt helt flatt inntil hodet og gikk ut i hagen for å la det gjøre seg ferdig. Mens jeg satt der kom mora mi ut og lurte på hva jeg holdt på med. Om det var permanentvæske jeg hadde smørt oppi der. Men det var det selvsagt ikke! Jeg benektet så godt jeg kunne, men har jo skjønt i ettertid at med den lukta dette her stoffet hadde på den tia, så må de protestene mine ha virka temmelig teite!
Jeg har vel hatt tre faste frisører i mitt liv. Ho første dreiv en liten salong oppe i byen der jeg vokste opp. Mora mi gikk også der, og mormor, om jeg ikke husker helt feil. Så dere kan jo selv tenke dere å fancy den var! Det var der jeg for andre gang i mitt liv tok permanent. Tror jeg kan ha vært 14 eller 15. Perm i dette håret liksom. Jeg har jo krøller! Eller iallefall en del fall. Men jeg skulle ha perm, fordi da trodde jeg jo at krøllene i det minste la seg der jeg ville ha dem.
Det var helt feil! Herregud jeg kom ut fra frisøren på hjørnet med afro! Digert krusete hår som verken kam eller børste klarte å komme inn i. Jeg måtte til og med kjøpe en egen afrokam, noe som så ut som en diger gaffel. Det var den nedturen. Uka etter tok jeg antiperm og da ble jo selvsagt håret litt overbehandlet og knusktørt, selv om det denne ganga ble utført hos frisøren og ikke hjemme i hagen.
Min andre frisør var en homse. Han var kjempekoselig og utrolig flink til å klippe dette uregjerlige håret mitt. Men da hadde jeg det kort, og han klippa på en måte som ingen andre har fått til. Jeg kunne bare vaske håret og riste litt på hodet – så lå det helt perfekt der det skulle.
Men hvor lenge var Adam i Paradis? Eller Martin for den saks skyld. Homsefrisøren min hadde ikke helt skjønt at han var homo enda stakkars. Så han gifta seg med ei jente, fortalte i det vide og det brede om planlegging av bryllup, hvordan svigerfamilien var og hele pakka! Gift ble han og noen måneder etter var han likegodt skilt også! Han “feiret” det med en langtur til Thailand og deretter flytta han til hovedstaden. Så da var det slutt på den perfekte sveisen min.
Så kom en tid med mer eller mindre heldige drop-in klipp. Men etterhvert fant jeg ei som klarte det nesten like godt som forgjengeren. Iallefall etter 5-6 år. Jeg slapp å fortelle hvordan det skulle være og jeg slapp også all den jabbinga om alle de shampoene og kurene jeg burde kjøpe. For jeg kjøper sjeldent under press, dessuten hadde jeg på denne tiden funnet ut at det var mye rimeligere å handle på nettet. En annen ting er at veldig mange med krøllete hår har tørt hår fra naturens side. Det hjelper ikke med all verdens kurer oppi her, tørt er det okke som! Gjett hvor mange tusen jeg har kasta bort på uvirksomme kurer og annet tull jeg har kjøpt i et tappert forsøk på å få glansfullt flott hår?!
For et år siden flytta denne frisøren også. Skrekk og gru, da var det på’an igjen. Jakten på den perfekte frisøren og alle feilklippene innimellom. Kusina mi er frisør, men jeg har aldri gått til ho for ho jobber i byens største salong. Det er utallige stoler og speil og velstelte frisørjyplinger der inne. Mer enn nok til å skremme vettet av meg!
Men nå er jeg blitt så tøff kan du tro. To ganger har jeg forvillet meg ned i denne fjonge salongen og begge gangene har jeg blitt kjempefornøyd. Jeg vet jo at ho kan klippe, for jeg har benyttet meg av de kunnskapene hennes på hytta. Sittende på en kjøkkenstol på plenen. Det er mye tryggere enn et digert rom fullt av speil .. men nå har jeg visst overvunnet denne speilskrekken og kommet et hakk videre.
Og der ble plutselig bloggen min en skikkelig fjortisblogg! Sånn ser jeg altså ut, med litt hjelp av slettetanga da. Kort på den ene siden og langt på den andre. I morra skal du se at jeg presenterer dagens outfit også!! Jeg må definitivt komme meg tilbake til jobb ganske straks .. før dette her tar helt overhånd ..
Det regner og er grått og trist ute. Men en postiv virkning av det er jo at vi kanskje får se blomsterbedene til 17. mai om vi er riktig heldige. Selv om en sørlandsvinter gjerne er slik som dette, regn en dag snø dagen etter.
Jeg hoster og nyser. Åh, håper det går over snart. Heldigvis har jeg selvfølgelig noen tabletter for det og, så nettene slipper jeg unna! Kodein er helt fantastisk, men sikkert ikke lurt å ta for mye av, derfor begrenser jeg det til rett før leggetid, selv om dagene også kan være litt tunge å komme gjennom med denne hosinga. Høres ut som skikkelig røykhoste, men det kan jo umulig være det for jeg har jo aldri røykt en sigarett i hele mitt liv!
Men ellers har jeg det faktisk bra! Og det er jo helt utrolig egentlig. Jeg står opp om morra’n og er uthvilt og tålig våken. Morra’n er riktignok forskjøvet en del fremover fra det jeg kalte morra’n før, men det stabiliserer seg sikkert etterhvert. Når jeg bare har fått tatt igjen all den søvnen jeg har mista det siste halvåret. Og jeg håper det skjer temmelig kjapt, for jeg gidder jo ikke sove bort resten av livet mitt!
Det er fantastisk godt å våkne om morra’n. Etter en god natts naturlig søvn. Greit nok å kjøre innpå med tabletter for å få øynene til å lukke seg, men det blir ikke helt det samme på en måte. Joda, en sover jo, men det er forskjell på de to måtene å sove på. Mener jeg. Og det aller beste er vel egentlig å slippe å våkne med den ekle metallsmaken i munnen som jeg følte jeg fikk av de tablettene.
I går hadde jeg en kjempekoselig dag med bonusbarnebarnet. Han er jo en utrolig snill og rolig unge. Foreløpig. Men han har vel en del gener i seg, som resten av ungene i denne slekta til mannen min, så det varer sikkert ikke så lenge. Jeg for min del har aldri sett så gale unger før i heile mitt liv!!
Ny sveis fikk jeg også. Og da mener jeg ikke bare sånn litt kortere. Neida. Jeg er blitt ny og kul! Skikkelig up to date med helt kortklippa hår foran det ene øret og lang på den andre siden. Eeeeh, det hørtes vel flott ut?? Litt vanskelig å forklare, og enda verre å få tatt bilde av det. Men det er ikke sveisens skyld, men mitt ufotogene tryne.
Jeg kan ikke fordra å bli tatt bilde av. Ansiktet legger seg i de merkeligste grimaser bare det er et fotoapparat i nærheten. Jeg blir stiv og unaturlig og helt idiot! Et heksetryne rett og slett. Om jeg ikke tar bildene selv. Da er det mer sånn ta 30 og bli fin på et lissom!! Jada, det er så gøy atte!
Men nå skal jeg altså ta denne kule sveisen og heksetrynet og svinse litt rundt med støvsugeren og vaskefilla. Og det er jo rett og slett toppen av lykke!!
I dag skal jeg passe det minste barnebarnet. Eller bonusbarnebarnet mitt for å si det helt riktig. Han er jo ikke min på noen som helst måte, ikke en eneste gen fra meg fins i den lille tassen. Men det er kjempegøy likevel. Og jeg blir så glad når de spør om jeg kan ha han litt!
Da jeg svarte hadde jeg helt glemt at jeg skulle til frisøren. Det fant jeg ikke ut før mobilen peip her. Hjelp! Hva skulle en gjort uten den kalenderen på mobilen!! Timen er 10.30 og barnebarnet kommer litt over 12. Håper jeg rekker det! Men har helgradert meg sånn at om jeg fortsatt er i byen når de går hjemmenfra så får jeg han bare der. Jeg har jo ikke bilen heller, så jeg må gå på øyeblikket. Det regner ikke ute, så da har jeg liksom ikke noen god grunn for å ta bussen. Her må beina trå til litt!
Egentlig skal jeg jo bare gå 20 minutter av gangen. Men herregud, hvor langt kommer en på 20 minutter da?? Det er jo helt umulig, så jeg hører ikke helt på legen der. Likevel er beina mine mye bedre nå enn de har vært på lenge. Ikke har jeg fått noe lymfemassasje heller, for det ser ut til å bli et stort problem. De som gjør sånt her i byen har alle fullbooka og ikke anledning til å ta imot nye pasienter. Dermed blir det dårlig med behandling på meg.
