Kompetansekartlegging, planlegging og sånn ..

Det snør og snør, men til kvelden har de meldt regn. Noe så teit da, først slippe ned så mye av denne hvite massen for så å la det regne vekk igjen. Rett etterpå. Det må vel kalles dårlig planlegging? Kanskje disse værgudene burde ta seg litt tid til å se fremover, planlegge litt og bli enige før de slipper ned alt over oss stakkars folk som ikke har noe vi skulle ha sagt.

De kunne kanskje lære litt
av en og annen bedrift her nede på Moder Jord.
Bruke litt tid til møter og planlegging, strategier og forskjellige sånne artige ting. Sånn at de iallefall ble enige om hva de skulle slippe ned over oss. Snø eller regn? Vi vanlige dødelige kan jo ikke få alt her i livet heller, så hvorfor skal de der oppe slippe å ta en avgjørelse?

I visse bedrifter tror jeg de omtrent planlegger seg ihjel. Ja så mye tid går med til alt det der at det nesten ikke er tid til å forandre på noe når alt endelig faller på plass. Eller så skifter de ledere, og da må selvsagt den nye gjøre noe som er enda mer sensasjonelt enn den forrige, så da er det på an igjen!

Jeg hater igrunnen møter. Men skjønner jo at det må til. Iallefall i en viss mengde i en stor eller liten bedrift. Selv om jeg føler at det der er noe som tar litt overhånd innimellom. Hva med å bruke litt mindre tid til å planlegge, og heller sette igang med å få gjort noe? Effektivitet er et bra stikkord!

Kan du tenke deg noe så kjedelig som å være på et møte der møtelederen bare leser opp det som står på prosjektoren? Åsså en halv times tid etter møtet er slutt så får du samme greia på mail … Virkelig givende. Og hvorfor kunne vi ikke heller bare fått greia på mail, og så jobba den timen det hersens møtet tok?

Der jeg jobber har de årlige medarbeidersamtaler. Det er vel temmelig vanlig nå for tia. Vi får spørsmål om hva vi kan og hva vi synes vi bør kunne. Greit nok. Meningen er vel å øke kompetansen, og det høres jo flott ut. På papiret. Når det skal leveres til en av sjefene enda høyere oppe.

I praksis betyr det derimot ikke en dritt. Iallefall ikke for min del. For jeg har jobba i samme bedrift siden 1996 og etter å ha fylt ut disse skjemaene, eller svart på mailene år etter år, så stopper det liksom opp der. Men jøss så positivt det er med en medarbeider som vil noe. Det gir minst ei stjerne i margen sikkert. Men kommer jeg videre av den grunn?

Til å begynne med var jeg forholdsvis ung og lærevillig. Men det var jo et problem, tror jeg, at jeg hadde tre barn. Derfor satsa de heller på de som var enda yngre. Og helst de unge guttene, de fremadstormende jyplingene på 20 som hadde erfaring som en 45 åring. For de blir sikkert aldri syke, ikke får de barn og ikke kommer de i overgangsalderen heller.

Etterhvert gav jeg opp. Jeg la alle tanker om å lære noe nytt, komme litt videre, på is. Konsentrerte meg heller om å gjøre det jeg gjorde bra. Veldig bra. Og gadd ikke tenke på videre kursing. Jeg hadde blitt forbikjørt så mange ganger at nå var det ikke noe vits mer. Synes jeg.

Da forrige mail om kompetanseheving kom hadde jeg ikke tenke å svare. Helt til påminnelsen fra sjefen kom. Han hadde bare fått noen få tilbakemeldinger. Merkelig.

Mitt svar ble slik denne ganga:

Jaja .. nok en kompetansekartlegging, minst den 16. i rekken siden jeg begynte her for 14 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne svarte jeg på, utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott, her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
 
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
 
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
 
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
 
Men om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller to, slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
 
Mulig jeg er blitt for gammel, jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
 
Artig lesing. 🙂 Et hjertesukk som jeg seriøst tar med meg videre. Fikk jeg til svar.
 
Det er et halvt år siden. Etter den tid har vi omtrent fått bytta om på alle de i ledende stillinger der ute. Og kompetansehevinga er kanskje lagt på hylla – igjen? For nå er det nye skiftplaner som gjelder …
 
;o)

Nyyydelig dag – dårlig natt

Sol, blå himmel og snø i trærne. Åh! Kan en ha en bedre utsikt? Joda, snø er flott å se på. Men ellers totalt ubrukelig etter mitt syn. Og den kunne også gjerne kommet ned ferdig skuffa.

Natta var heller elendig. Sto opp 3 og satt i sofaen en stund, laget meg en kopp te – og sovnet fra hele greia. Fikk tusta meg ned i senga etterhvert og sov mer eller mindre til nærmere halv 11. Ikke bra. Jeg liker ikke å sove så lenge. Er livredd for å snu døgnet! Men får vel starte på Melatonin igjen og se om det hjelper. Før jeg er helt på bånn søvnmessig igjen.

Øresus, svettetokter, verk i beina og egentlig resten av kroppen også. Om jeg kjenner etter, men det skal en jo helst ikke gjøre. Det er på plass alt sammen! Mulig jeg burde ha sittet med beina høyt i går likevel? Men det er ikke alltid så lett det der, iallefall ikke når psyken er blitt såpass at jeg kjeder meg. Og det er jo et godt tegn vil jeg si, for jeg har jo hatt en del uker her som jeg bare har gått rundt og ikke følt noe. Ja, det er absolutt noen skritt i riktig retning når kjedsomheten trenger seg på. Da vet jeg iallefall at jeg lever!

Venter på en henvisning til øre, nese, hals. Synes jeg har venta lenge nå. Flere måneder. Og legen sa det kom til å skje kjapt? De har sikkert en litt annne tidsberegning enn meg. Jeg vet jo at det ikke er en dritt å gjøre med den pipinga i ørene, men jeg er kommet så langt nå at jeg tenkte jeg kunne forsøke en sånn motlydsender eller hva det heter. Kunne iallefall brukt den når jeg var hjemme, om det funker da, for så hadde jeg fått fred noen timer hvert døgn. Bedre enn dette bråket hele tiden. En blir faktisk temmelig sliten av at det aldri er stille, enda så rart det kan høres ut …

Jepp, det var dagens klageblogg! Får vel se å finne på et eller annet, istedenfor å sitte her og psyke meg ned.

En treningsøkt med snøskuffa

Hadde tenkt å gå på trening i dag også. Men nå ble det heller til at jeg skuffa snø. Er viktig å ikke overdrive med sånne kroppslige utskeielser. Det har liksom vært drømmemannen som har skuffa her hos oss, etter at jeg fant han. Jeg hadde nesten glemt åssen en spade eller snøskuffe så ut. Men da jeg kom ut utenfor, egentlig for å inn i garasjen og rydde litt (?), så fant jeg ut at den stakkars mannen ikke kunne komme hjem til dette kaoset i dag også. Han skuffa jo hele gårdsplassen helt ned til belegningssteiene i går.

– Dette var kanskje ikke så lurt gjort! Sa drømmemannen da han kom hjem. Men jeg skulle jo bare vise at jeg ikke er helt krøpling enda. Skulle gjøre han glad for at han slapp unna denne drittjobben i dag. Åsså tenker han mer på meg enn på at han slapp unna. Skjønn mann jeg har. Og det går sikkert bra med meg, er jo ikke armene mine det er noe i veien med.

Måtte også skuffe en sti i hagen. Slik at vi kan komme frem til badestampen. Lokket på den har knekt i løpet av vinteren, så vi burde nok hatt den under tak heller. Da hadde det også vært koselig å sitte der ute når det snør eller regner. Og det har det jo gjort mye denne vinteren. Men vi kan ikke ha mer tak her, for den ligger mellom grilbua og ei bod. Så skal det skje, at den blir brukende i all slags vær, så må den inn i boden. Og bodplass er ikke akkurat det vi har nok av. Må tenke nøye gjennom dette her før vi eventuelt gjør noe.

Zenta elsker snø. Ho er helt vill når ho er ute. Ruller rundt og oppfører seg som ho er hvalp igjen. Hopper etter snøen når vi prøver å forflytte den. I dag klarte jeg å klappe til ho med spaden rett i nebbet. Ho som hyler for den minste lille ting. Dette må ha gjort litt vondt, men ho ensa det ikke. Gleden over vinteren var tydeligvis mye større enn et lite slag i trynet.

På bildet her er ho bare 3-4 måneder. Allerede da var det gøy med vinter. Men ho visste vel ikke om noe annet heller på det tidspunktet. Vi blir jo klokere etter som årene går de aller fleste av oss …

Jeg tenker masse for tia. På både det ene og det andre. Hvordan det blir å komme tilbake til jobb. Hvordan de andre tenker om meg, nå som mange av dem sikkert har lest nedturen min her på bloggen. Men jeg tenker også på at jeg føler meg bedre, et lite skritt i riktig retning for hver dag. Jeg er gladere og ser ikke så mørkt på alt lengre. Selv om noen ting burde ha funka litt bedre. Som beina og nattesøvnen. Men det siste der er jo absolutt blitt bedre det også, til tross for at det innimellom kommer en våkenatt. Det får jeg heller tåle. Om de ikke kommer så alt for ofte og alt for tett.

Tenker også på Mexico-turen. På mange måter gleder jeg meg ikke. Mest fordi jeg føler meg så stygg for tia. Feit og dissete og helt ute av form. Hvem har vel lyst til å vise det frem på ei strand? Men jeg lurer også på hvordan beina blir der nede i varmen. Har hørt at de som har problemer med hovne og vonde bein blir verre når det er sommer og sol. Jeg har ikke så lang erfaring i dette her, for mine bein var helt normale og funka helt greit til jeg ble operert. Det var da hele elendigheta starta.

Innimellom de negative tankene er det altså noen positive også. Faktisk ganske mange. Og de formerer seg ettersom dagene går. De har kanskje ikke tatt helt over styringa enda, men jeg håper det kommer seg etterhvert.

Nå skal vi snart ha middagsbesøk av min eldste datter og barnebarnet. Pluss pappa’n til ungen. Jeg vet ikke helt om de er sammen eller ikke. Det har vært mye sjau der i de siste månedene. Det vet jeg godt, vi snakker jo en del sammen og dessuten bor de vegg i vegg. Eller han flytta ut før jul, men nå har han vært her litt i det siste igjen. Ikke noe er jo så godt som når en får det til å fungere, samlivet, men om det ikke går så er det heller ikke noe å tviholde på. Mener jeg. Det er ikke godt for noen om en ikke kan leve sammen uten at det blir bråk og tretting, spesielt ikke for barna. Men en må ta og gi, det er jo litt av det å kunne klare denne bragden det er å dele livet med et annet menneske. Og når det bare er den ene som gir og gir og gir, og den andre gir fullstendig blaffen, da er det ikke godt å få det til. Dette tenker jeg også en del på, selv om det absolutt ikke er mitt problem.

Jeg skulle ønske alle andre også hadde en sånn drømmemann som jeg har fått …

Værgudene jobber på spreng!

Dette var synet da jeg dro vekk gardinene på soverommet. Enda mer snø. Tror minst det har kommet 15 cm her i natt. Da vi la oss i går regnet det. Skal si disse værgudene jobber for tia. Selv om de tydeligvis har litt problemer med å bestemme seg for hva de skal sende nedover …

I dag hadde jeg gleda meg til besøk. Men fikk akkurat en avlysing pga. været. Og det skjønner jeg jo godt, var inne på tanken alt før den meldinga kom. Om ho virkelig var så tøff at ho skulle ut i dette kaoset når det strengt tatt ikke var nødvendig. Ho bor liksom ikke bare rett rundt første sving heller …

Hva dagen skal inneholde vet jeg ikke helt enda. Bortsett fra at vi får tre middagsgjester kl. 5. Kanskje jeg bare må sitte her med beina høyt, for etter løpinga i loftstrappa i går hovnet de opp til det ugjenkjennelige, igjen. Åh, jeg kan ikke fordra disse undersåttene mine for tia. Tror det må ha skjedd en forveksling en plass. For det ser ikke engang ut som mine bein dette her!

Ha en fin dag alle sammen – med eller uten snø! :o)

Det snør, det snør .. tiddelibom ..

Det lysnet og da fikk jeg se det. Det er skikkelig julesteming utenfor igjen. Regnet de siste dagene er bytta ut med snø, minst 6 cm nysnø ligger ute på plenen. Oppå den gamle grå med kvister og hundebæsjer strødd overalt. Ramla mye rart ned fra trærne her da det var storm på nyttårsaften. Ja, ikke bæsjen da, den er selvprodusert av husets bikkje.

Snøen henger så flott i trærne. Det er som et postkort. Mangler bare den blå himmelen og sola, men pyttsann, kan ikke henge seg opp i detaljene alltid. Selv om jeg har litt problemer med akkurat det der. Detaljene er viktig for å få det helt perfekt. Litt sykelig der jeg, men jobber med saken.

Før når jeg skulle kjøpe et eller annet måtte jeg sjekke det fra alle bauger og kanter. Om det var en bukse så kunne ikke sømmen være skeiv, eller forskjellig fra bein til bein. Sømmen skulle gå rett ned på siden, ikke sånn litt forover eller bakover. Da kunne jeg ikke ha den buksa. Jeg sjekka også de fleste andre tingene. Ting som lå i eska måtte jeg åpne og overbevise meg selv om at det ikke var noe feil på det. Skulle jeg kjøpe planter ble de nøye granska før de ble med hjem. Puuunh .. det er skikkelig slitsomt å ha det sånn! Men som sagt, jeg jobber med det. Bl.a. fordi jeg ser selv at det nesten er en slags tvangstanke det der, men også fordi alt tar så forferdelig lang tid når en oppfører seg på denne måten.

Til og med mat må jeg studere nøye før jeg legger det i handlekorga. Men slutta offisielt da drømmemannen kom med en liten historie fra en kollega. Han hadde nemlig også en sånn pirkete, studerende kjærring. Så når ho skulle kjøpe agurker så tok ho opp den ene etter den andre og kikka, glodde og klemte på den, fra alle kanter. Helt til mannen en dag lente seg inntil henne og sa: -Det er et prøverom borte i kroken der …

Ja, den der hjalp jaffal på meg. Nå studerer jeg mer i det skjulte. Så ikke alle skal se hvilke sykelige tvangstanker jeg har. Ikke engang drømmemannen. Han tror sikkert jeg er helt over det, mens jeg fortsetter å kikke. Men det er jo ikke så rart heller akkurat, for det er så masse dritt som ligger i disken på de aller fleste matbutikkene, og det er kjempekjipt å komme hjem med skrukkete tomater, halvråtten salat og vasne gulrøtter. For jeg er aldri sånn at jeg går tilbake og klager. Nei da havner det i søpla.

Nå er juletreet slått sammen og trøkka ned i eska igjen. Jepp, vi har plastjuletre, noe jeg aldri skulle ha i mitt hus. Men det er jo så flott og perfekt å se på så egentlig er jeg veldig glad i dette treet jeg. Selv om det føles litt rart når det skal ned igjen. Ikke ei barnål noen plass, jeg deler det i tre deler og lar til og med lysene henge på. Og hvert år er det like spennende å se om det får plass i den eska det kom i. Til nå har det gått greit.

Sammen med resten av julepynten ligger det nå på loftet. Det var litt av en jobb og kjempekjedelig. Mye koseligere å ta det frem enn å pakke det vekk egentlig. Og det ble veldig tomt her.

Dagen min har vart i en hel liten evighet allerede. Dere andre er sikkert bare halvveis omtrent. Sitter på jobb og har nedtelling, snart er arbeidsdagen over. En lang kjedelig dag kanskje. Eller en forferdelig stressende dag. Noen ganger ønsker vel alle at de kunne bli litt syke, bare for en liten stund, og få noen ekstra “fridager”. Jeg har faktisk aldri vært der, i tankene, men havnet her likevel. Hjemme, borte fra kollegaer og daglige gjøremål. Og egentlig er det drittkjedelig. Det rare er det at jeg er mye mer effektiv når jeg har vært på jobb enn når jeg bare vimser rundt hjemme hele tiden. Men det er vel en grunn til at jeg er sykmeldt også da. Gleden og pågangsmotet forsvant plutselig.

Jeg er i ferd med å grave det frem igjen! Jeg vet det ligger der en plass, under dritten og gørra og alt det andre som plutselig raste ned her. Omtrent som etter en storm vettu, det må ryddes og sorteres litt, før en får frem det fine igjen. Smilet, gleden og de gode tankene.

Jobber litt med den saken åsså og er på rett vei!  :o)

Glemt av Jon Blund

Javel, så glemte han meg i natt, igjen. Jeg som trodde vi hadde fornyet avtalen nå som det var et nytt år. Mulig jeg har misforstått noe … Iallefall er jeg plutselig tilbake til ei sånn natt som er oppdelt i nesten tre timer søvn og resten våken.

Skulle jo bli så positiv nå på nyåret. Så jeg får bare innbille meg at dette var en glipp. Fra Jon Blunds side. En skikkelig glipp som han aldri vil gjenta! Rett og slett en utilgivelig glipp, så nå må han skjerpe seg for å beholde jobben kan jeg bare fortelle dere. Sånn unnasluntring kan vi ikke ha noe av!

Så her sitter jeg da. Midt på natta. Det har snødd igjen og er sikkert dritglatt ute. Vi er tilbake til de der litt mer normale sørlandsvinterne. Nullføre. Men det trenger jeg jo ikke bekymre meg over jaffal. For jeg skal jo ikke noen plasser i bil. Ikke sikkert jeg skal ut engang. Kommer litt an på bikkjas bein, om ho er bedre i haltinga. Dessuten er jeg jo blitt så gammel at det kan være en overhengende fare for å brekke lårhalsen om jeg ramler på isen vil jeg tro …

Drømmemannen kommer snart opp nå. Han skal på jobb. Begynner 5.45. Ei ugudelig tid å starte dagene på. Men sånn har han det. Alltid. Så snart skjønner han ikke hvorfor jeg ikke er der når han skal gi meg morrasusset og klemmen, som vi alltid starter dagen med. Eller slutten av natta da …

Jeg skal nok klare å få pakka sammen julepynten jaffal. For nå fikk jeg jo så vanvittig god tid. Siden dagen starta så brått. Så dette kan rett og slett bli en veldig effektiv dag. Det blir verre med morgendagen, for det er da søvnmangelen kommer til å vise seg fra sin verste side. Så jeg kan definitivt ikke ha flere sånne netter, orker ikke begynne på’an igjen nå som jeg følte at alt gikk så mye bedre. Men trenger vel ikke ta den sorgen på forskudd heller, jeg er jo slutta med sånt!

Tenk positive tanker, ta utfordringene når de kommer … Problemer blir det jo ikke før det ser helsvart ut, og jeg er jo ganske godt oppe på den grå skalaen nå. Det har lysna, om enn ikke ute, så inne i hodet mitt. Og det er jo veldig bra!

Men du Jon Blund, du må skjerpe deg før du blir bytta ut med Ole Lukkeøye!

Kveldstanker

Jepp! Har vært og trent for første gang på kjempelenge. Det er en overdrivelse å si at det var godt, men det gjør sikkert godt. På sikt jaffal. Har så vondt i beina for tia at jeg går som ei gammel kjærring. Verker om natta og er veldig hovne, men ingen finner jo ut hvorfor så jeg må vel bare innse at jeg skal være sånn fremover. Får satse på at det hjelper å trene litt mer enn jeg har gjort i det siste. Eller kanskje det er det som er feilen, at jeg har gått for mye de siste dagene … kjipt …

Middagen er fortært. I dag var vi fem og en halv til bords. To uanmeldte, men det er jo koselig det. Har alltid hatt det sånn, når ungene var små dro de hjem den ene vennen etter den andre. Jeg foretrekker at jeg vet hvor mange som kommer slik at vi har nok mat i det minste. Men de to ekstra i dag var så småspiste at det gikk helt greit.

Så nå sitter jeg her med beina på bordet, igjen. Julepynten er enda på plass i stua. Det er litt koselig om kvelden når det blir mørkt. Men på dagtid ser det på en merkelig måte litt vulgært ut. Det passer liksom ikke inn lengre. Jula er definitivt over, og da har jeg hatt for vane og pakke ned alle rester av den temmelig kjapt. Tror jeg må få tatt det i morra, for denne ganga har det vært litt på overtid her.

Det kommer jo til å ta sin tid. 70 nisser har jeg visst, sist ei på besøk hadde opptelling her, og nå har jeg fått en til. Pluss alt det andre da, joda, jeg har visst fylt morgendagen til randen allerede. Men det er i det minste mildvær og ikke så kaldt når alle kassene skal opp og ned på loftet. Trim får jeg også på et vis.

Ellers har jeg kjøkkenskap og skuffer som er fylt til bristepunktet. Så en liten tanke om å få rydda der er også på planleggingsstadiet. Halvparten kan sikkert kastes, så blir det nok av plass til det vi faktisk bruker. Mye bedre det. Nå er det jo med livet som innsats vi åpner et skap her, vet jo aldri hva som kommer ramlende ut når døra går opp.

Har mye jeg skulle fått rydda opp i. Og nå mente jeg ikke livet generellt. Helst sånn konkrete ting. Skuffer og skap, tøyet mitt, hele loftet, garasjen.

Alle bildene på pc’n burde dessuten vært kikka gjennom. Sortert litt, sletta og sikkerhetskopiert over på den nye eksterne lille harddisken jeg fikk til jul. Har de fleste på en annen harddisk, så det er ikke helt krise om det skjer noe nå. Men jeg er litt treig sånn, begynner å tenke på det nå, og har muligens fått gjort noe til høsten …

Utenom dette skal jeg bare jobbe med tankene mine. Få dem til å bli mer positive, og jeg tror jeg er litt på vei der. Jeg vil jo ikke være en sytepave hele tiden. Men tror jeg har klart å holde den verste klaginga her inne på bloggen, må jo verne mine nærmeste litt. Hvis ikke går de jo sikkert så lei av meg at de bare forsvinner. 

Og dette fikk jeg sagt, jeg som ikke hadde noen nyttårsløfter … 

Det er mange som skriver på bloggene at de er så lei av folk som bare klager. Men noen ganger så blir livet litt sånn. Veldig negativt. Og da er det vel bedre at det kommer frem her inne. For da er det jo bare å hoppe over den bloggen. Ingen tvinger jo noen til å lese det de finner her inne. Det er jo bare å luske seg ut igjen, usett, og aldri komme tilbake.

Jeg synes også det er mest koselig med blide folk faktisk. Alle gjør vi vel det egentlig. Men jeg vet jo av erfaring at noen ganger så er det litt vanskelig å bare tenke positive tanker når alt bare stopper opp, eller raser sammen, rundt deg. Så for meg må folk skrive om hva de vil, også ting som ikke interesserer meg. For om det er helt ille så dropper jeg bare å lese akkurat den bloggen.

En ting jeg lurer litt på. Jeg får masse venneforespørsler fra unge jenter, mye yngre enn mine egne barn. Hva er det som gjør at akkurat min blogg er så interessant at de vil følge den? Eller er det om å gjøre å få flest mulig venner her som på facebook? Jeg må bare innrømme at jeg ikke er så interessert i den aldersgruppen i “vennekretsen” min her inne, da må de i tilfelle skille seg veldig ut fra flertallet … og ikke kommenterer jeg tilbake heller bare sånn fordi jeg blir oppfordret til det. Men det hender jeg er inne på en fjortisblogg innimellom, og kommenterer om jeg føler for det.

Nå skal jeg snart bytte stue her. Ned der tv’n står og sitte i armkroken til drømmemannen for å se en film. En koselig avslutning på en grei nok dag.

Ha en fin kveld der ute.

Grå dag og farlig hund

Der var det slutt på den blå himmelen og det flotte været gitt! Nå er det grått og trist og tåkete ute, det regner og det tærer på snøen. Den krymper i omfang, synker mer og mer sammen og alle hundebæsjene i hagen kommer frem i lyset. Jepp! Har en morro jobb foran meg. Hundebæsjoppsamling.

Når vi er ute på tur har jeg alltid minst tre sorte, små poser i lommene. Ja, igrunnen har jeg alltid lommene fulle av hundeposer. Alle lommene i alle jakkene. Sånn i tilfelle. Så da er vi kjempeflinke til å ta opp dritten etter bikkja. Om vi ikke er midt inne i skogen og ho gjør fra seg utenfor stien da. Der får det ligge, og forsvinner ned i underlaget etterhvert. God gjødsel sikkert. Men på plenen om vinteren så lar jeg det bare ligge, til snøen forsvinner eller noe sånn. Men opp må det jo, og det er ingen andre som har skjønt det her i dette huset. Merkelig …

Det rare er at det er de med stor hund som normalt tar med seg dritten. Der små får veldig ofte gjøre fra seg hvor de vil uten at eieren gidder å tenke mer på det. Det aller verste var ei meget “pen” eldre dame som gikk tur med en hvit liten puddelaktig ting på sykkelstien her i sommer. Hunden dreit, dama stoppa og dro opp noe dopapir fra veska, tørka hunden i baken, slapp papiret sammen med dritten – og gikk videre!!! Slå den da! Jeg sa ikke noe, men gjett om jeg hadde lyst?

Det må være veldig lett å ha ei lita bikkje i forhold til ei stor ei. De får gneldre som de vil, de går alltid å vimser laaaangt foran eieren i rullebåndet, de driter overalt uten at det er så farlig. Om vi går forbi en illsint liten hund som står og gneldrer og freser bak beina til eieren, og mi store bikkje gir fra seg et voff akkurat i det vi passerer, ja så er det min hund som er farlig og illsint og ikke til å stole på. Er ikke det litt rart igrunnen? Bildet viser Elvis (hunden i nabohytta) i sitt ess og Zenta som egentlig ikke bryr seg så mye om andre hunder.

Zenta er min tredje schæfer. Da jeg skulle ha ny hund for fire år siden så leita jeg så godt jeg kunne etter en annen rase. For det er litt slitsomt med en hund de aller fleste er redd for! Selv om hunden er snill som et lam, så blir alle i den rasen tydeligvis sett på som livsfarlige. Iallefall nesten. Ungene blir lært opp til å være redd for dem fra de er bittesmå, og når de er litt større blir de dratt med over gata i rekordfart noen ganger, for slike hunder spiser sikkert både små og store barn, pluss foreldrene.

Jeg klarte ikke å finne en annen rase jeg likte. En gang schæfer alltid schæfer tror jeg. For meg er det det som er en hund. Så jeg falt pladask for denne lille snuppa som jeg fant i en annonse på finn.no.

Da ho var bitteliten så ho mer ut som en ulldott. Det var litt vanskelig å se at dette var av den lumske rasen som sikkert spiser mennesker og alt de kommer over. Så alle stoppa og skulle klappe og kose og spørre hva dette var for noe. Så da jeg fortalte det, at det var en schæfervalp, så rygget de litt. Og det ble ikke mer klapp og kos. For det kunne jo være farlig …

Alle valper er jo skjønne. Men denne her var spesielt nyyydelig synes jo jeg. Selv om det sikkert er som med babyer, din egen er jo selvsagt den skjønneste i verden … Jeg er av den oppfatning at det ikke er rasene det er så forferdelig forskjell på, det er oppdragelsen. Selvfølgelig kan det være et utskudd her også, men det fins jo over alt. På lik linje med unger der også.

Egotrip

I dag har jeg bare tenkt på meg selv. Og det var en rein og skjær nytelse. Ikke så ofte jeg tar sånne egotripper, men det blir litt lettere nå muligens. Min yngste datter, som forøvrig har satt seg på skolebenken igjen, er utdannet hudpleier. Firmaet hun jobba i gikk konkurs, og de som jobba der kjøpte en del av utstyret. Dermed har ho både benk og diverse pleiemidler hjemme på et av soverommene.

Der har altså jeg tilbragt noen timer i dag. Fått ansiktspleie med oppstrammende maske og massasje. Voksing av diverse uønsket ansiktshår og farging av vipper og bryn.

Jeg føler meg som et nytt og bedre menneske. Skulle bare klint denne grønne gørra utover hele kroppen heller, så hadde sikkert resten også føltes mye bedre. Iallefall for et par timer vil jeg tro!

Nesten tre timers pleie til 500 kroner. Ikke noe å si på det. Jeg skal definitivt tilbake om en månedes tid eller så, før vi reiser på ferie. Men da burde jeg visst vokse både det ene og det andre …

En føler seg jo kjempevakker når en ligger der. Med grønn guffe smørt utover hele trynet. Seig grønn gummimaske, som skulle dras av når den var tørka. Her er jeg halvferdig, måtte bare få ho til å ta et bilde. Lekker ikke sant?

Så over til hva jeg absolutt måtte gjøre før jeg reiste på tur. Bikinilinja var jo en selvfølge! Pluss leggene og armhulene. Høres ikke helt behagelig ut spør du meg. Jeg forsøkte å forklare at jeg håpte å komme over en badedrakt med skjørt og lange armer, så jeg trengte igrunnen bare å dra vekk vinterpelsen på leggene. Men jeg tror rett og slett at ho tok det som en spøk.

En må lide for skjønnheten. Det er iallefall helt sikkert. For så forferdelig det er å ligge der og bli nappa hår av, klemt og skvisa på, så nesa kjentes ut som om den dekka over hele ansiktet, for å få vekk urenhetene … skrekk og gru. Akkurat den biten er ikke en nytelse akkurat. Men det som kommer etterpå gjør på en måte at en glemmer alt det vonde temmelig kjapt.

Nå skal jeg nyte resten av kvelden iallefall. Med nyrenset, oppstrammet ansiktshud. Det ser helt sikkert ut som om jeg er minst 10 år yngre enn jeg var i går på denne tiden. På en måte føles det sånn i det minste. Tror jeg skal holde meg unna speilene resten av dagen, så kan den følelsen få lov å vare så lenge som mulig …

Ha en fin kveld!  :o)