Som noen av dere kanskje husker, så fikk jeg kajakk til 50-års dagen. Sønnen kjøpte en året før og jeg ble altså helt hekta på dette fremkomstmiddelet. Det var som en ny verden åpnet seg. En så alt fra et nytt perspektiv, bokstavelig talt. For en sitter jaggu ikke høyt over vannskorpa i denne farkosten.

Det er lenge siden jeg ble 50. Faktisk hele seks år. Og de tre siste årene har denne gule kajakken ikke vært i bruk om ikke sønnen har lånt den bort til noen av vennene han har hatt med på padletur. Jeg ga opp rett og slett. Var for mye slit å komme opp i og ut av denne lave greia, og med en særdeles lite samarbeidsvillig kropp og vondt over alt, så ble det rett og slett umulig. Utrolig kjipt!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men jeg er ganske sta. I vinter satt jeg meg et mål om at jeg skulle opp i denne kajakken igjen i løpet av sommeren. Vi har ganske høy brygge, så å få balansert denne kroppen ned i dette hylsteret er ikke for amatører. Stødig er det heller ikke, og når balansen i tillegg er elendig så gjør jo ikke akkurat det saken noe bedre. Men om en bare vil nok, så er det utrolig hva en kan klare …

I fjor fikk vi ny badetrapp. Den går loddrett ned fra brygga, og ganske langt ned under vannskorpa. Men jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at den kom til å hjelpe noe. Jeg ville jo mye heller hatt ei sandstrand jeg kunne gått ut fra. Krøpet opp i kajakken og skudd meg ut med åra … men sandstrender er vanskelig å anlegge der fjellet stuper direkte ned i havet har jeg forstått. Så å vente på den stranda, det hadde jo vært det samme som å sitte her på bryggekanten og vente resten av livet. En veldig tålmodighetsprøve altså, og tålmodig er noe jeg absolutt ikke er.

Tidlig på morrakvisten tok jeg mot til meg. Før vinden og båttrafikken ble for overveldende. For jeg er nemlig ikke den som har padla i vei mellom store cabincruisere og med skum på bølgetoppene. Neida, her trengs flat sjø og helst ikke noen annen trafikk på vannet. Det er nemlig sinnsykt mange idioter i store båter der ute, som ikke har peiling på hvordan de skal styre skuta slik at andre, mindre doninger ikke skvetter veggimellom i hekkbølgene deres. Men det bryr jo ikke de seg om, de har nok med å se fremover og tenker nok svært lite på sjøen de drar med seg 40 fot lengre bak.

Vel, jeg har aldri gått på padlekurs. Så dermed har jeg ikke lært meg hvordan jeg skal klare å komme opp i en kajakk igjen om jeg kanter. Ikke tror jeg at det hadde hjulpet heller … for så smidig og lett er ikke denne kroppen lengre altså. Men jeg er en god svømmer! Og dessuten har jeg ikke tenkt å kante heller. Men om uhellet skulle være ute en gang, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart å svømme til land med kajakken på slep. Og nå som iPhonen er blitt vanntett, eller i det minste ikke dauer etter et lite dypp i havet, så skulle jeg nok også klart å tilkalle hjelp sånn etter hvert. Vest har jeg jo selvsagt på. Så dette ser jeg ikke på som noe problem i det hele tatt. Det er det å komme seg ned og opp som har vært den store uovervinnelige hindringen her.

Men jeg klarte det! Helt greit til og med. Ved å tviholde meg i trappa, og stege opp i kajakken mens det ene benet sto godt planta langt under vannoverflaten på et av trinnene. Dermed fikk jeg satt rumpa godt ned i kajakken, uten å mellomlande bak, og så tredde jeg det siste beinet på plass til slutt. Så sikkert en smule teit ut mens det sto på, men det får så være …

To padleturer ble det til og med. Den siste på halvannen time. Første dagen skulle jeg jo bare se hvordan det gikk. Så da padlet jeg så innaskjærs som det går an å komme, og avslutta med et lite besøk hos sønnen som har flytta inn i en leilighet ikke så langt fra hytta. Rett oppforbi den stranda jeg trodde jeg så gjerne skulle hatt i tilknytning til brygga vår … for med ei strand kunne jo hvem som helst komme seg ned og opp av kajakken. Ikke sant?

Eeeeeh! Altså … det var bare en ønskedrøm! For hvem andre velta, på en særdeles lite elegant måte, ut av dette gule futteralet. Og lå der med vann til godt over livet, ved siden av båten! Joda, det var meg. Takk Gud for at det ikke var et eneste menneske på den stranda akkurat der og da!

Men jeg har vært på padletur, og det var det aller viktigste! Det føles som en seier. Jeg følte meg nesten litt uovervinnelig de to dagene, om en ser bort fra episoden på stranda selvsagt. Jeg klarte det! Og faktisk var det utrolig lett å bestige kajakken via denne trappa som jeg trodde var helt ubrukelig.

Jeg har nok mista en del av balansen siden sist. Så det var litt skummelt til å begynne med. Føltes farlig nær vannskorpa. Men jeg klarte å fortrenge at det den første dagen var mer skummelt enn gøy, og dagen etter ble det nesten bare greit.

Det er en utrolig opplevelse å komme sigende på vannflata på denne måten. Stille, helt uten en lyd. Når jeg klarte å få svung på padleåra vel og merke, og ikke plaska sånn i vannet. En kommer så tett inntil naturen, på en helt annen måte enn om en sitter i en annen, større båt. Litt vel tett innimellom, tenkte jeg, da jeg plutselig padla gjennom en flokk med 12 svaner. Akkurat der var jeg ikke så høy i hatten at det gjorde noe. For de synes jeg er en smule skumle. Men det vil jo helst gå greit.

Tilbake til utgangspunktet igjen. Hytta vår er den øverst til venstre, høyt der oppe …

Og her er padlekjærringa. Ekstremt fornøyd med seg selv og innsatsen. Litt mindre fornøyd med innsatsen i dag, for dette ble jaggu en skikkelig sløv dag i regnværet. Og det kommer ikke av manglende ting å gjøre, men særdeles liten vilje til å sette i gang med noe som helst. Hadde egentlig tenkt å starte på et nytt strikkeprosjekt, men det var visst ikke helt rette dagen i dag heller …

ღ