Men sånn er det jo ikke. Og så lenge det ikke bare går nedover, eller så forbaska langt ned i et jafs, så må jeg vel bare være fornøyd med det. Men nå har jeg visst gapt over litt for mye de siste ukene. Først turen til Hovden, med masse gåing og flotte naturopplevelser. Så barnepass i noen dager.
Denne uka har jeg vært til mammografi, fiksa neglene, hatt hudpleie. Noe som resulterte i at jeg måtte opp grytidlig et par dager, for å rekke og gå tur med hunden før jeg dro avgårde. Da snakker vi altså mellom 5.30 og 6.30. Midt på natta, for ei som ikke lengre drar på jobb på morrakvisten.
Dagen i går gikk i ett! Med et par timers ansiktsbehandling på Hudpleieskolen som start, (beste)foreldremiddag i barnehagen, middagsbesøk av drømmemannens barn og barnebarn på ettermiddagen, borddekking og vasking av bad innimellom der, og nå sitter jeg her og er helt kaputt! Til og med forkjølelsen er tilbake, etter at jeg endelig følte den hadde sluppet taket etter nesten tre uker. Så dette var nok ikke så lurt.
Kommer jeg noen gang til å lære å fordele litt på overskudd og krefter?
Alt er bare koselige ting. Som jeg gjerne vil ha med meg. Som jeg gleder meg til. Men som kroppen protesterer på i ettertid. Eller den protesterer hele tiden akkurat nå. Jeg har vondt over alt, til og med tennene verker! Og hvis ikke noen snart kan skru av den øresusen så tror jeg faktisk jeg klikker!!
Fankens drittsykdom!! Lurer på hvordan jeg endte opp med denne tullete diagnosen, som gjør hjernen og kroppen så forbaska lite samarbeidsvillige. Enn så lenge kan jeg jo tvinge meg til å gjøre noe, selv om alt i meg protesterer. Akkurat som jeg tvang meg selv til å gå på jobb i flere år, mens jeg sannsynligvis hadde hatt det mye bedre nå om jeg hadde gitt opp litt tidligere. Men jeg er blitt ekspert på å fortrenge vondtene. Selv om jeg vet at dette ikke kommer til å gå bra. Men jeg er så sinsykt sta, for jeg nekter å la sykdommen ta helt over. Nekter å la den bestemme alt jeg skal og ikke skal gjøre. Men hvor lenge går det? Og gjør jeg meg selv bare en bjørnetjeneste ved å ikke ta hensyn til signalene jeg tross alt kjenner på?
Jeg synes dette er skrekkelig vanskelig! Men om jeg lar dagsformen styre gjøremålene mine så føler jeg at jeg gir opp. Da tror jeg faktisk bare jeg hadde blitt sittende her hjemme. Uten å gjøre en dritt. Og det har jeg ikke lyst til … Jeg har mista så mye disse siste årene, mista så mye av det som var meg, så jeg har ikke lyst til å miste styringa helt på det lille jeg har igjen. Derfor tviholder jeg på restene av det som en gang var en arbeidsom, oppegående ressursperson. Ei som likte å ta i et tak og ikke bukka under for stress. En perfekt arbeidstaker, med andre ord. Hvor fanken har ho tatt veien??
Det er ufattelig hvor mye vondt en faktisk kan vende seg til. Det blir litt på en måte som de som har en voldelig ektemann. De vet at dette ikke kommer til å gå bra, likevel kommer de ikke ut av forholdet. Vel, jeg trenger ikke andre til å gjøre meg vondt, for det klarer jeg tydeligvis helt selv. Jeg har en bitteliten svak engel på den ene skuldra som prøver å fortelle meg at nå bør du faktisk gire ned litt og hvile deg. Legg deg en times tid på sofaen i det minste.
Ho der hørte jeg på i forgårs. Da gikk jeg faktisk å la meg i senga etter mammografien og en times tur med hunden. Og der lå jeg til drømmemannen kom hjem fra jobb. Jeg sov! Og jeg har aldri følt meg så dum i hele mitt liv. Tenk å sløse vekk en dag på den måten, mens jeg kunne gjort massevis av fornuftige ting i, og utenfor, huset!
Men jeg har også en liten faen sittende på den andre skuldra. Og han er mye sterkere enn den søte, snille. For han forteller meg stadig vekk at jeg ikke gjør nok, at jeg ikke er god nok, at jeg må slutte å sutre fordi jeg har vondt. Han forteller meg at dette kanskje bare er noe jeg innbiller meg, at jeg faktisk bare har vondt i viljen, så her er det bare å bite tennene sammen, stå på og komme over latskapen … og han er mye lettere å høre på …
Er det ikke bare merkelig? Det er akkurat som om jeg straffer meg selv litt ekstra fordi jeg er blitt syk … og da fortjener jeg liksom ikke å ha det godt heller.
Det er torsdag, sola skinner og bikkja snorker. Og nå tror jeg at jeg må finne på et eller annet fornuftig istedenfor å sitte her og tenke så mange negative tanker om det å være nav-snylter.
Håper du har en fin dag. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Rita: Ja, det var det da… Har alltid vært veldig lettlært, men på dette punktet har jeg tydeligvis veldig tungt for å få det til å trenge inn. Selv om jeg vet at jeg går på en smell. Gang på gang. Skulle ikke vært mulig vettu!
Hmm, man venner seg kanskje aldri til det, men du må bare lære deg til å balansere mellom aktivitet og hvile. (Sa hun som aldri helt klarer det selv) Jeg er ikke noe god til det selv. Men er blitt bedre til det. Grunnen til det er at resultatet var at jeg ble liggende flere år i sengen, fordi jeg IKKE lyttet til kroppen min og legene. Faatiquen tok overhånd. Jeg klarte absolutt ingen ting. Resultatet var ME/fatigue. Jeg har noen autoimmune diagnoser som jeg nektet skulle knekke meg og resultatet ble altså det. Nå er jeg nogenlunde bra, men trenger mye hvile. Fortsatt er balansekunsten vanskelig
JA, det er i grunn ufattelig hvor mye vondt en kan venne seg til. Spurte gubben her om dagen om han også alltid hadde vondt minst et sted på kroppen, men Nei… spurte noen venninner om det samme. De så bare rart på meg. Men jeg kan ikke huske når jeg sist ikke hadde vondt ett eneste sted. Det er slitsomt, men man blir vant til det.
Når jeg leser det du skriver, tenker jeg; Hvor lenge skal JEG bite tenna sammen og gå på jobb? Kroppen skriker jo nesten konstant..
Jeg er jo ikke syk, men jammen er jeg ganske gåen innimellom jeg også. Av jobb. Orker ikke gjøre så mye annet etter jobb. Men i helgene orker jeg å gjøre litt annet. Hverdagene er KUN jobb, og sofa. Du har nok gjort litt for mye i det siste ja 😮 Må ta det litt mer med ro, SELV om det er hyggelig tydeligvis 😮
Atle Lundhaug: Det er jammen ikke lett, men jobber med saken. Dessverre tror jeg dette er noe som må jobbes med resten av livet … egentlig ganske slitsomt å ha det slik. Men det kunne nok vært verre også. For min del jaffal. Tenker faktisk ofte på dere når jeg er i en litt sånn “sippeperiode”.
Du må være ufattelig sterk som fortsatt står oppreist etter de siste årene. Det er skikkelig beundringsverdig. <3
Jeg har det også litt slik med lange nedturer selv om jeg ikke er syk fysisk og heller ikke psykisk tror jeg. Gi opp kan man jo ikke slik er det bare, men det er nok viktig og porsjonere ut de gode tingene som ender opp som dårlige.