… men som kjent så varer den ikke lenge her i Kristiansand. Bildene er fra i går, nå skal den regne vekk igjen. Litt kjipt. Synes snø er veldig greit sånn rundt juletider, noen uker før og etter selveste julaften. Ikke minst er det sykt praktisk når den ligger der kram og knirkete, for da slipper Jonas å komme hjem med masse sand og søle i pelsen. Det er mye skitten hund dette her, når han først blir skitten! Og det gjør han stort sett hver gang han er ute. Han elsker å bade, det være seg i vann eller i et gjørmehull. Men bare det å gå tur på asfalten på denne tiden av året resulterer i et forferdelig skittent dyr. Det er en av ulempene med å ha så stor hund. Det er ikke fullt så lett å få dette beistet inn i dusjen eller opp i badekaret lengre. Burde egentlig hatt et stort vaskerom, med inngang fra hagen, der vi kunne stått og dusja han. Men det har vi ikke. Vårt vaskerom er så lite at vi nesten må rygge ut igjen … ikke en plass for en leonberger altså.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bildene er fra gårsdagens formiddagstur. Foreløpig er det skrekkelig mørkt her, og kaldt. Varmepumpa blåser for full guffe og jeg har omsider fått fyr i peisen oppe i stua. Etter at vi ommøblerte sitter jeg i helt motsatt ende av der peisen er, og det er litt kjipt. Kan ikke se den en gang, for den befinner seg rundt hjørnet for kosekroken vår. Mulig vi må bytte om litt igjen, men det blir ikke før jul iallefall.

Rett nedenfor huset vårt er dette turterrenget. Føler meg veldig privilegert som bor såpass nærme sentrum, men likevel rett ved skogen. I går gikk jeg tur både her og i julegatene i byen. Jeg passa barnebarnet på halvannet et par timer, mens mora var ute til lunsj.

Vi var også på “sykebesøk”. Svigermor, som ble operert i ryggen forrige torsdag, kom hjem fra sykehuset dagen etter operasjonen. Her hadde alle mine svigerinner fiksa og ordna slik at ho skulle få hjelp og besøk av noen fra hverdagsrehabilitering når ho var klar for det. Men det trenger ho absolutt ikke. Nå er ho i full sving igjen, og har allerede vært ute og gått tur, vært på shopping og går rundt som om ingenting har skjedd. Ho er 75, utrolig sprek og oppegående. Skulle hatt litt av de genene … holdbarheten på mamma’n min var jo heller dårig …

Lille julaften for 26 år siden ble ho lagt inn på sykehuset. Og kom aldri mer ut igjen derfra. Det var ei grusom jul, og det er faktisk vondt enda. Må bare prøve å ikke tenke så mye på det, men det er lettere sagt enn gjort. Å miste noen er jo en ting en aldri kan forberede seg på, uansett hvor mye en forsøker, stålsetter seg og prøver å godta. En vet aldri hvordan en kommer til å reagere når en står midt i det. I dag hadde jo mine foreldre vært skikkelig gamle, om de hadde levd, og det kan jo godt være at vi har blitt spart for mye siden de døde såpass tidlig. Men det er trist å tenke på at mamma ikke ble mer enn 58. Det er så mye jeg ville ho skulle ha opplevd, med barna og barnebarna mine. Men nå var ho jo ikke akkurat den mest perfekte bestemora, så det der er nok helst en ønsketenkning fra min side … Uansett, jeg skulle veldig gjerne ha beholdt ho mye lengre enn det vi gjorde. For noen dårlig mor var ho ikke, det var bare det at ho var ferdig med barn etter meg om min søster. For meg høres det veldig merkelig ut. Men vi er jo alle forskjellige …

Håper du får en fin dag. Jeg var forresten så heldig at jeg vant et smykke fra luke 12 i denne kalenderen. Det er enda noen dager igjen til jul, så sleng deg på du også da vel! Trenger ikke en gang bruke så mange hjerneceller for å bli med her, eneste du trenger er å huske hva du heter, eposten og adressen din. 😉

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Hvorfor jeg ikke greide å trimme i dag. 🙂 Jeg har lånt ei Grete Roede bok, og måtte bare le litt da jeg kom til denne siden. Nå er ikke jeg helt der da, som finner på den ene unnskyldningen etter en andre for å slippe, for det gidder jeg rett og slett ikke. Men det er sikkert noen som kan kjenne igjen et punkt eller to her. Min trening for tiden er bare å gå tur, lengden og hvor vi går avhenger helt av dagsformen. Noen ganger er det faktisk mer enn nok å stå opp og stelle seg. Selv om jeg i innimellom tvinger meg avgårde på noen turer som har vært litt lengre enn formen tilsier, og det straffer seg. Alltid. Men jeg har absolutt ikke tenkt å gi opp av den grunn … og det er ganske lett å ta litt ekstra i også, for hodet vil jo, det er bare alt det andre som protesterer.

Rett som det er forsøker jeg å gå av meg skallebanken. Den der jeg stort sett våkner med hver morra (eller midt på natta). Uten hell. Må ærlig talt innrømme at jeg innimellom tviler veldig på om dette er en rette veien å gå. For hvorfor blir jeg ikke bedre i form og får mer overskudd? Jeg forsøker å lese meg til gode råd og finne grunner til at det er nettopp på denne måten. Hos legen er det ikke så mye hjelp å få. Selv om ho er veldig hyggelig, og jeg føler ho kjenner meg veldig godt, så er ho helt døv for ting som har med fibromyalgi og me å gjøre. Og det er nettopp det jeg lurer litt på om jeg kan ha. ME. Fant en beskrivelse av det og det var jo akkurat sånn jeg har hatt det de siste ti årene. Men ME er også bare tull, i følge fastlegen. Det sitter bare i hodet, så jeg må tydeligvis bare skjerpe meg …

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noe godt kom det ut av besøket hos hjertelegen. Drømmemannen har funnet ut hva en kalori er, hvor mye det er i de forskjellige matvarene, påleggene og det meste en putter i kjeften. Og han har fått et par aha-opplevelser, for å si det sånn. Siden han elsker skjemaer, diagrammer og slike ting så har han altså laget seg et helt eget opplegg på pc’n. Og starta med å moderere seg når det gjelder matinntaket, og da ser du, da blir det nok mye lettere for meg også.

Jeg har jo forsøkt tidligere med at vi ikke trenger søndagsmiddag hver dag. Han lager mat på en helt annen måte enn det jeg noen gang har gjort. Ikke en tanke har han ofra kaloriinnholdet eller fettet. Smør og fløte er det som må til for å få god mat vettu! Jepp, godt er det, han er blitt en utrolig dyktig kokk. Men når alt dette gode legger seg både rundt innvollene og utenpå kroppen så er det ikke så stas lengre. Nok en aha-opplevelse fikk han gikk på vekta … i motsetning til meg som alltid har kontroll. Uansett hvor galt det er.

Dette lover godt for fremtidige middagsretter. Og alt annet en stapper i seg i løpet av ei uke. Og det blir jo mye lettere når jeg har kokken med på laget. Men nå skal det sies, at jeg foreslo at vi skulle lage mat hver for oss om han hadde tenkt å fortsette i samme sporet …

Maten i huset er blitt adskillig sunnere. Og det er veldig godt det også. Det hender jeg savner sausen og andre ting som en helst skal ligge unna, men det går greit. Akkurat nå fremover, og resten av året, har vi ikke tenkt å fokusere så veldig på alt en ikke skal spise. Fordi jeg rett og slett ikke gidder! Jeg vil ete pepperkaker, kakemenn og julemarsipan. Men etter nyttår, da er det skikkelig innstramming – igjen!

Jeg har ingen plan om å bli 30 kilo lettere. Selv om hjertelegen mente at jeg burde veie det jeg veide før jeg fikk barn, altså før jeg var 20. Da jeg så ut som en strek i lufta og mangla både hofter og pupper. På den tia mitt største ønske i livet var å ha ei skikkelig sprettfu som fylte ut Levis-buksene, og noe å fylle bh’n med! Begynner å lure på om den legen har et lite snev av pedofili når jeg tenker meg om. For helt god er han nok ikke han heller, selv om han var tynn!

Et nytt liv hadde vært greit. Men jeg tror ikke det skjer selv om det blir mindre av meg. Veldig mange som har fibromyalgi har tatt slankeoperasjon, og flertallet av dem har absolutt ikke fått livet tilbake. I følge dem selv og det de skriver på ei fibro-side på Facebook. Snarere tvert i mot. Hadde jeg vært storrøyker så ville sikkert nikotinen fått skylda for helsa mi, når det ikke kan henges på den knaggen så er vekta en grei syndebukk. Vel, ikke alle sylfider er spreke og friske de heller, og jeg har alltid vært av den oppfatning at vi er forskjellige. Det er ikke meninga at alle skal være slanke, men selvsagt hadde det vært gøy å hørt inn under den kategorien når jeg nå er på god vei inn i middelalderen. Jeg skal absolutt gjøre mitt for å kvitte meg med noe av kroppen. Om ikke for annet enn å vise legene at det ikke hjalp en dritt. Jeg var jo faktisk ikke noe bedre da jeg veide 17 kilo mindre for tre års tid siden. Det var jo da elendigheten virkelig innhenta meg, og siden har det bare blitt verre og verre.

Tilbake til unnskyldningene for å slippe å bevege seg:

1. Jeg hadde spist for mye.
2. Det var alt for kaldt.
3. Ikke tid nok til oppvarming.
4. Jeg er dårlig trent.
5. Jeg hadde sovet for lite.
6. Jeg er overarbeidet.
7. Gir alltid for mye i starten, og klarer ikke å fullføre.
8. Alt for tidlig på dagen.
9. Det var alt for varmt.
10. Jeg har akkurat vært syk.
11. Jeg begynner på en forkjølelse.
12. Hadde spist for lite.
13. Jeg var redd for å bli skadet.
14. Skoene var nye og ikke “gått inn”.
15. Jeg mangler barnevakt.
16. Jeg kan ikke ta så hardt i når mange ser på.
17. Treningssenteret er alltid fullt, aldri et ledig apparat.
18. Følte meg ikke helt i form.
19. Media har gjort meg utslitt av alle helseartiklene.
20. Måtte jobbe overtid.
21. Favorittserien min gikk på tv.
22. Jeg fikk stein i skoen.
23. Vannblemmene fra forrige uke har ikke forsvunnet.
24. Jeg må bare ta av et par kilo til før jeg kan begynne å mosjonere.
25. Jeg får så lett hold.
26. Jeg har kjøpt dårlige sko.
27. Jeg vil nødig få vond rygg av trening, mine venner har begge isjas.
28. Sokkene krøllet seg.
29. For få parkeringsplasser utenfor treningssenteret.
30. Jeg fikk rusk i øyet.

Hehe, kjenner du deg igjen?

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Vi har vært på tur. Det som skulle bli en akkurat passe lang søndagstur ble plutselig superlang. Og dritglatt! For å være helt ærlig så var det ikke gøy en plass …

Å gå tur er noe jeg kan. Det er stort sett det eneste jeg kan også. Jeg kan gå og gå, men selv om jeg går både langt og lenge så blir jeg altså ikke sprekere. I motsetning til hva legen min vil ha det til. Og jeg blir så utrolig fortvila fordi det ikke funker slik det tydeligvis burde. Vi går tur opp og ned, for noen vil nok terrenget vi går i absolutt ikke se ut som et turterreng, men siden bikkja trenger litt andre ting en enn bred grusa sti så klatrer vi av gårde midt inni skogen der ingen hvite har satt sine bein tidligere.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er ikke snakk om å bare dasse avgårde. Det er nemlig derfor jeg ikke liker å gå sammen med andre. Selve gåinga er mitt mål, jeg går ikke for å prate med noen eller gå i kø. Heller ikke for å raste, drikke kaffi og spise Kvikk Lunsj. Jeg går, i håp om at en dag så vil elendigheta snu, og kroppen min bli normal igjen. Noe som da ikke har funka de siste 10 årene og vel så det. Sannsynligvis kommer det aldri til å fungere heller. 

Det var fem kuldegrader da vi forlot huset. Surt, men oppholds og tildels litt blå himmel om du la godviljen til og kikket i riktig retning. Og det er jo viktig.

Uansett hva en gjør så er det så forbanna viktig å være POSITIV! Om så hele livet ditt holder på å rase sammen så må du for all del smile og tenke positive tanker. For det er jo alltid noen som har det mye verre enn deg. En aldri så liten utmattelse og en kropp som ikke vil lystrer lengre, det er iallefall ikke noe å sutre for. Så her bites tennene sammen og jeg går på med krum, vond nakke.

Med vondt skal vondt fordrives. Den har du vel hørt? Men har du hørt hvor lang tid det vil ta også? Isåfall håper jeg du vil si svaret til meg, for jeg begynner å miste tålmodigheten nå …

Is både her og der. Glatte røtter, glatt fjell, sleip sti. Men vi trodde vi var så utrolig godt skodd, for vi hadde jo investert i nye militærboots fra et omreisende overskuddslager. Så vi var beredt så det holdt! Den illusjonen sprakk etter fem meter. Drømmemannen sklei på noen planker som lå over et vått område, ramla med bakhodet rett i fjellet og knuste likegodt iPhonen i samme slengen. Da burde det jo ha ringt noen bjeller, og vi burde ha snudd …

Men neida, her skulle det trimmes! Så vi fortsatte på verdens mest elendige skotøy. Jeg trenger vel neppe understreke så veldig at med en kropp som min, som er vondt over alt hele tiden, så var ikke dette det lureste jeg har gjort. Livredd for å ramle blir en jo gående som Bambi på isen. Sannsynligvis ikke fullt så søt, men helt sikkert ikke så langt unna heller.

Denne ganga fant vi “den lille prekestolen”. Noe som var målet for turen. Men siden vi var så dårlig skodd fant vi ut at det var best å ikke gå så nærme kanten. For der var det bratt! Derfor altså, og bare derfor, sitter jeg ikke på tuppen der og dingler med mine nyervervede sko.

Herfra bar det oppover Øyliheia, og nedover igjen på andre siden. Egentlig forstår jeg ikke hvorfor vi gikk opp her, men så er ikke jeg stifinneren i dette forholdet heller, og dermed har jeg nok ikke så mye jeg skulle ha sagt når det gjelder akkurat det. Mye av turen ned foretok jeg på rompa! Heldigvis var det ikke mange andre i området, så om jeg klarer å fortrenge dette i løpet av de kommende ukene, så er nok ikke stoltheten mer såret enn at jeg skal komme videre i livet.

Vinterens første snø! Det begynte så smått å drysse fra oven da vi kom til toppen. Noe som gjorde det enda  vanskeligere å se hvor disse små, frosne vannpyttene var. Dermed ble kjærriga enda stivere i bevegelsene, og turen herfra foregikk stort sett langt inni buskaset og krattet med lyng. Sykt omvei til tider, men mye tryggere.

Ikke noe å si på utsikten i dag heller. Men her tenkte jeg aller mest på hvordan jeg skulle klare å komme meg ned igjen. Tviler på jeg kunne kategoriseres under spesielt blid og hyggelig på dette tidspunktet. Stakkars drømmemannen min, det var jo absolutt ikke hans feil, verken isen, den vonde kroppen eller de forbanna skoene … men altså, det var jo ingen andre akkurat der heller. Jada, ikke spesielt voksent av ei som er godt over halvveis til 100, og så langt fra sjarmerende som det går an å komme! Skjems litt nå i ettertid. Jeg tilbød meg å henge meg der oppe på toppen, i et tau som allerede var klart, men han takka utrolig nok nei til det tilbudet. 

Det er sykt flott i Vågsbygd-skauen. Over tre timer i disse omgivelsene burde ha gjort godt for både det ene og det andre. Men ikke i dag. Vi kom hjem nesten like hele, hos meg var det som sagt mest stoltheten det gikk ut over. Fordi jeg krøyp rundt som en 103 år gammel kjærring i buskaset. Skodd med verdens verste sko, som umulig kan ha noen tilknytning til verken militær- eller turutstyr. Dette var som å gå på fotballsko med knotter på en kunstisbane. Sålen var så hard at vi hørtes ut som to hester som kom klikkende, og det midt inni tjukkeste skauen. Innimellom vurderte jeg å gå returen på bare sokkelesten, og jeg er ganske sikker på at det hadde vært vel så trygt. Om enn litt kaldere.

Vi hadde tenkt å ta turen til sentrum utpå ettermiddagen. For å se på juletreet og julegatene, få litt julestemning til krype inn under huden på en måte Men det ble ikke noe av. Over ei mil på glattisen holder for meg. Og jeg er ganske sikker på at drømmemannen ikke ble så lei seg for at resten av dagens planer gikk i vasken denne ganga.

Jeg håper din dag ikke har vært fullt så anstrengende som min. Du har kanskje ikke fått øvd deg på alle de styggeste ordene du kan heller da, sånn i løpet av to, tre timer, men akkurat det trenger du ikke være lei deg for. 

Og skoene? Joda, det var 1400 kroner rett i dass! Vi fant de forresten igjen på eBay til langt under 300 kroner pr. par. Så konklusjonen her er: Ligg langt unna Salg av militært overskuddsmateriell om de skulle dukke opp en plass nær deg!

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Storm og tinnitus er en ekstrem dårlig kombo. Etter et døgn med dette været er jeg helt ødelagt. For her blir det ikke bare storm på utsiden av huset, men også på innsiden av huet. Det uler og piper, huset rister og ting og tang i nabolaget smeller litt med jevne mellomrom. Regn og hagl pisker mot vinduene om hverandre. Skulle tro værgudene hadde en form for konkurranse der ute.

Heldigvis har vi fortsatt både badestampen og konebilen intakt. Så også hyttebåten som for tiden har opplagsplass ved siden av garasjen. Sikkert til irritasjon for alle naboene. For fint er det ikke … Kanskje jeg skulle slengt over ei lysslynge eller noe, siden det snart er jul? Selv ei heisekran tar seg jo mye bedre ut med litt julepynt enn uten. Mulig det gjelder for en femten fots gammel båt under ei stygg grønn presenning også?

Jeg er så sliten! Og Fitbiten min er helt enig i at denne natta behøver vi ikke ha så alt for mange av frem mot jul. Det er noen uker siden det var så ille sist. Men egentlig spiller det jo ikke så stor rolle, for jeg er jo aldri uthvilt uansett hvor lenge jeg sover. Mulig det er for lite med 15-45 minutters dyp søvn – fordelt over hele natta. Jeg har et merkelig søvnmønster normalt, men i natt har jeg hatt henimot seks timer som “restless”. Det blir en iallefall ikke så ekstremt opplagt av.

Får gjøre som dette … ta en dag av gangen. Armbåndet fikk jeg av min søster til jul i fjor tror jeg det var. Eller kanskje det er enda et år før det igjen. Husker ikke helt. Men det er av den typen som bare skal klemmes rundt håndleddet. Og det ble jo helt feil, for jeg er jo ikke akkurat av de mest spinkle. Disse størrelsene som skal passe “alle” er ikke akkurat perfekte på denne kjærringa. Verken på håndleddet eller andre plasser. Dermed følte jeg at det ramla av hele tiden. Det har ligget i ei skuff, til nå. Men plutselig fant jeg ut at det faktisk gikk an å gå med likevel. Og graveringa er en fin påminnelse når jeg til tider forsøker å planlegge hele resten av livet i løpt av en halvtime. For det har jeg jo egentlig innsett, at planlegging det er bare dumt. Spesielt om en ikke har ekstremt lyst til å bli skuffa. Gang på gang på gang. Skuffa over seg selv, fordi ingenting går som en vil lengre.

Å miste seg selv er nesten som en skilsmisse. Eller som å blir arbeidsledig etter 18 år i samme bedrift. Kanskje verre. For det er enda vanskeligere å gå videre. De andre gangene hadde jeg jo i det minste meg selv å gå sammen med. Litt redusert, men dog … innerst inne visste jeg jo at jeg ville komme meg på beina igjen. Denne ganga er jeg ikke så sikker på det. Ikke nå lengre. Jeg stabler og stabler, tar meg selv i nakken, står på og gjør som om jeg ikke feiler en dritt. Men det hjelper dessverre ikke stort. Snarere tvert i mot.

Men det kommer snart bedre tider. Sier Marit til Marit. Ganske snart. Kanskje allerede i 2018?

Vintergenseren vokser. Nå er jeg halvveis på det siste ermet (bildet er et par dager gammelt), men tro ikke at jeg ser en ende på det av den grunn. Neida, jeg har alt for god trening i dette til å tro at den faktisk en gang blir ferdig. Men en skal jo aldri si aldri … egentlig burde jeg hatt ei ekstremt strikkeglad venninne som kunne ta over alle disse ufo’ene mine. Men det hadde sikkert blitt en fulltidsjobb noen uker. Dessuten er det jo ikke helt det samme, når en ikke har gjort alt selv.

Mine to eldste barnebarn skal sove hos oss i natt. Jeg skal hente den ene i barnehagen og kusina i huset rett i nærheten. I morra skal bonusbarnebarnets sjuårsdag feires kl. 12. Og før det må jeg ha bakt et par, tre brett med kanelsnurrer. For det var jo ikke noe problem. Jeg spurte til og med om jeg skulle gjøre det … ja, ja, noen har enda ikke skjønt hvor landet ligger. Tror faktisk aldri jeg kommer til å forstå at denne fankens utmattelsen og formen er kommet for å bli.

Ønsker deg en fin dag i vinterstormen. Med et godt tak i bikkja skal jeg snart ut og lufte vettet. Måtte bare vente til det ble litt lysere. I går kveld traska jeg rundt i skogen i stummende mørke. Traff ikke noen andre på hele runda. Men det er kanskje litt sært å gå der etter mørkets frembrudd. Uten lykt og greier. For det gidder jeg jo ikke ha med. Om det skulle være noen andre der så blir jeg jo så lett synlig. Da er det faktisk bedre at vi blir like overrasket alle sammen. Tro det eller ei, men det er ganske avslappende og deilig å tusle rundt sånn i mørket. På en kjent plass vel og merke, der en nesten vet hvor stien er selv med bind for øynene.

God helg! 

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

God morgen der ute. Hvor du nå måtte befinne deg. Det er litt rart å tenke på, at her sitter jeg i min egen stue og rabler ned noe .. og så sitter det folk spredd over hele landet, og til og med noen få i våre nærmeste naboland, som leser det jeg skriver. Rett etter at det er ferdig. Dere leser om min hverdag, selv om jeg verken kommer med sminketips, noe særlig oppskrifter eller har et perfekt, plettfritt hjem med siste skrik av møbler og interiør. Ikke er innleggene så skrekkelig positive heller. Men vil du ha det, så er det bare å finne en annen blogg! For her kommer små funderinger og tanker om livet, slik det faktisk er. Uten å rosemale det, og til dels uten filter. For jeg mener og tror at folk har godt av å lese om det også. Ikke bare solskinnshistoriene. Alle er nemlig ikke perfekte! Og hadde litt flere klart å innrømme det, også på sosiale medier, så tror jeg de unge som vokser opp i dag hadde hatt det litt bedre. For makan til press de lever under skal en lete lenge etter.

Jeg har alltid skrevet mye. Helt fra jeg lærte å skrive. Men da var det ikke sånn ut i all offentlighet, men i den ene dagboka etter den andre. Og så skreiv jeg sykt mange brev. Med penn og papir, som ble putta i konvolutter og sendt land og strand rundt. Jeg hadde brevvenner i hele verden og var storforbruker av brevpapir og konvolutter med flotte påtrykte motiv. Det var en skikkelig populær julegave i mange, mange år. For ikke å glemme de litt kjipere, tynne arkene som skulle sendes med fly ut av landet, i hvite konvolutter med røde og blå kanter. Du måtte være så lett, så lett på hånden, for ikke å lage hull i dette her. Noe jeg til stadighet gjorde. Og da var det på’n igjen. For brev med hull eller overstrykninger kunne jo ikke jeg være bekjent av. Jeg har vært en god støttespiller for både postverket og papirindustrien i årenes løp, eller mine foreldre har, for jeg regner med at det var de som betalte for denne altoppslukende hobbyen min.

Noen brevvenner fikk en veldig god kontakt med. En jeg skreiv med i Japan sendte meg etterhvert en haug med smykker i posten, med inngravert Marit på. Så det var nok ikke bare noe han hadde røska med seg i forbifarten. Det var til meg, personlig. Han hadde nok muligens et håp om å flytte nordover til kalde Norge, og denne jenta fra Kristiansand. Ho lyse med krøllene som var så annerledes enn de som bodde der nede. Forelskelsen var ikke gjensidig for å si det sånn  Greit han var høy og mørk, men han var så tynn, så tynn og tennene så ut som om de var kasta inn i kjeften på han. Men det var gøy, så lenge det varte. Sånn omtrent til jeg ble 14 og skikkelig forelska for andre gang i mitt liv. 

Sannsynligvis har jeg noen av brevene enda. På loftet i kasser og esker. Og der ligger de sikkert godt. Sammen med et lass av tegninger, signert denne damen. For det var også en av mine hobbyer. Tegning. I den tia, i forrige århundre en gang før datamaskinenes inntog, kunne en utdanne seg som reklametegner. Og det var det jeg ville. Etter at pappa hadde spolert drømmen om å bli sjømann. Men så kom jeg aldri inn på skolen, for systemet da var at de som var eldre fikk en haug med tilleggspoeng, så da ble vi som kom rett fra ungdomsskolen skvisa ut. Etter tre år gav jeg opp den drømmen også. Da hadde jeg stått på ventlista alle gangene, som en av de første, uten at det hjalp en dritt. Ingen som kom inn på den linja trakk seg jo!

I dag er det år og dag siden jeg har fått brev i posten. Og jeg er vel ikke den eneste, for så mye som postverket har krympa, så går nok det aller meste digitalt. Egentlig litt trist, for det var jo veldig gøy den gang da den grønne kassa ikke bare inneholdt regninger Ja, nå går jo forresten de stort sett rett inn i nettbanken de også, så det meste i postkassa vår er bare reklame. Uinteressant, irriterende reklame som bare fyller opp den grønne dunken. Papir vi ikke har bedt om å få, som vi likevel må betale for å bli kvitt. Den er visst kommet for å bli, til tross for klistermerker og reservasjoner både her og der. 

I dag er det skikkelig høstvær her. Tåka ligger tungt over hustakene, det plaskregner og blåser noe sinnsykt … Det er ikke mye som minner om jul utenfor vinduene mine. På denne gufne dagen ligger min skjønne svigermor på sykehuset og venter på operasjon. Jeg krysser fingrene og håper den spreke 75-åringen våkner opp frisk og opplagt og etterhvert kan gå på sine egne bein igjen. Jeg kunne muligens prøvd å sende noen tanker videre oppover, men regner med at det er flere andre i familien og i den store vennekretsen deres, som har litt bedre kontakter akkurat der. Så det er nok like greit å overlate til ekspertene …

Håper du får en fin dag.

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Disse to ble med meg hjem i går. Håndlaget, enkle og litt rare … akkurat slik julepynt jeg faller for. Dere som har fulgt meg disse årene på bloggen husker kanskje at her er den ene merkelige nissen etter den andre flytta inn. Jeg liker det litt spesielle. Trenger ikke ha samme pynten som alle andre har. Og her er altså siste tilskudd til julepynt i dette huset.

Det er litt ille å kjøpe dette. Det er jo så enkelt at selv denne kjærringa burde fått til å lage det. Men nå har jeg ikke tenkt å lage noe som helst til denne jula, og da må en altså ty til andre fingernemme og mer produktive personer for å få det en har lyst på. 

I dag har jeg henta eldste barnebarnet på skolen. Vi var en tur på Sørlandssenteret, spiste litt sushi og kjøpte en julegave, pluss tre digre kubbelys til de enorme lysestakene som kom i hus på mandag. Og om du også trenger STORE hvite kubbelys så er de altså aller billigst hos Upstairs. Brenner fint gjør de også. Så da vet du det.

Formen er ikke så veldig bra. Men det er sikkert fordi det ble en litt vel hektisk dag i går. Dermed var jeg forberedt på dette, men prøver bare å fortrenge det. I kveld skal jeg sitte litt barnevakt hos min andre datter, for ho hadde så lyst å gå på kino. Er helt greit å føle at jeg fortsatt kan brukes til noe, og regner med at snuppa sover. Så om jeg sitter i den ene eller andre stua er jo ett fett. Det er jo ikke så skrekkelig lenge det er snakk om. 

Håper dagen din har vært fin, og takk for at du stakk innom. 😉

Følg gjerne bloggen på Facebook. ♥

Vi er veldig, veldig tidlige i år. Men av en god grunn. Sønnen min drar til sjøs i dag, så vi hadde julemiddag her på lørdag. Alle mine barn og barnebarn. Ja, vi feiret ikke selveste julaften på forskudd altså, med pakker og sånn, men jeg synes godt det kunne være litt julestemning rundt oss likevel. Og en aldri så liten pakkelek hadde vi også, etter at ribba og riskremen var fortært.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Morten, som nå altså er 24, skal være på sjøen i godt og vel tre måneder. Det blir med andre ord en god stund til vi ser han igjen. Første gang han var borte i jula var han bare 17 (når en ser bort fra annethvert år som han var hos faren) og det var nok ganske mye verre for mamma da enn det er nå. Denne ganga lever han på en måte ut ungdomsdrømmen min, faktisk er jeg en smule misunnelig også. Dette her er once in a liftetime tenker jeg, enten han får fast jobb eller ei etter disse månedene. Det er nødt til å bli en fantastisk erfaring og opplevelse å ta med seg videre i livet. Hvem kunne ikke tenke seg å cruise rundt i Karibien de verste vinterukene, med betaling til og med? Jeg hadde ikke sagt nei akkurat, om jeg hadde hatt sjansen … og helsa, pluss alderen på min side. Og vært gutt da. For det var vel det som stoppa meg i ungdommen. Eller det var det som stoppa pappa fra å sende meg avgårde da jeg maste som verst. Jeg var jente, og hadde absolutt ikke noe på et skoleskip å gjøre. Ikke en gang som elev. Så der stranda den drømmen!

Julegavene er nesten i hus, Ikke innpakka altså, men jeg ligger godt an. Selv om både skikkelig nedvask og alt av julebakst ikke blir prioritert i år så blir det jo likevel jul. Jeg er egentlig bare glad for at jeg har hanka inn gavene jeg, og det allerede for en god stund siden. En etter en ble de med meg hjem, når jeg likevel var i byen eller i nærheten av en butikk, lenge før mange andre tenkte på jula. Jeg som normalt mangler et par, tre stykker når vi skriver lille julaften … jeg og alle mannfolka som har glemt gaven til kjærringa vettu. I år får de klare seg uten meg!

Ha en fin dag. ♥ Nå kom jeg akkurat hjem fra flyplassen, og sønnen er snart på vei til Gran Canaria der han skal mønstre på som andrestyrmann på Fullriggeren Sørlandet. Det blir forhåpentligvis noen spennende måneder for ham, selv om kjæresten er igjen hjemme.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

For første gang i mitt liv har jeg vunnet noe. For ganske lenge siden tok jeg noen lodd av ei venninne for misjonsforeningen eller hva det var. Ikke så nøye, for jeg tenker aldri at jeg får noe igjen for pengene jeg bruker på slike ting. Men jaggu vant jeg ikke, og det andrepremien til og med! I dag fikk jeg besøk av den samme venninna, og her er gevinsten. Flott, ikke sant? En vevd løper, som til og med passer i fagene til stua vår. Litt gammeldags, men mulig det er på tide å begynne og like slike ting når en er halvveis i femtiårene …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ikke nok med det. Den samme venninna kjøper normalt egg gjennom en bonde, og i dag hadde ho med et brett til meg også. Femti kroner for 30 egg er nok de billigste eggene jeg har kjøpt noen sinne. Ikke at vi har sånt stort forbruk av egg da, men vi skal nok få brukt dem opp innen nyttår tenker jeg. Om ikke det blir noen julebakst, så blir det sikkert noe hvetebakst i det minste. Og egg kan jo brukes til så mangt, så dette var jo veldig greit og praktisk!

Skulle tro jeg hadde bursdag! Noe jeg da ikke har, for det er ikke før i juli. Men siden venninna mi just kom hjem fra Israel var jeg så heldig å få en fotkrem i gave. Et ekte dødehavsprodukt. Heldigvis hadde jeg funnet frem en del klær som jeg ikke bruker, en av genserne var helt ny med lappen på til og med, og det fikk ho med seg. Hvis ikke så hadde jeg nok følt meg litt dum. Er ikke så flink på det der med å få noe jeg. Litt lite erfaring muligens … blir liksom litt kleint å få noe uten at det er en grunn til det. Uten at jeg har fortjent det på noen måte, om du skjønner.

Nye lysestaker ble det også. Men de hadde jeg kjøpt selv på finn.no. Noen gedigne greier. De befant seg i Arendal, hvor min venninne bor, men jeg hadde jo tenkt å hente dem da jeg var på Tinnitusklinikken. Siden selgeren var så treig til å svare, så skar det seg. Dermed måtte jeg spørre pent om venninna mi kunne hente dem for meg. Ikke sikkert det er så mange flere enn meg som synes disse er så fine, men jeg er kjempefornøyd! Vi har jo ikke akkurat en nymoderne stil her hos oss, så de passer perfekt til spisestuestolene og et par andre lamper her oppe i stua. Snål stil muligens, men alt det rare passer i det minste til hverandre. Og det er viktig, for meg. 100 kroner for disse tre til sammen, den største er nesten en meter høy. Så nå gjenstår det bare å finne noen stearinlys som passer perfekt på toppen. 

Det ble en veldig koselig dag. Men kjenner godt at det har vært litt mye aktivitet her i det siste. Jeg er så trøtt! Kjennes ut som om jeg går i søvne, litt sånn utenfor meg sjøl. Om det er temperaturen, fullmånen eller litt for heftige dager som gjør det vet jeg ikke, men det er lenge siden jeg har følt at kroppen har motarbeidet meg på denne måten. Aller mest lyst har jeg til å bare krype under dyna og komme ut igjen utpå våren en gang. Frisk og opplagt, og klar for å leve livet på en litt annen måte enn det jeg har gjort de siste årene. For dette er ikke å leve, det er mer å bare eksistere, fordi en egentlig ikke har noe annet valg …

Håper du har fått en fin start på desember. Det eneste som mangler her er litt snø utenfor, og adventsstaken da. For den er forsvunnet i år igjen. Jeg har ikke tall på hvor mange adventstaker jeg har kjøpt i årenes løp, men det er sikkert såpass at jeg snart kan starte et eget utsalg. Men i år er de vekk, alle som en. Pluss litt av julepynten. Men jeg tenker vi klarer oss helt fint uten. Å tenne disse adventslysene er ikke helt det samme nå som vi sitter to voksne her, det var noe helt annet da ungene var små, øynene strålte og vi hadde nedtelling til den store dagen.

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥

Åh! Jeg tror snart jeg klikker altså! For ikke å snakke om hvor sur jeg er. Det er så sykt slitsomt å ha dette bråket med seg hele tiden, hele døgnet. Og enda verre er det når en har vært litt sosial for en gangs skyld, og blir så til de grader straffet at en til og med er innom tanken på at dette er siste gang en gidder å menge seg med andre mennesker …

Jeg var i syforening i går. Og det var veldig koselig. Fikk til og med mettet søtsuget mitt for en stund, da vi hadde deilig riskrem til dessert. Må innrømme at jeg tok til meg dobbelt så mye som jeg hadde trengt for å dekke både det ene og det andre, og magen fikk sjokk. Så akkurat det var ikke så godt etterpå, men mens fråtsinga sto på var det bare så sykt himmelsk at det var helt umulig å stoppe! Hver eneste skje var en rein nytelse. Men straffa kom da jeg kom hjem …

Det er verre med ting en ikke har påført seg selv. Som tinnitusen for eksempel. Disse forferdelige suse-, pipe og kraslelydene som har tatt bolig i hodet mitt de siste 20 årene, og vel så det. Denne lyden som pokker med bare blir verre og verre, og som forandrer frekvens i hytt og pine, som er så høy at det gjør vondt. Det føles som ei heil maurtue har flytta inn i topplokket og alle innbyggerne der kryper og kravler ut og inn i øregangene. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tortur er det mest beskrivende ordet jeg kan komme på. Tortur hele døgnet. Og litt ekstra om en har vært så dum å kose seg ved å være som andre, normale folk. Jeg trodde egentlig folk som ble torturert over tid ble tynne jeg, men denne torturen har dessverre ikke en slik fordel. For her er det ikke mange ribbein å skue gitt! Vekta, som egentlig burde ha gått ned etter at vi har lagt om kosten i dette huset, hopper opp og ned og frem og tilbake mellom to tall. Og det har den gjort de siste fire ukene! Så her er det bare ulempene en får med seg, og ingen fordeler. Typisk!

Det er sikkert ikke bare kvelden i går som er årsaken til bråket. Jeg har jo faktisk gjort noe denne uka. Og jo mer sliten jeg blir, jo verre blir det. Jeg har jo malt litt, vaska og bretta tøy, vaska et golv, gått tur med hunden, vært sosial, vært sammen med barnebarn – og vært på kino! Klart det måtte straffe seg. Jeg visste jo det. Men jeg blir altså like skuffa hver eneste gang.

For når jeg har hatt noen greie dager tror jeg at jeg er frisk igjen. Et par bittesmå, tålig oppegående hjerneceller sender ut litt lykkehormoner og forteller meg at nå er det like før alt er over. Så nå er det snart på tide å komme seg ut i arbeid igjen. For her kan jeg jo ikke tilbringe resten av middelalderen. Dermed drukner jeg nesten i dårlig samvittighet for at jeg bare går hjemme og slenger. Jeg har gjort noe som er forenelig med et normalt liv en dag eller to. Glemt er alle pausene, dagen som bare ble tilbragt i sofaen, og straffa som alltid kommer i ettertid i form av enda mer vondt og enda mer bråk i hodet. Her må det skje noe, for nå kan jeg jo ikke bare fortsette og snylte på nav … 

Den følelsen varer sjeldent lenge. Før jeg får tenkt tanken ferdig blir jeg igjen slått i bakken så det smeller! For selvsagt er jeg ikke frisk! Det er noe dritt altså, hele situasjonen. Og selv om jeg prøver å si til meg selv at jeg er hjemme for en grunn, jeg er syk faktisk, så er jeg blitt ekspert i å straffe meg selv. For det er klart at når jeg ikke kan jobbe så kan jeg heller ikke ha det gøy, være sosial eller kose meg. For det fortjener jeg jo ikke. Klarer jeg å fungere i hverdagen så burde jeg jo ha vært på jobb og tjent mine egne penger! Så når jeg virkelig har det heilt forferdelig, da føles det bedre. I samvittigheten. Og at den er bra, er jo mye viktige enn alt det andre …

Lurer på om det fins et kurs for sånt? Bli snillere mot deg selv … eller noe …

Kos deg med juleforberedelser eller hva du holder på med. Kos deg på jobb, og selv om du er sliten og lei så er faktisk livet uten jobb absolutt ikke noe å trakte etter. Spesielt ikke om du er skrudd sammen på samme måte som meg. Men det kan jo være at han som monterte denne kjærringa har fått sparken for lenge siden. Jeg håper virkelig det. For han må ha slurva noe sinnsykt! 

Følg gjerne bloggen på Facebook ♥