Bildet er lånt fra Atle Antonsens serie om nav som gikk på TVNorge i 2012.

Se det, nå begynner det. Og som vanlig får jeg piggene ut bare jeg ser nav-skiltet på bygningen. Jeg vil liksom ikke inn der. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg vil ikke … ja, jeg vil jo absolutt ikke dette her! Men dessverre så kan det jo se ut som om jeg ikke har noe valg lengre.

Det føles forferdelig! Og mer er det igrunnen ikke å si om den saken. Jeg skal forsøke å ikke forhåndsdømme systemet. Eller, det har jeg vel allerede gjort, selv om jeg personlig ikke har så skrekkelig mye erfaring med dette. Men de gangene jeg har hatt behov for litt info, eller de gangene de har måtte betale sykepengene mine, så har det jo alltid gått galt! Det er liksom normalen det, tenker jeg. Så får jeg bare håpe at jeg kan bli en av de som bare sklir gjennom nav-helvete på ei rosa lita sky. Eller noe sånn. Der alt kommer til å gå som det skal fra første stund. Selv om jeg er nokså overbevist om at jeg har litt feil farge til at det skal funke på den måten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Møtet i dag var helt bortkasta! Jeg kan ikke forstå hvorfor de innkaller til slike møter en gang, når all info ligger på nettsiden deres. Og de aller fleste kan vel lese? Ho som ledet møtet var fra Polen, så egentlig var det nesten mer forståelig å lese selv. Og de få som spurte om noe underveis fikk egentlig ikke noe annet svar enn at ho henviste til nav.no. Jeg kan ikke tenke meg noe så gørrkjedelig som når et menneske bare står og leser direkte opp fra presentasjonen!  

Hvorfor i alle dager kaster de vekk tiden på slikt? Så overarbeidet som de påstår de er, og så lange behandlingstider de har på den minste lille filleting i nav-systemet, så burde de kanskje evaluere slike unødvendige møteinnkallinger/møter som dette. Effektivisere litt vettu! Det er jo det alle andre bedrifter gjør når de ser at ting ikke funker helt som de trodde det skulle. 

Jo flere kokker jo mere søl. Til og med drømmemannen har skjønt det, og kaster kjærringa ut fra kjøkkenet når han lager mat … Men om noen innen nav hadde lufta den tanken, så hadde han sikkert blitt degradert til å sitte i ei av lukene, der den viktigste oppgaven er å være sur og tverr, og henvise til nettsiden om du skulle være så dum å spørre om noe. 

Men ingen tør vel prøve å få orden på nav. En evaluering kunne jo resultert i at hundrevis av nav-ansatte mista jobbene og det vil de vel helst ikke. Så her holder alle kjeft, og håper at ingen noen gang kommer til å si høyt det alle sikkert allerede har tenkt. For hvem med helsa og vettet i behold har lyst til å bli en del av nav-systemet og rotet der? Da er det jo mye bedre å ta en presentasjon innimellom, selv om den sannsynligvis var helt bortkasta for de fleste. Den sikrer iallefall at det mennesket, som ikke en gang presenterte seg, får lønna inn på kontoen denne måneden også. At jobben ikke er meningsfull, eller så veldig spennende, må en bare fortrenge så fort som mulig. For i disse tider er vel det viktigste at en har en jobb å gå til, får inn lønna til avtalt tidspunkt slik at banken kan få sitt, og at det forhåpentligvis er litt igjen når alt er trukket.

Men altså, nå var det jo ikke et jobbsøkerkurs jeg var på i dag. Snarere tvert i mot. Det var informasjon om arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde mest lyst til å ringe og si jeg var sykt. Og det var jo ikke løgn en gang! Men så er det noe med det at det er like godt å bli ferdig med det. Om jeg ikke hadde dukket opp i dag, så er det sikkert ikke lenge til neste infomøte. Jeg er jo forsåvidt nesten oppegående, og da drømmemannen ville kjøre meg ned så måtte jeg jo bare. 

Jeg overlevde med god margin. Uten å si et ord. For jeg har nemlig mista stemmen etter at jeg slutta å hoste, det var så vidt jeg fikk viska frem navnet mitt. Full av paracet og diverse andre godsaker satt jeg der og irriterte meg over at det ikke var noen ny info vi fikk. Hosta heldigvis ikke, men da hosten forsvant fikk jeg øyebetennelse istedenfor, og nesa renner ustanselig, dessuten er jeg kvalm, svimmel og lei! Trenger snart litt forandring i disse kjipe hverdagene mine. En liten ferie hadde kanskje vært på sin plass, men nå forsvinner pengene våre til tetting av hus! Det er jo skikkelig givende. Kan nesten ikke tenke meg noe mer gøy!

God torsdag. :o) 

Jeg gidder ikke mer! Etter fire døgn med hosting, både natt og dag, så har jeg altså fått nok nå! Jeg har bare lyst til å melde meg ut av dette livet. Jeg vil ha en nytt liv, med koselige dager og masse gjøremål. Istedenfor så sitter jeg bare her og glor!

I dag skulle jeg hatt overnattingsbesøk. Min barndomsvenninne fra Jæren skal jobbe her i traktene i morra, og spurte om ho kunne komme nedover i dag og være hos oss. Og det kunne ho jo selvsagt. Men nå går ikke det heller. For det første så kan jeg jo nesten ikke snakke, så det hadde jo ikke blitt så morro akkurat. Dessuten er mamma’n hennes alvorlig syk med uhelbredelig svulst på hjernen, og det hadde jo ikke vært greit om ho fikk med seg noe smitte herfra, på toppen av det hele. Det er jo ille nok fra før av … 

Jeg skulle også vært på danseoppvisning. Det er sesongavslutning for eldste barnebarnet mitt, og jeg har lovet dyrt og hellig at jada, selvsagt kommer mormor. Åååååh! Så nå satser jeg på et under de neste to timene, slik at jeg kan stille opp likevel. Selv om jeg aldri har trodd på sånt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men en skal aldri si aldri. Jeg har vært hos legen, i dag igjen, og fått Kodein-tabletter. Det eneste i hele verden som hjelper når jeg blir som dette. Og det er jo opptil flere ganger i året. Tidligere har legen vært veldig striks med disse, og jeg har fått den leksjonen hver gang jeg har fått resepten. Men i dag var ho sykt raus! Men ho burde jo kjenne meg etter alle de timene vi har kost oss sammen de siste to årene. Jeg hater jo å ta tabletter. Tar ikke noe som helst uten at jeg er helt sikker på at det ikke fins andre utveier, og at det ikke går over av seg selv. Endelig har ho vel skjønt at jeg ikke er av den typen som tyr til slikt i tide og utide. Verken smertestillende, sovetabletter eller andre ting. Om du ikke visste det fra før av, så er det på denne måten du kan holde på en influensa i et par, tre måneder … eller en lungebetennelse, for den saks skyld. For ingenting pleier jo å gå over sånn helt av seg selv. Ikke hos meg iallefall.

Jeg har fått meg en ny bronkitt. Akkurat som sist, for noen få måneder siden. Crp’en er som vanlig ikke veldig høy, i dag var den bare 17. Men jeg kan tydeligvis være veldig syk før det slår nevneverdig ut der. Det forundrer meg ikke om dette er nok en lungebetennele i komminga, for det begynner alltid på denne måten. Men jeg blir ikke sur eller griner om jeg tar feil altså!

Satser heller på rask bedring denne ganga jeg. For i morra skal jeg hente en solstråle av en fireåring i barnehagen, og ho skal overnatte og hentes av mormor dagen derpå også. Hadde tenkt å bare ha ho hjemme, men så skal jeg på nav-møte til torsdag, så da gikk jo ikke det. Selv om jeg hadde vært frisk som en fisk.

Sveklingen fra sør ønsker deg en fortsatt flott dag. :o)

Vi river, eller drømmemannen gjør. Så lenge jeg har bodd her, i over 20 år, har vi hatt en lekkasje. Ved visse mengder regn og riktig vindretning har det til tider dryppet ned gjennom taket i kjellerstua. Men vi har ikke turt å gjøre noe med det før nå. For vi er sykt redde for at det kan føre med seg både det ene og det andre. Tenk om det ender opp med en sånn 100.000-kroners reparasjon! Da vet vi faktisk ikke hva vi skal gjøre …

Men nå har det lukta så mugg nede i lange tider. Og i følge denne lungelegen jeg var hos igjen på fredag, så er dette noe av det jeg kan reagere på. Det kan være grunnen til at jeg har litt dårlig lungekapasitet. Det kan være grunnen til at jeg har så mye luftveisinfeksjoner og lungebetennelser. Så derfor altså. Tidligere har ikke drømmemannen tatt dette så alvorlig, men det er kanskje siste krampetrekningene nå da, siden han sikkert er drittlei denne kjærringa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så her legger vi altså ned skattepenger og feriepenger i år. Veldig kjipt! 

Naboene er sikkert ikke så fornøyde de heller. For det bråker. Banking og saging og materialer som blir slengt oppå hverandre nede på plenen. Hele pinsa gjennom. Og resten av denne uka. For drømmemannen har tatt seg ei ukes ferie for å fikse dette. Sikkert den aller verste ferien han har hatt i hele sitt liv. Hybelboeren er nok litt mellomfornøyd ho også. For ho har en helt annen døgnrytme enn oss andre, og holder nok på å klikke av å bli våkna så tidlig. Så som du skjønner er nok hele nabolaget akkurat like lei som meg for tia, om enn av en litt annen grunn.

Holder du hviledagene hellig? Jeg er av dem som ikke har gått av veien for å klippe plen og sånne ting på søndagen. Men akkurat dette her synes jeg ble litt vel bråkete. Heldigvis er vi ikke aleine i nabolaget som synder her, det foregår både gressklipping og saging i nærheten … selv om det ikke akkurat er en unnskyldning god nok om noen ringer politiet.

Hva jeg gjør? Ikke noe. Holder på å komme til hektene igjen etter en dusj … har egentlig bare lyst til å sette meg ned en plass og grine. Hyle ut frustrasjonen over alle disse siste dagene og nettene, som nesten er uoverkommelige. Jeg er så sinnsykt lei, og forstår ikke hvordan noen kan leve på dette viste år etter år! Dette er jo ikke noe liv!!

Langhelg, igjen, noe vi har visst lenge. Og før slike helligdager så pleier jo gjerne folk å kjøpe inn mat og middag og slike ting for hele perioden. Så en har noe å putte i trynet. Er ikke så vanskelig det da, normalt. Men her hos oss må det ha skjedd en glipp rett og slett. For i går ettermiddag da vi satt og planla hva vi skulle handle, ringte dattera plutselig og var litt lei seg fordi ho ikke fikk tak i reker. Noe de hadde tenkt å kose seg med til kvelden. Og nå stengte jo alle butikkene …

Hjelp!! Det var noe vi overhodet ikke hadde tenkt på. Helligdager = kortere åpningstid for de aller fleste butikker. Det er jo noe alle vet. Men altså, her hadde det gått oss hus forbi denne ganga. Dermed gikk vi helga i møte med temmelig tomt kjøleskap. Og fryseren er heller ikke akkurat så innbydende og velfylt for en sulten sjel. Veldig kjipt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men vi har jo butikken rett nedi bakken. Joker har sikkert spart både den ene og den andre for å sulte ihjel de dagene konkurrentene stenger og medarbeiderne går tidligere hjem. Det fins alltid en Joker i nærheten. Det er en fin liten butikk med helt greit vareutvalg. Sånn i tilfelle du har glemt noe, eller får akutt lyst på en pose chips eller is og peanøtter sånn litt før leggetid. Men det er ikke helt der vi pleier å ta ukehandelen, de ukene vi klarer å være så flinke. For så godt utvalg har de ikke. Dessuten er det vel heller ikke helt greit for kontoen om en skulle handla alt der til vanlig. Det blir vel nesten som å shoppe på bensinstasjonen. Skrekkelig dyrt i lengda!

Jeg har ikke helt matlysta for tia. Noe som ikke bekymrer meg en plass. Men det er litt verre for drømmemannen når jeg aldri kan svare på hva vi skal ha til middag. Samme for meg, blir lissom ikke helt godt mottatt andre uka på rad. Men hva skal jeg si da? Når ingen ting frister? Selvfølgelig spiser jeg, når jeg får det servert, men det er egentlig det samme hva jeg får. 

I går spiste vi Chow-Chow. Det høres egentlig ganske makabert ut. Som om vi spiste ei bikkje. Men så ille var det ikke. Det er en slager fra 70-tallet eller deromkring, en gryterett med svinekjøtt, sopp, ananas og nøtter. Kommer opprinnelig fra Kina, og dermed har jeg jo tenkt mitt. Det skal vel ikke så mye fantasi til å forstå at den opprinnelige retten helt sikkert ikke består av svinekjøtt. Hunderasen chow-chow kommer nemlig også fra Kina … og ja, hvorfor heter det ellers noe så teit som chow-chow? Dessuten spiser de jo både hunder og katter i Kina den dag i dag. Og hvem vet, vi har sikkert spiste det vi også. For jeg er ganske overbevist om at alt vi har puttet i oss både i Thailand, Vietnam og de andre eksotiske plassene vi har vært på ferie absolutt ikke alltid var kylling, selv om de som solgte maten påsto det.

Fra det ene dyret til det andre. Det var ikke bare vårt matlager som var tomt nemlig. Tønna til Jonas inneholdt bare noen få knotter langt der nede i bunnen … snaut nok til gårsdagen. Og det ble mye mer krise enn vår matmangel. For han spiser jo bare en type mat, og det har han gjort helt siden han slapp puppen til mamma’n. Sånne små søte halvvoksne hunder på 75 kilo kan jo ikke bare skifte fôr sånn helt plutselig, for da går det visst ikke så bra med magen og avføringa og alt det der. Sannsynligvis er det enda verre om en kjøper hundematen på en vanlig butikk. For her har vi lovet oppdretteren dyrt og hellig (til og med skiftlig) at vi bare skal gi han kvalitetsfôr. Og det får en ikke tak i på Joker jaffal!

Heldigvis virka et par av hjernecellene mine akkurat da. Fôrsenteret vi bruker har Facebookside, og jeg sendte et nødrop til dem, via Messenger. Under over alle under så fikk jeg svar, og i dag kom de kjørende bare for å åpne butikken for meg, slik at Jonas fikk påfyll av mat. Snakk om service da! Det var nesten for godt til å være sant. Nå skal det sies, vi er ekstremt gode kunder der nede, siden vi har en hund som spiser en sekk mat på kun tre uker. Det har blitt mange sekker siden han flytta inn til oss, og alle har vi kjøpt på samme plass. Men akkurat det visste vel ikke de da jeg tok kontakt. Tusen, tusen takk for god kundeservice.

Håper du nyter fridagene. :o) Eller har du kanskje ikke fri i det hele tatt? Det er varmt og godt her hos oss, selv om ikke sola har vært fremme hele dagen. Formen er ikke helt på topp, så noen store trimturer har det ikke blitt. Nå er jeg likegodt blitt drittforkjøla også, og det er jo bare helt som normalt når jeg har gått så lenge uten skikkelig søvn, og er supersliten. I natt sto jeg rett og slett opp igjen, og tilbragte noen timer sittende i en stol i stua. Kanskje det er oppladning til årets andre lungebetennelse, det begynner jo å bli noen måneder siden sist … 

Nå skal vi… eeeehm… kose oss med en Grandis! :o)) Ha en fin kveld.

Han elsker å bade! Men dessverre for oss, som må spyle han etterpå, så er det like deilig oppi et gjørmehull som i rent vann. Er et av fellestrekkene for leonbergerne dette. De er så utrolig like i bevegelsene og lekenheten når de er i nærheten av en pytt, eller hvilken som helst plass der de kan få plaska i noe. De er noen merkelige, klomsete skapninger egentlig.

Slutt på vannspeilet i hagen. Jeg har et gammelt trau i tre som det har vært vann i om sommeren. Men i år må jeg bare droppe det. For bikkja står med halve kroppen oppi der og koser seg mest ihjel når han er utenfor. Etterpå kommer han som en rakett inn på parketten så vannsprøyten står rundt han. Eller rakett og rakett, så kjapt som en leonberger gidder da. Det er ikke så mye å skryte av, for de er ganske godmodige og har god tid. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morra … ikke alltid like sjarmerende, men likevel litt vittig å se på dette stabeistet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det har han vel funnet ut. At det er ikke bare han i dette huset som kan være sta. Jeg er jo sjefen, og jeg gir meg heller ikke så lett! Sikkert derfor han hører mer på meg enn drømmemannen. For han er litt sånn … tja, mer lik bikkja? Han er jo så skjønn og han vil jo bare kose, stakkars … bikkja altså, og når du bare sitter der og ler og ikke nekter, ja da kan du risikere å plutselig ha 75 kilo hund over deg i sofaen og ikke bare en labb! Selv om det ikke er bare, bare det heller. Det tåler ikke jeg! Ikke synes jeg det er så skjønt heller. Hunder hører til på golvet! Eller i daybeden i hagen, for den har han altså adoptert.

Jeg er så stolt av dette beistet vårt. Når han viser seg fra sin aller beste side, går helt ved siden av foten min, men hodet og halen hevet og tror han eier verden, da er han flott altså! Og hvis det i tillegg kommer fordi noen andre små hunder som holder på å gneldre seg ihjel, og han ikke gidder å se på dem en gang, da er det ganske morro å være meg.

Han er veldig stor. Til og med til en leonberger å være er en skulderhøyde på 82 centimeter i meste laget. Veldig praktisk da, for jeg som er 170 høy trenger ikke bøye meg for å klappe han nå lengre. Og enda er han ikke ferdig utvokst med sine 75 kilo eller deromkring. Mulig han veier enda litt mer nå, for han har hatt veldig appetitt de siste ukene og er nok inne i en vokseperiode – igjen. Heldigvis er det en stund siden han har fått medisiner for voksesmertene nå, så det er jo å håpe at vi slipper det flere ganger.

Det er fredag og overskyet. Kjpt for de som har gleda seg til noen fridager i helga. Litt kjipt for oss også, for her er det nemlig litt riving av kledning og diverse utenfor som skal begynnes på. Håper i det minste regnværet holder seg vekk …

Kos deg med dagen, så er jeg plutselig tilbake! ;o)

Juni – vi er altså snart halvveis i 2017. Skremmende egentlig. For meg som stort sett bare ser livet gå forbi uten at jeg på en måte henger med lengre. Jeg elsker sommeren, er et skikkelig sommermenneske, og da er en selvsagt født midt på sommeren også! Om en drøy måned har jeg bursdag. Den skal som vanlig forbigås i stillhet. Selv om den sikkert burde ha blitt feira både opp og i mente, nettopp fordi jeg faktisk har kommet levende fra dette siste året. Men nå liker jo ikke jeg sånn oppmerksomhet, så da så … veldig greit å få gratulasjoner på Facebook og på sms, men alt ut over det står jeg glatt over! Best å ikke si det til legen min, for da får ho enda mer næring til den derre sosialangst-depresjons-greia ho vil at jeg skal ha.

I går var jeg faktisk sosial. Riktignok bare med min aller nærmeste familie, og anledningen var denne lille tulla. Savanna, mitt yngste barnebarn hadde sin aller første bursdag. Som seg hør og bør ble det feiret hjemme hos dem, rett nedi bakken her. Så der satt vi da, som vi pleier, sammen med x’en og hele sulamitten. Det er jo greit det, å kunne omgås sånn når det er et barnebarn som fyller år, skal døpes eller konfirmeres.

Men det har ikke alltid vært slik. Det var langt fra greit de første årene, selv om vi gjorde det vi måtte sammen med ungene. Vi gikk alltid sammen på alle foreldremøtene for eksempel … åsså gikk jeg hjem og grein etterpå. Men jeg er heldigvis kommet over det for lenge siden, og det er utrolig godt! Nå kan jeg se på denne x’en min, og innrømme at han er en knakende kjekk fyr. Det er litt småirriterende fordi han bare blir kjekkere og kjekkere med årene. Det er jo sykt urettferdig egentlig!! Jeg er veldig glad for de flotte barna vi har sammen, og for at vi har klart å oppføre oss greit uten å dra de inn i våre problemer da vi var på det stadiet. De som tror de er kvitt x’en når de blir skilt må tro om igjen. Har en barn sammen så blir en jo aldri kvitt h*n. Og når barnebarna kommer så blir det bare enda “verre”.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi omgås disse eksene våre med jevne mellomrom her i huset. Eller, heldigvis er det ikke i vårt hus. Eller deres hus. Men i ungenes hjem. Så det er jo litt lettere på nøytral grunn. I min del av familien er det bare min x og samboeren hans som kommer når det er noe å feire. Savanna og Adriana har jo resten av familien i Litauen, så det er ikke så ofte de er i Norge. Emily har ikke noe kontakt med familien på farens side. 

Drømmemannens barnebarn har det helt annerledes. De har altså hele 8 besteforeldre! Og alle er som regel til stede når det skjer noe. Til barnebarnas store glede. Masse folk og masse gaver, det kan jo ikke bli annet enn vellykka. For dem, hovedpersonene. 

Det er … rart … egentlig. Det er ikke de selskapelighetene jeg gleder meg mest til kan du si, men det går helt greit. Det er jo ikke ungenes feil at ikke besteforeldrene holdt ut resten av livet sammen. Så de skal jo iallefall ikke straffes for våre feilsteg. Så da er det bare å bite tennene sammen og skyve vekk egne tanker om en kveld med x’er og folk som er kommet til i ettertid. Forsøker å ikke tenke på at jeg er mye eldre enn både x’en til drømmemannen og samboeren til x’en. Prøver å fortrenge at jeg vel igrunnen er den gamle kjærringa, enten du ser det på den ene eller andre måten, selv om det er akkurat slik jeg føler meg.

Føler meg aldri verre enn akkurat da. I slike sammenheng. Men nå har jeg jo et litt problematisk forhold til mitt eget selvbilde. Kan vel nesten telle på ei hånd de gangene jeg har vært fornøyd med det jeg ser i speilet. Og da snakker vi gjennom hele livet…

Når jeg klarer å legge til side slike tanker, så er det ok. Alle disse x’ene og de nye partnerne er jo igrunnen kjempekoselige. Timene i bursdagene løper som regel av gårde. Jeg trives sammen med dem, enten det er den ene eller andres x. Hadde settingen vært litt annerledes så tror jeg faktisk at vi kunne ha vært omgangsvenner. Eller jeg kunne iallefall, vet jo ikke hvilke tanker de andre sitter igjen med etter en slik sammenkomst. Det kan jo være at de ikke tåler trynet på meg, og synes hele greia er en lidelse å komme igjennom.

Ønsker deg en fin dag. :o)  Nå har jeg en god uke på å lade opp til neste bursdagsfeiring. Det vil si, sønnen min kommer først, men han er på sjøen så der blir det ikke noe familiær feiring i denne omgang.