Her kommer et livstegn fra skjærgårdens datter. Etter å ha vært en uke på hytta uten verken wifi eller noe særlig utvalg på tv’n så er vi nå hjemme igjen. Utenfor laver snøen ned, og det er absolutt ikke noen ting som minner om våren lengre.

Jonas er tydeligvis veldig glad for å være tilbake i heimen. Han er ikke akkurat den fødte skipshund, for å si det mildt, så det å få han opp i og ut igjen av båten er et sant lite helvete. Både for han og oss. Nå ligger han snorkende rett ut på golvet her og er sikkert overlykkelig for at han kom fra denne påskeferien med livet i behold.

Det har vært en kald fornøyelse. Da vi ble utsatt for litt sol krøyp gradestokken opp mot titallet. Ellers har den stått nokså stand by på tre. Varme altså. Selv om de absolutt ikke kjentes sånn ut. Da det var sol blåste det noe sykt fra alle kanter, så jeg må vel nesten innrømme at jeg heller ville ha det overskyet og stille, fremfor sol og kuling. Men snø?? Nei det hadde jeg ikke i min villeste fantasi sett på som en mulighet

Vi har hatt besøk i tre dager. Min yngste datter og barnebarnet mitt, pluss sønnen og samboeren. Det var veldig koselig, og jeg fikk en søt påskegave da de kom.

Trangt om plassen. Det ble litt kronglete da vi skulle benke oss rundt minikjøkkenbordet med fire kjøkkenstoler og to utestoler. Ikke var det plass til å dekke på skikkelig heller, å pynte og gjøre det litt koselig kunne jeg bare glemme. Her var det viktigste å klare å få i seg maten fra tallerkenen uten at den mellomlandet i fanget. Fikk litt følelsen av å sitte i et fly og spise, og det er jo noe av det verste jeg vet! 

Det er og blir ei sommerhytte. Vi har igrunnen ikke plass til å ha så mye besøk om ikke været er fint. Alt er lagt opp til at spising og slike ting skal foregå ute, men på denne tiden av året er det helt umulig. Til og med på sommeren kan det være en utfordring om ikke værgudene er ekstremt snille med oss. Og det er de jo ikke så veldig ofte egentlig.

Jeg tror vi må bygge om litt. Vi halvgamle er enige om å ofre det ene soverommet til fordel for et større kjøkken med plass til et stort spisebord. Det er ikke så ofte de fire soverommene er fylt opp, men det har hendt ganske mange ganger at vi skulle ønske vi hadde plass til flere inne. Sommeren i Norge er jo ikke noe en kan ta for gitt. En vet jo aldri om det blir varmt nok til å sitte ute på kveldene, eller om det plutselig kommer en regnskur.

Planen er klar! Så da trenger jeg bare pengene, det vil si en aldri så liten lottogevinst. Når den er i boks satser jeg på å rive taket i halve hytta, for å få frem bjelkene og ha skråtak over stua. Og så kan vi ha en hems over kjøkkenet og to av soverommene. Da får vi tilbake de to/tre sengeplassene som forsvinner til spiseplassen. Det er jaggu godt at det ikke koster noe å drømme …

Vi har såvidt vært ute i båten. Og den turen endte med at det haglet! Tok en liten sving innom Skippergada, bare sånn at jeg kunne ha noen koselige bilder fra det blide Sørland å vise dere her.

Tilbake til brygga vår igjen. Båten vår har i løpet av vinteren fått en lillesøster! Ho er noen år yngre enn vår, som ligger til høyre her, og det er mye familielikhet å se. Det er min søster og svoger som har handlet, og vi satser på at det blir en flott langtur med disse to til sommeren. :o) 

Jeg kan jo stoppe her og si at vi har hatt den drømmepåska. Men …

Da vi våknet i dag morges snødde det! Så slik så det ut fra toppen av Herøya på morrakvisten. Og det bare fortsatte og fortsatte. Snøstorm midt i april lissom … det er litt uvirkelig, og absolutt ikke det vi hadde sett for oss! Får nesten litt julestemning av å kikke ut i hagen her jeg sitter.

Kjære hytta, takk for denne gang! Vi sees igjen når våren vender tilbake.

Det er et spørsmål som stadig går igjen når jeg er ute med Jonas. Spesielt fra menn. Nemlig: – Klarer du å holde han? Det irriterer meg grenseløst! Hadde de spurt om det hvis det var en mann som kom gående med denne hunden?

Vel, jeg er jo ikke akkurat sped og pinglete. Men likevel må de liksom lire av seg dette. Ååååh! Jeg blir mega irritert for å si det mildt, og svaret jeg gir er rett og slett: – Jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg håper jeg aldri finner det ut heller. Men akkurat det sier jeg jo ikke høyt da. Men hvis han virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg kan forhindre det. Det er tross alt over 75 kilo hund det er snakk om her! Hvem kan med hånda på hjertet si at de kan holde det igjen? Det som er litt fascinerende å tenke på er at han fortsatt ikke er ferdig utvokst. Han kan bli både tyngre og høyere, pluss en god del sterkere. Nå er han såvidt begynt å bygge muskler, mesteparten av de kommer når han er mellom to og tre år. Så det er enda halvannet år igjen …

Jeg satser på at han vet hvem som er sjefen da også. Før jeg finner ut at jeg ikke klarer å holde han igjen, og uten at jeg trenger å henge som et slips bak han i tilfelle han tar ut. Frem til nå har det gått greit, og jeg synes han er ganske så lydig, selv om han er litt treig innimellom. Men han er jo tross alt i den verste alderen nå. I ungdommen. Og hvem var ikke litt uspiselig og irriterende da?

– Klarer du å holde han? Åh! Irriterende mannfolk, som gjerne har ei like irriterende gneldrebikkje ved siden av seg. Klarer du forresten å få den fillebikkja di til å hode kjeft eller? Ja, jeg spør jo selvsagt ikke om det, høflig som jeg er, men jeg har sykt lyst! Jonas svarer jo ikke en gang! Han står bare litt utålmodig ved side av meg og hadde håpet at han kunne få lekt litt med den andre hunden. Men det blir jo selvsagt ikke noe av. For eieren tror sikkert at han skal spise den opp.

Store hunder er nemlig livsfarlige. Store hunder og schæfere. Uansett hvordan de oppfører seg. Små gneldrete, siklende, snerrende drittbikkjer kan stort sett gjøre som de vil. Ikke gidder eierne ta opp bæsjen etter de heller! Og det går helt greit. De er jo så søte … Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å løpe etter hund og eier og tilbudt de en drittpose eller to, for det er nemlig like irriterende å tråkke oppi en lite bæsj som en stor en. Dritt er dritt.

Livet er jammen urettferdig. Og absolutt alt kommer an på størrelsen!

Hytta ligger på Herøya i Randesund. I skjærgården utenfor Kristiansand. Det er arven etter mamma og pappa. Det året jeg ble født ble hytta ferdig, og det året jeg ble skilt var x’en min og jeg ferdige med å bygge den ut. Dårlig timing, men sånn ble det bare. I ettertid er det tilkommet terrasser både her og der, pluss ei grillbu.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Her har jeg feriert alle somrene siden jeg var liten. Hele livet egentlig. Og i et gammelt hus litt nedenfor vokste mamma opp. Jeg har hele min familie her ute. Søster og svoger i den nærmeste hytta, på samme tomt som oss. Og tomta ved siden av bebos av tanta mi, to kusiner, en fetter og familiene deres, i sommermånedene vel og merke. Vi bor i samme by til vanlig også, men merkelig nok ser vi ikke noe særlig til hverandre ellers i året.

Jeg trives veldig godt her ute. Men blir litt stressa av alt som må og bør gjøres, og selv om jeg ikke får gjort verken det ene eller det andre så irriterer det meg. Da er det bedre å reise helt vekk på ferie, for da slapper jeg av. Eller tilbringe litt tid i båten, for der går det ikke an å få gjort noe.

Vi bor stort sett her ute hele sommeren. Et par måneder iallefall. Og vi åpner for sesongen i påska, og lukker igjen utpå høsten en gang. Hvert eneste år har vi en plan om at vi skal være her litt utover høsten og vinteren også. Og hvert år tar vi feil. Vi reiser inn i slutten av august, og etter det står hytta bare tom.

Utsikten er det ikke noe å utsette på. Kanskje dette er grunnen til at kjærringa er så ekstremt opptatt av solnedganger og -oppganger, himmel og hav. Har ikke tall på hvor mange slike bilder jeg tar her ute. Jeg sitter liksom der og studerer skyene og himmelen hver kveld, for å se om det er noe som bør foreviges, og det er det, nesten hver dag.

Disse bildene er riktignok fra i fjor sommer. Men jeg håper vi får noen slike fine kvelder dette året også. :o) Påskeferien 2017 er forsåvidt startet allerede. For drømmemannen kom hjem kl. 12 i dag. Men jeg tror ikke vi blir øyboere før om noen dager. Han har en plan om å legge om til sommerdekk og vaske begge bilene før vi kommer så langt, og jeg har ikke tenkt å protestere på det. Mi lille loppe trenger absolutt en vask.

De færreste tenker vel at folk er på påskeferie ved sjøen. Men det har jeg alltid vært. Jeg har ikke noe forhold til fjellet og snø, og er absolutt ikke født meg ski på beina. Jeg har vel strengt tatt nesten ikke hatt ski på beina i hele mitt liv. Siste gang var for nesten 20 år siden. Og det har ikke vært noe savn for å si det sånn!

:o)  Marit

Se det ja, da var torsdagen allerede godt i gang. Jeg droppa treninga i dag, og hadde egentlig mer enn nok med legebesøket. Jeg har pusta og pusta, i den ene maskinen etter den andre, utpust og innpust og holde pusten! Puuuh! Det var reine treninga i seg sjøl dette her!

Jeg er ikke spesielt allergisk. Det vil si at ingen av allergipunktene slo ut. Så da kommer vi til det kjipe, enda en idiotisk diagnose som ikke kan la seg påvise: atopiker. Aldri hørt om det før, men det var jo typisk at jeg måtte få en til sånn “innbiller meg at jeg er syk”-betegnelse. Igjen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har forsåvidt en normal lungekapasitet. Sier de. Men da de utsatte meg for et eller annet stoff som jeg reagerte allergisk på, og så tok pustetesten igjen, da hadde jeg mista 25% av kapasiteten i lungene. Fikk en en “motgift” etterpå, slik at det ble normalt igjen. Og der er vel forklaringa på hvorfor jeg blir så tett og ikke får nok luft når jeg er ute og går.

Det er ikke bare innbilning. Det var jo litt godt å vite, for det har jo vært litt kjipt de gangene jeg virkelig har gått inn for å bli sprek sammen med noen, og den som blir sprekere er den jeg går sammen med. Jeg blir bare mer og mer utslitt og andpusten. Føler kanskje ikke at jeg er kommet noe nærmere en løsning. Men jeg har kanskje fått et svar på hvorfor jeg føler at jeg ikke får nok luft. Og om det blir fiksa, blir det kanskje litt lettere å komme i form. Ikke vet jeg. Synes snart jeg har alt i hele legeleksikonet som ikke kan bevises, og det er litt flaut!

Planen videre er å starte på allergitabletter, pluss dette lasset jeg henta på apoteket. Bortsett fra de to til venstre der, som er til bikkja. Og så skal jeg tilbake i begynnelsen av juni og ta nye pusteprøver. I dag var jeg virkelig glad for dette frikortet. Bare synd det ikke funka på det Jonas også måtte ha.

Vi skal jo snart på hytta, og der kryr det av flått! Det har alltid gjort det, men i fjor var det ekstremt ille. Og de er jo ikke så lette å få øye på disse små udyrene, i en slik pels som Jonas har. Flått-kuren kosta hele 1200 kroner. Det er fire tabletter! Og han skal ha to nå og to om 12 uker. De gjør slik at flåtten ikke fester seg på ham, og om noen likevel er så dumme og biter seg fast så dør de. De kan altså fortsatt krype rundt i pelsen hans, og dermed er vel det grunnen til at de søker over på meg etterhvert. For her er det jo ikke noe som gjør at de ikke biter seg fast. Men de kiler heldigvis på en spesiell, ekkel måte når de kryper rundt på huden. Dermed er det lett å få dem vekk igjen, før de sitter der og koser seg med blodet ditt. Bare en gang har jeg opplevd å få betennelse i et bitt, og da var det antibiotika med en gang.

Flått har jeg jo vært vant til hele livet. Men vi tok det ikke så alvorlig verken da jeg var liten, eller da mine barn var små. I de senere årene har jo vitenskapen funnet ut at de er farlige enn vi har trodd. Dermed er det kanskje ikke så dumt å være føre var. Hunder kan jo også bli syke av dette lille krapylet så det er jo like greit å gjøre han uegnet for bitt derfra.

Håper du har hatt en fin torsdag så langt. :o)

I dag er ikke helt dagen. Og for å være helt ærlig så var de ikke helt dagen de to andre dagene etter treninga i forrige uke heller. Og jeg er ikke lemster, men har bare vondt. Drittvondt, over alt. Sånn som jeg hadde det da det var på det verste dette her, da jeg ble sykmeldt fordi jeg nesten ikke kunne røre meg og var så sliten, så sliten.

Medisinering over en lav sko. For å klare disse treningene må jeg kjøre innpå med litt smertestilene. Før jeg går. Etter jeg kommer hjem. Og dagen derpå. Jeg er blitt mye mer slepphendt med disse tablettene i det siste. Før tok jeg jo sjelden noe. Bare når det var helt krise. Og da hjalp de jo ikke heller. Nå tar jeg dosen når jeg kjenner at dette kommer til å gå gale veien. Jeg kjenner smerten ulme i nakken og vet det blir den hodeverken. Eller enda verre, et migreneanfall. Jeg kunne sikkert ha klart meg uten, men jeg orker ikke.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Jeg har ligget nok det siste året. Så derfor altså. Jeg tror ikke jeg hadde klart den treninga uten å ta smertestillende, og ja, jeg vet at dette ikke er så lurt. For da er det jo bare å kjøre på uten at jeg tar hensyn til at det gjør vondt. Da kommer elendigheta etterpå. Når jeg er hjemme hos meg selv, uten andre rundt meg.

Bortsett fra bikkja da. Og han merker at det er noe galt med meg. Han blir sykt innpåsliten. Det er rett og slett en plage. Men stakkars, han vil jo bare være snill og passe på meg. Eller noe sånn.

Innerst inne så tror jeg ikke denne treninga er så bra. For meg. For en kropp som ikke er noe god fra før av. Da vi skulle trene i helsestudioet i går hadde jeg helt glemt at dette er en av de plassene det tyter ut musikk fra høyttalerne. Sikkert for at et er mye lettere å trene da. For de aller fleste. Men ikke for meg. Så i dag er hodet overfylt av lyder og maur. Slik kjennes det iallefall ut. Maurene har tatt seg en tur utenfor tua. Det klør og irriterer noe veldig. Bare på grunn av litt musikk en halv times tid.

Det blir sikkert bedre etterhvert. Kanskje i morra. Jaja, i følge dattera så er det det jeg alltid har sagt. I årevis. Bare vent, snart blir alt helt bra igjen. Det kommer til å gå over. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det selv lengre. Men kan jo ikke slutte å klamre meg til det ene halmstrået som er igjen. Det må bare bli bedre! Og i følge legen min så hjelper det å trene, bli sprekere og tynnere.

Da blir alt så bra vettu! For fibromyalgi er ikke en sykdom, det er noe som bare sitter i hodet … så om jeg bare tenker de rette tankene ofte nok så går det nok over. Snart.

Da var vi allerede kommet godt i gang med tirsdagen. Og til nå har jeg fylt denne dagen med ting som sikkert skal gjøre meg glad, sprek, tynn og hele pakka! Morsomt bør det egentlig også være, for å trene sånn i flokk er veldig gøy. Påstår de unge, fjonge, tynne, langhårede jentene som skal hjelpe oss i riktig retning. Vel, jeg har ikke merket noe av dette til nå, for å være helt ærlig. Men det kan jo enda komme … kanskje.

Vi setter opp mål fra uke til uke. Jeg har ikke så mange av de for å si det sånn. Det eneste jeg har sagt er at jeg skal møte på treningene, og hver tirsdag skal jeg i tillegg gå til og fra. Det er 7 km tur/retur. Jeg gjør ikke dette for min egen del, men bare for å vise legen min at jeg kan! For mange av de andre var visst den største utfordringen å komme seg opp om morra’n. Men der er absolutt ikke denne rosakledde dama. Jada, jeg følte meg litt for gammel til dette fargerike treningstøyet, men nå var det det jeg hadde! Spradet ikke gjennom Gågata på hjemveien, for å si det sånn…

Jeg sto opp klokka seks! Som jeg har gjort de to andre gangene også. Og det går helt greit. Er jo bare å sette på vekkerklokka – og komme seg ut av dyna når den ringer. Ikke verre enn det. En trenger kanskje litt viljestyrke, men det er jeg også ganske godt utstyrt med. Når jeg gidder.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Oppskriften på å bli tynn kan jeg også. Mer bevegelse og mindre mat! Enkelt som bare det, men uhyggelig kjedelig! Det har ikke vært min førsteprioritering det siste året. Først har jeg kjempet for å få til jobben, og når ikke det gikk lengre så må jeg jo bare innrømme at jeg har hatt en del kamper med meg selv om det å fortsette … Jeg synes jeg har slitt utrolig mye for å skaffe meg en inntekt, og når egentlig alt løste seg så greit så blir jeg forrådt av min egen kropp. Jækla uflaks!. 

Til torsdag er det trening i Baneheia igjen. Ute altså. Men jeg har en liten utfordring der, for jeg har fått time hos en astma- og allergiekspert som blant annet skal sjekke lungene mine. Og der skal jeg være en halv time etter at treninga er slutt. Det går jo ikke! Prøvde å si ifra i dag, men de ville gjerne at jeg kom likevel. Herregud! Jeg rekker jo ikke hjem for å dusje og skifte, og jeg kan absolutt ikke komme rett fra heia, i treningstøyet. Timen har jeg ventet på i noen måneder, så hva gjør jeg nå? Kanskje jeg bare må ta den treninga på egenhånd og gå når de andre kommer. Kan jo ha på appen på mobilen og virkelig bevise at jeg har beveget meg noen meter …

Nei, nå får jeg vel ta en dusj og stelle meg litt. Drømmemannen kommer snart hjem fra jobb, og i dag har vi rett og slett bryllupsdag. Ni år. De siste to og et halvt skulle jeg gjerne hatt litt annerledes, men det kan jo være det snur snart. At jeg blir frisk og sprek, samtidig som en jobb ramler ned i fanget på meg. Eller kanskje det snart er vår tur til å vinne i lotto?

God tirsdag fra meg til deg. :o)

Bragdøya ligger i Kristiansandsfjorden. Øya ble kjøpt av Kristiansand kommune og skulle være et rekreasjonsområde for byens befolkning med bade- og fiskemuligheter. Til Bragdøya kommer du med egen båt, med rutebåt som går fra Augland hele året, eller med badebåt fra sentrum i sommermånedene.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er båndtvang på Bragdøya hele året pga. villsau. Vi hadde ikke med oss Jonas, for han er ikke spesielt glad i å være i båten. Eller rettere sagt komme seg nedi og opp igjen. Dessuten skulle vi jo ikke gå tur i utgangspunktet, men på grunn av havtåke måtte vi forandre planene litt underveis.

Jeg har som sagt aldri vært her ute tidligere. Men vi fant en blå-merket tursti og fulgte den, det ble til sammen ca. 5 kilometer og jeg tror vi var omtrent rundt øya. Ufattelig mange flotte plasser her. Både for bading og soling, og også godt tilrettelagt for å komme i egen båt. Regner med at det er trangt om plassen her når vi nærmer oss sommeren. 

Løypa var godt merket og terrenget var variert. Akkurat sånn jeg liker å ha det når jeg skal gå tur. Men jeg må bare innrømme at den gode hjemmestrikka genseren, pluss den tykke dunjakka mi var totalt bom når en snakker turtøy her. Det ble godt og varmt for å si det sånn.

En av mange strender og badebukter. Litt grapsete på stranda, men regner med at kommunen rydder opp litt før sesongen begynner. Det var plassert ut flere griller, bord og benker rundt om på øya. Pluss en og annen utedo. Helt perfekt for en familietur altså. Eller overnatting i båt som ikke har do. :o) Om du har lyst på ei natt eller to her, og klarer deg med tak over hodet og overnatting på eget liggeunderlag fins det et leirsted med fem hytter på øya. Disse kan leies for 200 kroner natta pr. hytte pr. natt. Mer om det finner du HER.

Det var faktisk så varmt og godt som det ser ut på bildene. Det lå noen å solte seg på svabergene, ikke akkurat i bikinien da, men med så lite tøy på at jeg følte meg litt dum der jeg kom kledd som om jeg skulle være på høyfjellet i full snøstorm.

Utsikt mot land. Tenk så nærme og likevel har jeg ikke oppdaget denne fantastiske plassen før jeg er langt over 50 år! Jeg som har vært så mye rundt forbi og gått tur. Veldig merkelig. Hadde det ikke vært for havtåka som lå tett og grå lengre ute så ville Bragdøya fortsatt vært ukjent terreng for oss. Så det var kanskje en mening med dette.

Flott sandstrand. Lagunen rett bak Saltbua må være et eldorado for familier med småbarn.

Mer info om Bragdøya finner du HER. Jeg har hatt en veldig fin søndag i dag.
Og det håper jeg du også har hatt.:o)

Hei hei, denne første søndagen i april. Været var ikke helt som ventet da vi sto opp, men etterhvert lysnet det og sola kikka frem. Dermed bestemte vi oss for å ta årets første båttur. Iført hjemmestrikket ullgenser fra svigermor, dunjakke og kamera var kjærringa veldig klar for en liten fototur på sjøen. Nærmere bestemt Oksøy fyr. Drømmemannen lurte på om jeg skulle til Alaska eller noe, for makan til påkledning for en liten tur i båten hadde han visst aldri opplevd tidligere. Men det er viktig å ikke fryse. Det er alltid kaldere enn du forventer på sjøen, har jeg blitt lært opp til å tro, og da kler vi oss for å ikke bli syke. Sa mamma. Men jeg tror ikke ho tenkte på at jeg med denne overoppheta kroppen i overgansmodus sikkert kan varme opp et helt lite boligkompleks…

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Nesten sommer? Det var iallefall til forveksling lik en skikkelig sommerdag da vi kjørte ut av elvemunningen og entret byfjorden. Jeg gledet meg som en liten unge til å gå på oppdagelsesferd på Oksøy. Og påkledninga var helt topp den!

Da vi nærmet oss øya kom havtåka sigende inn. Men tøffe som vi trodde vi var fortsatte vi bare. La til ved brygga og begynte å gå oppover mot fyret, som plutselig ble en smule uklart før vi rakk å komme helt frem.

Eeeeeh. Var det noen som sa tøffe? Det var muligens en liten overdrivelse. For vi fant ut at det var bedre å snu i tide, enn å bli sittende her ute resten av dagen. Vi hadde verken med mat eller drikke … dessuten lå GPSen igjen hjemme. Og det er faktisk litt skummelt å kjøre rundt inni tåkeheimen. For det første mister du helt stedssansen, for det andre ser du ikke en dritt, og så blir det iskaldt! Veldig merkelig. Det er nesten som en scene fra en skrekkfilm!

Fyret ble bygd i 1832 og rager 36 meter over bakken. På bildet over burde du egentlig ha sett det litt til venstre for midten. På noen få minutter velta tåka innover øya, og jeg ble litt småirritert fordi den ødela hele turen min. Men vi har jo vært her tidligere, og vil du se noen bilder derfra finner du de HER. De er tatt en skikkelig smeigedag på Sørlandet.

Tåka forsvant like fort som den kom. Eller vi kjørte vel ut av den, for Oksøy fyr var fortsatt ikke å se. Så for å ikke bare dra hjem igjen fant vi ut at vi kunne ta en tur på Bragdøya. Denne øya som ligger i byfjorden har jeg bare gått i land på for å feste et par ganger i mitt tidligere liv. Så jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har sett noe annet enn innsiden av Saltbua og nærmeste do der ute. I dag fant jeg ut at jeg har gått glipp av et lite paradis rett utenfor sentrum av Kristiansand..

Bildene fra Bragdøya finner du HER. Er du i nærheten så er den plassen vel verdt et besøk.