Skyer, hav og himmel, soloppganger og -nedganger.
Her er jeg i mitt rette element.
Ganske hekta egentlig, på slike motiver.
Til en viss grad litt irriterende, for om vi er en plass
som jeg ikke får tatt bilde av herligheten,
så blir jeg nesten sur og glemmer helt å nyte synet.
Det var ikke akkurat godværsskyer på dette bildet!
Regnet begynte å hølje ned rett etterpå,
så jeg måtte løpe tilbake til jobb,
fordi jeg hadde sittet litt for lenge og hatt lunsj ute.
Gode tider, før det gikk helt opp for oss
som jobba der at flesteparten i vår avdeling ble arbeidsledige ganske snart.
Det er rart hvordan livet forandrer seg når en blir uten jobb.
Da tenker jeg ikke akkurat økonomien, men hvordan en ser på seg selv.
Spesielt om en er slik som meg der jobben har betydd så mye.
Jeg var liksom jobben på en måte, Typograf-Marit.
Nå er jeg bare Marit, og hva er egentlig det?
Denne var lett, veldig mye å velge mellom.
Men dette viser flere toner av grønnfargen, romantisk, litt gammeldags.
Bildet er fra Kristiansand Museum, flere bilder derfra finner du HER.
Det ble rett og slett en sløv dag i dag også.
Er visst inne i en stim eller noe.
Egentlig er jeg litt lei meg, en jeg jobba sammen med i avisen er 50 i dag.
Og han la ut bilder der kollegene hadde hengt opp
ballonger og pynta på pulten hans.
Så dermed følte jeg meg så sykt aleine, uten kolleger, uten jobb.
Ganske ubetydelig og ikke verdt noe.
Det går vel over igjen, det pleier jo alltid det.
Så jeg satser på at tirsdagen blir hakket bedre enn mandagen.
Kanskje ikke helt dette du tenkte på da …
To barnebarn i ett, ei på utsiden av verandadøra og en på innsiden!
De sto jo ikke slik i en evighet, så bildet bærer litt preg
av å ha blitt knipsa i full fart, med mobilen!
Det er mandag, og begynnelsen på ei ny uke.
Håper denne kommer med noe godt til oss alle sammen!
I min kalender står det faktisk to ting!
Og det er jammen ikke så ofte det er så fullt!
Takk for at du kikker innom, håper du får en fin start på uka!
:o)
Tredje bidrag i foto-challengen til Frodith.
Jeg har en del skyggebilder, men dette er vel det jeg er mest glad i.
Kanskje ikke det du tenker på med skygge,
men broa kaster jo skygger både den ene og andre veien her.
Bildet er tatt i Langfeldt allmenning,
ei båthavn i Kristiansand.
Her har vi hatt tidenes sløveste søndag, og det er egentlig litt kjedelig.
Men så lenge verken drømmemannen eller jeg fikk ut fingeren,
så ble vi bare sittende her, med fare for å gro fast i sofaen.
Det er heldigvis lenge mellom slike dager,
spesielt om formen er sånn tålig, og det har den faktisk vært i dag.
Likevel sitter jeg her …
Synes det er vanskelig å gå tur uten Jonas, hunden altså.
Han begynner å bli ganske så urolig og masete.
Og det etter bare noen få dager!
Skrekk og gru, lurer på hvordan han er etter å ha vært uten tur i to uker.
Han er på bedringens vei, står støtt på alle fire labbene,
likevel skulle han altså ikke ut å gå.
Søndag formiddag, og her kommer mitt andre bidrag i foto-challengen til Frodith.
Mye lettere enn det første, for dette bildet tenkte jeg på
med en gang jeg så oppdraget:
Hils på litt av mitt yngste barnebarn Savanna.
Ho ble født i mai, og jeg var for andre gang med min
eldste datter på en fødsel.
Storesøstera til denne er 8 år, så jeg hadde nesten glemt hvordan det var.
Men for en opplevelse!
Det er nesten større enn å føde selv!
Søndagen her er grå, og foreløpig har vi ingen planer.
God søndag til deg.
:o)
Hallo på lørdagskvelden!
Nå klarte jeg ikke å holde meg vekk fra denne foto-challengen til Frodith lengre.
Når alle andre er ferdige så kommer denne kjærringa luskende.
Snakk om tulling! :o))
Første utfordring var
DANS
Dans liksom, hmmm, det var jaggu en hard nøtt å knekke for meg.
Jeg danser ikke, jeg har ikke et eneste bilde som
har noe med dans å gjøre heller.
Ikke et eneste menneske som ser ut som det danser i hele fotoarkivet mitt!
Men så dukka denne dama opp, akkurat når jeg trengte ho.
Ja, ho lever jo ikke akkurat, men ho danser i det minste.
Hvis du lurer på hvor du har sett ho før,
så befinner ho seg altså på Rikshospitalet i Oslo.
#frodihfotoch01
*Vinker og vinker og håper Frodith ser at jeg er med*
Jeg kunne nok ha skrevet en hel bok om overgangsalderen. Og tiden etter! Når jeg en gang kommer så langt. For den er det ingen som snakker høyt om. Kanskje går det en haug med damer på min alder der ute og tror de er helt aleine om å ha det helt jævlig. For å snakke om det er vel igrunnen ganske tabu, selv i 2017. Mensen og sex og sånne ting som var tabu på min bestemors tid har vi jo fått frem i offentligheten. Men overgangsalderen, den er fortsatt studd bort lengst inne i skapet. Fortrengt. Det er litt flaut å snakke om det, sannsynligvis fordi den får oss til å innrømme at vi er litt mindre kvinnelige når vi først er kommet så langt i forfallet.
Det er ikke slik som denne “morsomme” vitsetegninga vil ha det til. For den er faktisk ikke morsom i det hele tatt!Jeg blir nesten litt småforbanna når jeg ser på den lykkelige høna! Lykkelig og uvitende.Stakkars fjærkre!
Sannhetens time kom hos gynekologen. Ikke sånn helt av seg selv, mens ho småpratet i vei for at jeg skulle slappe av og glemme hvilken stol jeg satt i. Neida, her måtte jeg gå rett på sak, spørre direkte og ikke unnlate noe som helst.Vel og merke da jeg hadde fått på meg tøyet igjen, og inntatt en mer naturlig sittestilling på en normal stol.Da kom bekreftelsen på det jeg egentlig hadde skjønt, og frykta, en god stund allerede!
Det er skikkelig trist og frustrerende. For det er nemlig ikke bare eggene som blir for gamle!Hadde det enda vært det! Eggene har vi jo ikke brukt for uansett, nå som vi er i bestemorgenerasjonen og den ene ungen etter den andre har begynt å produsere barnebarn. Det toget har jo gått for leeeeenge siden. Og den biten av livet er helt greit å forholde seg til.
Men alt det andre er det verre med! Jeg har jo trodd at det var noe som holdt på en stund, for så å gå over igjen. Overgangsalderen. Det ligger jo til og med i navnet! Og etterpå skulle livet mitt komme tilbake, som det var før, og alt skulle fortsette i sin vante og kjente rytme. Uten mensen og uten heteturer, og alt det andre rare som jeg har kjempet mot i årevis. Det hørtes jo nesten litt forlokkende ut, og jeg er sikkert ikke den eneste dama som på mange måter har gledet meg til dette. Til å komme over elendigheta og tilbake til normalen. Som om ingenting hadde skjedd.
Jeg har misforstått totalt! Det er jo på en måte en overgang, problemet er bare at det ikke er det som var før som kommer tilbake etterpå. Egentlig burde det hett Forvandlingen, Slutten på det gode livet, Dau mus eller noe sånn. For på mange måter er faktisk en del av livet slutt når overgangsalderen er over. Hvis den går over da. Jeg har jo som sagt mine tvil om det. For nå har jeg holdt på i en evighet og blodprøvene viser at jeg fortsatt befinner meg i denne forhatte overgangen! Sinnsykt seigliva denne greia er! Og jeg kan ikke gjøre en dritt for at det skal gå fortere. Tro meg, jeg har forsøkt det meste for å lette disse årene! Alt mulig av helsekost, kremer, gele, tabletter. Jeg har brukt tusenvis av kroner i årenes løp, som jeg like gjerne kunne ha skylt ned i dass.
Alt er testet, bortsett fra hormoner. For det er det ingen som vil gi meg.
Joda, noe er blitt bedre. Bedre enn det var mens det holdt på som verst. Jeg har ikke så vanvittige heteturer lengre. Ikke de der som gjorde at hjernen kokte og svetten rant både her og der. Jeg er bare skrekkelig varm, og svetten renner ikke hele tiden. Men om nettene er det omtrent som tidligere. Kjærringa foretrekker å ligge naken i vinduskarmen deler av nettene.. Det føles ikke sprøtt i det hele tatt det, spesielt ikke når det er 15 kuldegrader ute og drømmemannen ligger innhyllet i dobbeltdyna til langt opp over ørene. Som en annen mumie.
Nå har det jo vist seg at det var mer enn overgangen her. I denne kroppen. Sannsynligvis har ikke overgangen, som har fått skylda for alt i vel 10 år, vært helt alene om å bryte meg ned. Neida, fibromylagien skal sikkert ha minst halve skylda, og noe av det kunne vært unngått med litt medisinering tydeligvis. For flere år siden.
Det å sove en hel natt var helt utenkelig. For inntil et par måneder siden. Siden varmen delvis har forlatt åstedet, og jeg har fått noen tabletter som skulle få meg til å sove og ta toppen av smerten, har faktisk søvnen inntatt denne siden av senga også. Og noen ganger fryser jeg så innmari at jeg også ligger med dyna helt opp til nesetippen, akkurat som sidemannen. Eller så varmer jeg opp senga med varmeteppet jeg fikk til jul, før jeg skal legge meg. Når jeg husker det, og det er ikke så ofte fordi hjernen har tatt litt ferie .. regner med at det heller ikke er en overgang, men, men …
Går du fortsatt rundt og tror kroppen din skal dukke opp igjen? Medgjørlig og grei som den var i begynnelsen av 40-årene. Glem det! Det kommer ikke til å skje. Og da tenker jeg ikke på celluitter, hengepupper og geleaktig mage, for det er iallefall kommet for å bli. Nei, jeg tenker på funksjonen. Ikke en dritt er som det burde. Eller sånn som jeg trodde det skulle bli når jeg bare kom over kneika og tilbake til normalen igjen. Det er et sjokk rett og slett. Fryktelig deprimerende. Faktisk så tror jeg ikke at jeg hadde giftet meg igjen en gang, om jeg visste at dette var fremtidsutsiktene.
For å si det sånn: Kjør på med hormoner fra du kjenner de første antydninger til denne grusomme greia! Og om du har hatt en aldri så liten blodpropp når du var gravid, eller noe annet som kanskje kan få legene til å tvile på at dette er riktig behandling, drit i å si det! De leser jo aldri journalen din på eget initiativ, så de kommer ikke til å finne ut av det på egenhånd! Men jeg var så dum å si det selv. Hadde jeg kunne fått hormoner så ville jeg aldri ha tenkt på bivirkninger i det hele tatt. Jeg har bønnfalt både legen og gynekologen min om hormoner, men pga. en blodpropp i forrige århundre så er det ingen som har turt å ta ansvar for det. Og ikke fikk jeg lov å ta de på eget ansvar heller! Hadde jeg kunne fått tak i det selv hadde jeg aldri betenkt meg.
Det er bedre å ha et godt liv mens en lever, enn å føle at en bare eksisterer ..
Komfyren altså. Så dette var et kupp eller noe sånn. Endelig har vi en steikeovn hvor pakninga rundt døra er intakt. Vår har vært ødelagt en stund, så dermed var nok ikke temperaturen helt korrekt siden døra ikke var tett. Ovnen vi hadde var nesten 20 år, og en gang jeg skulle rengjøre mellom glassene i døra ramla bare pakningen fra hverandre. Smuldra opp mellom fingrene mine. Ovnen var selvsagt gått ut av produksjon for flere år siden, så noen ny var ikke så lett å få tak i.
Selvrensende var den heller ikke lengre. Ikke all verdens lure triks og tips fra fjern og nær hjalp for å få den fin igjen. Glasset i døra har vi ikke kunne se gjennom på flere år. Da pakningen røyk forsvant osen og fettet inn mellom glassene, og ble der!
Heldigvis passa den nye ovnen i det gamle hullet. Faktisk var det akkurat samme merke, bortsett fra at den vi kjøpte var minst 10 år nyere og en toppmodell.
Den kan alt! Og det er jo sikkert veldig gøy for drømmemannen. Han fant bruksanvisning på nettet og er veldig fornøyd med kjøpet. Jeg vil jo bare at greia skal skru seg på når jeg har behov for det, og slå seg av når jeg er ferdig. Jeg har ikke lyst å lese en bruksanvisning på hundre sider. Hallo! Dette er en steikeovn. Av og på knapp, pluss temperatur burde vel holde?
Å ha betjeningen til toppen på toppen var litt teit. Den er nok helt sikkert designet av en mann. Som elsker duppedingser og knapper, men som aldri har vaska over kjøkkenet. Kult å se på, men en utfordring når det skal rengjøres. Fant jeg ut. Da blinka plutselig hele fronten med tall og tegn som jeg ikke skjønte noen ting av. Følte et lite øyeblikk at jeg var ready for takeoff. Det var like før panikken tok meg og jeg måtte ringe drømmemannen på jobb. For å innrømme at jeg nok dessverre hadde ødelagt nyanskaffelsen. Heldigvis stoppa det igjen før jeg dreit meg skikkelig ut.
1000 kroner for ny steikeovn og platetopp. Det er ikke noe å si på det! Fin og rein var den, og huset der vi hentet den var gedigent og flott. De hadde revet ut hele kjøkkenet og skulle ha nytt … det er noen som har det. Skulle gjerne gjort det samme. Men nå er jeg så fornøyd med ny ovn at jeg kan nøye meg med det en stund. Tror jeg.
Ny benkeplate hadde ikke vært så dumt. Sånn når jeg tenker etter.Bare tenk så fint det hadde vært med en sort plate nå, siden ovnen plutselig ble sort. Hmmmm. Det er ikke så mange årene siden jeg så dette kjøkkenet i en butikk, med sort plate. Tror aldri jeg hadde tenkt at det kunne passe når resten er i furu, men det var faktisk veldig flott. Mye mer moderne. Så det ønsker jeg meg! Jeg har bare ikke helt skjønt hvordan jeg skal få drømmemannen med på den. Åsså ny vifte da, for den er nok utgått på dato for en stund siden den også. Tre, fire tusenlapper til nå, så har vi det! ;o)
Gjenbruk er kult. For ikke veldig mange år siden var finn.no ganske egenrådige på kjøp og salg av brukte ting. Nå dukker bruktsjappene opp både her og der, og det florerer med apper og grupper på facebook hvor du kan få fatt i det meste. Eller bli kvitt det. Alt ettersom. Jeg er medlem i en del kjøp- og salggrupper. Men det er ikke noen gullgruve akkurat, for jeg tror jeg har kjøpt minst like mye som jeg har solgt. Men en får jo iallefall bytta ut tingene sine på den måten. Veldig greit.
Vi har mye brukt i dette huset. En del av møblene i stua, disse blytunge greiene som vi har dratt frem og tilbake den siste uka, er bruktkjøp. Nå er de så gamle at de sikkert snart blir moderne igjen! Eller kan selges som antikviteter. :o)) Bilen min er brukt, båten vi kjøpte i fjor er brukt, og jaggu var ikke både kjærringa og drømmemannen også pent brukt før de fant hverandre på ei datingside for ti år siden.
Det florerer av grupper for brukte klær. Enten du er stor eller liten kan du alltid finne noe her. Jeg har funnet mye, og solgt omtrent like mye. Noen ganger får en en helt grei pris for tingene, andre ganger går det nesten i minus. Men det som er greit er jo at tingene du ikke lengre bruker, som forsvinner lengre og lengre bak i skapet, kan bli brukt av noen andre.
Alle møblene på hybelen er brukt. Og der gjorde vi noen skikkelige gode kjøp. Det er ikke alltid en selvfølge. En gang kjøpte vi en vaskemaskin, og da vi kom hjem med den funka den ikke – og hadde sannsynligvis ikke vært i bruk på år og dag. Etter lukta og gjørma rundt pakingen å dømme, noe vi ikke fant ut før vi omtrent stakk hodet inn i åpningen. Slikt er ganske irriterende. En annen gang kjøpte vi den flotte komfyren, og var riktig så fornøyde der vi kjørte hjemover. Så kanta faenskapet i første fartsdump, fordi drømmemannen ikke hadde stroppa den godt nok, så istedenfor å hjem med den bar det rett på søpla. Tilhengeren var full av glass og både toppen og døra var knust. Shit happens!
Nå har vi altså kjøpt oss ny komfyr og platetopp. Eller, det er langtfra nytt, men nytt for oss. Og mye nyere enn det vi har nå, der stekeovnen har sett sine beste dager for lenge siden. Problemet her er bare at de har felles betjening, toppen og stekeovnen, så om vi skal skifte så må alt skiftes på en gang. Og om det skal være nytt så blir det veldig mange penger på en gang. Irriterende mange penger å bruke på dette gamle kjøkkenet.
Det vi skal hente i dag er to enheter. Komfyr og platetopp med hver sin betjening. Håper bare det funker, og at det passer inn i hullet der den gamle står, for det er jo slett ikke en selvfølge. Det er mange sleipe mennesker der ute, som prøver å gjøre penger på sin egen søppel bare for å slippe å kjøre det på søpla selv. Jeg forstår ikke hvordan noen kan være så falske, og likevel sove godt om natta. Jeg hadde aldri klart det!
Det er fredag, sola skinner og det regner! Hadde egentlig tenkt oss ut på hytta for første gang siden i høst, men nå som Jonas er syk og ikke får lov å gå tur må vi bare droppe det. Kan ikke bakse og styre opp og ned i båten med dette store dyret som attpåtil bare står på tre bein. Dessuten hadde vi ikke klart å holde han i ro der ute heller. Nå er det fjorten dager med lufting på plenen hjemme. Så får vi håpe at han virkelig vokser dette av seg.
Denne ganga er det ikke meg det gjelder. Men Jonas. Vi er omtrent like sykelige og svake begge to! Skulle nesten tro han var min kjødelige sønn. Siden august har han hatt fire kurer mot smerter i skjelettet. Altså ikke selve beina, men inne i skjelettet. Han vokser for fort, og det er et eller annet inni der som ikke følger med. Eller noe sånn, og med ganske jevne mellomrom blir det veldig ille.
Det begynner med en aldri så liten halting. Som jeg merket i går da vi nesten var ferdig med turen. I går kveld slutta han å belaste det høyre forbeinet, og ganske raskt blir han veldig asosial. Legger seg i hagen under en busk, blir veldig pipete og til slutt stopper han å spise. Helt likt alle gangene. Men denne ganga skjønte vi raskt, siden vi har sett det så mange ganger tidligere.
Hadde egentlig tenkt at vi bare kunne fått en resept på medisinene. Men den gang ei, veterinæren ville se på han. Typisk! Det gjelder å suge så mye penger ut av det som overhodet mulig! Vi har jo selvsagt forsikring, men med en egenandel på 1500 så er jo ikke det så lukrativt når vi stadig vekk må innom veterinæren. Og jeg kan ikke med min beste vilje se hvorfor ho skal ha bikkja inn bare for å glo. For det er nemlig det eneste de gjør! Bortsett fra en gang da de tok røntgen av han bare for å konstatere at det var det de trodde det var.
Tror dette er den dyreste hunden jeg har hatt! Enda han bare er halvannet år har han kosta oss sykt mye mer enn de både Kelly og Zenta, de to schæferne jeg har hatt, som ble 8 og 9 år. Men om en tenker utgifter pr. kilo så er det jo ikke så ille …
Stakkars lille Jonas. Heldigvis pleier det å gi seg etter noen dager på medisiner, og når han blir rundt to år skal det gi seg for godt. Påstår de som påstår at de kan dette. For da er han ferdig utvokst. Får håpe de har rett!
