Fryktelig tungt å stå opp i dag. Vondt i hodet og stort sett alle andre plasser. Men siden sola skinte og fuglene sang om kapp med øresusen fant jeg ut at vi skulle prøve å gå en tur. Bikkja og jeg. Det frista egentlig ikke, stuptrøtt som jeg har vært helt siden fredag. Men litt frisk luft har vel aldri tatt livet av noen …

Vi møtte dattera og det yngste barnebarnet mitt på veien. Egentlig liker jeg på mange måter å bare tusle rundt med Jonas, uten så mye selskap. Men det var koselig med dette turfølget også. Det er en av fordelene med å bo så nærme hverandre, ting trenger ikke være så planlagt. Det meste lar seg gjøre på sparket. Og veldig ofte er det slikt som blir mest vellykka.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Her i huset er det tydeligvis siesta nå! Det er bare meg som ikke har skjønt det. Dessverre mangler jeg den egenskapen som gjør at jeg bare kan legge meg og sove sånn i tide og utide. Jeg sover sjeldent middag. Og skal jeg være ærlig så har jeg jo ikke sovet så mye om nettene heller de siste ti årene. Men det ser heldigvis ut som det har løst seg nå. Så da gjenstår bare at kroppen snart forstår at den har fått den søvnen den trenger, slik at jeg kan begynne å fungere igjen!

Jeg begynner å bli litt rastløs av å bare gå hjemme. Det er ganske ensomt egentlig. Og jeg føler meg så liten og ubetydelig når jeg ikke har en jobb å gå til. Litt verdiløs liksom. På samme tid er jeg jo så sliten at jeg ikke fungerer til noe som helst. På et halvt år har jeg laget to middager, og støvsugd noen få ganger! Det føles som en seier de gangene jeg har tømt oppvaskmaskinen og bretta tøy på en og samme dag. Og det er sykt lenge mellom hver gang det har skjedd. 

Dagen i dag er iallefall noen hakk bedre enn gårsdagen. Og bare det er jo et lite lyspunkt. :o)

I dag synes jeg synd på meg selv. Eller det har vel vært slik hele helga igrunnen. Denne helga som egentlig burde vært så fin. Vi har vært på farten siden fredag ettermiddag. Først på hyttetur en natt, og så på hotell. Vi var nemlig på Karmøy og feiret min svogers 50 års dag. Mange folk og lav bakgrunnsmusikk. For å korte ned reisetiden tok vi et stopp  sånn omtrent halvveis, hos et vennepar som var på hytta. Lite folk, men mye musikk ..

– Bare venn deg til det! Det var rådet jeg fikk aller første gang jeg var hos en ørespesialist. – Klarer du ikke å bli venn med lydene i hodet ditt kan det ende med at du tar livet av deg! En del gjorde faktisk det. Jeg var 33 år og hadde akkurat fått beskjed om at dette ikke var forbigående. En eksem i øregangen, som hadde kapsla seg inne i hodet er grunnen til hele lydhelvete mitt. Tinnitusen er en skade jeg har fått fordi legene behandlet meg for øreverk uten å sjekke at det var det jeg hadde. 

I 20 år har jeg gått rundt slik. Med et helvetes bråk som til å begynne med bare befant seg i det ene øret. Nå har det formert seg til resten av hodet. Det er lyder som innretter seg etter omgivelsene. Er det mye bråk rundt meg, er det enda mer inni hodet. Med mer eller mindre jevne mellomrom har denne helsikes lyden forandret seg i tonefall og styrke. Og da er det like før jeg blir gal! For når du endelig har vent deg til en lyd, så kommer det noe annet å overtar. Prøv det den som vil …

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tinnitus liksom. Det er ikke dødelig, om du ikke hjelper litt til selv da. Og jeg må bare innrømme at jeg til tider skjønner de veldig godt de som har gjort det. De som ikke har orka mer. For dette er ubeskrivelig grusomt! Iallefall slik som det er blitt de siste årene.

Jeg er ekspert i å fortrenge lyder rundt meg. Drømmemannen snorker som en tåkelur, det går helt greit. Jeg hører det selvsagt, men gidder jo ikke ligge på et annet rom selv om det er litt bråk der mannen befinner seg. Vi er jo tross alt gift.

De første ti årene klarte jeg stort sett å ignorere tinnitusen også. Jeg ble ekspert i å fortrenge den, å ikke tenke på det. Og jeg ble ekspert i å innrette meg, finne en plass ytterst på en ende av bordet, i en krok, på en stol med ryggen mot veggen, slik at jeg ikke skulle få lyder fra alle kanter. Jeg gjorde det på jobb også, der jeg størsteparten av tiden har jobbet i åpent landskap. Et sant lite helvete for folk med tinnitus, men jeg ville ikke ha spesialbehandling for det, eller virke sær og vanskelig. For så lenge jeg ikke tenkte så mye på det så gikk det jo greit …

Men nå, 20 år etter er dette helt umulig. Her er det så mange høye irriterende lyder inne i mitt hodet at det til tider gjør vondt. Det klør i ørene, som om det har flytta inn ei heil maurtue der. Det verker, som ved ørebetennelse. Noen ganger skulle jeg ønske det gikk an å stikke inn en kniv og få hull på elendigheten, slik at det som jeg føler er der inne kunne renne ut. 

Når jeg er en plass med mye lyd øker styrken på tinnitusen. Den skrur seg opp til uante høyder, uten tanke for at dette ikke er bra for de som må høre på det. Meg altså. Sannsynligvis hadde det vært ulovlig å jobbe i en støy som dette, iallefall uten hørselvern og jevnlige pauser. Jeg har ikke hatt en pause på 20 år!

Kanskje hadde det vært bedre om andre forsto litt mer. Forsto at det ikke er en liten suselyd jeg sliter med. For da hadde jeg jo ikke sagt et ord. For meg er dette noe som ødelegger livet mitt. Det er kjempetrist. Blant annet takler jeg altså ikke musikk lengre. Er vi i et rom med folk og musikk, da blir det veldig tidlig kvelden for kjærringa. 

Folk skjønner ikke at jeg ikke liker musikk. Men med mange lyder samtidig hører jeg ikke en dritt! Så blir jeg sittende der da, i min egen lille verden, og se ut som en idiot. Forsøker å følge meg på samtalene, smiler litt stivt og håper klokka kan gå fort så jeg kan komme meg ut derfra.

Og det er ikke bare lydene som er hemmende. Hjernen til folk med alvorlig tinnitus går på høygir hele tiden for å kompensere for dårlig hørsel. Det er noe vi ikke kan styre selv. Og når en aldri klarer å slappe av så blir en sykt sliten. Helt utmattet. Egentlig uten å gjøre en dritt. Jeg blir nok sett på som den kjedelige kjærringa, den som alltid går hjem først. Ho der som tar kvelden omtrent rett etter maten er fortært ..

Men tinnitusen tar aldri kvelden. Det suser og durer og hyler.. Alltid. Jeg sovner til disse lydene. Jeg våker til disse lydene. Og jeg er alltid kjempesliten! Selv etter at jeg tror jeg har sovet godt nesten hele natta.

Hvordan tror du det er å aldri oppleve stillhet? Vel, det kan best beskrives med ett ord: TORTUR! 

Det siste året har jeg takket nei og avlyst mye sosialt. Fordi jeg ikke orker. Ettervirkningene av en kveld med masse folk og høy musikk, eller en tur på kino, er ikke verdt det. Men noen ganger må en jo bare, selv om en vet at flere dager i etterkant blir helt uutholdelige. 

Bare tenk på bakgrunnsmusikken som tyter ut over alt. Sannsynligvis har du vel ikke ofret den en tanke. Men den er over alt. Hos frisøren, på venteværelset hos legen, i butikken, på kjøpesentrene, når du er på besøk hos noen, når du skal ut og spise. Det er lyder som i mitt hodet blir forvandlet til et sinnsykt spetakkel. Lyder som gjør at jeg blir helt usosial og ikke klarer å følge med på noe som helst. Smerteterskelen min når det gjelder høye lyder er nesten lik null. Det vil si at lyder som andre omtrent ikke legger merke til kjennes for meg ut som smerte. Det gjør rett og slett vondt!

Legene sier at en må bruke lyd for å takle dette bedre. Jeg må altså ikke oppsøke stillheten. Jeg burde hatt på litt musikk her jeg sitter hjemme aleine og hører på varmepumpa. Men jeg orker ikke. Hvem som helst ville nok ha unngått slike ting som gjør dagen enda verre. Jeg har fått både pute med lyd i og høreapparat med motlyd. Men det funker ikke! Det gjør det bare enda verre. 

Jeg forstår jo at ikke hele verden kan innrette seg etter meg. Men når vi for eksempel er fire stykker sammen så skjønner jeg ikke helt at den hersens musikken alltid må stå på! Spesielt ikke etter at jeg har prøvd å si det. Men det er det absolutt ingen forståelse for. Litt musikk er jo koselig. Det hører liksom med i hyggelige lag. – Bare hør på den teksten! Jepp, den er sikkert dritkul, det er bare det skjønner du, jeg hører ikke hva de synger! Enda så mye jeg vil. I mitt hode er det bare bråk! 

Da vi kjørte hjem i går var jeg skikkelig dårlig. Sliten, skjelven og kvalm. Som å være fyllesyk altså. Problemet er bare det at jeg ikke drakk, jeg har bare prøvd å være litt sosial. Og det må jeg innrømme: det blir lenge til neste gang!

Se det ja! I går holdt jeg på å skrive en hyllest til våren, men det var jo like godt at den ikke ble ferdig. Dette var nemlig synet som møtte meg da jeg kikka ut av soveromsvinduet i dag morges. Men vi bor jo tross alt på Sørlandet, så nå er snart hele greia regnet vekk igjen! 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I dag har jeg bare lufta vettet i hagen. Har vært så sykt varm, uten å gjøre noe som helst. Dagen i går var jo utrolig bra, om jeg skal måle slikt ut i fra formen på kjærringa det siste halve året. Jeg var så glad for at det endelig gikk litt fremover! Men allerede i går kveld kjente jeg at det bare hadde vært en liten glipp. Bare for å lure meg til å tro at nå kommer det bedre tider. 

Det varte ikke lenge! Jeg blir så sykt irritert!! Men det er kanskje litt av problemet mitt, at jeg faktisk venter på at det skal gå over. Som en influensa eller noe. Det hadde nok vært lurere å blitt venn med alt dette her som herjer i kroppen min, som dukker opp når en minst aner det, og spesielt når det absolutt ikke passer. Og det gjør det jo aldri.

For hvem velger å ligge rett ut på sofaen sånn i tide og utide. Jeg har faktisk aldri ligge så mye i sofaen i hele mitt liv som det jeg har gjort fra oktober til nå. Hva slags liv er det egentlig? Det verste er kanskje at alt dette har så sykt dårlig innvirkning på hverandre. Når det verker i kroppen så blir tinnitusen ekstrem. Når tinnitusen er så ille blir jeg helt gåen, og veien til en skikkelig migrene er ganske kort. Så blir jeg sinnsykt sliten, og orker ikke noe input fra omverdenen. Så da tusler jeg rundt her i min egne lille boble … frustrert og lei og ganske forbanna!

Hadde det enda gått an å kose seg med ei bok eller noe. Jeg som egentlig var den lesehesten tidligere. Men det kan jeg heller ikke. Fordi hodet ikke følger helt med. Jeg har jo ikke lest en bok på 10-15 år. For jo mer jeg forsøker å konsentrere meg jo høyere blir lydene i hodet. Så der inne er det rett og slett ikke plass til mer.

Er det virkelig slik jeg skal ha det resten av livet? Hva er oddsen for å flere sånne idiotiske tullediagnoser som det ikke er noen behandling for. Som det ikke går an å bevise at du har en gang, og som de aller fleste tror kommer av vondt i viljen.

Jeg sto tydeligvis i feil kø da helsa ble utdelt! Akkurat som jeg alltid står i feil kø på butikken. Den som går treigest av alle vettu, selv om det i utgangspunktet var den som var kortest.

#syteinnlegg #tinnitus #migrene #fibromyalgi

Mars allerede. På mange måter forstår jeg ikke helt hvor alle de andre dagene i dette året har tatt veien. Selv om time for time kan gå sykt treigt når jeg bare er hjemme virker ukene som de fyker avgårde. Veldig rart det der. Men litt godt også.

Det er snart vår, og jeg er nesten slutta å hoste. Jippi! Det var kanskje på høy tid, siden jeg har holdt på siden 16. januar. Lungebetennelsen har gitt seg, tror jeg, og jeg har faktisk begynt å bevege meg litt utenfor husets fire vegger igjen. Det er ganske godt, men skremmende å kjenne hvor elendig formen har blitt det siste halve året. Jeg puster, peser og svetter. Denne termostaten min har tatt ferie, eller enda verre, den er nok rett og slett kaputt. Lurer litt på hvordan jeg skal få fiksa den igjen. Legen kan tydeligvis ikke hjelpe, og jeg tviler på at elektrikeren er den rette. Veldig frustrerende å gå rundt som en svett, gammel gulost størsteparten av tiden.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Å gå tur har alltid vært min form for trening. Jeg har gått på tur når jeg har vært glad. Gått på tur bare fordi sola skinner. Gått til og fra jobb. Gått til byen bare sånn for gøy. Gått hjem fra byen fordi jeg ikke var istand til å kjøre. Gått i fortvilelse. Gått i sinne. Gått rundt på måfå i skogen med alle merkelige tanker surrende rundt i hodet sammen med tinnitusen. Å gå passer til alle sinnsstemninger. Det er bare å innrette arenaen etter humøret. Er det på bånn går en selvsagt en plass der det er helt bankers at en ikke treffer noen. Og det er det minste problemet her som vi har så mye fin skog rett utenfor døra.

Til tross for all gåinga i årenes løp er jeg feit. Eller overvektig som det så fint heter når legene sier noe om det. Fastlegen min tror nok at jeg ikke har beveget meg noe særlig mer enn høyst nødvendig. Og det blir jeg igrunnen litt småforbanna for. For jeg har gått, mye og langt, alltid. Problemet mitt er jo bare at jeg aldri blir sprekere. Beina klarer mer, jeg blir ikke trøtt i kroppen (ikke før i tia jaffal), men jeg får ikke nok luft og peser som en strandet hval. Og sånn har det alltid vært. Jeg har klaget min nød til den ene legen etter den andre, i godt over 15 år. Men ingen har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. De jeg har gått sammen med er blitt sprekere og sprekere, men ikke jeg. Og jeg har jo tilbakelagt like mange kilometer og svette på min vei som dem. Snakk om urettferdighet! Til og med da jeg veide 17 kilo mindre for et par år siden ble ikke pusten bedre. Det eneste det hjalp litt på var selvbildet. 

Innimellom har jeg prøvd å bli en skikkelig treningsfreak også. Det vil si jeg har begynt på helsestudio. Spinning og sånne litt mer godkjente former for trening. For det er straks litt mer seriøst om du trer på deg en tights i rett merke og noen superdyre treningsssko. Så står du der på rekke og rad med andre pustende, svette mennesker, i en luft som ikke akkurat lukter blomster. mens sola skinner utenfor og fuglene kvitrer. Det blir jo helt feil i mine øyne, spesielt når de aller fleste har kjørt ned til helsestudioet og slåss om å få den parkeringsplassen nærmest døra.

Heldigvis har jeg hatt vett til å melde meg ut igjen. Hver eneste gang, før jeg er blitt støttemedlem. Jeg trives ikke med å trene inne. For mye folk. For dårlig luft. For mange perfekte kropper. For høy musikk. Ute derimot, det er helt fantastisk! Og så er det gratis. Omtrent. Om du ikke må ha nye sko og turtøy med en gang, og klarer å la vær å anskaffe deg en ny hund fordi du må ha et turfølge som aldri svikter. Uten hund – ingen tur, sånn ble det iallefall her i huset.

De to siste dagene har jeg og Jonas gått tur igjen. Tror det eller ei, rundt 4 kilometer begge dagene. Det er ikke langt og det går iallefall ikke fort, men det er en begynnelse. Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, så synes jeg dette har vært som tortur. Jeg har dessverre kommet hjem igjen med den hodeverken, og føler egentlig ikke at det er godt for noe som helst. Men det er forhåpentligvis forbigående. Det er slitsomt og tungt, skoene som var så gode i høst, kjennes ut som de er limt fast i underlaget med superlim …

Det er altså ikke dørstokkmila som er verst.  Slik som det ofte kan være, men det å gjennomføre. Fordi skoene er så tunge og kjærringa så uendelig sliten. Av ingenting. Jeg trenger noe energi, og det i rekordfart. Herregud, jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg opp av denne hengemyra igjen. Jeg kan jo veien, så det er ikke det som er problemet.

Smarten (konebilen) er på verksted. Den lille loppa av en bil var for skral til å slippe gjennom eu-kontrollen. Kjærringa burde nok blitt med denne ganga. For å skifte karosseri eller noe. Jeg kommer garantert ikke til å skli gjennom verken eu-kontroll eller noe annet i denne forfatninga. Litt rart igrunnen, at legen ikke bare kan gi meg en mangellapp. Slik at jeg kan ta det fra en kant og jobbe meg nedover. For å komme opp igjen. Eller noe sånn.