Der fikk jeg det svart på hvitt! Eller svart på rosa da … Det er altså ikke bare noe jeg innbiller meg, det der at jeg har vært sykt mye hos legen i år. For nå landa frikortet i postkassa her. Og vi er såvidt starta på 2017! Hjelpes! Det er ikke hverdagskost hos oss for å si det sånn. Drømmemannen er sjeldent hos legen, og frikortet mitt har jeg som regel fått i julegave, sånn i slutten av desember.

Jeg klager ikke altså! Bare så det er sagt. Jeg er veldig glad for at det er en slik ordning her i landet, og synes vi må prise oss lykkelig for det. Men det føles bare litt rart. Jeg tenker ikke på meg selv som kronisk syk. Det er sikkert noe som snart går over …

Men tenk om det ikke gjør det da? Uff. Vil helst ikke tenke på det, men skjønner jo at det kanskje hadde vært lurt å ta det litt innover seg istedenfor å skyve det under teppet. For å være litt forberedt og kanskje slippe sjokket om det ikke er noen vei tilbake. I mitt hodet er jeg nemlig fortsatt 100% yrkesaktiv, som tenker å fortsette i jobb til jeg går av med alderspensjon. Selv om jeg har hatt en aldri så liten pause nå.

Samtidig med frikortet kom også en time til en astma- og allergispesialist. Ikke vet jeg hva jeg skal der, men det står at jeg måtte regne med at det tok halvannen time. Endelig skjønte visst fastlegen min at det muligens kunne være litt lurt å få sjekka litt mer, istedenfor å bare si at den flekken på lunga ikke var noe å bry seg om. Regner med at det er riktig det de sier, men tenk om de tok feil likevel. Og plutselig var det for seint å gjøre noe … Enn så lenge tenker jeg at det bare er et “arr” eller noe sånn, etter en av de mange lungebetennelsene jeg har hatt de siste årene. 

Jeg er litt halvsyk igjen. Allerede. Etter å ha vært forkjølet og hatt lungebetennelse i halvannen måned, føles det nå som om jeg har rykket tilbake til start – igjen. Helt tett i kalotten, vondt i halsen, men hostinga er ikke kommet tilbake. Ikke så ille jaffal. Har ikke vært hos legen, jeg håper enda at det forsvinner like fort som det kom. Selv om det snart har vart uke.

Snart skal jeg til Tinnitusklinikken også. Så det frikortet får jeg nok brukt mye fremover. Dessverre. Det er rart som livet plutselig kan ta en helt annen vei enn den du hadde tenkt. Jeg hadde jo skaffa meg en jobb, som på sikt kunne ha blitt noe mer enn bare en vikarstilling. Tror jeg. Det er stadig ledige sekretærstillinger på sykehuset, og når jeg allerede hadde fått godt og vel hele kroppen innforbi, og ikke bare beinet, så følte jeg at dette kom til å gå bra.

Men da ville ikke kroppen mer! Akkurat det er ganske slitsomt, når hodet og kroppen ikke samarbeider. Tenk så greit om det bare hadde gått an å sende den på verksted. Kroppen altså. Som med bilen, kontroll annethvert år. Bare skifte ut det som ikke funka som det skulle. Og med frikortet i lomma kan du være sikker på at jeg kom til å skifte ut både det ene og det andre her.

God torsdag til deg. :o)

Frisk bris melder yr. Men ut i fra hvordan det høres ut her oppe på toppen skulle en tro det var storm. Minst. Så her gjelder det å ikke ha for mange løse elementer liggende i hagen. Det er en sånn typisk dag hvor for eksempel trampolinene kan ta av og bytte hage. Og det hadde jo vært litt kjipt å finne den igjen på taket til naboens bil eller noe sånn … men vi er over den trampolinetiden vi da. Vi har bare hatt slikt på hytta, og den siste vi hadde tok seg en flytur og landa litt ubekvemt. Heldigvis var det bare trampolina det gikk ut over.

Vi har vært ute og gått, Jonas og jeg. Nesten 8 km. Med bøyd nakke og bakoversveis kjempet vi oss opp bakken, mens ørene flagra og tårene rant. Men bortsett fra vinden, så er det et fantastisk vær. Blå himmel og sol! Kan nesten ikke bli bedre. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg pleier sjeldent å ha denne hunden løs. Han er jo en trassig ungdom nå, så jeg er ikke helt sikker på om han kommer med en gang når jeg roper han inn. De er kjent for å ta ting i sitt tempo disse leonbergerne, litt sånn “jada, jeg hører at du roper og kommer snart … skal bare …” Akkurat det irriterer meg litt, det er som å ha en fjortis i hus. I den mest uspiselige alderen. Har alltid tenkt at det går over, slik som med Zenta. Ho ble jo verdens lydigste hund etterhvert. Men mulig jeg bare må innfinne meg med at dette ikke blir på samme måte. 

Han er veldig flink til å gå fint rett ved siden av meg. Når jeg går aleine. Men om vi er to så er det som å ha en annen hund med. Og om han her virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg hadde klart å holde han igjen. Derfor er det viktig at han skjønner hvem som bestemmer. Husker i fjor på denne tia da vi satt og leste om hvor store de kunne bli, og jeg lo det litt vekk da vi fant ut at han faktisk kunne bli like høy som spisebordet. Vel, han er allerede der! Og enda er han ikke ferdig utvokst. Leonbergere vokser til de er to år, og fra to til tre år bygger de muskler. Så Jonas har litt å gå på enda.

Håper du også har litt sol og fint vær der du befinner deg. :o) Alt er liksom litt lettere da. Synes jeg. Egentlig burde jeg ha bodd i et land der det var sommer og sol hele tiden. Norge er for spesielt interesserte når det gjelder klimaet, og når en ikke en gang er født med ski på beina så kan en fort føle seg litt malplassert her.

Nest siste dagen på Symi. Mens vi lå på stranda fant vi ut at vi bare måtte spise lunsjen her, på The Olive Tree Cafe. Vi hadde jo gått forbi flere ganger, men da var det alltid stengt. Dessuten hadde plassen fått toppkarakter av TripAdvisor i 2015, så dette var noe vi hadde lyst til å få med oss før vi reiste hjem igjen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Halvdød, dehydrert kjærring på trappeavsats 372. Heldigvis traff vi på ei eldre dame som gav oss vann på veien opp. Ho redda nesten livet mitt. For der og da kjentes det ut som jeg skulle få hjerteinfarkt! Likevel var jeg så tørst da vi ankom at vi bestilte en karaffel med husets hjemmelagde sitronsaft – hver! Det gikk av å bestille kun et glass også, og på reaksjonen til den ene eieren så tror jeg ikke det var så mange som bestilte så mye …

Mmmmmm. Dette er noe av det beste jeg har smakt! Det var syyykt godt! Kunne egentlig tenkt meg enda en karaffel, men turte ikke å bestille mer.

Tapasen vi fikk servert var på lik linje med drikken. Ekstremt godt altså. Alt var så gjennomført, og maten var bare helt fantastisk. Sånn blir det sikkert når det blir laget med kjærlighet og omtanke. Tror aldri jeg har spist noe så godt i hele mitt liv! Alt var hjemmelaget fra bunnen av, og råvarene var førsteklasses. Til og med olivenene smakte mye bedre enn normalt!

The Olive Tree var en fargeklatt av en lunsjkafe. Og dette var gjennomført til fingerspissene. Bare se på skoene til eieren! Den ble drevet av to engelske damer, som tidligere hadde kommet til Symi som sesongarbeidere. De hadde en drøm om å starte sin egen plass – og hoppet i det! De levde ut drømmen sin her på trappeavsats 372, og de gjorde det 100%.

Drømmemannen min på verdens koseligste kafe. Det kan jo nesten ikke bli bedre! Det var litt trist at vi ikke prøvde The Olive Three tidligere, for vi hadde garantert gått her minst en gang til. Om bare ferien hadde vart litt lengre …

Har du planer om å dra til Symi, må du rett og slett ta turen opp hit. Jeg garanterer at det blir et besøk du seint vil glemme. Bare husk at de stenger skrekkelig tidlig.

#ferie #hellas #symi #theolivethree #ferieminner

Hjelp! Her står alt hulter til bulter! Og det er ikke fordi jeg hoppa over ryddinga fra helga, for det ble så fint atte i går formiddag. Ikke kan jeg skylde på at vi har hatt besøk av barnebarna heller .. Nope, denne ganga har vi rota sjøl!

Vi prøver å ommøblere i stua. Noe vi har tenke på en stund. Eller jeg da. Drømmemannen tenker ikke så mye på slike ting han, iallefall ikke om det betyr at det følger mye jobb med. Og møblene sto jo greit der de sto, ikke sant? Det hadde jo ingen praktisk betydning om vi flyttet det hit eller dit! Argumentene haglet. For denne mannen ser du, han forstår ikke vitsen med å gjøre noe annerledes hvis det fungerer som det er. Det der med å få en liten forandring, bare for forandringens skyld, det er absolutt ikke en manne-greie har jeg forstått. For lenge siden. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er da det lønner seg å bare begynne på egenhånd. Selv du du innerst inne vet at dette blir alt for mye å gjøre helt aleine. Iallefall akkurat nå, med et energinivå som såvidt har krøpet seg litt over på pluss siden. Men så har det seg slik vettu, at de færreste menn har lyst å se på at kjærringa sliter seg ut på å flytte alle disse vanvittig tunge heltremøblene uten hjelp. For stakkars, vi er jo ikke så sterke. Og flinke. Jeg tror det går litt ut over selvfølelsen deres på en måte. Dermed kan de ikke bare sitte og glo på. Uansett hvor mye de vil. For plutselig våkna mannemannen!! Han der hjelpsomme med muskler og masse krefter. 

Dermed var vi plutselig i gang! Det er jo bare å finne frem noen tepper, få løfta den ene siden av skap og andre tunge møbler oppå teppet, og skyve i vei. Så lett som bare det! Trenger ikke en gang rydde ut glass og flasker og sånn! Eeeeeh … her var vi veldig uenige! For herregud, alt måtte jo ut, og vekk. Langt vekk! Helst ned i første etasje. Hvis ikke gikk vi bare å snublet i det. Jada, kjære drømmemannen min, jeg vet at du trenger space når du skal gjøre noe. Men bare se, det går helt fint på denne måten også … :o)) 

Disse gamle heltre Mexico-møblene veier vanvittig mye. Barskapet f.eks. veier 120 kilo, og det er uten innhold. Likevel har det forflytta seg rundt hele stua det siste halve døgnet. Uten å finne den perfekte plassen! Og det er også helt utenfor komfortsona til drømmemannen. Han vil vite hvor skapet skal stå, før han begynner å jobbe! Mens jeg vil se hvordan det tar seg ut her eller der, før jeg bestemmer meg for hvor det passa best.

Det eneste vi visste hvor vi skulle plassere var sofaen. Selv om den var spesialbestilt til den enden av stua hvor den sto. Men det betydde jo ikke at den ikke kunne passe en annen plass også. Tenkte jeg. Stua går i vinkel og er 60 kvm. God plass altså, men ikke fullt så god veggplass. Mye vinduer og dører her, og ei forbanna varmepumpe.

Lurer på hvorfor slike varmepumper alltid er så idiotisk plassert! Åh! Som den irriterer meg! Selv etter å ha hengt her i over ti år. Men den må stå der den er. Vi fikke en pris på å flytte den da vi pussa opp for noen år siden. Og det var sykt dyrt. Det kosta til og med en hel lite formue å bare ta den ned og opp igjen, etter at veggene var ferdig panelt. Glem den, Marit!

Men … tenk så fint det hadde blitt om barskapet kunne stått der! Ser det til og med for meg. Rett og slett perfekt ville det bli.Men da blir det jo litt vel kaldt om vi ikke skal ha den stygge kolossen av en varmekilde hengende på veggen. Så den får bli der, til den går av på pensjon. Og det er sikkert ikke så lenge til. Eller? Vet egentlig ikke hvor lang levetid det er på sånt jeg. Men det var den dyreste de hadde i den tia. Mens andre som valgte billigere alternativ har skiftet ut varmekilden både en og to ganger, så står fortsatt den stygge greia her og varmer som bare det.

Så nå har vi plutselig noen møbler til overs. Det var da som pokker … og ikke nok med det, alt av lamper, hyller og bilder henger feil. Så det blir jo også et lite puslespill etterhvert. Men det visste jo jeg allerede før vi starta, han andre som bor her, han fikk nok et sjokk! For tenk på alle de hullene vi får i veggen etterpå. Jepp. De skal kamufleres med bilder eller nye lamper, slik at det blir enda flere huller i de flotte panelplatene .. det er helt normalt. Alle plasser jeg har bodd før har veggene sett litt ut som en sveitserost når alt er tatt ned. Men det var selvsagt lettere å kamuflere det når det var malt strietapet fremfor panelplater.

Spisestua, den havna absolutt ikke der vi trodde den skulle være. Den er forresten også en av tingene vi diskuterer litt. Drømmemannen mener vi skal ta av lemmene, og sette bort fire stoler. For de trenger vi jo ikke sånn hele tiden. Hvem har spisestue til 10 stående utslått i all sin prakt hele tiden … Eeeeh, vel, vi har! Og foreløpig tenker jeg det bare kan være sånn. For den står jo ikke i veien for noe i det minste. Hvis vi skal kaste ut noen møbler og forkorte bordet med en meter, da blir det jo så tomt her oppe at det nesten kommer til å bli ekko når vi prater.

Jonas har rømt huset! Han liker ikke forandringer han heller. Skulle til å si at han er som faren, men det ble jo litt feil. :o)) Men det er så ille at da jeg flytta ut juletreet i begynnelsen av januar furta bikkja i flere uker. Han lå rett ut der juletreet hadde stått, og så bedende på meg hver gang vi hadde øyekontakt. Denne ganga blir det sikkert ikke bra før til høsten. For nå har jo alt bytta plass. Det blir jo sikkert omtrent som å ha fått et nytt hjem. Og bikkja har parkert ute på solsenga på terrassen, som en protest til alt som skjer her. Og nei, vi har ikke sol i dag heller, det regner som bare det …

God tirsdag! :o))

Javel. Om dette er riktig burde jeg ha vært både slank og henimot overlykkelig, hatt perfekt blodtrykk, usedvanlig kreativ og hatt en fantastisk midje omtrent som ei Barbie-dukke! Og det stemmer jo overhodet ikke, så her må det ha skjedd et eller annet galt på veien!

Ikke for å ta motet fra noen altså. Men jeg har gått både langt og lenge i alle år. Og jeg har aldri merka at det har gitt meg noen som helst helsegevinst! Jeg blir ikke en gang sprekere! Midjen blir ikke mindre, fettet på magen og lårene er som det har vært de siste årene, og blodtrykket er i perioder skyhøyt! Dessuten er jeg forkjøla og har lungebetennelse rett som det er. Så hvor pokker er denne helsegevinsten min blitt av?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Til og med legen tror ikke at jeg beveger meg. Selv om jeg har vist henne Endomondo-appen min, hvor det er bekreftet sort på hvitt. Så nå er jeg altså tvunget (føler det sånn) til å bli med på Frisklivssentralen som starter om to uker. Trening på blå resept. Det blir to ganger i uka, til sammen 12 uker med gåturer og ballspill i Baneheia på tirsdagene, pluss styrketrening i sal på torsdagene. Kan ikke si jeg gleder meg. Verken med eller uten hånda på hjertet.

Trening i flokk er ikke mi greie. Dessuten er jeg helt sikker på at alle disse som skal hit er i mye dårligere form enn jeg er. Ballspill er ikke noe for meg, jeg er livredd for ballen og har alltid vært det. Dessuten liker jeg best å gå rundt i skogen aleine, eller med Jonas og drømmemannen da. Men de er jo en så stor del av livet mitt at jeg igrunnen føler vi er ett. Det er iallefall ikke noen fremmedelementer.

Vet jeg høres særdeles negativ ut her. Men jeg har ikke lyst! Mulig jeg er blitt litt folkesky etter alle disse ukene hjemme i mitt eget hus. Jeg kjenner det stritter veldig imot bare jeg tenker på det. Men hadde jeg likt meg sammen med andre når jeg trente så hadde jeg selvsagt meldt meg inn igjen på et eller annet treningssenter eller i en turgruppe. Helt tafatt er jeg jo ikke!

Det er mandag og nå må jeg visst ta tak i rotet etter helgen! Puuuuh .. kjenner at jeg irriterer meg litt for at jeg ikke bare tok det i går, før jeg tok kvelden i sofaen nede. Der var det jo ikke noe rot, så det var lett som bare det å fortrenge både lekene som ligger utover stua, og det rotete kjøkkenet, som er i andre etasje.

God mandag til deg som stikker innom. :o) Når jeg bare har fått rydda litt her så blir det sikkert en fin dag for meg også.

En litt grå og kjip søndag, sånn værmessig. Vi lånte et par barnebarn fra lørdag til søndag. Det er jo alltid koselig, men ganske tungvint når ikke barn og hund går overens. Eller, bonusbarnebarna er så redde for Jonas at han bare må stenges inne under trappa. Der han normalt oppholder seg når vi går fra han aleine hjemme. Det er ikke så veldig populært kan du jo tenke deg, spesielt ikke når bikkja hører barnestemmene og har sååå lyst til å være sammen med oss. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ut på tur – aldri sur? Vel, det stemmer ikke alltid … Vi fant en kort tur, som burde vært litt spennende for barn i denne alderen. Men siden vi leita litt før vi fant hullene i fjellet så ble det noen hundre meter mer enn nødvendig, og det var visst alt for langt.

Jippi! Endelig fremme. På leiting etter kråkesølv og steiner som kunne kastes i vannet ble alt straks bedre. For ikke å snakke om når morfar spikka pølsepinner og tente bålet.

Jeg har vært her en gang tidligere. På sykkeltur med speideren til dattera. Det er snart 20 år siden. Så jeg husket jo ikke hvordan vi fant denne grotta. Visste bare at den var der en plass. Forklaringene på nettet sa egentlig bare at det var litt vanskelig å finne … 

Turen er egentlig bare et par hundre meter. Vi parkerte på parkeringsplassen ved Vardåsen og fulgte skilting mot friarealet. Man kommer til gruva ved å følge stien mot sandstranden, og så er det opp i heia til høyre. Synes egentlig det burde ha vært skilting helt frem, slik at alle kunne få gleden av å tusle rundt litt inni fjellet om de hadde lyst til det..

Sømsgruva var i sin tid Kristiansands største feltspaltguve. Feltspalt brukes blant annet i porselensindustrien, og til å lage kunstige tenner. På det meste arbeidet det 12 menn her. Driften ble avviklet i 1912

Ikke verdens sunneste helg dette. Rester fra gårsdagens pizza som førfrokost (mens jeg fortsatt lå i senga og sov), pannekaker til frokost, grillpølser til lunsj, og viltgryte med reinsdyrskarv og hjemmelaget potetmos til middag. Middagen var jo slett ikke så verst, men den likte selvsagt ikke ungene. 

Nå har freden senket seg i huset. Og det var jammen ganske deilig! Foreløpig ser det helt bomba ut både i stua og på kjøkkenet, men det skal få lov å se slik ut til i morra tidlig. For jeg orker jammen ikke gjøre en dritt mer i dag. Det hadde sikkert vært veldig greit å stå opp til et ryddig hus i morra tidlig, men nå skal jeg sette meg i kjellerstua med beina høyt og ikke gjøre en eneste fornuftig ting mer før i neste uke.

Øresusen er temmelig ekstrem etter slike besøk. For innestemmen tror jeg ble igjen på barnehagen og skolen da de gikk hjem på fredag. Og det hjelper jo ikke at vi har et par, tre leker her med vanvittig lyd i. Dette er litt slitsomt for tia, men veldig koselig også, og jeg håper at vi klarer å lage noen fine minner når de er her hos oss. ;o)

Håper du også har hatt ei fin helg. :o)

#utpåtur #sømsgruven #søm #kristiansand #barnebarn

Jeg har gått skikkelig i fella! Bokklubbfella. Igjen. Jeg vet ikke hvor mange bokklubber jeg har vært medlem av i årenes løp, men det er nok de aller fleste. Både en og to ganger. Likevel anser jeg meg ikke for en selger drøm, for normalt pleier jeg å melde meg inn sånn helt på egenhånd. Uten at noen må ringe og godsnakke med meg, som om de kjenner meg, og vi er verdens beste venner. Drømmemannen er ekstremt flink til å avbryte sånne i telefonen, men til gjengjeld er han er sykt lett å overtale av pågående selgere når vi er på ferie og sånn, og han betaler gjerne dobbel pris også, når bare den som selger har snakket vel og lenge og drømmemannen er gått surr i alt som heter valuta og omregninger til norske kroner. :o))

Men jeg bør kanskje ikke le så alt for høyt akkurat nå! For altså, jeg har meldt meg inn i nok en bokklubb. For å få et Fiskars knivsett. Som vi absolutt ikke trenger! Er det mulig!?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg er stort sett høflig og grei. Og jeg har et stort problem med å bare avvise folk i telefonen, om de ikke gir seg etter det første neiet. Og det gjør jo de færreste, de er jo ikke telefonselgere for ingenting. Jeg derimot, kunne nok aldri fått solgt en dritt, for det ligger ikke i min natur å ringe noen opp til alle døgnets tider for å prakke på de noe de i utgangspunktet ikke hadde tenkt å kjøpe.

Drømmemannen han er ganske flink til å avvise telefonselgere. Rett og slett en ekspert! Og han er så sykt uhøflig at jeg nesten gremmes når jeg hører på han. Om selgeren i andre enden ikke gir seg, da legger han bare på! Det klarer ikke jeg. For jeg synes så synd på den i andre enden. Stakkars det er jo bare en jobb, og han trenger sikkert de pengene …. og dessuten har jeg fått en ganske streng oppdragelse fra jeg var liten, der det å være høflig var veldig viktig.

Jupp. Jeg trengte iallefall verken bøkene eller knivene. Men nå ligger det altså her! Jeg har meter på meter med bøker fra før i tia. De står jo bare rundt forbi og samler støv og er en yndet plass for hybelkaninklekking! I nesten ethvert skap og skuff ligger det et par, tre håndarbeidsbøker. Mesteparten er slike jeg har glemt å avbestille. Om hekling og sying og slikt som jeg aldri verken har drevet med eller har tenkt å begynne med. Jeg kunne jo like godt ha kastet pengene ut av vinduet!

Lese slutta jeg med for 10-15 år siden. Egentlig. Det er bare det at jeg glemmer det innimellom. For jeg var en skikkelig lesehest før i tia. En ekstremt allsidig en til og med. I overgangen fra barn til ung leste jeg vel så gjerne Tuppen og Lillemor, som Sølvpilen. Åh! Jeg var så sinnsykt forelska i Sølvpilen, i årevis. Og i den drømmen (som dukket opp både når jeg sov og var våken) var jeg selvsagt den flotteste indianerjenta som noen gang hadde levd, og alle forgudet meg i denne tipi-leiren hvor jeg bodde. Jeg giftet meg med Sølvpilen, og så å levde vi lykkelig alle våre dager …

Eller kanskje ikke. For da jeg fikk litt flere år på baken var jeg en ihuga Morgan Kane-fan, og om jeg ikke husker feil så var jeg visst sammen med han også. Dermed må jeg nok ha sviktet den stakkars indianermannen min på et tidspunkt. 

Jeg var altetende når det gjaldt bøker. Romantiske serier og thrillere, skrekkhistorier og til og med noen ganske erotiske pocketbøker ble slukt rått. Slik som ungdommen sitter og spiller på pc’n nå for tia satt jeg og leste. Hele kvelden og halve natta og vel så det. For det var jo alltid så sykt spennende når kapittelet slutta, og da var det helt umulig å legge fra seg boka. Noen snakker jo om at de unge i dag får nakkeskader av å være så mye på pc’n, men jeg tror ikke det var mer heldig å sitte med nesa i ei bok halve døgnet heller.

Men altså. Jeg slutta jo med denne lesinga for 10-15 år siden. På grunn av tinnitusen. Jeg klarer ikke helt å konsentrere meg lengre. Har bare lest det som har vært høyst nødvendig, og aldri for kosens skyld. Det har vel litt med at synet ikke heller er som det var på sitt beste, så om jeg skal lese noe som helst nå må jeg ha briller på.

Jeg liker ikke å være brilleslange. Ikke en gang når jeg er aleine hjemme. For som barn var jeg overlangsynt og måtte gå med briller hele tiden. Tjukke cola-bunner og lapp foran det ene øyet. Og vettu, det fantes faktisk mobbere på 60 og 70-tallet også! Men de kalte det bare erting da, og det måtte de som ble utpekt til hakkekyllinger bare tåle. Jeg var en av dem. Til jeg droppa brillene i femte klasse. 

Nå sitter jeg her og er den lykkelige eier av tre bøker og fem kniver. Som vi overhodet ikke trenger. Og kjenner jeg meg rett så blir det vel en og annen bok som lander i postkassa vår sånn helt ut av det blå. før jeg kan melde meg ut igjen av dette her om et år. For uansett hvor flink jeg er til å avbestille så er det alltid noen jeg glemmer. Merkelig det der … 

God helg fra meg til deg. :o)

Midtlivskrise har sin egen facebookside, klikk HER så går du ikke glipp av noen innlegg. 

For gjett hva? Joda, kjærringa har endelig fått kjøpt seg nye lamper til å ha i stuevinduene. Der de tre julestjernene hang både vel og lenge. Og der det de siste ukene kun har hengt tre ledninger med lyspærer i … og det var jo absolutt ikke så fint.

Det var jammen ikke så lett å finne noe. For det meste er så supermoderne nå for tia. Det passer ikke inn i dette huset, med disse folkene som bor her. Vi er jo allerede middelaldrende! Men nå henger det altså tre skjermer på disse ledningene – igjen. Skal jeg være helt ærlig så var jeg mer fornøyd med stjernene enn dette, men det så jo litt dumt ut når vi allerede er kommet oss god inn i mars måned. Selv om både den ene og andre naboen har lys på buskene utenfor fortsatt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg var på Ikea i går, i hele 15 minutter. :o)) Tror det må være rekorden hittil, og stort kortere besøk er det vel neppe mulig å gjøre på en plass som dette. For en må jo tross alt gå temmelig langt fra inngangen, gjennom markedshallen i første etasje, til kassene. 15 minutter! Slå den du! Og så kom jeg til og med ut med tre lampeskjermer og seks koppehåndklær også. 

De er nok ikke helt “meg” disse skjermene. De var så fine der de hang over et spisebord sist vi var på Ikea, men da sto jo alt annet også i stil. Så nå ble det bare sånn! Kan jo være jeg klarer å venne meg til det etterhvert. Hvis ikke får de vike for noe annet, om jeg tilfeldigvis kommer over noen jeg liker bedre. For så dyre var de jo ikke at de ikke lar seg skifte ut.

Det ble en ganske koselig belysning på kvelden. Og det var jo det jeg var ute etter. Men jeg må jo innrømme at lampene på Ikea er noe for seg selv. Jeg har alltid ledd litt av de, og tenkt at flere stygge lamper på en plass skal du lete lenge etter. Og nå sitter jeg her da, med tre kolosser i stuevinduet. ;o)

#ikea #lampe #shopping #vindusbelysning 

Er du klar for en tur i høyden?  Yialos og Chorio, to av byene på Symi, bindes sammen av hovedgaten Kali Stratas. Eller gate og gate, det er stort sett trapper. Ufattelige 500 stykker for å komme helt til topps! Hvis du ikke gidder å gå finnes det en lokalbuss som går cirka hver time. Alternativet er en av Yialos fem taxier, leie moped eller bil. Men da kommer du jo så klart ikke inn i selve gamlebyen, bare til toppen. Dermed kan du eventuelt gå nedover istedenfor oppover. Men altså, jeg anbefaler ikke å ta det mens sola står som høyest og det ikke er skygge å finne noen plass. Det gjorde nemlig vi, en av de fire gangene vi var der, og jeg trodde faktisk jeg skulle fått hjerteinfarkt før vi var halvveis!

Og bare sånn til opplysning: Du trenger ikke være misunnelig på meg fordi jeg er her. For det er jeg nemlig ikke. Jeg sitter hjemme i stua og ser snøen laver ned utenfor. Bildene er fra sommeren 2016. ;o)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er fort gjort å drømme seg vekk i omgivelser som dette. Iallefall om du er en ihuga hobbyfotograf og har kameraet rundt halsen. Her var jo det ene huset og trappa mer sjarmerende enn det andre. Helt umulig å bare gå forbi. Gjett om jeg er glad for at en ikke har kamera med film lengre! Det kunne fort blitt en ekstremt dyr affære.

Litt rart å tenke på at dette er eneste veien å komme til disse husene. Her er det ingen som bare kan kjøre til døra. Verken når de flytter inn, eller skal ha på plass ukehandelen. Mulig de er ekstremt spreke de som bor her oppe i høyden. Og de har sikkert lært ganske tidlig at sånn omtrent midt på dagen da er det best å sitte inne, eller i det minste oppholde seg en plass der sola ikke skinner. Vi lærte det jo vi også. Etterhvert.

Gamle rønner med ødelagte vinduer og dører. Innimellom de velholdte, bebodde husene dukket de opp. Sannsynligvis ikke så sjarmerende for de som er naboer til noe sånt, men det tar seg veldig godt ut på bilder.

Tror vi begynner å nærme oss toppen! Selve nettet av trange smug og trapper var ganske forvirrende, det føltes nesten som å gå i en labyrint. Visste aldri helt hvor vi var eller hvor vi havnet når vi kom ned til havna igjen. Det var nemlig ikke bare en trapp oppover fra Yilaos. Noen var flotte og velholdte, gjerne malt i blått og hvitt, andre var ganske raserte og dårlig vedlikeholdt.

Oppe i Chorio er den greske landsbyfølelsen til å ta og føle på. Her finner du fine tavernaer, kafeer og små butikker der du kan få kjøpt det meste. Og atmosfæren er helt gratis! Det føltes nesten som å være barn igjen, og på skattejakt i ukjent terreng. Små trange smug, trapper og avsatser over alt. Så her bør du ha god tid, eller ekstremt velutviklet stedsans. Noe verken drømmemannen eller jeg er i besittelse av. En annen ting som er ganske lurt å ha med, bortsett fra kameraet som jo er livsviktig, er altså noe å drikke.

Vi fant et lite lokalt vannhull under slyngplantene. Omtrent på toppen. Men å ikke ha tilgang på væske på veien opp er ikke helt lurt. Den gangen vi tok turen midt på dagen møtte vi ei eldre dame som tydeligvis hadde skjønt at turister ikke alltid tenker klart. Ho hadde satt seg i en av trappeavsatsene med fulle vannflasker og plastglass. Det var gratis! Men samtidig som hun velvillig delte ut de livsviktige dråpene til dehydrerte tullinger ville ho også gjerne selge oss diverse krydderurter og svamper. Etter du hadde drukket vannet ble det jo litt vanskelig å si nei takk, selv om vi ikke trengte noe av det ho smilende tilbøy. 

Nærbutikken oppe i høyden. Ikke helt som vi er vant til, men vareutvalget var det ikke noe i veien med. Flaskevann hadde de også! :o)

Ble mye dører og trapper her. Men jeg er altså litt hekta på slikt, og egentlig lurer jeg litt på om noen av dere holdt ut helt til slutt … ;o) Og jeg er faktisk ikke helt ferdig med denne sjarmerende plassen enda. I neste innlegg herfra stopper vi opp på trappeavsats 372 og tar en lunsj på en skikkelig sjarmerende kafe drevet av to engelske damer. Det var grunnen til at vi ilte opp her midt på dagen helt på tampen av ferien vår. De stengte nemlig kl. 16. Må man, så må man! :o)

Legekontoret altså. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre der, men fikk beskjed om å komme tilbake når jeg hadde hatt ei uke uten å hoste – og det er nå.

Jeg mener i alle fall det selv! Men jeg vet ikke helt om omgivelsene og jeg er helt enige i det utsagnet.. Mye bedre ja, men det kommer tydeligvis noen lyder fra meg innimellom enda, som kalles hosting. 

Uansett er jeg tilnærmet frisk. Fra både lungebetennelse og forkjølelse. Resten er som det er. Og jeg begynner å lure på om det bare er slik det skal være, for resten av livet. At jeg aldri blir helt frisk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Revmatologisk på sykehuset sier fibromyalgi. Fysioterapeuten på samme plass sier me, åsså er det denne hersens tinnitusen da. Men den er klart kommet for å bli, det har jeg jo skjønt for minst 18 år siden.

Jeg har vel aldri vært den som har stått først i køen. Verken her eller der …men når det gjelder slike tullete diagnoser som dette, så må jeg av en eller annen grunn ha befunnet med temmelig langt foran. Jeg som hater kø! Mulig jeg gjorde som vi pleier i slike tilfeller, stilte meg i den der det var minst folk. Og jeg forstår jo nå hvorfor det var litt glissent akkurat der …

Har du forresten prøvd å nyse med en Marie-kjeks i kjeften? Det var ikke så lurt … for nå er hele tastaturet fullt av smuler! Straffa for å ikke tilføre kroppen en ordentlig frokost sikkert. Jeg som nesten alltid spiser havregrøt på denne tiden av døgnet. Jaja, får se om jeg klarer å støvsuge ut de som ikke forsvant når jeg ristet på pc’n.

Ønsker deg som titter innom en flott onsdag. Her er det sol og minus åtte grader akkurat nå. Varmepumpa jobber intens med å holde temperaturen oppe i stua. Mulig jeg må hjelpe den litt med å fyre i ovnen når jeg kommer hjem igjen.