Temaet hos Helene er denne mandagen ØYNE, og den som har verdens vakreste, iallefall i vår familie, er nok denne snuppa. Mitt eldste barnebarn på fem år. Bildet er to år gammelt.
Her skinner sola fra blå himmel, og jeg skal på øyeblikket ut på en liten trilletur med familiens yngste. I ettermiddag er det jobb, så nå er hverdagen tilbake. Og godt er det!
Jeg er en uforbederlig detaljfreak, og får med meg masse ubetydelige bagateller som andre ikke legge merke til en gang. Noen ganger kan jo det være spennende, men for det meste er det litt slitsomt og irriterende.
Samtidig betyr det jo at jeg har bilder av ufattelig mange rare ting. Som denne porten i nabolaget til dattera.
Tenker du noe spesielt når du ser dette bildet? Hadde du lagt merke til den om du bare gikk forbi på veien?
Dagens bilder fra instagram. Er der også jeg vettu, så om du vil følge meg finner du meg her. Her knipses det bilder av det meste fra hverdagen. Disse to bildene er fra dagens bittelillemicrotur, rett over veien og inn i Grønndalen. En flott grønn liten oase mellom boligområdene her oppe på Tinnheia.
Heldigvis er ikke denne benken min. ;o) Det var utrolig godt å få litt frisk luft – det er undervurdert altså! Så nå kjennes det meste mye bedre ut.
Jeg er så varm!! Heteturer, svettetokter, klamt og ekkelt .. elendigheta er tilbake!! Fanken da! Jeg var så sykt sikker på at jeg var ferdig nå. Etter noen måneder uten å være så skrekkelig plaget. Varm, ja! Men det kan jeg leve med. Det er de veldige heteturene, og det å kjenne svetten renne nedover ryggen, mellom puppene, overalt .. det er det som er det aller verste. Eller når det kjennes ut som om hjernen fosskoker og hjernecellene ikke helt er med lengre. De koker og slutter å funke. Det sistnevnte der er det heldigvis en god stund siden jeg har opplevd. Men jeg har ikke glemt hvordan det kjentes ut av den grunn. Jævelig, rett og slett jævelig er det!!
Takke meg til menssmerter og blod! Hadde jeg visst hvor ille dette kom til å bli når den forhatte mensen ikke kom lengre, da hadde jeg aldri ønsket meg dit!! Tenk om vi var litt mer istand til å nyte nuet! Ja, du er kanskje der, men jeg har aldri klart det. Iallefall ikke de siste 15 årene. Jeg higer alltid etter noe annet, noe som forhåpentligvis er litt bedre. Langt der fremme en plass. Eller snarere bak meg. Marit i en litt yngre utgave, og uten alle de problemene som har oppstått i forbindelse med denne elendige overgangsalderen. Jeg visste jo at dette var noe som kom, men aldri at det kunne være så ille, og heller ikke at det skulle ramme så tidlig!
Hvorfor skal det være sånn? Jeg vet jo at dette er livet, det jeg står midt oppi akkurat nå. At dagen aldri kommer tilbake .. Uff, jeg har ikke godt av å bli sittende tilnærmet urørlig, og ensom dag etter dag, blir så mange tanker av det. Og de er sjeldent veldig positive. Jeg er veldig flink til å grave meg ned i min egen dritt, som drømmemannen sier det. Jepp, I know. Men det er lettere å grave seg ned enn å kave seg opp. På en måte tryggere også, for det er det jeg kan.
Er ganske sikker på at jeg lider av for-lite-frisk-luft-syndromet nå. Kanskje jeg skal prøve å gå en bitteliten tur? Kan nemlig trø på det beinet i dag. Kom opp trappa på en tilnærmet normal måte, og ikke var det så veldig vondt i kneet heller .. noe går da fremover! Selv uten tabletter. De måtte jeg nemlig slutte med da jeg følte meg så elendig i går. Øresusen tok helt av, sammen med hjertet som galopperte som en gal hest hele natta. Virka nesten som om det holdt på å stikke av! Og jeg ble jo redd som bare det, men turte ikke våkne drømmemannen for han skulle jo på jobb. Siden jeg ikke sov noe særlig på natta sov jeg nesten i hele går. Var svimmel og elendig bare jeg forsøkte å bevege noe. Men i dag virker alt mye bedre. Kanskje disse heteturene også er noe som ble trigget av tablettene? Det er jo lov å håpe ..
.. når all hundedritten fra hele vinteren dukker opp etter at snøen er forsvunnet langs veien, i parker og på stien i skogen, eller på plenen i hagen og der er du sjøl synderen
.. når terrassene ligger der så grønne og skitne at du nesten ikke kan vente med å finne høytrykkspyleren
.. når du lurer på hvor pokker alle de løkene du putta ned i bedet på utsiden har tatt veien, for det var sikkert flere hunde mer enn det som er kommet opp som blomster
Jeg blir nedringt for tia. Det grenser til det sykelige. Tre nummer som går igjen hele tiden, hele dagen, hele døgnet. Vises som “Nummer brukt i forbindelse med markedsundersøkelser/ telefonsalg” når jeg søker dem opp. En eller annen må ha solgt noen telefonlister nylig. For jeg har nemlig sperret mitt abbonement for slikt. For mange år siden, og det står fortsatt som sperret. Jeg måtte jo sjekke etter denne telefonstormen.
Kjempeirriterende. Og jeg hater å prate i telefonen. Tar den ikke når det ringes fra ukjente nummer, sjekker dem alltid opp før jeg eventuelt ringer tilbake. Det grenser muligens også til det sykelige, men alle har vi vel vårt .. ;o)
Gir ikke fra meg kontaktinfo i hytt og pine. Er aldri med på noen kunkurranser, spill eller andre ting der en må godta å få tilsendt ting fra samarbeidspartnerne til den som står som arrangør. Går heller ikke på slike annonser som lover deg en gratis iPhone, nettbrett eller hva det måtte være. Selv om jeg er megeklar for en ny mobil akkurat nå.
Forsiktighetsreglene mine hjelper ikke lengre! Hvordan pokker blir jeg kvitt dette maset da?
Rabil er Boa Vistas nest største by. Den ligger ca. 3 kilometer sør for Sal Rei som er den nåværende hovestaden. Taxisjåføren vi hadde med oss på en dagstur kom herfra. Lokalbefolkningen uttaler det Habil, så han skjønte ikke hva vi snakket om da vi uttalte navnet som det står skrevet. Fra hotellet vi bodde på tok det ca. en halv time å gå til Rabil.
Byen ligger på en høyde rett ovenfor flyplassen. Gatene er laget av ørkenliknende gjørmemurstein og det meste virket litt forfallent. Øyas hovedfartsåre går rett gjennom byen, og svært få av dem som kjører gjennom tenker på at det kan skvette en unge eller noe annet levende ut i gata mens de passerer. Da vi var på rundreise med Star Tour kjørte vi 6-8 jeeper i følge. I en fart som etterlot befolkningen i en gedigen støvsky. Akkurat det synes jeg er litt ufint. Vi hadde ikke mistet så mye tid om de hadde kjørt litt saktere gjennom. Faktisk var det ganske flaut å være turist der og da.
Området rundt Rabil er ganske flatt og temmelig øde. Det ser nesten ut som månelandskap om en ser bort fra de gresskledde slettene.
Levestandarden er lav. Her fins noen bønder som livnærer seg på storfe og korn. Andre jobber i havnen i Sal Rei, eller i butikker og til dels som taxisjåfører. I Rabil finnes det noen kirker, en skole, kiosk og en bensinstasjon. Det skulle også være en utsøkt familierestaurant litt bortgjemt inne i byen, men vi kom aldri så langt som til den.
Jeg tror ikke det var så veldig normalt at to hvite kom gående hit. Sånn helt aleine, uten reiseselskap og i flokk. Vi ble iallefall ganske beglodd.
Ser du den lille jenta som sitter på den gule kanna? Ikke helt slik vi ville gått fra våre unger kanskje ..
Ikke alle hadde tak over hodet ..
Prøvde meg som paparazzi i forbifarten ..
Noen trengte muligens et hjul, og det fant de her!
Voff! Se på de rare menneskene som går der da! De har jo helt feil farge ..
I alle de byene vi var innom hadde de flotte parkanlegg/torg. Her manglet verken sitteplasser eller beplantning. Det er bare så dumt de ikke vet hva vedlikehold går ut på .. for da hadde de jo klart å holde det slikt. Synd å legge så mye arbeid i noe som bare står til det ramler sammen igjen.
Var veldig spent på hvordan det så ut inne i kirken, men den var låst. Dermed ble det bare en liten pust på kirketrappa før vi dro nedover til Parque das Dunas igjen.
* * *
Har du lyst til å dra på ferie til en slik plass, eller foretrekker du Kanariøyene og en mer normal sydenferie? På Kapp Verde fikk vi forsåvidt begge deler, skikkelig god plass på stranda, flott vær, men litt mindre turister enn normalt.
Jada! Dette er den ene av to sider, og ingenting var gjentatt på flere språk engang. Min nye medisin – hvor alle bivirkningene skremmer vettet av meg. Og i følge noe av dette burde jeg ikke ta denne. Men siden det var så små doser, over en liten periode, og fordi dette kneet ikke blir bedre, snarer tvert i mot, så tok de sjansen. Jeg får håpe de vet hva de gjør, disse legene.
Røntgenbildene viste ikke noe spesielt. Jeg har særdeles lite slitasje i knærne til å være 50. Det er det positive. Så får vi vente å se hva ultralyden viser om en uke. Burde jo ha tatt MR fikk jeg beskjed om i dag, men siden det er så sykt lang ventetid på sånt så prøver de med alt det andre først. Er det rart det er ventetid både her og der?
Det negative er at jeg sitter her. Har fått med krykker hjem, for jeg må ikke trø på beinet. Tenkte kanskje det var litt positivt, så kunne jeg til nød ut å få litt frisk luft. Ta meg en slengom på sykkelstien på toppen av heia her. Men det blir sikkert ikke noe av, for krykker var ikke lett å bruke. Det holdt vel igrunnen med den turen fra legekontoret og ut i bilen. Så der ble de liggende.
Jeg er sykmeldt. Og det er fanken ikke noe gøy! Jeg synes sykt synd på meg selv akkurat nå. Det hjalp jo ikke akkurat at mannen dro på spinning heller da. For det var jo det som gjorde at jeg ble så hekta på å gå. Fort og lenge. For at jeg ikke skulle bli sittende igjen i denne flodhestverdenen aleine, som en diger, ubestemmelig formasjon av en klump!
Det hjalp, så lenge det varte. Jeg ble lettere til beins og mye gladere. Nå føles det som om jeg er tilbake i hengemyra, igjen!