midtlivskrise

Der var det tydeligvis slutt på de dagene der jeg bare kan overse dritten. Og da snakker jeg ikke om dritten på parketten, lodottene i trappa og sanden på flisene i kjellerstua. Neida, for det er pokker ikke så lett å overse, spesielt ikke når jeg skal ha syforening her hjemme i kveld … og det er bare seks timer til alt bør se nokså strøkent ut, med ferdig dekket bord og lukten av hjemmebakst i stua.

Dritten jeg egentlig snakker om er fibromyalgien. Elendigheta jeg egentlig har fortrengt litt i det siste. Ved å gjøre ting jeg har hatt lyst til, ved å være mer sosial, ved å … tja, leve litt mer sånn som helt normale mennesker gjør jevnt over. Men i dag sa det visst bare stopp! Det kom jo ikke som ei bombe, for jeg har kjent på det en stund. At dette kjøret ikke var helt bra for meg. Men jeg vil jo så gjerne, og om en bare tar seg nok sammen så burde det jo gå? Så jeg bare fortrengte signalene jeg fikk …

Jeg skulle vært på yoga, skulle handle, skulle kjøpe et gavekort. Pluss gjøre reint og lage mat til i kveld. Helt frivillig har jeg påtatt meg den oppgaven til og med, for normalt er det drømmemannen som lager mat. Til og med til mine venninner, når han er forvist til kjellerstua. Men i dag vettu, da skulle jeg trø til selv. Fordi jeg har klart litt mer i det siste enn jeg har gjort på lenge. Sannsynligvis trodde jeg et lite øyeblikk at jeg var tilnærmet frisk nå. Jaffal ikke langt unna.

Gavekortet og maten er i hus. Til og med et flott kort har jeg fått med meg, og der skulle jeg jo skrive noen vettuge ord. Men så tok hjernen plutselig ferie! Jeg satt på parkeringsplassen i byen, iført treningstøyet og skulle bare kladde disse ordene til kortet, før jeg skulle spasere nedover i kosefart til det var tid for yogaen en times tid etter. Men så ble plutselig alt helt uoverkommelig for kjærringa.

Pooooof! Der sprakk ballongen gitt. Etter å ha sittet i bilen i noe som føltes som en hel liten evighet, og som sikkert bare var fem minutter, så kjørte jeg bare hjem igjen. Tok en smertestillende og la meg under teppet på sofaen. Hva som gikk galt vet jeg ikke, kanskje klarte jeg ikke å fortrenge at det fanken med er vondt over alt hele tiden, kanskje ble jeg litt veik et lite øyeblikk der, og dermed fikk elendigheta overtaket? Jeg verker over alt. bråket i hodet er nesten uoverkommelig, til og med tennene og håret gjør vondt. Høres teit ut, så det er sikkert bare noe jeg innbiller meg. Dermed må jeg bare ta meg enda mer sammen, så går det vel snart over.

Varene står enda på kjøkkenbenken. Nå snart tre timer etterpå. Pillene funker ikke, og jeg har bare lyst til å grave meg ned i hagen. Under hundedritten og det som forhåpentligvis gjenoppstår som en grønn plen når vi nærmer oss litt mer vårlige dager. Jeg vil sove. Altså virkelig sooooove. Slik en har gjort når en våkner på morra’n og føler seg frisk og uthvilt. Kan ikke huske hvilket år jeg følte det slik sist, men det er skrekkelig lenge siden. Kanskje så langt tilbake som 2010.

Dette er ikke noe gøy! Jeg føler at jeg har tapt rett og slett. Og tro meg, jeg har pokker med tatt meg så sammen de siste ukene at det virkelig burde ha gått mye bedre enn dette. Får håpe det er penicillinkuren som har satt meg litt ut her, og ikke bare fibroen, for pillene er jeg vel kvitt om ti dager eller deromkring. Resten må jeg dessverre leve med. Enten jeg vil eller ei. 

Beklager for nok et syteinnlegg. Egentlig hadde jeg en plan om å vri denne bloggen om til noe litt mer positivt i 2018. Men det er visst klin umulig. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne om du liker middelaldrende sytekjærringer!

Sola skinner og fuglene kvitrer … men det siste der hører jo ikke jeg så godt bak all øresusen. Likevel vet jeg at de er der, fuglene, på en dag som dette. Holdt på å si at vi har det godt og varmt, men det er bare fem grader ute så den varmen har nok kommet av at jeg har vært ute og beveget meg.

Sammen med Jonas selvsagt. Pluss min eldste datter med to unger i ei tvillingvogn. Ho er begynt å passe en baby. De hadde ikke barnehageplass, og dattera mi skal ikke begynne å jobbe før i august. Siden kontantstøtta snart tar slutt så måtte ho finne andre måter å få inn litt penger på i mellomtiden. Så det er altså ikke bare utlendinger med 10 barn som spekulerer i denne stønaden, noen vanlige norske er faktisk hjemme med ungen sin et år ekstra og kunne ikke ha klart det uten disse omdiskuterte pengene.

Vi gikk nesten ei mil. Ungene sov hele tiden. Det var det jeg også hadde lyst til i dag morges. Bare sove meg forbi denne mandagen. Ikke fordi det er mandag, for jeg har ikke noe i mot den dagen i uka. Den kan jo lokke med en ny start i det minste, og hvem vet, kanskje blir det akkurat denne uka som blir litt bedre enn den foregående. For den var ikke bra!

Jeg er syk. Altså mer enn normalt. Jeg har vondt over alt, men nå kjennes det mer ut som betennelse enn bare vondt. Det er varmt og ekkelt, og alt er et ork. Men herregud da, du er jo så sprek … sier mange. Du går og går, så det kan jo ikke være så ille? Neivel … men vettu, akkurat når det gjelder det så er det faktisk dørstokkmila som er det aller verste. Så kommer tanken på å ut. Tanken på å kle seg. Tanken på å dusje etterpå. Hehe. Men selve gåinga er helt grei.

Så lenge en ikke har noen fysiske skavanker så kan alle gå. Mener jeg. Du begynner i det små og øker på. Her har det tatt omtrent hele livet. Å gå for meg er på en måte å slappe av. Studere omgivelsene. Ta noen bilder. Tømme hjernen. Nyte naturen. Kjenne gleden over at det lukter vår. Etterhvert. For det gjør faktisk det, du kan lukte våren. Og da mener jeg ikke sånn som på vestlandet, der det bare lukter møkk når de har spredd det utover jordene. Det lukter vår og det er en fantastisk lukt som forteller at sommeren er like om hjørnet. Men selvsagt må en vente litt på den lukta enda da. For ennå er det vinter, selv om det ikke alltid ser slik ut her nede hos oss.

Før var vårtegnet fuglene som sang. Men som sagt, jeg har ikke helt den samme gleden av de lengre som før øresusen overtok hodet mitt.

Jeg har gått alltid. Mer eller mindre. I perioder veldig mye mer. Og veldig mye fortere. Jeg har funnet ut at jeg har like forbaska vondt enten jeg går eller ei, men når jeg har vært ute og gått så er det vonde nesten litt bedre på en måte. For da er det en grunn til det. En grunn til å være så sliten. Og da slipper jeg også å ha dårlig samvittighet for at bikkja ikke får turen sin. Turene til Jonas og drømmemannen kan nemlig ikke helt sammenliknes med det Jonas og jeg går … sånn er det bare. Han hater igrunnen å gå tur, det er kjedelig og tar for lang tid. Så han går aldri tur med bare Jonas. Da begrenser det seg til en tur på butikken, eller gjennom Grønndalen her. En kilometer eller to. Men han blir heldigvis med på lengre turer når vi går alle tre. 

Merket under armen min var borreliainfeksjon, mente legen. Så jeg har fått en haug av penicillin. Altså en kur som sikkert kan slå ut en hest eller noe sånn. Dobbelt så sterk som alt annet jeg har fått tidligere, og i hele 15 dager! Så det er kanskje naturlig at jeg føler meg litt tufs da. Får håpe det tar seg opp etterhvert, at det kommer noe godt ut av alle disse tablettene. Og så får jeg håpe at det ikke er dette som egentlig gjør at jeg har vært så klein i årevis. For jeg har jo vært inne på den tanken selv, mange ganger. At det ikke er fibromyalgi, men noe helt annet. Uten å få gehør for det noen plasser. Har du først fått denne diagnosen så tror jeg ikke det er så mange som er interesserte i å undersøke noe mer. For all del ikke lytt til pasienten! Innimellom tror jeg det er mottoet til legene … selv om jeg har blitt møtt helt annerledes der jeg er nå enn der jeg var tidligere.

Jeg har til og med fått noe smertestillende. Men de liker jeg altså ikke å ta. Jeg blir så … rusa! Bare kjør på, sa ei venninne, den følelsen av å være rusa går over. Tja. Jeg er altså ikke helt der. Jeg er blitt så vant til å ha smerter, så det går jo på en måte. Men må innrømme at det kjentes helt fantastisk ut de tre gangene jeg har tatt disse tablettene. Bortsett fra rusen da. Så jeg tenker jeg skal begrense dette inntaket så lenge jeg klarer. Det er jo greit å ha noe å se frem til også, en grei kveld for eksempel, uten å ha det så vondt. Er jo ikke sikkert jeg hadde vært så sliten heller, om det ikke verka så hele tiden.

Ikke lett dette. Fastlegen sa jeg måtte bestille en time, så skulle vi snakke litt om fibro og smertelindring. Hurra! Det er det jeg har forsøkt det siste året. Uten at jeg ble tilbudt annet enn antidepressiva. Så det går vel på en måte fremover da. Om enn litt treigt.

Håper sola skinner litt på deg også, denne siste mandagen i januar. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Her er den hektiske delen av helga er over. Det har vært veldig koselig, men ganske slitsomt. Gjestene gikk i dag etter frokost. Da måtte jeg rett og slett legge meg litt på sofaen, noe jeg gjør uhyre sjeldent. Mulig jeg burde bli litt flinkere til sånt, men det sitter veldig langt inne å legge seg i horisontalen til andre tider enn på natta. Vet ikke helt hvorfor, men slik har jeg alltid vært. I perioder har det jo nesten vært umulig på natta også, lakenskrekken har vært ekstrem. Men det er gått litt over. Heldigvis. Sliter med å slappe av, men tenker nesten konstant på yogaøvelsene og puster som jeg har lært vi skal. Det er vanskelig, og jeg har overhodet ikke fått dreisen på det. Men jeg gir ikke opp så lett, så bare vent … når jeg endelig finner ut av det skal du ikke se bort i fra at jeg kommer til å sove i 100 år, akkurat som Tornerose … Så da vet du grunnen altså, om det plutselig blir stille herfra.

Vi har vært ute og gått ei runde på henimot seks kilometer. Trodde vi skulle rekke det før regnet kom, men neida, det gikk jo ikke. Så det ble en ganske blaut og veldig glatt fornøyelse. Men følelsen når en endelig kommer hjem igjen og har fått tørka seg, den er ganske deilig. Da kan helgefreden senke seg, og både bikkja og menneskene er ganske fornøyde med innsatsen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det ble en sein kveld i går. Så i dag er det ikke bare meg som er sliten. Drømmemannen snorker på sofaen. Bikkja ved siden av. Innimellom høres det ut som om de har en konkurranse eller noe, og akkurat nå ligger det an til å bli uavgjort. Egentlig godt at det bare er den ene av dem jeg deler soverom med! For denne konserten har jeg ikke behov for å ha på repeat hver eneste natt. Men de er jo skjønne da, begge to, og jeg er veldig glad for at det er akkurat meg som bor sammen med dem.

Håper du får en flott lørdagskveld. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

De går fort, disse dagene. Og nå er det jaggu snart helg igjen. Vennene vi besøkte forrige helg skal være hos oss til i morra, så skal de videre til ei gammel mor som bor i Arendal. I kveld skal vi ha middagsgjester altså. Søstera og svogeren min kommer også. Heldigvis står drømmemannen for maten, som normalt, så det går sikkert helt greit. Jeg skal bare prøve å være til stede, og akkurat det er mer enn nok for tia … I går var jeg til lunsj litt borti nabolaget her, og jeg setter stor pris på at jeg blir bedt. Derfor prioriterer jeg å møte opp, selv om jeg egentlig ikke har overskudd til det.

Formen er langt fra på topp for tia. Denne uka har vært ille rett og slett. Jeg skal til legen klokka to. Ringte og sa at det kjennes ut som om jeg har betennelse i hele kroppen, dessuten har jeg fått et merkelig merke på innsiden av den ene overarmen. Ja, egentlig har jeg jo hatt det merket der i en del uker allerede, men tenkte bare at det ikke var noe å mase om.

Ser mest ut som et flåttbitt. Men jeg har ikke blitt bitt av noen flått i det siste … Ble jo endelig sjekket for borelia i november, hos den privatlegen jeg gikk til. Den prøven var negativ. Føler meg litt halvhysterisk som løper til legen på grunn av dette, selv om jeg egentlig bare spurte om noe smertestillende. Ikke mitt forslag at jeg skulle ned og vise meg. Men altså, vi er ikke ferdige med januar enda, og jeg skal til legen for tredje gang siden nyttår. Det er kleint!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg holder løftet for 2018, som du ser. Nemlig å være mer sosial. Til tross for at jeg aller mest bare har lyst til å begrave meg under dobbeltdyna og komme frem igjen når alt bra. Men det hadde sikkert vært litt vel lenge å ligge der … om dette ikke går over. Noe jeg nå tviler på kommer til å skje. 

Vi er to på tastene her i dag. Venninna mi, som kom i går, sitter ved siden av og jobber med barnevernssaker. Jeg sitter her og bare skriver tull. Likevel føles det litt godt å starte dagen på pc’n. Det er jo det jeg har gjort størsteparten av livet, da jeg jobba. Så selv om det ikke er så fornuftig det jeg gjør nå, er det en viktig del av hverdagen min. For at jeg skal føle at jeg ikke helt har meldt meg ut av samfunnet. Jeg liker følelsen av fingertuppene som fyker over tastaturet, men er ikke fullt så begeistret når jeg merker at det går så mye treigere enn tidligere. Derfor er det viktig å opprettholde dette, tenker jeg. Det er som trim både for fingrene og hjernen.

Om noen leser eller ikke er nemlig ikke det viktigste. Selv om jeg selvsagt blir glad for kommentarene jeg får, og ikke minst de nye bekjentskapene jeg har fått via bloggen. Innimellom tenker jeg at det hadde vært greit å vært på en eller annen bloggtopp også, med sponsorer og inntekter. Men til det har jo bloggen helt feil innhold. Dessuten er kjærringa alt for gammel, med alt for lite fyll både her og der. Og akkurat den biten er det litt vanskelig å få gjort noe med.

Det er forresten rart å se hvilke innlegg som har flest visninger. Det viser litt hvor overfladiske vi mennesker er. Men det kommer jeg tilbake til en annen gang. For nå har jeg igrunnen ikke noe mer på hjertet, hodet kjennes ut som om det er fylt med bomull, og da tenker jeg det er greit å bare logge av. 

Go’frædda! ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

God morgen eller noe sånn. Her sto jeg altså opp lenge før dagen starta. Normalt sovner jeg bare igjen når drømmemannen gir meg en kos og ønsker meg en fin dag, mellom fem og halv seks en gang. Da står han opp nemlig, og det er lenge, lenge før jeg har tenkt tanken. Innimellom husker jeg ikke at han har gått en gang, selv om jeg noen ganger har snakka med ham til og med. Men av og til blir jeg lys våken i det han går ut døra. Og da klarer jo ikke jeg å bare ligge der helt aleine under dobbeltdyna. Det blir ensomt og kaldt, og ikke koselig i det hele tatt. Så i dag var jeg dusja og småklar for en ny dag allerede klokka seks. Og like trøtt som da jeg la meg …

Det der er så kjipt altså. Jeg er så lei av å være sliten! Jeg skulle ønske jeg kunne sprette opp av senga og glede meg over starten på dagen. Men her er det lite sprett og jubel for å si de sånn. Det er mer sånn velting ut av senga, mens alle ledd og lemmer knirker faretruende. Jeg er evig takknemlig for at vi kjøpte så høy seng da vi skifta ut den gamle, for jeg trenger i det minste ikke kjempe meg opp lissom. Det er nok å velte seg ut over kanten, og satse på at beina funker, så en ikke plutselig ligger der mellom senga og veggen som en sekk! Hver morra kjennes det ut som om noen har kjørt over meg med en bulldoser, men om det hadde vært tilfellet så ville jeg nok hatt en litt flatere silhuett enn den jeg skuer når jeg kommer meg inn til speilen på badet. Nope, her har ingen kjørt over noe som helst. Det buler og bulker all over, og der det muligens hadde vært litt ok med en bulk eller to – der henger det!

Ikke noe oppløftende syn altså. Men nå lukter jeg jaffal godt Jeg begynner å forstå de gamle, der jeg jobba, som absolutt ikke ville dusje den dagen de var satt opp til dusjing. Selv om det var en hel uke til neste sjanse. Da dusja jo jeg hver eneste dag, og kunne ikke tenke meg noe annet. Den tiden er over … og jeg er veldig lykkelig for at jeg ikke bare har en dag i uka, til et satt tidspunkt, som er min tilgjengelige dusjtid. Da er det ikke sikkert det hadde blitt så mye rengjøring av bodyen her i huset. Men faktisk så har det gått litt bedre i det siste det der. Jeg blir som regel ikke svimmel og kvalm når jeg er ferdig. Det er fortsatt et slit, men altså hakket bedre, og det er jo et lyspunkt i det minste.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kom meg avgårde til yogaen i går. Selv om det så spooky ut en stund. For det første var morra’n helt grusom, så Voltarol Gel ble brukt som bodylotion stort sett over det hele. Det hjelper litt, men ikke nok. Litt smertestillende innabords og så etterhvert ble jeg sånn tålig klar for avgang. Og da vettu, da fant jeg jaggu ikke bilnøklene! Stressa som et uvær lette jeg gjennom alle jakkene og veskene, men neida, ingen nøkler. Ikke en gang reservenøkkelen var å oppdrive. Fikk sendt beskjed om at jeg ikke kom. Men tok en runde til, og der dukka det ene nøkkelknippet opp i ei av veskene som jeg allerede hadde leita gjennom. Heldigvis. Sendte kontrabeskjed. Ut i bilen, svett og fæl .. og så kom ikke faenskapet noen vei. For her var det bare is! Så istedenfor å rygge opp den bittelille bakken (ser ikke ut som en bakke en gang) mot postkassene, måtte jeg kjøre ned bakken og ut veien i andre enden. Gjett om jeg er glad for at det ikke begynner før 12 dette her?

Det er absolutt ikke noen vinterbil denne konebilen min. Den er tydeligvis ikke isolert, et eller annet som fins i andre biler mangler helt klart, så den blir full av fukt og dugg, eller skikkelig stålis, på innsiden av frontruta. Etter å ha stått parkert noen timer ute må du belage deg på 10-15 minutter med skraping og lufta på frontruta på full gnu, er du heldig så får du da nok sikt til å slippe en bot. Sånn i tilfelle du blir stoppa. Og det er jo en fordel. For i går betalte jeg parkeringsbota på 600. Fikk avslag på klagen, som forventet. Dermed var det ingen annen utvei enn å betale, og fortrenge det, så fort som mulig. Det minste de kunne gjort var jo å trekke fra det jeg faktisk hadde betalt for å stå der, synes jeg. For jeg forsøkte jo ikke å lure meg unna, men betalte jo bare for feil bil. Nå har jeg bare konebilen registrert på appen, og slik tenker jeg det må være så lenge hjernen tydeligvis innvilger seg en timeout i ny og ne, sånn helt uten forvarsel.

Ny, blaut, grå dag her i sør. Ingen planer før jeg skal innom min ene datter litt sånn i kveldinga. Og det føles helt greit akkurat nå. Er litt sånn zombie i dag, får bare håpe jeg våkner til litt etterhvert. 

Sees plutselig igjen. ♥ Imens får du nyte dagen så godt du kan.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Når noen du ikke kjenner … plutselig står utenfor med dette dørskiltet … Ja, det er ikke akkurat en daglig hendelse, for å si det sånn. Ho har vært fast leser av bloggen siden i høst en gang, og jeg husker ho jo fra ungdommen eller deromkring. Via felles venner så ha vi nok vært på en og annen fest sammen. Men der stopper også bekjentskapet. Jeg tror nesten ikke vi har snakka sammen en gang. Før i går … og egentlig er det jo synd at vi ikke har prøvd det tidligere.

For selvsagt måtte jeg jo invitere dama inn. Ikke at det er noe jeg har for vane altså, å be fremmede på kaffi. Men det gjorde jeg altså i går. Med skittent golv og hybelkaninene i fri utfoldelse både i trappa og litt rundtforbi. Og tenkt, det ble bare så utrolig koselig. Vi snakket så lett sammen, skulle tro vi var gamle venninner. Eneste ulempen er at ho ikke ville ha betaling for dette flotte skiltet, ho hadde jo fått kaffi! Så nå håper jeg faktisk ho stikker innom på kaffi både titt og ofte, og kanskje kan jeg til og med smelle sammen et eller annet å bite i en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Må løpe! Det er yogatime … Egentlig fikk jeg visst sinnsykt dårlig tid plutselig. Sånn er det når en sitter og koser seg i nettbanken og ser pengene bare såvidt er innom kontoen før de forsvinner ut igjen. Åh! En aldri så liten lottogevinst hadde ikke vært så dumt akkurat nå.

God tirsdag. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Mandag, og ny uke. Tåke og regn på utsiden tærer på den flotte, hvite snøen som har lagt seg litt, til og med her på Sørlandet. Det er kjipt. For det er så mye greiere å gå tur med hunden i snø, enn i slaps og sølevann. Eller, det er vel helst når vi kommer hjem at vi merker den største ulempen med dette været. Et digert beist på 75 kilo, med våt, skitten, lang pels er ikke så veldig sjarmerende. Men jeg har jo alltid hatt hund, bare det at denne her blir i overkant mye når han attpå til er full av dritt … Godt vi bare har klinker på gulvet i kjellerstua, og ikke noen tepper. Og jeg ville jo ikke vært foruten beistet heller, for det er mye mer glede enn elendighet at han er i livet mitt. Kan nesten ikke tenke meg hvor ensomt og rart det hadde vært denne tiden jeg har vært uten jobb, om det ikke hadde vært for Jonas.

I dag er det ikke mye liv her. Det kjennes nesten ut som om jeg har festa vilt og uhemma hele helga. Og det er så langt fra virkeligheten som det går av å komme. Visste vel egentlig at det kom til å bli sånn, for jeg kjente det allerede søndag morra. At nå hadde denne kjærringa fått nok sosialisering for en stund. Men det var jo gøy så lenge det varte da!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det blir en stille og rolig dag altså. Uten for mange gjøremål. Dessverre. For slike dager er jo dritkjedelige, egentlig. Absolutt ikke slik jeg vil ha det, likevel er det mange slike dager om jeg teller etter. Noe jeg prøver å la vær. Det er lurere å telle de gode dagene, og det har jo faktisk vært en del av dem også i det siste. Kanskje ikke det jeg ville kalt en god dag for et par år siden, men ganske levelige likevel. På en måte, om en samler all den godviljen en kan, og fortrenger det som ikke er fullt så bra. Det er rart hvordan en flytter grensene etterhvert som livet forandrer seg. Samtidig, om en ikke hadde klart det, så kunne en jo bare ha avslutta hele greia.

Jeg var utrolig letta i dag morges. Fordi jeg iallefall slapp å tenke på at jeg måtte på jobb i denne forfatningen. Så der har jo tankegangen virkelig tatt en skikkelig usving. For det å ikke ha en jobb å gå til var jo faktisk det aller verste som har skjedd i livet mitt. Om en ikke tar med slike ting der andre personer er involvert, som skilsmisse og syke barn for eksempel. Innimellom tenker jeg nå at jeg må prise meg lykkelig for at vi har slike goder som hjelper litt med det økonomiske når helsa svikter. Selv om jeg fortsatt kjenner veldig på at jeg bare er en navsnylter, noe som ikke er særlig bra for selvfølelsen. Men innerst inne vet jeg jo at jeg nesten har ofra alt annet i livet, de siste årene, bare for å fortsette å være arbeidsfør. Jeg gav ikke opp før jeg lå der på sofaen og ikke orka noen ting på flere måneder. Burde ikke det være godt nok?

Dessverre blir jeg ikke bedre. Snarere tvert i mot. Men jeg har klart å snu innstillinga til denne uholdbare situasjonen til noe litt mer positivt. Jeg jobber med det hver eneste dag. Prøver å sette pris på det jeg faktisk har, ikke alt det jeg har mista. Og det har hjulpet litt allerede. Selv om jeg innimellom bare har lyst til å legge meg under dyna og grine mine bitre tårer, rase ut frustrasjonen over livet som tok en helt annen vei enn der jeg hadde tenkt meg. Og jeg er sykt lei av å ha det vondt, og lei av å være så trøtt, og litt frustrert for at det ikke er noe lys akkurat i denne tunnelen. Men hva er egentlig alternativet?

Jeg håper du får en fin dag. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

God kveld der ute. I et forferdelig snøvær dro vi vestover på fredag ettermiddag, drømmemannen, bikkja og jeg. Vi har vært på hyttetur rett og slett! Veldig stas egentlig, å bli bedt med på noen andres hytte. Som regel er det vi som har besøk når vi er på hytta, det er sjeldent vi er gjestene.

Jeg var litt skeptisk til helga. Hadde vel aller mest lyst til å besøke disse vennene hjemme på Varhaug, og ikke på hytta. For jeg elsker jo rett og slett naturen på Jæren, gå tur langs strendene, med havet rett ut så langt øyet kan se. Dessuten skulle jo Jonas være med, og han tar jo litt plass kan du si. Når det i tillegg er vinter og umulig å sitte ute, så ble det mange i samme rom over tid … men det gikk veldig greit. Værgudene har til og med vært på vår side hele helga. Sola har vi sett, ganske vindstille har det vært og gradestokken har innimellom krøpet litt over på minussiden, men ikke mer enn en må forvente på denne tiden av året.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så her har vi tilbragt helga altså. På den røde hytta midt på bildet. Og vi har hatt rom med utsikt til og med. De har en utvendig bod med en litt høy seng i, og der var det akkurat passe for oss to og bikkja. Jonas lå under senga altså, og aldri har han ligget så stille om nettene. Han har sikkert vært overlykkelig for å få lov til å overnatte sammen med menneskene sine.

To netter har jeg tilbragt med utsikt over Rekefjord. Direkte fra hodeputa! Det kan jo nesten ikke bli bedre. Vertskapet vårt var litt bekymret for at vi skulle fryse, derfor hadde vi med vår egen digre, alt for varme, dobbeltdyne med flanellstrekk og greier. Nytt ekstra varmt laken var innkjøpt i anledningen, så her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Jeg hadde til og med tatt med meg pysjbukser og ullsokker til bruk på natta. Men ingen av delene kom opp av sekken. Så lenge jeg kan dele dyne med drømmemannen så er det absolutt ikke fare for å fryse ihjel. Snarere tvert i mot. Men så fort han forlater senga skjer det et eller annet merkelig, akkurat som om han tar med seg varmen … 

Rekefjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Ca. 110 km sør for Stavanger. Innløpet til fjorden ligger ved Lille Presteskjær fyr, og den strekker seg nesten tre kilometer nordover.

Jeg har en drøm om å ta båten hit en gang. Rett og slett dra vestover istedenfor østover. Gjennom Spangereidkanalen, uten at jeg helt vet hvorfor det virker så forlokkende. Men det kan jo hende det bare blir med drømmen. Det er litt tryggere i kjent farvann, men om en aldri tør å prøve noe nytt, så går en jo glipp av mange flotte opplevelser også da …

Vi fikk med oss mennene våre på en liten tur lørdag. Men så måtte verten hjem og se sport, og da så drømmemannen sitt snitt til å slippe mer bevegelse den dagen. Damene og Jonas fortsatte turen helt ut til Lille Presteskjær fyr. Litt vondt å gå på dette føret, og ikke så helt lett å ta seg over de områdene der store stein og fyllmasse hadde ødelagt stien. 

Ved innløpet til fjorden ligger det nemlig et steinbrudd på hver side. Ikke akkurat et vakkert syn, men noe må de jo leve av de fastboende her. Litt rart at de bare kan ødelegge naturen på denne måten. For vi gikk jo egentlig på ei merket turløype. Siden fremkommeligheten var så som så valgte vi å overse skiltene med adgang forbudt på hjemveien, og tok oss likegodt gjennom anleggsområdet. Det var både kortere og lettere. Men resulterte i at vi ble litt tilsnakka av en ung gutt som jobbet der, han måtte til og med stoppe et transportbånd slik at vi ikke skulle få stein i hodet … en smule flaut igrunnen.

Lille Presteskjær fyr. I 60 år (tre generasjoner) gikk jobben som fyrvokter i arv fra far til sønn. Fyret ble satt i drift i 1895 og automatisert og avfolket i 1973. Da ble også lyktehuset kastet på sjøen, mens selve fyrlykten ble plassert på Sjøfartsmuseet. I over 28 år sto fyret tomt, men i dag er det pusset opp og leies ut til private arrangementer og overnatting.

Søndagsturen gikk innover i landet. Den mannlige delen av vertskapet vårt er en ihuga laksefisker. Så i dag gikk vi en liten tur i Sandbekk, langs elva der han tilbringer ekstremt mye tid i fiskesesongen. Turstien her går på en gammel, nedlagt malmbane. Vi snudde og gikk tilbake da vi kom inn til fabrikkbygningene.

Det har vært ei fin helg. Men det var godt å komme hjem igjen også. Synes jeg klarte meg bra med folk rundt meg hele tiden i et par døgn, og jeg er veldig takknemlig for at de tok hensyn til problemet mitt med mange lyder og bakgrunnsmusikk. Hadde det vært slik å være på besøk normalt, så kunne nok jeg også ha vært mer sosial. Likevel gikk luften gikk litt ut av ballongen da vi hadde pakka og satt oss i bilen, så jeg er veldig glad for at jeg ikke skal noe i morra!

Vi tok korteste veien hjem. Over fjellet, glatt, bratt og utrolig vakkert. Her fra Jøssingfjord. Det var også denne veien vi kom på fredag. Heldigvis gikk det greit, for jeg hadde ikke turt å ringe vertskapet vårt om vi hadde havnet i grøfta. Vi ble jo tross alt advart opptil flere ganger, både før og under turen bortover. Vel, jeg kjørte ikke, og sjåføren har (som mannfolk flest) sine egne meninger om det meste, uavhengig av hva alle andre sier … så da ble det bare sånn.

Jeg håper du også har hatt ei flott helg. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

En smule forsinket, men … Etter å ha henta unger både her og der ble vi endelig klare for turen rundt halv fire i går ettermiddag. Litt seinere enn vi hadde tenkt, men det er ikke alltid så lett å få alt til å klaffe. For først hadde vi jo ikke noe termos vi kunne ha kakao i, det måtte kjøpes. Så fant vi ikke nok sitteunderlag, det måtte kjøpes. Så skulle alle disse fire lånte ungene ha på seg skikkelig tøy for å være ute i noen timer, forhåpentlig uten å fryse, og det tok sin tid …

Da rett tøy endelig var på rett unge, så hadde to av dem glemt å tisse. Puuuh! Jeg forstår at det er en grunn til at en får barn litt tidlig i livet, og at de fleste stopper produksjonen etter 2-3 stykker. Nå var dette riktignok bare fire, men siden vi er litt ute av trening så virka det et øyeblikk som om det var 40!

Litt armer og bein ble det! Må bare innrømme at det var ganske kaotisk i kjellerstua sånn rett før vi gikk ut av døra. At bikkja var en smule skrudd er jo heller ikke til å komme forbi. Så stor var nok skuffelsen for Jonas da vi gikk, og lot han være igjen hjemme. Men når den ene ungen ikke er så overbegeistret for dyret, så måtte det nesten bare bli sånn.

Foreløpig ved godt mot, og ganske spente. Ti meter lengre inne ville den ene bare sette seg ned og grille der vi sto. Midt i stien. For ho var så sykt sliten i beina! Noen meter derfra fikk en av de andre et lite snødryss fra et tre ned i nakken, hylte vilt og ville bare hjem til mamma. Resten av veien lurte tre av dem på når vi var fremme … og det var selvsagt ganske snart. Bare over den toppen der, og rundt neste sving! Nei, nå var det jaggu ikke lenge til … 😉

Endelig åpenbarte målet seg. Utrolig fin plass, og alle var glade og nysgjerrige på omgivelsene en stund. Det var spennende å tenne bål, og ikke minst godt å sette seg ned etter den strabasiøse ferden for å komme til bestemmelsesstedet.

Turen starta i nærheten av Biltilsynet i Kristiansand. Inn mot heia her går det en traktorvei opp i skogen. Denne går etterhvert over til en sti, som vi følger helt til vi kommer til Fiskåvannet. Her tar vi til venstre, ned langs vannkanten, følger stien videre opp på en bakketopp og der ligger plassen til høyre, med nydelig utsikt utover vannet. 

Flott gapahuk med benker og bord. Ved var der tydeligvis også, men vi hadde med vår egen. Jeg så ikke det som lå under her før jeg kikka på bildene da vi var kommet hjem igjen. Pølsepinner sto oppstilt på det ene hjørnet. Veldig greit for oss som hadde glemt kniven hjemme …

Idyllisk og veldig koselig, synes jeg. Et par i turfølget synes nok vi var der litt vel lenge, faktisk ville de helst hjem med en gang første pølse var fortært. Og da det ble mørkt ble det litt skummelt. Men det hjalp litt da de fikk ei lommelykt og lyste over på andre siden av vannet, inn i skogen der, for å se om de kunne se noe spennende. Takk Gud for at de ikke så noe, for da hadde nok panikken i leiren blitt ganske stor … vi skulle jo tross alt gå tilbake i mørket. Og mørkt ble det. Veldig mørkt. 

Pinnebrødet var det ingen som hadde tålmodighet til å vente på. Så det trenger vi ikke å ha med flere ganger. Det sier seg jo selv at halvstekt deig ikke akkurat er en gourmetopplevelse, selv ikke når den er surret rundt en kvist … passe svidd på utsiden og rått inni! Nei, da var pølse med lompe eller brød mye bedre. Tilsetter du litt sprøstekt løk og en haug med ketchup så har du det! På slutten av dette delikate måltidet var det ei av de som lurte på om ho kunne få litt maule-ketchup på fingrene … fordi det var så godt. Ho er veldig på maulemat ho her. Og om du lurer på hva maule betyr så er det altså å spise noe som hører til noe annet, for eksempel å spise pålegg uten brød, spise noe mellom måltidene … på godt norsk: trøkke i trynet selv om du ikke er sulten.

Nå holdt jeg nesten på å glemme kakaoen. Laget av O’boy selvsagt. For vanlig kakao er absolutt ikke godt, og smaker bæsj, har jeg tidligere fått forklart av et av mine barnebarn. Men halvannen liter varm O’boy gikk ned på høykant. Vel og merke etter at den ene hadde sølt ut sin første halve kopp over hendene, halve dressen og begge skoene. Det var visst heller ikke så veldig morro egentlig, etter hylene å dømme. Men ho klarer seg bra altså, uten varige skader.

Turen tilbake gjennom skogen var både spennende og skummel. Og for noen veeeeldig lang. Da jeg leverte den yngste i turfølget til mamma’n fikk jeg beskjed om at ho aldri i hele sitt liv skulle gå så langt mer. Vet ikke helt hvor langt det er jeg, men muligens halvannen kilometer hver vei. Jeg forstår jo at det var litt tungt å traske innover der uten brøyta sti. Men jeg håpet jo i det lengste at spenninga og gleden ved å være på tur overgikk slitet … sånn i ettertid lurer jeg litt på om jeg faktisk tok feil.

Den eneste som var fornøyd nesten hele tiden var mitt eldste barnebarn. Ho var bare litt sur fordi ho hadde glemt hodelykta si hjemme i ganga, selv om jeg hadde sagt at ho måtte henge den rundt halsen så den ikke ble glemt. Men da dressen skulle på så måtte tydeligvis lykta av, og dermed ble den liggende der. Så fikk ho ikke den største lykta da vi skulle tilbake igjen heller, og det er jo sikkert veldig ugreit. Men vi hadde bare tre like og en litt større … en skikkelig tabbe fra vår side altså. 

Likevel ville ho gjerne ha overnatta der ute i skogen. At vi ikke hadde soveposer eller andre ting med, det spilte ingen rolle. For på tur så sover en bare i det tøyet en har på … og da blir det ikke så kaldt. Så da vet vi det. 🙂 Jeg var ganske glad for vi ikke skulle ha fire overnattingsgjester da vi kom hjem, og følte egentlig at det var helt ok å levere dem tilbake der de hører hjemme.

Jeg håper jo at de synes dette var gøy. Sånn etterpå i det minste. Selv følte jeg nok at de klaget litt vel mye, og at det kanskje var en tabbe å legge ut på en tur der en måtte gå et stykke for å komme til bestemmelsesstedet. Noe drømmemannen var inne på da vi planla denne utflukten. Han hadde til og med et alternativ der vi nesten kunne kjøre helt til bålplassen.

Neste gang tenker jeg han skal få lov å bestemme heilt aleine. ♥ 

Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her et lite glimt fra morraturen med Jonas. Han var jo helt vill da det var kommet så mye snø. Vi tok en tur til Dueknipen, for vi har enda ikke bestemt oss for om han skal få være med på ettermiddagsturen med fire av barnebarna. Alle er ikke like begeistret for dette store dyret nemlig … får høre med de når de kommer.

Pølser og tilbehør er pakka. Deig til pinnebrød står og hever. Lommelykter og sitteunderlag er på plass. Nå er det bare kakaoen igjen, pluss å hente de siste ungene. Så får vi bare krysse alt vi har for at de gidder å gå litt for å komme frem til bestemmelsesstedet. 😉 Egentlig burde vi sikkert aller helst hatt ei bålpanne i hagen, sånn at de slapp å bevege seg for mye. Jeg håper det blir litt gøy og spennende, ikke minst siden vi skal gå hjem etter at det er blitt mørkt.

Må hive meg rundt her. Tenker jeg kan få lurt ut ho jeg skal hente i barnehagen nå. Om ikke ungene gleder seg så veldig, så gjør iallefall jeg det. Fortsettelse følger …

♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.