Gjenbruk er kult. For ikke veldig mange år siden var finn.no ganske egenrådige på kjøp og salg av brukte ting. Nå dukker bruktsjappene opp både her og der, og det florerer med apper og grupper på facebook hvor du kan få fatt i det meste. Eller bli kvitt det. Alt ettersom. Jeg er medlem i en del kjøp- og salggrupper. Men det er ikke noen gullgruve akkurat, for jeg tror jeg har kjøpt minst like mye som jeg har solgt. Men en får jo iallefall bytta ut tingene sine på den måten. Veldig greit.

Vi har mye brukt i dette huset. En del av møblene i stua, disse blytunge greiene som vi har dratt frem og tilbake den siste uka, er bruktkjøp. Nå er de så gamle at de sikkert snart blir moderne igjen! Eller kan selges som antikviteter. :o)) Bilen min er brukt, båten vi kjøpte i fjor er brukt, og jaggu var ikke både kjærringa og drømmemannen også pent brukt før de fant hverandre på ei datingside for ti år siden. 

Det florerer av grupper for brukte klær. Enten du er stor eller liten kan du alltid finne noe her. Jeg har funnet mye, og solgt omtrent like mye. Noen ganger får en en helt grei pris for tingene, andre ganger går det nesten i minus. Men det som er greit er jo at tingene du ikke lengre bruker, som forsvinner lengre og lengre bak i skapet, kan bli brukt av noen andre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle møblene på hybelen er brukt. Og der gjorde vi noen skikkelige gode kjøp. Det er ikke alltid en selvfølge. En gang kjøpte vi en vaskemaskin, og da vi kom hjem med den funka den ikke – og hadde sannsynligvis ikke vært i bruk på år og dag. Etter lukta og gjørma rundt pakingen å dømme, noe vi ikke fant ut før vi omtrent stakk hodet inn i åpningen. Slikt er ganske irriterende. En annen gang kjøpte vi den flotte komfyren, og var riktig så fornøyde der vi kjørte hjemover. Så kanta faenskapet i første fartsdump, fordi drømmemannen ikke hadde stroppa den godt nok, så istedenfor å hjem med den bar det rett på søpla. Tilhengeren var full av glass og både toppen og døra var knust. Shit happens!

Nå har vi altså kjøpt oss ny komfyr og platetopp. Eller, det er langtfra nytt, men nytt for oss. Og mye nyere enn det vi har nå, der stekeovnen har sett sine beste dager for lenge siden. Problemet her er bare at de har felles betjening, toppen og stekeovnen, så om vi skal skifte så må alt skiftes på en gang. Og om det skal være nytt så blir det veldig mange penger på en gang. Irriterende mange penger å bruke på dette gamle kjøkkenet.

Det vi skal hente i dag er to enheter. Komfyr og platetopp med hver sin betjening. Håper bare det funker, og at det passer inn i hullet der den gamle står, for det er jo slett ikke en selvfølge. Det er mange sleipe mennesker der ute, som prøver å gjøre penger på sin egen søppel bare for å slippe å kjøre det på søpla selv. Jeg forstår ikke hvordan noen kan være så falske, og likevel sove godt om natta. Jeg hadde aldri klart det!

Det er fredag, sola skinner og det regner! Hadde egentlig tenkt oss ut på hytta for første gang siden i høst, men nå som Jonas er syk og ikke får lov å gå tur må vi bare droppe det. Kan ikke bakse og styre opp og ned i båten med dette store dyret som attpåtil bare står på tre bein. Dessuten hadde vi ikke klart å holde han i ro der ute heller. Nå er det fjorten dager med lufting på plenen hjemme. Så får vi håpe at han virkelig vokser dette av seg. 

God helg :o)

Denne ganga er det ikke meg det gjelder. Men Jonas. Vi er omtrent like sykelige og svake begge to! Skulle nesten tro han var min kjødelige sønn. Siden august har han hatt fire kurer mot smerter i skjelettet. Altså ikke selve beina, men inne i skjelettet. Han vokser for fort, og det er et eller annet inni der som ikke følger med. Eller noe sånn, og med ganske jevne mellomrom blir det veldig ille.

Det begynner med en aldri så liten halting. Som jeg merket i går da vi nesten var ferdig med turen. I går kveld slutta han å belaste det høyre forbeinet, og ganske raskt blir han veldig asosial. Legger seg i hagen under en busk, blir veldig pipete og til slutt stopper han å spise. Helt likt alle gangene. Men denne ganga skjønte vi raskt, siden vi har sett det så mange ganger tidligere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde egentlig tenkt at vi bare kunne fått en resept på medisinene. Men den gang ei, veterinæren ville se på han. Typisk! Det gjelder å suge så mye penger ut av det som overhodet mulig! Vi har jo selvsagt forsikring, men med en egenandel på 1500 så er jo ikke det så lukrativt når vi stadig vekk må innom veterinæren. Og jeg kan ikke med min beste vilje se hvorfor ho skal ha bikkja inn bare for å glo. For det er nemlig det eneste de gjør! Bortsett fra en gang da de tok røntgen av han bare for å konstatere at det var det de trodde det var.

Tror dette er den dyreste hunden jeg har hatt! Enda han bare er halvannet år har han kosta oss sykt mye mer enn de både Kelly og Zenta, de to schæferne jeg har hatt, som ble 8 og 9 år. Men om en tenker utgifter pr. kilo så er det jo ikke så ille …

Stakkars lille Jonas. Heldigvis pleier det å gi seg etter noen dager på medisiner, og når han blir rundt to år skal det gi seg for godt. Påstår de som påstår at de kan dette. For da er han ferdig utvokst. Får håpe de har rett!

#voksesmerter #veterinær #hund #hundenmin #syk

Der fikk jeg det svart på hvitt! Eller svart på rosa da … Det er altså ikke bare noe jeg innbiller meg, det der at jeg har vært sykt mye hos legen i år. For nå landa frikortet i postkassa her. Og vi er såvidt starta på 2017! Hjelpes! Det er ikke hverdagskost hos oss for å si det sånn. Drømmemannen er sjeldent hos legen, og frikortet mitt har jeg som regel fått i julegave, sånn i slutten av desember.

Jeg klager ikke altså! Bare så det er sagt. Jeg er veldig glad for at det er en slik ordning her i landet, og synes vi må prise oss lykkelig for det. Men det føles bare litt rart. Jeg tenker ikke på meg selv som kronisk syk. Det er sikkert noe som snart går over …

Men tenk om det ikke gjør det da? Uff. Vil helst ikke tenke på det, men skjønner jo at det kanskje hadde vært lurt å ta det litt innover seg istedenfor å skyve det under teppet. For å være litt forberedt og kanskje slippe sjokket om det ikke er noen vei tilbake. I mitt hodet er jeg nemlig fortsatt 100% yrkesaktiv, som tenker å fortsette i jobb til jeg går av med alderspensjon. Selv om jeg har hatt en aldri så liten pause nå.

Samtidig med frikortet kom også en time til en astma- og allergispesialist. Ikke vet jeg hva jeg skal der, men det står at jeg måtte regne med at det tok halvannen time. Endelig skjønte visst fastlegen min at det muligens kunne være litt lurt å få sjekka litt mer, istedenfor å bare si at den flekken på lunga ikke var noe å bry seg om. Regner med at det er riktig det de sier, men tenk om de tok feil likevel. Og plutselig var det for seint å gjøre noe … Enn så lenge tenker jeg at det bare er et “arr” eller noe sånn, etter en av de mange lungebetennelsene jeg har hatt de siste årene. 

Jeg er litt halvsyk igjen. Allerede. Etter å ha vært forkjølet og hatt lungebetennelse i halvannen måned, føles det nå som om jeg har rykket tilbake til start – igjen. Helt tett i kalotten, vondt i halsen, men hostinga er ikke kommet tilbake. Ikke så ille jaffal. Har ikke vært hos legen, jeg håper enda at det forsvinner like fort som det kom. Selv om det snart har vart uke.

Snart skal jeg til Tinnitusklinikken også. Så det frikortet får jeg nok brukt mye fremover. Dessverre. Det er rart som livet plutselig kan ta en helt annen vei enn den du hadde tenkt. Jeg hadde jo skaffa meg en jobb, som på sikt kunne ha blitt noe mer enn bare en vikarstilling. Tror jeg. Det er stadig ledige sekretærstillinger på sykehuset, og når jeg allerede hadde fått godt og vel hele kroppen innforbi, og ikke bare beinet, så følte jeg at dette kom til å gå bra.

Men da ville ikke kroppen mer! Akkurat det er ganske slitsomt, når hodet og kroppen ikke samarbeider. Tenk så greit om det bare hadde gått an å sende den på verksted. Kroppen altså. Som med bilen, kontroll annethvert år. Bare skifte ut det som ikke funka som det skulle. Og med frikortet i lomma kan du være sikker på at jeg kom til å skifte ut både det ene og det andre her.

God torsdag til deg. :o)

Frisk bris melder yr. Men ut i fra hvordan det høres ut her oppe på toppen skulle en tro det var storm. Minst. Så her gjelder det å ikke ha for mange løse elementer liggende i hagen. Det er en sånn typisk dag hvor for eksempel trampolinene kan ta av og bytte hage. Og det hadde jo vært litt kjipt å finne den igjen på taket til naboens bil eller noe sånn … men vi er over den trampolinetiden vi da. Vi har bare hatt slikt på hytta, og den siste vi hadde tok seg en flytur og landa litt ubekvemt. Heldigvis var det bare trampolina det gikk ut over.

Vi har vært ute og gått, Jonas og jeg. Nesten 8 km. Med bøyd nakke og bakoversveis kjempet vi oss opp bakken, mens ørene flagra og tårene rant. Men bortsett fra vinden, så er det et fantastisk vær. Blå himmel og sol! Kan nesten ikke bli bedre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg pleier sjeldent å ha denne hunden løs. Han er jo en trassig ungdom nå, så jeg er ikke helt sikker på om han kommer med en gang når jeg roper han inn. De er kjent for å ta ting i sitt tempo disse leonbergerne, litt sånn “jada, jeg hører at du roper og kommer snart … skal bare …” Akkurat det irriterer meg litt, det er som å ha en fjortis i hus. I den mest uspiselige alderen. Har alltid tenkt at det går over, slik som med Zenta. Ho ble jo verdens lydigste hund etterhvert. Men mulig jeg bare må innfinne meg med at dette ikke blir på samme måte. 

Han er veldig flink til å gå fint rett ved siden av meg. Når jeg går aleine. Men om vi er to så er det som å ha en annen hund med. Og om han her virkelig vil dra, så tror jeg verken drømmemannen eller jeg hadde klart å holde han igjen. Derfor er det viktig at han skjønner hvem som bestemmer. Husker i fjor på denne tia da vi satt og leste om hvor store de kunne bli, og jeg lo det litt vekk da vi fant ut at han faktisk kunne bli like høy som spisebordet. Vel, han er allerede der! Og enda er han ikke ferdig utvokst. Leonbergere vokser til de er to år, og fra to til tre år bygger de muskler. Så Jonas har litt å gå på enda.

Håper du også har litt sol og fint vær der du befinner deg. :o) Alt er liksom litt lettere da. Synes jeg. Egentlig burde jeg ha bodd i et land der det var sommer og sol hele tiden. Norge er for spesielt interesserte når det gjelder klimaet, og når en ikke en gang er født med ski på beina så kan en fort føle seg litt malplassert her.

Javel. Om dette er riktig burde jeg ha vært både slank og henimot overlykkelig, hatt perfekt blodtrykk, usedvanlig kreativ og hatt en fantastisk midje omtrent som ei Barbie-dukke! Og det stemmer jo overhodet ikke, så her må det ha skjedd et eller annet galt på veien!

Ikke for å ta motet fra noen altså. Men jeg har gått både langt og lenge i alle år. Og jeg har aldri merka at det har gitt meg noen som helst helsegevinst! Jeg blir ikke en gang sprekere! Midjen blir ikke mindre, fettet på magen og lårene er som det har vært de siste årene, og blodtrykket er i perioder skyhøyt! Dessuten er jeg forkjøla og har lungebetennelse rett som det er. Så hvor pokker er denne helsegevinsten min blitt av?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Til og med legen tror ikke at jeg beveger meg. Selv om jeg har vist henne Endomondo-appen min, hvor det er bekreftet sort på hvitt. Så nå er jeg altså tvunget (føler det sånn) til å bli med på Frisklivssentralen som starter om to uker. Trening på blå resept. Det blir to ganger i uka, til sammen 12 uker med gåturer og ballspill i Baneheia på tirsdagene, pluss styrketrening i sal på torsdagene. Kan ikke si jeg gleder meg. Verken med eller uten hånda på hjertet.

Trening i flokk er ikke mi greie. Dessuten er jeg helt sikker på at alle disse som skal hit er i mye dårligere form enn jeg er. Ballspill er ikke noe for meg, jeg er livredd for ballen og har alltid vært det. Dessuten liker jeg best å gå rundt i skogen aleine, eller med Jonas og drømmemannen da. Men de er jo en så stor del av livet mitt at jeg igrunnen føler vi er ett. Det er iallefall ikke noen fremmedelementer.

Vet jeg høres særdeles negativ ut her. Men jeg har ikke lyst! Mulig jeg er blitt litt folkesky etter alle disse ukene hjemme i mitt eget hus. Jeg kjenner det stritter veldig imot bare jeg tenker på det. Men hadde jeg likt meg sammen med andre når jeg trente så hadde jeg selvsagt meldt meg inn igjen på et eller annet treningssenter eller i en turgruppe. Helt tafatt er jeg jo ikke!

Det er mandag og nå må jeg visst ta tak i rotet etter helgen! Puuuuh .. kjenner at jeg irriterer meg litt for at jeg ikke bare tok det i går, før jeg tok kvelden i sofaen nede. Der var det jo ikke noe rot, så det var lett som bare det å fortrenge både lekene som ligger utover stua, og det rotete kjøkkenet, som er i andre etasje.

God mandag til deg som stikker innom. :o) Når jeg bare har fått rydda litt her så blir det sikkert en fin dag for meg også.

Jeg har gått skikkelig i fella! Bokklubbfella. Igjen. Jeg vet ikke hvor mange bokklubber jeg har vært medlem av i årenes løp, men det er nok de aller fleste. Både en og to ganger. Likevel anser jeg meg ikke for en selger drøm, for normalt pleier jeg å melde meg inn sånn helt på egenhånd. Uten at noen må ringe og godsnakke med meg, som om de kjenner meg, og vi er verdens beste venner. Drømmemannen er ekstremt flink til å avbryte sånne i telefonen, men til gjengjeld er han er sykt lett å overtale av pågående selgere når vi er på ferie og sånn, og han betaler gjerne dobbel pris også, når bare den som selger har snakket vel og lenge og drømmemannen er gått surr i alt som heter valuta og omregninger til norske kroner. :o))

Men jeg bør kanskje ikke le så alt for høyt akkurat nå! For altså, jeg har meldt meg inn i nok en bokklubb. For å få et Fiskars knivsett. Som vi absolutt ikke trenger! Er det mulig!?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er stort sett høflig og grei. Og jeg har et stort problem med å bare avvise folk i telefonen, om de ikke gir seg etter det første neiet. Og det gjør jo de færreste, de er jo ikke telefonselgere for ingenting. Jeg derimot, kunne nok aldri fått solgt en dritt, for det ligger ikke i min natur å ringe noen opp til alle døgnets tider for å prakke på de noe de i utgangspunktet ikke hadde tenkt å kjøpe.

Drømmemannen han er ganske flink til å avvise telefonselgere. Rett og slett en ekspert! Og han er så sykt uhøflig at jeg nesten gremmes når jeg hører på han. Om selgeren i andre enden ikke gir seg, da legger han bare på! Det klarer ikke jeg. For jeg synes så synd på den i andre enden. Stakkars det er jo bare en jobb, og han trenger sikkert de pengene …. og dessuten har jeg fått en ganske streng oppdragelse fra jeg var liten, der det å være høflig var veldig viktig.

Jupp. Jeg trengte iallefall verken bøkene eller knivene. Men nå ligger det altså her! Jeg har meter på meter med bøker fra før i tia. De står jo bare rundt forbi og samler støv og er en yndet plass for hybelkaninklekking! I nesten ethvert skap og skuff ligger det et par, tre håndarbeidsbøker. Mesteparten er slike jeg har glemt å avbestille. Om hekling og sying og slikt som jeg aldri verken har drevet med eller har tenkt å begynne med. Jeg kunne jo like godt ha kastet pengene ut av vinduet!

Lese slutta jeg med for 10-15 år siden. Egentlig. Det er bare det at jeg glemmer det innimellom. For jeg var en skikkelig lesehest før i tia. En ekstremt allsidig en til og med. I overgangen fra barn til ung leste jeg vel så gjerne Tuppen og Lillemor, som Sølvpilen. Åh! Jeg var så sinnsykt forelska i Sølvpilen, i årevis. Og i den drømmen (som dukket opp både når jeg sov og var våken) var jeg selvsagt den flotteste indianerjenta som noen gang hadde levd, og alle forgudet meg i denne tipi-leiren hvor jeg bodde. Jeg giftet meg med Sølvpilen, og så å levde vi lykkelig alle våre dager …

Eller kanskje ikke. For da jeg fikk litt flere år på baken var jeg en ihuga Morgan Kane-fan, og om jeg ikke husker feil så var jeg visst sammen med han også. Dermed må jeg nok ha sviktet den stakkars indianermannen min på et tidspunkt. 

Jeg var altetende når det gjaldt bøker. Romantiske serier og thrillere, skrekkhistorier og til og med noen ganske erotiske pocketbøker ble slukt rått. Slik som ungdommen sitter og spiller på pc’n nå for tia satt jeg og leste. Hele kvelden og halve natta og vel så det. For det var jo alltid så sykt spennende når kapittelet slutta, og da var det helt umulig å legge fra seg boka. Noen snakker jo om at de unge i dag får nakkeskader av å være så mye på pc’n, men jeg tror ikke det var mer heldig å sitte med nesa i ei bok halve døgnet heller.

Men altså. Jeg slutta jo med denne lesinga for 10-15 år siden. På grunn av tinnitusen. Jeg klarer ikke helt å konsentrere meg lengre. Har bare lest det som har vært høyst nødvendig, og aldri for kosens skyld. Det har vel litt med at synet ikke heller er som det var på sitt beste, så om jeg skal lese noe som helst nå må jeg ha briller på.

Jeg liker ikke å være brilleslange. Ikke en gang når jeg er aleine hjemme. For som barn var jeg overlangsynt og måtte gå med briller hele tiden. Tjukke cola-bunner og lapp foran det ene øyet. Og vettu, det fantes faktisk mobbere på 60 og 70-tallet også! Men de kalte det bare erting da, og det måtte de som ble utpekt til hakkekyllinger bare tåle. Jeg var en av dem. Til jeg droppa brillene i femte klasse. 

Nå sitter jeg her og er den lykkelige eier av tre bøker og fem kniver. Som vi overhodet ikke trenger. Og kjenner jeg meg rett så blir det vel en og annen bok som lander i postkassa vår sånn helt ut av det blå. før jeg kan melde meg ut igjen av dette her om et år. For uansett hvor flink jeg er til å avbestille så er det alltid noen jeg glemmer. Merkelig det der … 

God helg fra meg til deg. :o)

Midtlivskrise har sin egen facebookside, klikk HER så går du ikke glipp av noen innlegg. 

Legekontoret altså. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre der, men fikk beskjed om å komme tilbake når jeg hadde hatt ei uke uten å hoste – og det er nå.

Jeg mener i alle fall det selv! Men jeg vet ikke helt om omgivelsene og jeg er helt enige i det utsagnet.. Mye bedre ja, men det kommer tydeligvis noen lyder fra meg innimellom enda, som kalles hosting. 

Uansett er jeg tilnærmet frisk. Fra både lungebetennelse og forkjølelse. Resten er som det er. Og jeg begynner å lure på om det bare er slik det skal være, for resten av livet. At jeg aldri blir helt frisk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Revmatologisk på sykehuset sier fibromyalgi. Fysioterapeuten på samme plass sier me, åsså er det denne hersens tinnitusen da. Men den er klart kommet for å bli, det har jeg jo skjønt for minst 18 år siden.

Jeg har vel aldri vært den som har stått først i køen. Verken her eller der …men når det gjelder slike tullete diagnoser som dette, så må jeg av en eller annen grunn ha befunnet med temmelig langt foran. Jeg som hater kø! Mulig jeg gjorde som vi pleier i slike tilfeller, stilte meg i den der det var minst folk. Og jeg forstår jo nå hvorfor det var litt glissent akkurat der …

Har du forresten prøvd å nyse med en Marie-kjeks i kjeften? Det var ikke så lurt … for nå er hele tastaturet fullt av smuler! Straffa for å ikke tilføre kroppen en ordentlig frokost sikkert. Jeg som nesten alltid spiser havregrøt på denne tiden av døgnet. Jaja, får se om jeg klarer å støvsuge ut de som ikke forsvant når jeg ristet på pc’n.

Ønsker deg som titter innom en flott onsdag. Her er det sol og minus åtte grader akkurat nå. Varmepumpa jobber intens med å holde temperaturen oppe i stua. Mulig jeg må hjelpe den litt med å fyre i ovnen når jeg kommer hjem igjen. 

Fryktelig tungt å stå opp i dag. Vondt i hodet og stort sett alle andre plasser. Men siden sola skinte og fuglene sang om kapp med øresusen fant jeg ut at vi skulle prøve å gå en tur. Bikkja og jeg. Det frista egentlig ikke, stuptrøtt som jeg har vært helt siden fredag. Men litt frisk luft har vel aldri tatt livet av noen …

Vi møtte dattera og det yngste barnebarnet mitt på veien. Egentlig liker jeg på mange måter å bare tusle rundt med Jonas, uten så mye selskap. Men det var koselig med dette turfølget også. Det er en av fordelene med å bo så nærme hverandre, ting trenger ikke være så planlagt. Det meste lar seg gjøre på sparket. Og veldig ofte er det slikt som blir mest vellykka.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i huset er det tydeligvis siesta nå! Det er bare meg som ikke har skjønt det. Dessverre mangler jeg den egenskapen som gjør at jeg bare kan legge meg og sove sånn i tide og utide. Jeg sover sjeldent middag. Og skal jeg være ærlig så har jeg jo ikke sovet så mye om nettene heller de siste ti årene. Men det ser heldigvis ut som det har løst seg nå. Så da gjenstår bare at kroppen snart forstår at den har fått den søvnen den trenger, slik at jeg kan begynne å fungere igjen!

Jeg begynner å bli litt rastløs av å bare gå hjemme. Det er ganske ensomt egentlig. Og jeg føler meg så liten og ubetydelig når jeg ikke har en jobb å gå til. Litt verdiløs liksom. På samme tid er jeg jo så sliten at jeg ikke fungerer til noe som helst. På et halvt år har jeg laget to middager, og støvsugd noen få ganger! Det føles som en seier de gangene jeg har tømt oppvaskmaskinen og bretta tøy på en og samme dag. Og det er sykt lenge mellom hver gang det har skjedd. 

Dagen i dag er iallefall noen hakk bedre enn gårsdagen. Og bare det er jo et lite lyspunkt. :o)

I dag synes jeg synd på meg selv. Eller det har vel vært slik hele helga igrunnen. Denne helga som egentlig burde vært så fin. Vi har vært på farten siden fredag ettermiddag. Først på hyttetur en natt, og så på hotell. Vi var nemlig på Karmøy og feiret min svogers 50 års dag. Mange folk og lav bakgrunnsmusikk. For å korte ned reisetiden tok vi et stopp  sånn omtrent halvveis, hos et vennepar som var på hytta. Lite folk, men mye musikk ..

– Bare venn deg til det! Det var rådet jeg fikk aller første gang jeg var hos en ørespesialist. – Klarer du ikke å bli venn med lydene i hodet ditt kan det ende med at du tar livet av deg! En del gjorde faktisk det. Jeg var 33 år og hadde akkurat fått beskjed om at dette ikke var forbigående. En eksem i øregangen, som hadde kapsla seg inne i hodet er grunnen til hele lydhelvete mitt. Tinnitusen er en skade jeg har fått fordi legene behandlet meg for øreverk uten å sjekke at det var det jeg hadde. 

I 20 år har jeg gått rundt slik. Med et helvetes bråk som til å begynne med bare befant seg i det ene øret. Nå har det formert seg til resten av hodet. Det er lyder som innretter seg etter omgivelsene. Er det mye bråk rundt meg, er det enda mer inni hodet. Med mer eller mindre jevne mellomrom har denne helsikes lyden forandret seg i tonefall og styrke. Og da er det like før jeg blir gal! For når du endelig har vent deg til en lyd, så kommer det noe annet å overtar. Prøv det den som vil …

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tinnitus liksom. Det er ikke dødelig, om du ikke hjelper litt til selv da. Og jeg må bare innrømme at jeg til tider skjønner de veldig godt de som har gjort det. De som ikke har orka mer. For dette er ubeskrivelig grusomt! Iallefall slik som det er blitt de siste årene.

Jeg er ekspert i å fortrenge lyder rundt meg. Drømmemannen snorker som en tåkelur, det går helt greit. Jeg hører det selvsagt, men gidder jo ikke ligge på et annet rom selv om det er litt bråk der mannen befinner seg. Vi er jo tross alt gift.

De første ti årene klarte jeg stort sett å ignorere tinnitusen også. Jeg ble ekspert i å fortrenge den, å ikke tenke på det. Og jeg ble ekspert i å innrette meg, finne en plass ytterst på en ende av bordet, i en krok, på en stol med ryggen mot veggen, slik at jeg ikke skulle få lyder fra alle kanter. Jeg gjorde det på jobb også, der jeg størsteparten av tiden har jobbet i åpent landskap. Et sant lite helvete for folk med tinnitus, men jeg ville ikke ha spesialbehandling for det, eller virke sær og vanskelig. For så lenge jeg ikke tenkte så mye på det så gikk det jo greit …

Men nå, 20 år etter er dette helt umulig. Her er det så mange høye irriterende lyder inne i mitt hodet at det til tider gjør vondt. Det klør i ørene, som om det har flytta inn ei heil maurtue der. Det verker, som ved ørebetennelse. Noen ganger skulle jeg ønske det gikk an å stikke inn en kniv og få hull på elendigheten, slik at det som jeg føler er der inne kunne renne ut. 

Når jeg er en plass med mye lyd øker styrken på tinnitusen. Den skrur seg opp til uante høyder, uten tanke for at dette ikke er bra for de som må høre på det. Meg altså. Sannsynligvis hadde det vært ulovlig å jobbe i en støy som dette, iallefall uten hørselvern og jevnlige pauser. Jeg har ikke hatt en pause på 20 år!

Kanskje hadde det vært bedre om andre forsto litt mer. Forsto at det ikke er en liten suselyd jeg sliter med. For da hadde jeg jo ikke sagt et ord. For meg er dette noe som ødelegger livet mitt. Det er kjempetrist. Blant annet takler jeg altså ikke musikk lengre. Er vi i et rom med folk og musikk, da blir det veldig tidlig kvelden for kjærringa. 

Folk skjønner ikke at jeg ikke liker musikk. Men med mange lyder samtidig hører jeg ikke en dritt! Så blir jeg sittende der da, i min egen lille verden, og se ut som en idiot. Forsøker å følge meg på samtalene, smiler litt stivt og håper klokka kan gå fort så jeg kan komme meg ut derfra.

Og det er ikke bare lydene som er hemmende. Hjernen til folk med alvorlig tinnitus går på høygir hele tiden for å kompensere for dårlig hørsel. Det er noe vi ikke kan styre selv. Og når en aldri klarer å slappe av så blir en sykt sliten. Helt utmattet. Egentlig uten å gjøre en dritt. Jeg blir nok sett på som den kjedelige kjærringa, den som alltid går hjem først. Ho der som tar kvelden omtrent rett etter maten er fortært ..

Men tinnitusen tar aldri kvelden. Det suser og durer og hyler.. Alltid. Jeg sovner til disse lydene. Jeg våker til disse lydene. Og jeg er alltid kjempesliten! Selv etter at jeg tror jeg har sovet godt nesten hele natta.

Hvordan tror du det er å aldri oppleve stillhet? Vel, det kan best beskrives med ett ord: TORTUR! 

Det siste året har jeg takket nei og avlyst mye sosialt. Fordi jeg ikke orker. Ettervirkningene av en kveld med masse folk og høy musikk, eller en tur på kino, er ikke verdt det. Men noen ganger må en jo bare, selv om en vet at flere dager i etterkant blir helt uutholdelige. 

Bare tenk på bakgrunnsmusikken som tyter ut over alt. Sannsynligvis har du vel ikke ofret den en tanke. Men den er over alt. Hos frisøren, på venteværelset hos legen, i butikken, på kjøpesentrene, når du er på besøk hos noen, når du skal ut og spise. Det er lyder som i mitt hodet blir forvandlet til et sinnsykt spetakkel. Lyder som gjør at jeg blir helt usosial og ikke klarer å følge med på noe som helst. Smerteterskelen min når det gjelder høye lyder er nesten lik null. Det vil si at lyder som andre omtrent ikke legger merke til kjennes for meg ut som smerte. Det gjør rett og slett vondt!

Legene sier at en må bruke lyd for å takle dette bedre. Jeg må altså ikke oppsøke stillheten. Jeg burde hatt på litt musikk her jeg sitter hjemme aleine og hører på varmepumpa. Men jeg orker ikke. Hvem som helst ville nok ha unngått slike ting som gjør dagen enda verre. Jeg har fått både pute med lyd i og høreapparat med motlyd. Men det funker ikke! Det gjør det bare enda verre. 

Jeg forstår jo at ikke hele verden kan innrette seg etter meg. Men når vi for eksempel er fire stykker sammen så skjønner jeg ikke helt at den hersens musikken alltid må stå på! Spesielt ikke etter at jeg har prøvd å si det. Men det er det absolutt ingen forståelse for. Litt musikk er jo koselig. Det hører liksom med i hyggelige lag. – Bare hør på den teksten! Jepp, den er sikkert dritkul, det er bare det skjønner du, jeg hører ikke hva de synger! Enda så mye jeg vil. I mitt hode er det bare bråk! 

Da vi kjørte hjem i går var jeg skikkelig dårlig. Sliten, skjelven og kvalm. Som å være fyllesyk altså. Problemet er bare det at jeg ikke drakk, jeg har bare prøvd å være litt sosial. Og det må jeg innrømme: det blir lenge til neste gang!

Se det ja! I går holdt jeg på å skrive en hyllest til våren, men det var jo like godt at den ikke ble ferdig. Dette var nemlig synet som møtte meg da jeg kikka ut av soveromsvinduet i dag morges. Men vi bor jo tross alt på Sørlandet, så nå er snart hele greia regnet vekk igjen! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag har jeg bare lufta vettet i hagen. Har vært så sykt varm, uten å gjøre noe som helst. Dagen i går var jo utrolig bra, om jeg skal måle slikt ut i fra formen på kjærringa det siste halve året. Jeg var så glad for at det endelig gikk litt fremover! Men allerede i går kveld kjente jeg at det bare hadde vært en liten glipp. Bare for å lure meg til å tro at nå kommer det bedre tider. 

Det varte ikke lenge! Jeg blir så sykt irritert!! Men det er kanskje litt av problemet mitt, at jeg faktisk venter på at det skal gå over. Som en influensa eller noe. Det hadde nok vært lurere å blitt venn med alt dette her som herjer i kroppen min, som dukker opp når en minst aner det, og spesielt når det absolutt ikke passer. Og det gjør det jo aldri.

For hvem velger å ligge rett ut på sofaen sånn i tide og utide. Jeg har faktisk aldri ligge så mye i sofaen i hele mitt liv som det jeg har gjort fra oktober til nå. Hva slags liv er det egentlig? Det verste er kanskje at alt dette har så sykt dårlig innvirkning på hverandre. Når det verker i kroppen så blir tinnitusen ekstrem. Når tinnitusen er så ille blir jeg helt gåen, og veien til en skikkelig migrene er ganske kort. Så blir jeg sinnsykt sliten, og orker ikke noe input fra omverdenen. Så da tusler jeg rundt her i min egne lille boble … frustrert og lei og ganske forbanna!

Hadde det enda gått an å kose seg med ei bok eller noe. Jeg som egentlig var den lesehesten tidligere. Men det kan jeg heller ikke. Fordi hodet ikke følger helt med. Jeg har jo ikke lest en bok på 10-15 år. For jo mer jeg forsøker å konsentrere meg jo høyere blir lydene i hodet. Så der inne er det rett og slett ikke plass til mer.

Er det virkelig slik jeg skal ha det resten av livet? Hva er oddsen for å flere sånne idiotiske tullediagnoser som det ikke er noen behandling for. Som det ikke går an å bevise at du har en gang, og som de aller fleste tror kommer av vondt i viljen.

Jeg sto tydeligvis i feil kø da helsa ble utdelt! Akkurat som jeg alltid står i feil kø på butikken. Den som går treigest av alle vettu, selv om det i utgangspunktet var den som var kortest.

#syteinnlegg #tinnitus #migrene #fibromyalgi