Når er man egentlig god nok?

De siste dagene har vært fæle! Jeg er ikke akkurat fornøyd med tingenes tilstand. Jeg kjeder meg. Jeg er sur og grinete. Eller bare veldig stille. Jeg klarer ikke å innse at dette er livet mitt, sånn ble det bare, uten at jeg kunne gjøre noe med det. Jeg har prøvd og prøvd i årevis. Likevel gikk det ikke. Det skal jeg bare fortelle deg, dette er tidenes nedtur!

Hodet vil, men ikke kroppen. Og det der har jeg alltid tenkt har vært omvendt. At det var viljen det var noe galt med. At de som ble sittende på dette viset ikke gadd. Jupp! Jeg har vært dømmende, i mitt stille sinn altså, jeg er ikke den som går til angrep på noen. Jeg har jo ikke noe med hvordan andre lever livet sitt.

Jeg vil bare leve mitt liv jeg. På en god måte. Ikke med så mange vondter og begrensninger som det består av i dag. Med noen tullediagnoser som ikke en gang kan påvises. Herregud, dette er skikkelig flaut! Og innmari kjedelig! Jeg holder rett og slett på å kjede vettet av meg. Likevel orker jeg ikke å gjøre noe med det. For jeg er så sliten. Irriterende sliten. For ingenting. Og det er også skremmende, for sliten er et ord jeg omtrent ikke har hatt i mitt vokabular tidligere. Å være sliten var for pingler, og der var ikke jeg. Om jeg nå bare fortrenger denne slitenheten, og likevel prøver å utrette noe uten at kroppen egentlig går med på det, så kan du være så forbanna sikker på at den tar hevn! 

Kanskje kroppen vet at jeg aldri har likt den? Så nå tar den igjen for alle årene jeg har forbannet speilbildet mitt. Eller alle årene jeg bare har bitt tennene sammen og stått på, uten å ta hensyn til alle signalene jeg fikk underveis. For de var der, det innrømmer jeg glatt. Men jeg trodde jo at de kom til å forsvinne etterhvert, bare jeg ikke ga de noen oppmerksomhet. Jeg skulle bare og skulle bare …

Ta det med ro og sove kunne jeg jo gjøre når jeg ble gammel. Og det var jo ufattelig lenge til! Nå sitter jeg her med alle de nedbrytende og ødeleggende tankene. Kjærringa som vil så mye, men ikke får til en dritt. Eller, nå som det har gått så lang tid på dette viset, så vet jeg ikke en gang om jeg vil lengre heller! Jeg er på nippet til å bare gi opp.

Jeg føler jeg stanger hodet mot veggen. Hele tiden. Og slikt blir man absolutt ikke lykkelig av. Snarere tvert i mot. Kjærringa har så sykt mange stygge tanker om seg selv, og alle disse dagene som ikke er fylt med noe som helst. Hadde jeg utdypet dette så tror jeg nesten jeg hadde blitt tvangsinnlagt en eller annen plass! Men så gal er jeg jo ikke blitt enda, at jeg forteller hvordan det egentlig står til.

Det er akkurat som jeg straffer meg selv på en måte. Fordi jeg ikke går på jobb og gjør noe for de pengene som kommer inn hver måned. Eller, de har iallefall kommet inn hver måned, det spørs jo hvordan det går nå som nav overtar. Det blir vel en kamp det også! Og akkurat den er jeg ikke helt sikker på om jeg takler nå. 

Jeg har lært fra jeg var liten at for å nyte må man først yte. Ingenting er gratis her i livet. Og snyltere liker vi ikke! Det er nesten så jeg ser skuffelsen i øynene til både pappa og mamma. Hvordan kunne DU bli sånn?? Vi sa jo … akkurat ja.

For all del, ikke kos deg Marit! Der funker jeg fortsatt, med å snakke ned meg selv. Jeg vil faktisk påstå at jeg er en ekspert på det feltet. Har maaaange års erfaring vettu! Jeg jobber på et vis intenst med å gjøre dagene triste og grå, fordi jeg ikke fortjener noe bedre. Og det er helt naturlig for meg det der. Slik at jeg virkelig skal kjenne på ensomheten ved å ikke ha en jobb å gå til. Selv om det å jobbe egentlig er alt jeg vil. Jeg passer jo ikke til å drive dank på denne måten. Selv om det er akkurat det jeg gjør. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er blitt schizofren også, oppå alt det andre som ikke er som det skal

Egentlig tror jeg at jeg er en ganske ok person. Ei som vil at alle andre rundt meg skal ha det godt. Og om jeg kan hjelpe med noe for å lette andres liv, ja så gjør jeg det med den største selvfølgelighet og glede. Hvorfor er det da så sykt vanskelig å vær litt snill med seg selv? 

Jeg er godt over 50 år. Og jeg har akkurat like teite tanker i hodet som da jeg var 14! Er det mulig? Lurer litt på om det er noe alvorlig galt i topplokket mitt jeg. At alt oppi der på et tidspunkt, rundt fjortisalderen, slutta å utvikle seg. Men på andre felt er jeg jo ikke helt idiot, så det virker ikke som om det heller er grunnen.

 

Jeg forsøkte å glede meg selv i går. Jeg spaserte til byen sånn plutselig. Uten å ha noen mål og mening med den turen. Jeg måtte bare vekk herfra, få litt luft og forandring. Men det endte opp med at jeg på veien bestilte en frisørtime (skrekkelig greit når salongen har fått online booking), og mens jeg ventet på den gikk jeg på byens koseligste kafe og drakk en latte og spiste en halv focaccia. Var egentlig ikke sulten, men hadde absolutt ikke problemer med å trøkke ned noe heller. Til tross for at jeg følte meg litt dum der jeg satt aleine, mens alle de andre vellykkede var ute og koste seg med en kollega eller ei venninne.

Jeg fikk skyss hjem igjen. Drømmemannen kom og henta meg da han var ferdig på jobb. For da orka jeg ikke tanken på å gå opp alle oppoverbakkene. I kveldinga var vi og spiste pinnekjøtt hos svigers. Det var faktisk veldig koselig. Og heldigvis var bare en av mine svigerinner med familie der. Ikke fordi jeg ikke liker de andre, de er den beste familien jeg kunne havna oppi, men det blir litt mye lyder og kaos når alle er samlet med stort og smått. Og det klarer jeg jo heller ikke, derfor er jeg temmelig usosial og sier nei eller avlyser det meste..

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg er blitt straffa på dette viset! Har jo lest at en ikke får mer enn en kan bære, men hallo, den grensa har jeg for lengst nådd! Tror faktisk at jeg var kommet så langt allerede da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg føler at hele livet mitt har vært en kamp på et vis. For å overleve. For å bli likt av alle rundt meg. For å være god nok. For å finne en ny jobb. For å gjøre meg uerstattelig i den jobben jeg hadde. For å klare meg selv uten å være avhengig av andre. For at drømmemannen ikke skal bytte meg ut med ei på 32. Lista er uendelig lang.

Men hva er egentlig god nok? Ja, det kunne jo vært interessant å hatt et svar på det …

8 kommentarer
    1. frodith: Jeg er jo bare sykmeldt, foreløpig. Men det er ikke så stas egentlig. Det der med å kose seg selv om en ikke er på jobb er nok noe jeg har fått inn med morsmelka … gikk vi ikke på skolen så gikk vi heller ikke ut! Sånn var det bare.

    2. Jeg synes ikke du skal straffe deg selv!! Du fortjener å ha det bra, selv om du ikke jobber vel!! Alle fortjener å ha det bra, man må ikke måle seg i forhold til en jobb. Finn noe annet som du orker å gjøre. Foto, gå korte eller lange turer, KOS deg med frisør eller kafe eller hva det skal være. Man blir BEDRE om man koser seg litt, man blir IKKE bedre av å straffe seg selv. Du fortjener å ha det bra Marit <3

    3. Å,skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem,Marit! Ja,akkurat nå føler/har du det sånn,men håper virkelig at du får det bedre snart,både med deg selv og i tankegangen din!:) Husk,du har mange rundt deg som er glad i deg! Klem:)

    4. >3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 Ja mange hjerter vil jeg sende deg 😀
      Og du; jeg smiler og nikker og slikt, når jeg leser det du skriver. JEG HAR VÆRT DER!!!!
      Jeg er ikke lenger DER, men har kommet meg hakket videre. Jeg har noen flere diagnoser ved siden av fibromyalgi............og jeg har etter mange år, på en måte akseptert at slik er det. Og jeg må gjøre det beste ut av det.
      Jeg forstår tankegangen / tankemønsteret ditt. Mislykket. Vil noen ha meg da? Taper............ MEN,
      du har funnet drømmemannen din!!!! Og snart er hunden på banen igjen og kan gå tur med deg og du med den 😀 En dag av gangen! Vi er heldige som får oppleve den nye dagen. Det tenker jeg nå pga en venninne mista mannen sin nå og han var ikke fylt 50 ennå. Han skulle fylle 50 i år..............................
      Så vi kan ha det pyton med disse forbaskede kroppene som svikter oss......men.....alternativet vil jeg ikke tenke på - ja når jeg ikke kan være supersprek og frisk og alt det der.
      JEG ER FRISK NOK
      DU ER FRISK NOK
      <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 klem

    5. skulle ønske jeg kunne hjulpet deg,du burde hatt noen å snakee med,for du må lære å være snill med deg selv og det hvet du,drømmemannen er helt sikkert glad i deg selv om du er uten jobb for øyeblikket )) er vel ikke der kjærligheten ligger.
      Du må bare gi deg tid,komme deg ut,ikke være så mye alene og tenk positive tanker,disse negative er nedbrytande

    6. Jeg er jevngammel med deg. (Blir 54 i morra) Jeg var nede for telling i mange år, med angstnevrose, depresjon og utmattelse.. De siste åra har jeg kommet meg i jobb igjen og jobber må 70% stilling + ekstravakter. Jeg er helt ute av Nav-systemet og har vært det i fem år! Du er ei oppegående dame på så mange måter – det er det ingen tvil om. Kanskje er dette starten på noe nytt, sjøl om alt kjennes dritt nå?? Mine vondter er redusert til et minimum i forhold til det de var og slitenheten kjenner jeg minimalt til. Så har jeg blitt mye snillere mot meg sjøl. Jeg trives med jobben jeg har. Lønna er ganske lav. Det er statusen også….men jeg har det godt og føler at jeg mestrer!! Jeg trenger ikke tekkes andre så mye lenger, og jeg skylder heller ikke på vonde opplevelser lenger. De har vært der, men nå vil jeg takle livet annerledes – kose meg i det små og LEKE sjøl om livet langt fra er “perfekt”! Ja, lett å si, kan du tenke….men jeg var så sjuk at ingen trodde jeg skulle komme meg i jobb igjen – aller minst jeg sjøl!! Du er forresten ei herlig dame – og du skriver veldig godt! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg