… og jeg er stygt redd for at disse sauene kommer til å havne i en eller annen fårikålgryte før jeg er ferdig meg å telle dem! Fy søren så lei jeg er av dette! Trøtt er bare fornavnet, så ikke skjønner jeg hvorfor jeg ikke bare kan lukke øynene og S O V E da. Er jo ikke verre enn det!
Blæææh!
I går tok vi oss en kjøretur til Evje. Bare for å se på vannføringen, for en eller annen plass måtte jo alt dette vannet komme fra. Vannet som forårsaker flom over store deler av Sørlandet.
Snuplass – langt uti fjorden. Tenker det er litt lurt å snu før en står midt i det!
Lavvo med … strandlinje? Mye av campingplassen her sto under vann, men heldigvis var det ingen campingvogner som sto igjen med tean i tanga (som vi sier på litt blaud sørlandsdialekt)!
Store vannmengder. Noen kilometer lengre oppe var det full vart i strykene.
Det regner og regner. Som det har gjort i hele september (er ganske sikker på det utsagnet). Og nå kommer følgene av all denne nedbøren. Jordras, stengte veier, fylte kjellere, ødelagte biler og kjellerstuer. Heldigvis bor vi på en topp, så her går det bra. Men bare en kilometer lengre nede mot sentrum ser det helt annerledes ut:
Dette er sykkelstien på Grim. En 20-30 minutters spasertur fra oss. Den er omgjort til ei elv! Senere på kvelden ble det enda verre så vi på nyhetene. Ungene rodde rundt i gummijoller og padla kajakk. Det hadde faktisk jeg også gjort, om jeg var litt yngre. Bare for å ha gjort det lissom. Det er en slik once in a lifetime-opplevelse tenker jeg. Jeg kan huske at det har sett slik ut en gang tidligere da jeg var barn. Min tante bor rett ved denne kanalen, eeeeh … sykkelstien, så vi var på besøk der da.
Akkurat nå er det såvidt litt blå himmel her. Regnet, som har plaska ned i hele natt, har tatt en pause og jeg håper det varer en stund.
Ellers har det vært ei helg med mye innhold. Fredag var vi ute og spiste på Tinnheias eneste restaurant, den har eksistert som en pizzakiosk så lenge jeg har bodd her, men har de siste årene utvidet både lokalene og menyen. For vår del var det første ganga i historien vi var her. Helt grei mat, og godt å komme ut litt.
Vi hadde mitt mellomste barnebarn på overnatting fra lørdag til søndag. Lørdag var vi i Lekeland med tre av barnebarna, det var ikke godt for hodet mitt, men ungene storkoste seg jo. På kvelden hadde vi middagsgjester, søster og svoger som vi ikke har sett på veldig lenge. Det var skikkelig koselig, og jeg kan ikke helt forstå hvorfor vi ikke finner på mer sammen, selv om vi ikke bor på hytta og er naboer. Det er jo tross alt ikke så lang avstand mellom oss her vi bor utenom sommersesongen heller.
I dag er jeg kjempesliten. Men det er jo en grunn til det denne ganga, så da er det ikke så ille … blir ikke gjort så mye fornuftig i dag altså. Jeg skal hvile … uff. Ikke min sterkeste side det! Og ikke pleier det å hjelpe så mye heller. Jeg kan nemlig ikke hvile! Selv om jeg ikke fyker rundt og rydder og styrer, så går hjernen på høygir! Hele tiden. Hele døgnet. Så det å slappe av er ikke mer enn et fremmedord for denne kjærringa. Sikkert en av grunnene til at jeg er der jeg er i dag.
Håper du får en fin start på uka, og denne nye måneden, vi nå er kommet inn i. 🙂
Er ikke sikkert det skjer så mye mer i dag. Men sånn er det jo bare innimellom. Alt for ofte for min del da, men jeg har enda et håp om at det skal gli over. Snart.
Etter halvannen uke på ldn så merker jeg ikke store forskjellen. Dessverre. På onsdag økte jeg til en tablett, og da starta jo elendigheten på fullt igjen. Jeg føler meg verken bedre eller mer opplagt, men det kan vel være at jeg er i innkjøringsperioden fortsatt. For noen kunne den vare i ukevis, for ikke å si måneder … så jeg tviholder fortsatt på at siden jeg føler meg enda verre enn normalt så betyr det at ldn har en virkning på meg. Men har også tenkt tanken på at dette bare er tull! At det funker på de som er sterke nok i troa. Og da sliter jeg jo litt …
Det regner så det plasker ute. Og det skal det gjøre hele helga. Skikkelig drittvær altså. Men merkelig nok så er ikke det verdens undergang for meg lengre. Slik det var tidligere. Jeg hatet jo regnvær, sånn i ukevis av ganga. Ble skikkelig deppa og værsyk. Men nå er det bare peanuts egentlig. Selv om formen er enda verre når værgudene kødder det til slik.
Jeg har vel gitt opp på en måte. Tenker jeg. Har nesten innsett at jeg ikke kan gjøre noe med dette her, så tårene sitter ikke så løst lengre heller. Selv om jeg føler at jeg griner, så renner det ikke fra øynene. Men jeg føler meg som en skikkelig taper. Et fibrovrak som ikke en gang tjener sine egne penger på redelig vis, som egentlig ikke fortjener å være lykkelig. Og jeg er livredd for fremtiden … jeg hater å ikke vite, å ikke ha kontroll på noe …
Kjerstis Kjøkken er en koselig, liten kafe i Skippergada i Kristiansand.
Har du ikke vært her, så bør du virkelig ta en tur om du er i nærheten.
Her er det sitteplasser både ute og inne.
Selv om tiden for å nyte maten utendørs nok er over for denne gang,
kan en jo fantasere om sol og varmere dager mens en kikker ut av vinduet.
Sjarmerende plass og koselig betjening.
Sykt god hjemmebakst av ymse slag.
Det er ikke første gang jeg er her aleine.
Veldig mange av de jeg kjenner foretrekker litt mer trendy lunsjplasser,
med kulere folk og stiligere mat. Pluss bakgrunnsmusikk.
Akkurat mangelen på den er vel også en av grunnene til at jeg kommer tilbake hit, gang på gang.
Nå høres det jo ut som om jeg løper dørene ned på kafeene i byen.
Det gjør jeg altså ikke!
Er veldig sjeldent egentlig, men havner nesten alltid opp her.
Det var stappfullt i hele første etasje da jeg kom.
Men akkurat i det jeg kikka inn ble bordet innerst mot bakgården ledig.
Favorittbordet, egentlig, så det var nok meninga jeg skulle hit i dag.
Etterhvert så forsvant de lunsjspisende damene,
så jeg drista meg til å ta et bilde.
Damene ja, det er mest damer her egentlig.
Husker første gang jeg lurte med meg drømmemannen inn, han var sykt skeptisk.
For dette var jo en typisk dameplass,
med kjempesmå porsjoner og ikke noe for et sulten mannebein … mente han.
Han ble positivt overraska – og god og mett!
Til og med på doen er det koselig!
Såpass at jeg kunne tenkt å tatt med meg hele rommet hjem.
Oj! Nå holdt jeg nesten på å glemme maten.
Det er vel derfor en er ute til lunsj.
Jeg er nok litt hekta på vaflene med pålegg,
så normalt havner jeg opp med en slik, gjerne med brie og spekeskinke ++
Jeg klarte meg bra i dag.
Men mens en står der og venter på kaffe latten og kikker på alle kakene,
da skal det mye til for å ikke skeie ut med et eller annet til dessert
… har falt for fristelsen et par ganger,
med det resultatet at jeg har forlatt plassen stappmett og litt kvalm.
Men har altså fortsatt ikke lært helt enda.
Midtlivskrise er også på facebook – følg meg gjerne.
Uff, ja, her kommer et klageinnlegg – igjen. I hele går var jeg sengeligende, om jeg hadde vært av den typen som legger meg i senga da. Men det er jeg jo ikke. Likevel kunne jeg nok heller ha gjort det, for noe annet fornuftig gjorde jeg absolutt ikke. Men jeg lå litt på sofaen, det er heller ikke helt meg. Jeg pleier, selv om det er dårlige dager, å bli i sittende stilling i stolen min. Vet ikke hvorfor. Egentlig ganske teit. Men da er jeg, i mitt hodet, ikke så sykelig lissom …
Jeg lurer på hvor vondt dette egentlig kan bli. Dette som jeg tydeligvis bare innbiller meg. I natt har jeg nesten ikke sove. Fordi det verka over alt. Fordi jeg ikke fant noen stilling som funka. Fordi uansett hvordan jeg lå så var alt bare sårt og grusomt. Det var vondt å ligge på siden, for beinet som lå øverst var alt for tungt for det som lå nederst. Ikke fant jeg noen plass til armene heller. Og da jeg var oppe på do så jeg at alle leddene, eller egentlig hele meg, var hoven som fy! Skrekk og gru! Knærne var dobbelt så store som de pleier, og det er en av plassene jeg nesten aldri har hatt slike problemer. Posene under øynene minna mest om stufulle bæreposer, som etter en skikkelig vellykka shoppingtur.
Det er helt utrolig at dette er samme kjærringa som for en drøy uke siden inspiserte den ene muren og tårnet etter det andre i Kroatia. Hvor ble ho av lissom?
Fryse er også noe nytt som er dukka opp! Det er jeg iallefall ikke vant til. Fra fem til ni i dag morges har jeg ligget innetullet i det elektriske varmeteppet jeg fikk til jul, pluss dobbeltdyna. Det hjalp godt. Nå er jeg ikke så kald lengre, og litt bedre er verken også. Kulda sitter langt inni beinmargen, så selv om jeg er iskald, så kan jeg ha de svettetoktene og se glovarm ut. Spesielt om jeg forsøker å gjøre noe fornuftig. Veldig merkelig dette her.
Hvis noen der ute har litt ekstra overskudd, så bytter jeg gjerne til meg noe. Du kan få nesten hva som helst i retur. Bortsett fra drømmemannen og penger. Bare send meg et lite vink du, så finner vi sikkert ut av det. Alt jeg trenger er en porsjon overskudd eller to. Har vi en deal?
Det kan være elendigheta blir forsterket av ldn-starten. For de tablettene virker jo inn på endorfinopptaket i kroppen. Det gjør at hjernen tror at en mangler endorfiner og starter produksjon av mer endorfin, slik at nivået økes. Noe som skal gi en reduksjon av smertefølelsen og øke følelsen av velbehag. Et høyere endorfinnivå vil også styrke immunforsvaret, på sikt. Noe som burde være veldig bra for meg, i følge denne privatlegen jeg gikk til. Jeg kan jo nesten ikke bli mer enig, men … jeg må innrømme at det høres for godt ut til å være sant, og erfaringsmessig vet jeg jo at da er det gjerne det. Men … når en ikke finner noen annen utvei, så blir en plutselig villig til å prøve alt. Selv om en innerst inne vet at det kanskje ikke hjelper en dritt.
Akkurat denne uka tror jeg ikke noe som helst har økt. Bortsett fra smertene. Kan ikke helt forklare hvor jævelig det var. Men hodet kjentes ut som det skulle sprekke, tennene verka, jeg trodde jeg skulle spy hele tiden (men gjorde heldigvis ikke det), øresusen var ekstrem, kjevebeinet var vondt og i resten av kroppen herjet en skikkelig manneinfluensa. Hjertet jobba på spreng og blodtrykket var ekstremt høyt. Jeg ble faktisk så redd at jeg måtte ringe denne legen. Et blodtrykk på 193 over 114 er til og med mye til å være meg.
Ldn kunne ikke påvirke trykket. Fikk jeg vite. Men smertene gjorde jo det, og det visste jeg jo egentlig fra før av. Nå er jeg starta på blodtrykksmedisin igjen, fryktelig irriterende siden jeg absolutt ikke har lyst til å ta noen faste medisiner. Dessuten har jeg halvert inntaket av ldn for å se om det hjelper. Så skal jeg heller øke om en uke igjen.
I følge folk som har gått på dette er reaksjonen min positiv. Fordi det viser at kroppen responderer på denne medisinen. Så etterhvert så skal jeg nok se en positiv utvikling. Jah! Jeg håper for Guds skyld at det ikke er så skrekkelig lenge til.
Det verste er nesten å ikke vite noe. Ikke vite hvordan morgendagen blir. Ikke vite om jeg klarer å gjøre noe. Og da snakker vi noe så enkelt som å få dusja, støvsugd eller gå en liten tur med bikkja. Jeg snakker ikke om de 30 literne med maling som står her, klar til å fornye en vegg, noen dører og vinduer. For de står sikkert godt der de er.
Vi snakker om å komme gjennom en helt vanlig hverdag. Til og med uten å gå på jobb. Det å ikke kunne planlegge er nesten like ille som vondtene. For jeg har jo alltid hatt kontroll på alt! Jeg må ha kontroll, så dette går skikkelig ut over selvbildet og selvtilliten. Det å ikke kunne bestemme over sitt eget liv, det er forferdelig!
Men i dag er alt så mye bedre. Iallefall om en legger til all den godviljen en kan klare å samle sammen. Jeg har vært ute med Jonas i nesten to timer, har tilbakelagt 6.5 kilometer på formiddagen. Og det føles sykt godt. Er sliten som bare det, men i dag er det jo en grunn til det. Og da er det på en måte mer lovlig å være sånn. Om jeg ikke får gjort mer i dag, så er det helt ok. Eller helt levelig. Nesten iallefall. For jeg har tross alt beveget meg litt, og Jonas har fått en god tur. Men hvordan det blir i morra aner jeg ikke.
Da skal vi i konfirmasjon. Jeg ble spurt om jeg kunne bake ei kringle, pluss være fotograf. Så jeg har sagt jeg skal gjøre så godt jeg kan, men vet jo ikke om det går før jeg står midt oppi det. Egentlig vet jeg jo at jeg ikke burde bake noen kake, men heller prøve å samle noen krefter slik at jeg kommer meg gjennom dette selskapet og kanskje får tatt noen bilder. Men om det blir en sånn tålig dag i morra også, så kan jeg jo bare kjøre på, og ta straffen på søndag. For da skal vi ingenting.
Jeg er ekstremt dårlig på å porsjonere ut kreftene. Det er litt mer sånn at jeg må se å få brukt opp det lille overskuddet jeg kjenner, før det forsvinner igjen. Være supereffektiv mens det går. Tror ikke det er så mange som forstår hvordan det er å ha det på denne måten. Det høres jo helt teit ut å ikke bare kunne ta seg sammen.
Jepp! Jeg vet det. Og tro meg, jeg forsøker hver forbanna dag å skjerpe meg. Smile og tenke positive tanker, for det er jo en drøss av folk som har det mye verre enn meg. Men vettu, innimellom skulle jeg gladelig bytta denne idiotiske sykdommen/diagnosen bort i noe som folk trodde på, til og med noen dødelig. Et eller annet som kunne sees på en blodprøve eller en annen prøve, for da måtte jo i det minste legene tro på det. Da hadde det kanskje blitt forska på, og etterhvert blitt utviklet en medisin som kunne hjelpe. Men istedenfor må en ty til piller som ikke en gang er godkjent som legemiddel i Norge, og som en må betale helt selv.
Egentlig er det litt skummelt. Men etter å ha slitt i mer eller mindre ti år med alt dette som bare ble hengt på overgangsalderen, så er jeg bare nødt til å forsøke. Forhåpentligvis har jeg noen gode år igjen av livet mitt, når jeg bare kan få litt mer kontroll på denne elendigheta av en middelaldrende kropp i forfall.
God fredag til deg. I kveld skal vi kose oss med sashimisalat. Det gleder jeg meg til.
#fibromyalgi #ldn
Midtlivskrise finner du også på facebook – følg meg gjerne!
I går ettermiddag fikk vi henta denne skjønnasen. Siden hundepasset skar seg her på hjemmebane, måtte han på kennel. Det er to slike ikke så langt i fra oss. På den ene virka det som om de mest hadde småhunder, hundegårdene var ikke helt ferdig utbygd og det så litt ut som om noen hadde levd ut drømmen om å bo på landet og ha hus og jobb på en plass. Ikke noe galt i det, all ære til de som lever ut drømmene sine, men for vår hund ville vi noe annet ..
Dermed falt valget på Berge Hundeassistanse. Det er en drøy halvtimes kjøring herfra, og det ligger utrolig flott til langt inni skogen. Dette er en kennel som har eksistert i årevis, og vi har hørt mange lovord om plassen, som fikk ny eier for tre år siden. Vi dro opp (sammen med Jonas) og hilste på en ukes tid før vi skulle reise, og vi var veldig fornøyd med det vi så. Omvisninga i bygget og møtet med eieren overbeviste oss om at her kunne nok Jonas ha det bra! Til tross for at han er en skikkelig pingle på 75 kilo som ikke liker forandringer.
Uka hadde gått greit. Men han var veldig forsiktig og reagerte når det skjedde noe nytt. Som forventet altså. Han spiste og var overlykkelig når det regnet som verst, da freste han rundt i hundegården sin og lekte mens de andre helst ikke ville ut! Han var litt forsiktig da han kom løpende rundt hjørnet for å møte oss også, stoppet opp et lite sekund da han så oss, men så var alt veldig greit. Han kunne nesten ikke komme fort nok inn i bilen!
Vi betalte 300 kroner døgnet. Ikke så galt, egentlig, men var jo en strek i regninga akkurat denne ganga. Vi skulle jo på en skikkelig sparebluss-tur, og det budsjettet sprakk jo før vi kom avgårde. Men det var veldig greit at det funka så bra, og vi kommer nok til å benytte oss av dette flere ganger. Det er godt å ha et alternativ om familien ikke kan, og med en så stor hund så tror jeg ikke vi kan regne med å få så mye hjelp til hundepass som det vi har hatt tidligere. Det har liksom aldri vært noe problem …
Før vi kjørte hjem tok vi oss en liten søndagstur til Ravnåstippen. Formen min var ikke så verst egentlig, og da må en jo benytte seg av det! Turen var ikke så lang, bare veldig, veldig bratt! Men vi ble belønnet med den flotte utsikten på toppen da. Og det var vel grunnen til at vi gikk nettopp der. Ei venninne la ut et bilde på instagram herfra, før sommeren, en veldig flott måte å finne nye turområder på det der.
I dag er formen ikke så bra. Jeg har tatt ldn to kvelder på rad, så sannsynligvis er det bare ubehaget i innkjøringa som gjør at jeg føler meg så elendig. Satser i alle fall på det. ;o)
Håper du har fått en god start på den nye uka!
#hundenmin #leonberger #kennel #hundeassistanse #topptur #ravnåstippen #ldn
Midtlivskrise har også en facebookside – følg meg gjerne! ;o)
Halloen … ja, jeg har altså ikke fått dødsdommen eller noe sånt. Det er mye mindre alvorlig enn det. Egentlig. Men det føles alvorlig nok, når en sitter midt i det og ikke kommer noen vei!
Fastlegen min gidder ikke høre på meg lengre. Jeg taler for døve ører, og har vel innsett det for lenge siden. To ganger har jeg vært der etter sommerferien, to ganger har jeg gått ut og grene mine bitre tårer i bilen etterpå. Akkurat nå lurer jeg på om denne legen min er en av disse som sitter på ei rosa sky, rett ved siden av Jesus der oppe i himmelen. Slik min bestemor følte det ovenfor legene, og presten, og alle disse her som var bedre enn alle oss andre, vanlige dødelige.
Ho ser at jeg har vondt, men driter i det! Og det er så sykt frustrerende at jeg holder på å bli gal. Siste ganga jeg var der klarte jeg ikke å holde kjeft heller. Jeg spurte rett ut om ho var lei av meg. Ho så veldig overrasket ut, egentlig. Så jeg fortsatte bare, og fortalte hvordan jeg egentlig hadde det. At jeg kom dit i håp om å få litt hjelp, i håp om å få noe smertestillende som iallefall kunne få meg til å være sånn tålig oppegående som andre, normale mennesker. Jeg hadde til og med bestilt en dobbeltime kun for dette, å snakke om medisinering. Fordi jeg til nå bare har blitt tilbudt paracet og antidepressiva.
Men neida. Så lenge jeg ikke ville innse at dette var psykisk så kunne ho dessverre ikke hjelpe meg. Har du hørt på makan!! Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller grine jeg. Det er ikke noe galt med hodet mitt, og jeg vil ikke ha tabletter som fucker til hjernen. Jeg har forsøkt, og ja, det hjalp på både smertene og søvnen. Men jeg kan ikke leve resten av livet som en zombie. Et spøkelse uten følelser og tanker, som ikke bryr seg om noe som helst. Det er ikke meg.
Om det er valget jeg har, så velger jeg smertene. For da kjenner jeg i det minste at jeg lever. Vet ikke helt om det er det verste det heller for det er mye verre å være så utslitt hele tiden. Men så lenge kroppen går rundt i helspenn hele tiden fordi alt er så vondt, så blir vel det resultatet.
Jeg fortalte det akkurat slik jeg føler det. At ho var så utrolig flink til å se meg, sende meg videre, undersøke både det ene og det andre – helt til jeg kom tilbake fra en revmatolog på sykehuset med en fibromyalgi-diagnose, fatigue og muligens et snev av me (i følge fysioterapeuten). Da var det stopp! Fastlegen nevnte ikke dette med et ord. Det tok noen måneder før jeg turde å si det jeg også. Ordet. Det der med så dårlig klang og rykte. F I B R O M Y A L G I .
Ikke en gang da ville ho bruke den diagnosen. Her har ho i årevis klødd seg i huet og lurt på hva jeg feiler, fordi smertene flytter seg rundt over alt, fordi jeg er så utslitt, fordi jeg trente og trente og bare ble dårligere og dårligere. Jeg har klaget på munntørrhet, tørre øyne, elendig søvn, hovne ledd, væskeansamlinger både her og der, hodeverk, migrene, vondt i nakken, dårlig hukommelse og influensasmerter i årevis. Likevel ringte ikke en eneste liten bjelle! Hadde ho vissst noe om fm, så burde det ha ringt både her og der. Jeg skjønte jo enda mindre, men nå har jeg lest meg opp litt, og kan sikkert mer om dette enn mange leger rundtforbi. ALT dette er ting som kjennetegner fm. Absolutt alt!
Til å begynne ble jeg avfeid. Nettopp fordi jeg ikke hadde nok psykiske problemer, og jeg hadde absolutt ikke vondt i viljen. For det var også noe som kjennetegnet fibropasienter. De hadde nemlig aller mest vondt der – i viljen! Men nå vil ho bare proppe meg med medikamenter mot angst og depresjon! Jeg ser ikke helt hva som har forandret seg siden ho sa at jeg ikke akkurat var der. En annen ting er jo det at om en går lenge nok på denne måten, uten å bli tatt alvorlig, uten å bli trodd, så blir en sikkert deprimert.
Jeg forsøker å finne løsninger selv da. Siden det ikke er noe hjelp å få innen helsevesenet, dette fantastiske helsevesenet som blir skrytt opp og i mente. Vel, det er ikke alle som får den hjelpa de trenger her i landet heller. Jeg er nok ikke den eneste. Etter å ha tenkt og grublet resten av den uka ringte jeg en privatklinikk. La frem elendigheta til sekretæren og spurte om de hadde noen som kunne gjøre noe for meg. Det hadde de. For femhundre kroner timen.
Bare fire dager etter fikk jeg time. En dobbeltime bestilte jeg like godt. For det følte jeg vi trengte, denne legen og jeg, siden vi aldri hadde sett hverandre før. Jeg regnet jo med å måtte fortelle det meste som hadde skjedd til denne her også. For jeg har aldri tidligere vært hos en eneste en i legestanden som har giddet å se litt i journalen de har fått.
Rett før ferien var jeg på denne privatklinikken. Og det var nesten som å komme til himmelen! For her ble jeg sett, jeg ble tatt alvorlig, legen hadde til og med lest i journalen min og visste tydeligvis mer om mine siste ti år enn de på legesenteret der jeg har fastlegen. Det føltes så .. merkelig! Han trodde meg rett og slett! Og han hadde til og med funnet frem til noe jeg skulle prøve. Om jeg ville. Selvsagt sa jeg ikke nei til det. Når en bare blir fortvila nok, så prøver en jo det meste, i håp om at livet kan bli littegrann bedre.
Men ble litt betenkt når jeg kom hjem og fikk lest litt mer om preparatet. For det fins vel nesten ikke noen personer som er mer skeptisk enn meg til å proppe kroppen full av medikamenter … men likevel var jeg innom apoteket og kjøpte disse superpillene. Om halvannen tablett av dette, en gang om dagen, kan gjøre at jeg slipper alle disse paracetene og migrenetablettene, som dessuten ikke hjelper så mye uansett, så er det kanskje verdt det. Men siden mange skriver at de ble ekstremt dårlige de første ukene, så utsatte jeg starten til vi var vel hjemme igjen fra ferien. Kunne jo ikke risikere å ødelegge den uka med viten og vilje heller da! Det hadde blitt for dumt.
Har hatt ei litt urolig natt etter første inntak av ldn. Men det er jo noe jeg har rett som det er egentlig. Ellers kjenner jeg ikke noe spesielt. Tror jeg. Er vel som normalt, stiv og verkende, og med en ekstrem øresus som sannsynligvis kommer av flyturen. Men det er vel ikke verre enn jeg har vært i det siste. Så får vi se da, om det skjer noen endring … det er jo lov å håpe, inntil det motsatte er bevist! Funker ikke dette, er vel neste steg å dyrke cannabis på loftet eller noe sånn.
#fibromyalgi #ldn
Midtlivskrise finner du også på facebook … følg meg gjerne.
Vi har hatt det veldig fint. Yr meldte jo nesten bare regn før vi reiste, så det så litt begredelig ut, men heldigvis tok de feil. Ikke alltid en jubler når det er total skivebom derfra, men denne ganga var det helt greit. ;o)
Litt av hvert har vi opplevd. Det ble noen dager på stranda, og noen dager til å oppdage omgivelsene. Ikke akkurat bare i nærmeste nabolag heller, for vi hadde jo leiebil hele uka og fikk virkelig farta rundt.
Det er kanskje grunnen til at jeg er helt utslitt! For noen stille og rolig tur ble det ikke. Vi har gått på den ene muren etter den andre, klatra opp til en borg (jepp, det var virkelig klatring altså), opp i et klokketårn og tråkka gatelangs både her og der. Mange opplevelser altså, noe som resulterte i ganske dårlige netter for min del, og enda verre morgener. Men det kom seg litt utover dagen, og siden jeg er sta som et esel og nekta og legge meg til der nede, så ble det en grei tur likevel. Dessuten hadde jeg jo med meg verdens beste reisefølge, og da er jo det meste i boks til og med før avreise! <3 Han er altså bare helt fantastisk denne drømmemannen min.
Det blir litt som programmet på nrk dette. For dere som følger meg på instagram (eller er venn med meg på facebook) har vel fått mye av turen med dere allerede, så jeg kan vel bare advare med en gang: det kommer sikkert i reprise her etterhvert, men i motsetning til nrk så slipper du å betale for det. Og det er jo en god ting.
Jeg håpet jo å lade batteriene litt denne uka. For det trengte jeg virkelig, men det skar seg. Da vi kom til passkontrollen på Sola kommenterte han i luka at normalt kom jo folk hjem litt mer opplagt når de hadde vært på ferie… jeg forsøkte å skjule en skikkelig gjesp, uten det store hellet tydeligvis. Men jeg er iallefall ganske happy akkurat nå, selv om jeg er sykt sliten. Og jeg har mange fine bilder og flere gode minner å dra frem utover høsten og vinteren.
Det blir en stille og rolig kveld her. Til og med Jonas er bortreist. Hundepasset skar seg for oss denne ganga, så han er på kennel. For aller første gang i mitt liv har jeg plassert en hund på kennel. Det er litt skummelt, og skrekkelig dyrt! Faktisk betalte vi mer for han denne uka, enn en av oss betalte for hele turen med fly og hotell. Og aller helst ville jeg jo henta han med en gang vi kom hjem. Men neida, det gikk ikke! For i dag hadde de bare åpent fra 10 til 11, og i morra er det kun fra 16 til 17. Dette for å skape mest mulig fred og ro for hundene, uten at den ene eieren etter den andre skulle renne ned dørene til alle tider. Sikkert fornuftig det, men jeg savner jo den store pelsdotten vår så en dag til ble en dag for mye lissom.
Nyt resten av helga! :o)
Velkommen til oss. Jaja. Jeg er ganske sikker på at min søster og samboer ikke er helt enig i dette skiltet. For å være ærlig så er ingen så veldig velkommen her nå. De forsøker og forsøker, og jeg avslår. Resten av de vi kjenner har gitt opp. Så huset som før var fylt med livlige besøkende er ufattelig stille. Om ikke ungene og barnebarna stikker innom da. For dem er det fortsatt en liten åpning for. Heldigvis.
Jeg leser lite blogger også. Selv om jeg savner det. Jeg har ikke lyst til å miste kontakten med dere her inne som jeg tross alt har hatt en slags kontakt med i … er det 7 år nå tro? Dere forsvinner jo ikke, selv om inngangsdøra mi er ganske godt lukka. Og det er jo en liten trøst.
Her plasker det ned. Og det skal det visst gjøre i Kroatia også, iallefall noen av dagene i den kommende uka. Det var jo en strek i regninga! For det var jo nettopp sola og varmen jeg hadde satt min lit til nå. Håpet var at det skulle lokke frem mitt gamle jeg, slik at drømmemannen igjen kunne få ei fin uke med ei kjærring som fungerte litt bedre enn tilfellet er her hjemme. Sånn at han hadde noen, ikke alt for gamle minner, å leve videre på inn i vinterhalvåret.
Bare vas. Jepp, dette ble bare svada. For alternativet er å pakke kofferten, og det er noe av det aller verste jeg vet! Jeg hater det rett og slett. Og både bilturen til Stavanger og flyturen videre er også noe som står ganske høyt på denne hat-lista mi. Jeg kan ikke fordra reisen til og fra et sted. Men når vi bare er fremme, så blir det bedre. Etterhvert.
Før ble jeg så sykt trøtt. For jeg er jo ikke den som kan sove hvor som helst og når som helst. Og om jeg i tillegg var litt sulten så var veien til ei skikkelig bich ganske kort! Ikke akkurat et drømmereisefølge altså. Men jeg tror jeg er blitt bedre med årene! Eller så er det kanskje det at jeg er slik hele tiden nå. Sur og trøtt. Så jeg merker ikke så forskjell sjøl …
Hei, hei, kofferten min – nå kommer jeg. :o) Og jaggu er det lenge siden den ble brukt sist. Ja, akkurat nå snakker vi kofferten altså, den der firkanta greia som en har med på reise, der hvor alle tingene legges oppi. Så det må ikke forveksles med å tenke i koffert! For det er noe helt annet …
Har du koffert-humor? Eller burde vi muligens ha vokst av oss den der, når vi er langt over femti?
God fredag til deg, og god helg når den tid kommer. :o)
