Etter den søte kløe …

… kommer den sure svie! Eller: Etter ei fantastisk ferieuke, kom et helsike av ei uke hjemme i høstværet. Grått, trist, blaut … og en ekstremt lite samarbeidsvillig kropp. Jeg kan neste ikke huske at jeg har vært så dårlig, og da er det ille! I går var det aller verst, da var det nummeret før jeg ringte legen for å spørre om de kunne legge meg inn en plass, dope meg ned og våkne meg når alt var blitt normalt igjen.

Det kan være elendigheta blir forsterket av ldn-starten. For de tablettene virker jo inn på endorfinopptaket i kroppen. Det gjør at hjernen tror at en mangler endorfiner og starter produksjon av mer endorfin, slik at nivået økes. Noe som skal gi en reduksjon av smertefølelsen og øke følelsen av velbehag. Et høyere endorfinnivå vil også styrke immunforsvaret, på sikt. Noe som burde være veldig bra for meg, i følge denne privatlegen jeg gikk til. Jeg kan jo nesten ikke bli mer enig, men …  jeg må innrømme at det høres for godt ut til å være sant, og erfaringsmessig vet jeg jo at da er det gjerne det. Men … når en ikke finner noen annen utvei, så blir en plutselig villig til å prøve alt. Selv om en innerst inne vet at det kanskje ikke hjelper en dritt.

Akkurat denne uka tror jeg ikke noe som helst har økt. Bortsett fra smertene. Kan ikke helt forklare hvor jævelig det var. Men hodet kjentes ut som det skulle sprekke, tennene verka, jeg trodde jeg skulle spy hele tiden (men gjorde heldigvis ikke det), øresusen var ekstrem, kjevebeinet var vondt og i resten av kroppen herjet en skikkelig manneinfluensa. Hjertet jobba på spreng og blodtrykket var ekstremt høyt. Jeg ble faktisk så redd at jeg måtte ringe denne legen. Et blodtrykk på 193 over 114 er til og med mye til å være meg.

Ldn kunne ikke påvirke trykket. Fikk jeg vite. Men smertene gjorde jo det, og det visste jeg jo egentlig fra før av. Nå er jeg starta på blodtrykksmedisin igjen, fryktelig irriterende siden jeg absolutt ikke har lyst til å ta noen faste medisiner. Dessuten har jeg halvert inntaket av ldn for å se om det hjelper. Så skal jeg heller øke om en uke igjen. 

I følge folk som har gått på dette er reaksjonen min positiv. Fordi det viser at kroppen responderer på denne medisinen. Så etterhvert så skal jeg nok se en positiv utvikling. Jah! Jeg håper for Guds skyld at det ikke er så skrekkelig lenge til.

Det verste er nesten å ikke vite noe. Ikke vite hvordan morgendagen blir. Ikke vite om jeg klarer å gjøre noe. Og da snakker vi noe så enkelt som å få dusja, støvsugd eller gå en liten tur med bikkja. Jeg snakker ikke om de 30 literne med maling som står her, klar til å fornye en vegg, noen dører og vinduer. For de står sikkert godt der de er.

Vi snakker om å komme gjennom en helt vanlig hverdag. Til og med uten å gå på jobb. Det å ikke kunne planlegge  er nesten like ille som vondtene. For jeg har jo alltid hatt kontroll på alt! Jeg må ha kontroll, så dette går skikkelig ut over selvbildet og selvtilliten. Det å ikke kunne bestemme over sitt eget liv, det er forferdelig!

Men i dag er alt så mye bedre. Iallefall om en legger til all den godviljen en kan klare å samle sammen. Jeg har vært ute med Jonas i nesten to timer, har tilbakelagt 6.5 kilometer på formiddagen. Og det føles sykt godt. Er sliten som bare det, men i dag er det jo en grunn til det. Og da er det på en måte mer lovlig å være sånn. Om jeg ikke får gjort mer i dag, så er det helt ok. Eller helt levelig. Nesten iallefall. For jeg har tross alt beveget meg litt, og Jonas har fått en god tur. Men hvordan det blir i morra aner jeg ikke. 

Da skal vi i konfirmasjon. Jeg ble spurt om jeg kunne bake ei kringle, pluss være fotograf. Så jeg har sagt jeg skal gjøre så godt jeg kan, men vet jo ikke om det går før jeg står midt oppi det. Egentlig vet jeg jo at jeg ikke burde bake noen kake, men heller prøve å samle noen krefter slik at jeg kommer meg gjennom dette selskapet og kanskje får tatt noen bilder. Men om det blir en sånn tålig dag i morra også, så kan jeg jo bare kjøre på, og ta straffen på søndag. For da skal vi ingenting.

Jeg er ekstremt dårlig på å porsjonere ut kreftene. Det er litt mer sånn at jeg må se å få brukt opp det lille overskuddet jeg kjenner, før det forsvinner igjen. Være supereffektiv mens det går. Tror ikke det er så mange som forstår hvordan det er å ha det på denne måten. Det høres jo helt teit ut å ikke bare kunne ta seg sammen.

Jepp! Jeg vet det. Og tro meg, jeg forsøker hver forbanna dag å skjerpe meg. Smile og tenke positive tanker, for det er jo en drøss av folk som har det mye verre enn meg. Men vettu, innimellom skulle jeg gladelig bytta denne idiotiske sykdommen/diagnosen bort i noe som folk trodde på, til og med noen dødelig. Et eller annet som kunne sees på en blodprøve eller en annen prøve, for da måtte jo i det minste legene tro på det. Da hadde det kanskje blitt forska på, og etterhvert blitt utviklet en medisin som kunne hjelpe. Men istedenfor må en ty til piller som ikke en gang er godkjent som legemiddel i Norge, og som en må betale helt selv.

Egentlig er det litt skummelt. Men etter å ha slitt i mer eller mindre ti år med alt dette som bare ble hengt på overgangsalderen, så er jeg bare nødt til å forsøke. Forhåpentligvis har jeg noen gode år igjen av livet mitt, når jeg bare kan få litt mer kontroll på denne elendigheta av en middelaldrende kropp i forfall.

God fredag til deg. I kveld skal vi kose oss med sashimisalat. Det gleder jeg meg til. 

#fibromyalgi #ldn

 

Midtlivskrise finner du også på facebook – følg meg gjerne!

8 kommentarer
    1. kan ikke annet enn å håpe ting bedrer seg snart ja,dette høres slettes ikke greit ut,så krysser vi fingrane for att du får en fin dag i konfirmasjonen

    2. Etdiktomdagen: Jeg var nok også dessverre en av de som trodde fibromyalgi var det samme som vondt i viljen … så nå har jeg fått straffa for det! Men jeg vet ikke helt om jeg forstår det enda, jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg selv i nakken og gnure på som jeg alltid har gjort… jeg prøver og prøver, og går på den ene smellen etter den andre.

    3. Hei!
      Ja denne fibromyalgien er ikke noe morsom………..jeg har aldri gått på ldn……valgte det vekk. Jeg bruker VIMOVO og 1gr PARACET hver morgen. Det hjelper meg igang. Og jeg har sluttet med de og vet at jeg ikke klarer meg uten. For har jeg smertehelvete FØR jeg slutta med de, så fikk jeg iallefall det 10 doble etter en stund uten. Å kutte ut tabletter er greit av og til for å se om det er effekt av de 🙂 Så nå tør jeg ikke kutte de ut. Ellers bruker jeg tramadol om det blir skikkelig ille. Eller Prednisolon. Det er det som hjelper meg.
      Man finner ut hvordan man skal fungere i hverdagen alle og enhver…………… og ingen kan ane hvordan vi har det ……………det vet jeg fra da jeg var frisk og hørte og så andre som var sykemeldt ut i eningen..og slet med helsa……………….jeg var en av de som ikke forstod. Det er synd at en må bi syk for å forstå………………men sånn er det med så mye.
      Håper du får hjelp av medisinen – at den går seg til og du får bedre dager 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg