Hei igjen. Starten på denne uka ble tilbragt på sofaen. Vet ikke helt hva som skar seg, men siden jeg ikke kan kjøre bil når jeg tar de tablettene jeg har gått på siden torsdag så droppa jeg de i dag morges da jeg skulle til legen. Hadde tenkt å gå til byen, men det var så kaldt at jeg droppa det også. Dermed gikk det veldig lang tid mellom de smertestillende dosene, og så gikk alt galt ….

Fyttikatta så dårlig jeg har vært i dag. Har vondt over alt, er kjempetrøtt og sliter veldig med magen nå, etter 10 dager på penicillin. Føler meg som en ballong som kan sprekke når som helst. Ikke bra. Og enda er det fem hele dager igjen med den elendigheta. 

Ellers har jeg fått enda noen nye tabletter. Altså ikke flere, men skal teste ut noe annet. For jeg ble jo litt bedre med alle disse smertestillende. Problemet var vel helst om morra’n, for da var det jo så lenge siden jeg hadde tatt noe at jeg ble kjempedårlig halve dagen, før første dose begynte å virke. Nå skal jeg ta en Vimomo morra og kveld, det er betennelsesdempende. Paracet skal jeg foreløpig ta fire ganger om dagen, og om heller ikke det gir ønsket effekt kan jeg spe på med Paralgin Forte inntil tre ganger daglig. Men da må jeg halvere paracetinntaket. Jepp. Har skrevet det opp, for dette her kan jeg fort gå surr i, og jeg er livredd for at jeg skal gjøre noe feil. For meg føles jo dette som noen enorme mengder, det er nesten så jeg er redd jeg skal stryke med av en overdose. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi er altså på det morsomme stadiet “prøving og feiling”. Noe jeg liker svært dårlig. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan ha det på denne måten lengre. Det er jo tross alt bare dette livet jeg har. I det siste har jeg tenkt mye på at om jeg ikke skjerper meg nå så forsvinner nok drømmemannen også, på samme måte som jobben gjorde. Derfor får pillefobien legges på hylla for en stund, mens jeg krysser fingrene for at det kommer bedre dager der jeg føler jeg lever og ikke bare eksisterer. Der jeg kan være til glede for noen og ikke bare en klamp om foten …

Jeg er så utrolig glad for at jeg endelig fikk skifta lege. Selv om dette er en mann. Men han snakker om fibromyalgi som om det er en hvilken som helst annen sykdom. Ikke et ord om at det kun er noe jeg innbiller meg. At det ligger i hodet. At jeg har feil fokus, eller grubler og tenker på ting som jeg burde ha bearbeidet for mange år siden. Han vet selvsagt dette han også, alt jeg har fortalt den forrige legen. Men han hang seg ikke opp i det. Han har visst mange fibro-pasienter, og jeg begynner å skjønne hvorfor. Han ser meg og behandler meg som et helt normalt menneske. 

Over til noe helt annet. FOSS er andre utfordring hos Solviwar, og her er mitt bidrag. Jeg trodde jeg hadde så mange bilder av fosser, men fant fort ut at det var for lenge, lenge siden. Før bildene ble digitale. Og de ligger sikkert i noen esker på loftet og litt sånn rundtforbi. Derfor måtte det bli denne fossen, og den befinner seg på Skrelia i Farsund. Vi hadde en flott tur dit en gang for halvannet år siden, og flere bilder fra det området finner du HER. Tenker vi må tilbake dit en gang, kanskje til våren. For dette var et helt topp turområde! Litt langt å kjøre for en tur på noen timer kanskje, men av og til er det verdt det. Bare for å se noe annet innimellom. Samme tur dag ut og dag inn er ikke helt mi greie.

I dag fikk jeg forresten ei pakke i posten. Men den skal du få se litt seinere i uka. ♥ Go’ kveld!

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne.