Nissene i huset har kommet seg ned fra loftet. Ja selvsagt ikke på egenhånd, ikke på egne bein heller for den saks skyld, så jeg kjenner det godt. At jeg har gjort noe. Opp og ned og opp og ned loftstrappa. Stigen. Eller hva det kalles når det er en sånn sak som må dras ned gjennom ei luke i taket. Sukk. Var slitsomt dette her. Kan ikke huske det var sånn i fjor. Eller året før. Men nå er det gjort. Huset er pyntet. Sånn nogenlunde iallefall. I morra får jeg ta litt til. Badet kanskje. Og ganga.
Sånn, der fikk vi også tent lys nummer to. Litt seint på dagen kanskje. Men vi har jo ikke vært hjemme siden i går tidlig på morra’n. Har hatt en kjempegøy tur til Hjørring i Danmark. Noen ganger lurer jeg på om folk glemmer at de nærmer seg 50 og vel så det … Men mer sier vi ikke om den saken, resten forblir innforbi Cognac Klubben, som en vel bevart hemmelighet. Er det ikke sånn det foregår i finere losjer og andre foreninger vi kan … eeeh … sammenligne oss med?
Hotell Phønix ligger strategisk plassert midt i byen. Standarden liknet nok en del på et billig Londonhotell. Knirkete, skeive gulv og trapper, vegg-til-vegg tepper … men helt greit nok for ei natt. Bortsett fra det første rommet vi fikk da. Der slo mugglukten mot oss med en gang vi åpna døra. Jeg har ekstrem god luktesans, så der kunne jeg ikke være. I overgangen mellom vinduet og taket, langs hele veggen, var det et tykt lag med grågrønn mugg.. Æsj!! Fikk bytta til et rom ut mot gata. Ble advart mot bråk, men tenkte jo at det ikke var så allverdens med biler i den lille byen. Tok feil. Var ikke biler han advarte mot, men folk. Fulle folk. Som vasa frem og tilbake, eller iallefall en av veiene, hele natta!
Hotellrom med to enkeltsenger inntil hverandre er som et slag i trynet! Dobbeltrom du lissom. Hva skal en med det om det ikke er dobbeltseng? Kanskje ikke rart jeg ikke fikk sove den natta heller, for jeg er jo vant til å ligge tett inntil drømmemannen, sovne i armkroken hans. Eller iallefall fu i fang. Det gikk jo ikke her. Så han sovna, langt ifra meg, mange mil føltes det som. Mens jeg ble liggende våken mesteparten av natta. Helt aleine, i ei fremmed seng, på en fremmed plass. Lys våken. Halvveis til morra’n vurderte jeg å gå ut en tur. Sikkert veldig lurt at det ikke ble noe av, for med min stedssans så hadde jeg vel vasa rundt i Hjørring fortsatt! Som siste utvei tok jeg fire ibux og sovna omsider. Helt til mannen måtte opp på do en time etterpå!
Menn og dører, det er noe som ikke går helt sammen. Iallefall ikke min mann og dører. Han la seg i senga igjen, sovna på sekundet, med dørene inn til ganga og doen åpne. På vid vegg liksom. Og lysene på! Så der lå jeg. Drittrøtt. Halvdopa. Alt for sliten til å stå opp og ta tre skritt for å rette på elendigheten og bli kvitt lyset igjen. Mye bedre å ligge der og irritere seg i flere timer selvfølgelig. Til natta er over og frokosten blir servert. I ettertid kanskje ikke helt den lureste løsningen …
Danmark er igrunnen et shoppingeldorado. Burde nok hatt en jenteweekend eller noe dit snart. Selv om drømmemannen min er både tålmodig og snill og rusler med rundt uten å protestere. Denne ganga hadde han jo selskap av andres drømmemenn, og en aldri så liten bajer eller fire, dessuten rakk vi jo bare et fåtall av butikkene. Vi skulle jo tross alt ha møte og presentasjon av kveldens cognac. Likevel får jeg jo litt dårlig samvittighet for at jeg storkoser meg i de butikkene han absolutt ikke kan finne noen manneting i. Biltema, Clas Ohlson, Elkjøp og sånt derimot, det er jo noe helt annet. Men herregud, det synes jo ikke jeg er så stas! Ikke klarer jeg å gjøre som om det er lykken i livet heller når vi er innom der i et eller annet livsviktig ærend.
Fikk med meg tre, fire nye plagg hjem. En del flasker vin og en Bailys. Litt godis til hundepasseren. Pluss et par RayBan solbriller til hver av oss. Men akkurat de tror jeg blir julegaven fra den ene til den andre, og omvendt, her i huset. Kunne igrunnen godt tenkt meg å kjøpt to par til meg selv jeg, for jeg hadde veldige traumer med å velge hvilke jeg skulle ha. Solbriller er noe helt annet for menn enn for damer. Menn har de for at de trengs i sola. Punktum! Damer har de for at de er fine, stilige, kule, passer i fargene til tøyet, prikken over i’en i antrekket. Ja og så er de jo litt greie når sola skinner også da. Aldri hatt sånne dyre briller før jeg, men de var ufattelig mye bedre på enn alle andre solbrillene som har blitt med meg hjem i årenes løp. Der var det igjen, det der med å få det en betaler for …
Hereford House er en biffrestaurant som holder til i et gammelt bindingsverkshus. Her inntok vi middagen på kvelden. Siden vi var 12 stykker var det ikke mange plasser vi hadde å velge mellom i og med at vi ikke hadde bestilt på forhånd. Men de hadde god mat, kjempekoselig personale og fyr på peisen. Anbefales! Selv om jeg savna litt grønnsaker til maten. Det er jo halve måltidet etter min smak. Mannen synes sikkert det var greit å slippe kaninforet som han må spise hver dag hjemme. Personalet må ha vært usedvanlig tålmodige. Hadde restauranten holdt til i Norge hadde vi nok blitt kasta ut før maten var klar …
Bjesken står oppført som bodega hos Zityzen.com. Jeg vil kalle det en brun pub. Veldig brun. Her sitter folk som ser ut som om de har sittet på samme plass i 25 år. Det er en plass med stort hjerte og plass til de fleste. Her glei vi rett inn, både før og etter middagen.
Vi kom hjem til snø. Masse snø. Og en ferdig skuffa gårdsplass. Jippi! Sønnen har overgått seg selv. Det var kjempedeilig. Det blir en stille, rolig kveld for oss. Middagen henta vi på en kinarestaurant, så den gikk unna i en fei. Nok til dattera i hybelen ble det også. Noen goder må de jo ha når de velger mamma til nærmeste nabo!
Jeg har hatt ei kjempekoselig helg. Den aller beste på veldig, veldig lenge, selv om jeg måtte finne senga litt tidlig i går kveld. Men kvelden starta jo tidlig også da, sånn cirka kl. 8 om morra’n for å være helt ærlig, og jeg hadde jo tross alt døgna – igjen! Har vel omtrent sovet 3 timer tilsammen siden fredag. Så du kan være helt sikker på at i kveld skal jeg ikke glemme den der lille pillen som hjelper meg inn i drømmeland!!
Sitter her med adventslyset tent. Midt på svarteste natta. Helt aleine. Og jeg skal på julebord i morra! Eller, for å være helt korrekt er det visst i dag. La meg for tre og en halv time siden. Kjempesliten. Dødstrøtt. Nesten helt i koma. Men hjalp det noe??
Glemte selvsagt å ta den der bittelille, tydeligvis helt nødvendige pillen, i kveld. Huska den ikke før det var så seint at jeg ikke turde ta den. Vi skal møte på kaia kl. 7 og da er det jo litt teit å være langt inni drømmeland så en ikke rekker båten. Jada, jeg har tydeligvis et litt anstrengt forhold til tabletter enda … merker jo det …
Det er julebord i Danmark med rølpegjengen. Eller, litt mer korrekt sagt, Cognac Klubben Sør. Dermed burde jeg absolutt ha fått litt søvn på forhånd. Det er bare noen ganske få timer til det begynner jo!
Vi er 12 stykker som skal være med denne ganga. Jeg vet igrunnen ikke helt hvor mange medlemmer vi er, for alle er ikke der hver gang vi har møter. Det er fire ganger i året. Det begynner pent og pyntelig, litt stivt og flott, med presentasjon av en cognac. Smaksprøver og historikk. Sånn i en halvtimes tid. Så tar det av til de store høyder utover kvelden og natta. Selv for oss, som ikke engang orker å smake på denne forferdelige drikken! Jeg for min del klarer ikke engang lukta. Men det fins jo mange andre ting en kan tylle i seg …
Hjørring here we come! Trodde vi skulle ha lokaltoget fra Hirtshals, men nå ble det visst taxibuss istedenfor. Sikkert like greit. Så er vi kanskje sikra å komme frem alle sammen til rett plass. Det er fort gjort å tuste seg vekk i det store utland. Spesielt om promillen er oppadgående, stedssansen litt fraværende og sjøsyka enda sitter litt i kroppen.
Selvsagt kunne vi ha dratt til Aalborg heller. De aller fleste skjønner ikke helt hva vi skal i Hjørring å gjøre. Herregud, det er jo såvidt det er en prikk på kartet! I fjor var vi bare i Hirtshals og hadde tenkt det i år også. Men så var det ikke plass på hotellet. Derfor altså. Vi er så mange så det er igrunnen helt likegyldig hvor vi er. Det er bare par denne ganga, så ikke skal noen på sjekker’n heller. Forhåpentligvis
Kunne forsåvidt bare blitt her i byen også. Men så har det litt med den der vinkulturen i gjengen å gjøre, tror jeg. Alle bortsett fra oss har tydeligvis et enormt forbruk av den drikken. Så det blir kjøpt inn i mengder. Enorme mengder. Fortollet selvsagt. Vi er jo akkurat såvidt begynt å drikke det der, ei flaske eller to i måneden er jo ikke blant de største utgiftene vi har. Men når det er snakk om innkjøp på 50-60 flasker av gangen så er det sikkert noe annerledes. Ikke vet jeg om de har helt kontroll på hvor mye de fortoller til enhver tid, men det er jo ikke mitt problem. Jeg vet iallefall at et av parene gikk litt surr i tellinga tidligere i år. Da de kom hjem hadde de fortollet ti flasker mer enn de hadde! Snakk om uflaks!!
Har sett frem til denne helga med litt blandede følelser. Egentlig. Det pleier å være kjempegøy. Men jeg blir jo så fort sliten for tia. Bare en tur ut av huset er jo nok! Men vi har gleda oss til dette en stund, egentlig helt siden forrige julebord. Drømmemannen vil jo ikke reise uten meg heller, så jeg får bare henge med så godt jeg kan og håpe det blir godt nok. Ellers så har jeg jo en hotellseng jeg kan returnere til om det skulle bli helt krise. Heldigvis. For en sånn “ned og opp tur” hadde jeg aldri makta nå jaffal. Det er jo en bragd å gjennomføre, selv om en er helt på topp både psykisk og fysisk. Synes jeg. Det var sånt en gjorde rett som det var før. I ungdommen. Og da var det til og med kjempegøy! Men det er lenge, lenge siden det …
Det er tydeligvis helt komplett umulig for meg å sove uten hjelp. Jeg fatter ikke helt dette. For jeg ligger fortsatt ikke der og grubler og funderer over noe. Ikke ligger jeg og irriterer meg på at jeg ikke får sove heller. Jeg ligger bare der. Rett og slett. Ligger og konstaterer etterhvert at søvnen ikke ville ta turen innom denne natta heller. Og så gir jeg opp.
Får bare ta et par døgn uten søvn. Igjen. Hvor fanken er det blitt av Ole Lukkeøye når jeg trenger han som mest? Men nå er det like greit at han holder seg langt vekk fra meg en stund, jeg vil helst ikke se snurten av han i det hele tatt. Iallefall ikke før søndag kveld!
Kjeder meg litt i dag. Tar det som et godt tegn. Et tegn på at jeg er på bedringens vei. Men det var da jeg skulle være litt forsiktig å ikke sette igang med noe. Heller lade opp batteriene litt, til hverdagen begynner for fullt og jeg skal på jobb. Legge meg opp et lite lager på en måte. Så det var noe å ta av. Ja, regner med at det ikke var fettreservene ho mente da, legen min, for der har jeg vært en kløpper i det siste. Til å lagre og ta vare på.
Det er ikke så lett heller akkurat. Når en kjenner en bitteliten gnist av energi. Den første på veldig, veldig lenge. Selvfølgelig har jeg lyst til å sprette opp og gjøre noe. Noe gøy. Ikke sånne kjedelige ting som å vaske ned huset og brette tøy. Nei, hadde jeg hatt sånne lyster, da tror jeg heller det hadde vært et bevis på at jeg var havna enda lengre nede. Helt til bunns liksom. Under kjellergulvet. Da hadde det begynt å bli skikkelig skummelt!
Har ikke engang lyst til å ta en tur på Ikea. Selv om det bare tar en halvtimes tid ut dit nå. Ikea som vi har drømt om i mange år. Irritert oss for at det har vært så langt vekk. Sannsynligvis fikk jeg en aldri så liten ovedose, da jeg prøvde å hjelpe min søster med all den nødvendighetsshoppinga, mens jeg enda levde i min egen lille zombie-verden. Dessuten har jeg kanskje på en måte vokst litt ifra Ikea. Jeg er blitt eldre og smaken er blitt dyrere. Dessverre har ikke lønna vokst i samme tempo!
Det gjør ikke så mye å stå opp i 5-tia når en bare har sovet om natta. Tidlig er det, og dagen kan bli litt i lengste laget også når jeg ikke har noen spesielle gjøremål. Ser likevel ikke noen hensikt i å ligge i senga når jeg egentlig ikke fikk sove mer. Ble jo tross alt fem timers søvn eller noe sånn. Sammenhengende. Ikke galt det!
I går hadde vi hele min familie her på middagsbesøk. Eller vi mangla min eldste nevø, han studerer i Oslo. Greit å ha gjester når drømmemannen gjør det meste. Iallefall med middagen. Han er et funn den mannen min! Husker i syforeninga en gang, mannen til ei av de andre hadde laget maten, jeg var superimponert. Det er sikkert 20 år siden, og jeg har ikke glemt det enda!
X’en min gjorde aldri noe på kjøkkenet. Bortsett fra å steike og koke egg. Han forsøkte seg på en soppomelett en gang, med selvplukket sopp selvsagt, og det er noe av det verste jeg har smakt i mitt liv! Selvfølgelig sa jeg ikke noe, for jeg så jo mitt snitt til at jeg kunne få litt avlastning der inne. Likevel ble det med den ene ganga, så han synes vel det smakte pyton han også. Det var kanskje like greit at han holdt seg vekk fra slike gjøremål. Han var litt mer sånn villmarkens sønn han der, kom hjem med byttet og resten var kjærringas oppgave. Vel og merke når dyret var partert og delt opp i litt mer håndterbare biter slik at en ikke kunne se hva det hadde vært.
Hele min familie. Høres flott ut. Men det er ikke så mye å skryte av. Sånn når det gjelder antallet vel og merke. Vi klarer akkurat å benke oss rundt spisebordet uten ekstra stoler. Akkurat i går var det en ledig plass også, siden eldstedattera og samboeren har en pause. Han flytta i går. Trist, men får se om de finner ut av det etterhvert. Hvis ikke så var det nok ikke meninga at det skulle være de to likevel. Uansett har de gitt meg verdens skjønneste barnebarn, så noe godt har det kommet ut av det også. Mye av problemene deres bunner nok i språk- og kulturforskjeller, pluss at han er en temmelig egoistisk unge, tross sine 27 år. Men noen blir jo aldri voksne …
Leste av strømmåleren i går, 3572 kWh på en måned!! Og enda har det ikke vært mer enn 8 kuldegrader. Skrekk og gru. Dette blir en dyr vinter! Ikke så rart huset er kaldt, mente drømmemannen, etter at vi pussa opp i hybelen. Det er bare 10 cm isolasjon i ytterveggene. Sier meg ikke allverdens, men det burde tydeligvis ha vært dobbelt så mye og vel så det. Men sånn er det vel med hus fra tidlig på 60-tallet. Det var i det minste glava og ikke avispapir inni der!
Kjennes ut som om formen er ganske ok i dag. Så kanskje jeg skal forsøke å komme meg ut av dette huset litt etterhvert. Kjøpe en julegave eller noe .. eller i det minste få pynta litt ved inngangsdøra før jula plutselig er over igjen!
1. desember. Dagen da alle på jobb fikk beskjed om at jeg ikke kommer tilbake før langt uti februar. Jeg vet det, for jeg er på jobbmailen hver dag. Kanskje flere ganger om dagen også. Jeg har jo ikke helt meldt meg ut av verden. Tross alt.
Jeg leser mailene der jobbene blir fordelt for dagen. Leser møtereferater. Planer fremover. Hvem som er syke og når de trenger ekstra folk. Jeg burde jo iallefall fått en god venn i den vikaren som er der istedenfor meg, for hvis ikke jeg hadde sittet her så hadde ikke ho sittet der. Iallefall ikke over så lang tid. Det må jo være fint oppi julestria og utpå nyåret når regningene står i kø for å komme opp i postkassa.
Jeg fikk en mail fra en kollega i dag. Det var godt. Mer godt enn jeg hadde forestilt meg igrunnen. Faktisk setter jeg veldig stor pris på noen ord fra desken, selv om det ikke er så ofte de kommer. Bortsett fra sjefen da, som lurer på når jeg kommer tilbake. På en måte føler jeg at han ikke helt fatter at jeg ikke er på plass enda. At ikke dette er noe å være borte for så lenge. Mulig jeg tar feil. Men jeg skjønner jo om han tenker sånn, for jeg gjør jo det selv også. Føler litt at dette er bare tull, at jeg burde ha vært tilbake for lenge siden. Men jeg fikk ikke lov!
Jeg ser jo det. At det sikket ikke er så lett å ta kontakt når jeg er borte for en sånn ting som dette. Hadde vært lettere om jeg hadde brukket et eller annet, hatt kreft, eller hva som helst. Bare ikke noe psykisk. For sånt skal jo ikke snakkes om … bare fortrenges, som om det ikke eksisterer. Det er en av grunnene til at jeg har skrevet blogg hele tiden, og lagt den ut offentlig. Også som et lite opprør mot foreldrene mine kanskje, for om de ikke allerede hadde vært døde, så hadde de sikkert krepert nå. Så det er ikke en hemmelig greie. Noen kollegaer leser det sikkert de og, men det kommer sjelden noen kommentarer derfra.
Før når en var syk og borte fra jobb kom det alltid en blomsterhilsen. Jeg har fått mange av de oppigjennom de siste årene. Mulig de har brukt opp budsjettet, kanskje det kun var så og så mange buketter til hver, ikke vet jeg. Men denne ganga, som jeg har vært vekk så uhyggelig lenge, så har den blomsten uteblitt. Både fra kollegaer og fra klubben. Synes i det minste den klubben kunne sendt en kvast. For der betaler jeg sykt mye penger hver måned for noe jeg er tvunget til å være med i. Men de liker kanskje ikke medlemmer som er deppa.
Liver består både av opp- og nedturer. Jeg vet jo det. Jeg er jo ikke født i går akkurat. Men når turene nedover tar overhånd da burde det lyse en liten lampe en plass. Selv om jeg sikkert bare hadde skrudd av den også, om det var sånn det fungerte.
Joda, jeg har jo sett faresignalene. Lenge. Men jeg har bare fortrengt dem. Jeg ville jo ikke være sykmeldt. Resultatet ble jo som dette da. Det som muligens kunne vært fiksa med ei sykmelding på et par, tre uker ble til mange måneder. For da jeg fikk en ukes sykmelding, så gikk jeg tilbake til jobb uansett hvordan jeg følte meg etter den uka … jeg tok aldri kontakt med legen for å si at jeg ikke var helt bra enda. Det ordna seg sikkert. Snart. Om ikke denne uka, så iallefall neste …
Min nye lege har skjønt dette. Så nå slipper jeg ikke ut derfra uten en ny time. Jeg vet ikke om det er legen som er så mye bedre enn han jeg hadde tidligere, eller om det ligger tykt utenpå meg at her er det noe galt. Satser på at det er legen. For jeg sitter jo ikke akkurat der og syter og klager heller. Jeg snakker ikke så mye om sykdom og fordervelse. Jeg vil ikke bli som min bestemor. Jeg skriver det heller. For da kan de som eventuelt ramler inn på denne bloggen bare klikke det vekk igjen. Og jeg slipper å bli en pest og plage for omgivelsene mine.
Jeg er på vei tilbake nå. Tror jeg. Vet ikke om jeg har begynt oppstigningen akkurat, men jeg har iallefall stoppa opp på dette trappetrinnet jeg befinner meg på. Og jeg skal videre. Opp og ut. Lyset i den andre enden er der, jeg vet det, men jeg kan ikke helt se det enda … det er en ny måned og jeg er klar for å restarte livet!
Du gjør alt du kan for at jeg skal ha det bra Sier du elsker meg hele tiden Sier at jeg er fin, snill og alt du kunne ønske deg Du handler og lager mat Går tur med hunden
Alt det jeg burde ha gjort … for det er jo tross alt jeg som bare går hjemme og slenger
Du kommer aldri med sårende kommentarer selv ikke når jeg ikke har gjort en dritt hele dagen Du er bare glad for å komme hjem til meg sier du har savnet meg mens du var på jobb
Du er den beste mannen jeg kunne fått og du har den beste armkroken i verden Jeg synes du er flott å se på, høy, trygg, god, spennende, sexy og helt perfekt for meg
Vet igrunnen ikke åssen jeg skulle klart de siste månedene uten deg og jeg skjønner ikke helt at du holder ut med meg nå At du ikke klager litt iallefall
Jeg er tross alt kjempeheldig og føler jeg har den beste støttespilleren i verden Jeg kommer sterke tilbake snart og da skal jeg gi igjen for alt du har gjort for meg nå
Har gleda meg til syforening i fjorten dager nå. Åsså går jeg hen og blir sånn halvsyk og ekkel. Typisk min flaks! Først sender jeg melding at jeg ikke kommer. Men så fant jeg ut at jeg faktisk ikke har tatt en eneste tablett for å prøve å bli kvitt disse influensalignende smertene som sannsynligvis kommer av vaksinen. Litt sånn typisk meg det der, det går sikkert over av seg selv, etterhvert …
En halvtime etter fyker det ut en kontramelding. Så jeg håper at ibux og andre godsaker gjør susen nå, sånn at jeg kommer meg avgårde i kveld. Trenger litt sosialt liv, se andre folk enn mannen (og ungene som stikker innom innimellom), selv om jeg absolutt nyter det synet.
Har forresten strevd litt med nytt design her på bloggen i ettermiddag. Jeg skjønner ikke så mye av sånne html-koder og alt dette her, men etterhvert ble det jo en liten forandring likevel. Med litt hjelp fra sønnen min. Jeg synes det gamle var så trist igrunnen, nå opp mot juletider. Men akkurat da jeg laga det sto det helt i stil til humøret mitt. Heldigvis har det forandret seg en smule siden den gang. Iallefall innimellom.
Legebesøk og influensavaksine ble unnagjort i går. Dermed har jeg vondt overalt, feber og har spydd i hele natt! Kjempegøy med andre ord. Men tror jeg kommer meg litt nå. Har iallefall klart å beholde den teen jeg drakk for en stund siden.
Håper jeg slipper å få influensa som i fjor i det minste. For da trodde jeg nesten jeg skulle stryke med. Svineinfluensa. Holdt på å bli en av de du leste om i avisen, i følge den legen jeg gikk til da, fikk lungebetennelse og hele pakka. Noe skikkelig svineri altså!
Hvert år får jeg influensa. Jeg går i ukevis og hoster og kjenner at det ikke er som det skal. Men tror du jeg gir meg for det? Neida. Jeg fortsetter og tvinge kroppen opp av senga, gå på jobb … med det resultat at jeg har influensa dobbelt så lenge som alle andre. Det setter seg skikkelig fast. Og selvfølgelig er det min egen dumhet som gjør det! I år derimot, skulle jeg helgradere meg, tenkte jeg. Holder jo på å bygge opp immunforsvaret nå, og kan ikke ødelegge hele greia bare fordi jeg er så sta!
Blid og fornøyd ankom jeg fastlegen. Etter to netter med søvn går alt så mye bedre. Mente jeg. Tenkte til og med at jeg skulle tilbake til jobb sånn litt etter litt. Men det skulle jeg visst ikke. Ikke engang da jeg fortalte hvordan de var villige til å legge opp arbeidsdagene mine der ute. Jeg kunne jo få det omtrent som det passet meg. Begynne litt forsiktig og ta det steg for steg. Men det imponerte visst ikke legen min. Hørtes helt greit ut det sa ho, men ikke nå! Tror igrunnen ikke det ble før i feburar etter ferien vår, og til og med da kom det til å bli litt pent og pyntelig. Et skritt av gangen. For denne ganga skulle jeg ikke bare slippes tilbake for så å ramle rett ned i kjelleren igjen. Både fysisk og psykisk. Sikkert lurt. Selv om det ikke helt føltes det der og da. Ikke nå heller for å være helt ærlig. Jeg er ikke sånn som pleier å ta det steg for steg, jeg hopper i det, og håper det går greit …
Skal tilbake til legen om en uke. Siden jeg aldri er sånn som kommer tilbake og klager når noe ikke går som det burde, så skulle jeg bli holdt litt under oppsikt nå. Høres jo festlig ut! Har fått meg barnevakt på en måte. På frikort. Blir verre etter nyttår når jeg må betale alt dette her selv.
På en måte føler jeg meg litt umyndiggjort. I følge en venninne var det visst på tide at noen tok ansvar for meg. På denne måten vel og merke. Ellers funker jeg som jeg skal. Jeg er jo ikke helt dum. Men jeg har vært litt dårlig til å høre på kroppens signaler. Vet jo det. Men jeg tenkte jo at det bare skulle gå over. Snart. Normalt pleier det jo det! Har iallefall gjort det tidligere. For en periode i det minste, selv om de periodene ble mer og mer sjeldne.
Jeg har vært drittlei i det siste. Trøtt og utslitt. Har vært så trøtt at om jeg kunne valgt mellom ei våkenatt til eller å bare sovne inn, så tror jeg faktisk jeg hadde valgt det siste alternativet. Men fra det ønske og til å gjøre noe med det, avslutte livet på en måte … der er det et stort gap. Der har jeg ikke vært. Jeg vil jo ikke dø! Jeg vil jo bare sove normalt, orke å leve. Ikke bare sitte her og ikke kunne være brukelig til noe som helst.
Det hadde nok vært lettere om jeg hadde vært innlagt en plass fikk jeg beskjed om. For da hadde det vært helt naturlig at jeg ikke var på jobb. Men jeg har ikke tenkt å legges inn verken her eller der. Jeg måtte slutte å gå rundt å ha så dårlig samvittighet for alt også, for det gjorde det iallefall ikke bedre. Lurer på om det fins en pille for det? For den hadde jeg tatt gladelig …
Det snør det snør tiddelibom … Og det har det gjort siden i går kveld. Kanskje litt for tidlig enda å håpe på en hvit jul, spesielt når en bor her på Sørlandet. Men bortsett fra å sette en ekstra spiss på julestemningen så kan jeg ikke helt se vitsen med dette kalde, hvite som dekker alt utenfor nå. Til og med hagemøblene som jeg igrunnen skulle pakka sammen for lenge, lenge siden … jeg er er treig for tia, vet det! Men de tåler sikkert litt snø og frost også.
Bilen er snødd ned utenfor. Det er jo litt kjipt, for i dag er det meg som skal ha den. Skal til legen seinere. Garasje har vi, men der ligger det fullt av veggplater som etterhvert skal settes opp i ganga på hybelen. Når det blir vet jeg ikke, for det er litt vanskelig å jobbe der når de er hjemme.
De skulle ha reist til Litauen et par uker rundt juletider. Hybelboerne mine, som jo altså er min eldste datter, barnebarn og barnefaren. Men nå ser det ut som om bare han reiser. Knute på tråden der inne. Trist å se dattera mi så lei seg, egentlig helt forferdelig. Verre enn da jeg var med på fødselen hennes, for da visste jeg jo at det var kortvarige, forbigående smerter. Dette kan jeg ikke hjelpe henne med. Selv om jeg mener og tror at ho hadde hatt det bedre uten den mannen. Ja ikke bare ho, ungen også, for ho har ikke godt av alt det spetakkelet og den dårlige stemningen som regjerer der inne. Men det hjelper jo ikke hva jeg sier. Jeg har jo ikke peiling på hvordan ho har det, påsto ho i går. Nei, mammaer vet jo ikke en dritt om livets opp- og nedturer. Vi er noen ganger bare teite!
Legen ja, er jo en hel måned siden jeg var der sist! Men i dag skal jeg altså få influensavaksinen også. Jeg holder jo på å kravle opp av denne sykdomsbefengte tilstanden jeg har befunnet meg i så lenge, så her gjør en alt for å slippe for mange tilbakefall. Selv om to netters søvn nå har gjort underverker. Ved hjelp av innsovingstabletter, selvsagt. Jeg har til og med vært litt uskikkelig og tatt de to kvelder etterhverandre. Selv om jeg bare skulle ta de annenvher dag. Men den første natta var helt ubeskrivelig deilig, også dagen etterpå. Så jeg satsa på at jeg skulle bli et nytt og bedre menneske etter to netters søvn da vettu. Det hjalp godt, men det er nok en stund igjen før jeg blir ny, eller ï det minste mitt gamle jeg som jeg har savnet temmelig lenge nå. Men jeg er på vei!!
Jeg ser på livet med helt nye øyne i dag! Eeeeh … eller, de er jo forsåvidt de samme som jeg alltid har hatt. Øynene altså. De som funker litt dårlig når det er lite lys (og det er det jo stort sett hele tiden) og alle bokstavene på det meste er blitt så smått at det er umulig å lese.
Jeg kan ikke si at jeg liker alle disse små og store alderdomstegnene som dukker opp. Dårlig syn, rynker, masse ting som påvirkes sykt av tyngdekraften. Irriterende. Men lite å gjøre med. Om en ikke har alt for mange penger og elsker å la seg kutte i! Jeg hører ikke til noen av disse kategoriene. Trøster meg med at jeg ikke har fått noe grått hår enda! Ikke verst bare det.
Må vel snart ut og feie frem bilen. Folk her i sør kjører som idioter bare det blir litt hvitt på veien. Vi blir visst aldri helt vant til vinterføret. Og i dag er det ikke bare litt hvitt heller! Så det kommer nok til å ta sin tid og komme til legen. Men bilen vår er skodd med piggdekk. Tre år med piggfritt holdt! Aldri har jeg seilt så mye frem og tilbake, hatt så mange turer nesten utfor veien og heller aldri strevd sånn med å komme opp bakkene. Aldri mer! Her driter vi i miljøet og tenker sikkerthet heller.
