Vi heiv oss rundt da eierne til Anton skreiv at de skulle i hundeparken. Glemte at jeg ikke hadde sminket meg, og egentlig så ut som kusina til Karius og Baktus på håret. Men det siste der var jo ikke så farlig, for her må en pakke inn det meste i vinterværet. Øynene derimot glodde ut på omgivelsene bleike og små. Vel, alt for hunden vettu! 😉

En drøy time ble det i parken. Jonas fikk kjørt seg litt med en likeverdig, mens tærne våre ble kaldere og kaldere i støvlettene. Med to av samme rase blir leken på en helt annen måte enn med andre hunder. Enda Anton bare er et år. Det er nok derfor vår havner på toppen i basketakene, så det spørs jo hvordan det går når lekekameraten vokser til og skjønner at han er minst like stor og sterk. De virker ikke halvtamme der de hopper rundt hverandre, knurrer og buldrer, slår med labbene og minner mer om bjørner enn hunder. Det høres ut som en kamp på liv og død. Men så plutselig tar de en pause. Bare sånn for å snuse litt, tisse eller elge seg innpå noen av de andre en liten stund. Så sjekker de at vi fortsatt er der, før de braker sammen for en ny runde.

Leonbergerlek er ikke for pingler. Det både ser og høres ganske så skummelt ut. Merkelig nok har vår hund en helt annen lyd når han leker med en av samme rase, enn når han er sammen med mindre hunder. Litt av den samme lyden har han også når han treffer andre og går med strupebånd, så jeg forstår jo at han kan skremme vannet av de fleste. Han høres jo absolutt ikke tam ut når han er i det humøret! Det vil si når han tror han skal leke, og vi har bestemt at vi bare skal gå forbi. Akkurat det der er noe som er kommet de siste ukene, så jeg håper bare det har noe med hormoner og utviklinga å gjøre. Går han derimot løs så har han noen skikkelig feminine pip som ikke står i stil til størrelsen i det hele tatt. Skulle nesten tro han var schizofren.

Sliten hund her nå. Mens eierne ikke akkurat fikk den store uttellinga på FitBiten. Men det er kanskje greit med en hviledag sånn innimellom. Får starte på’n igjen i morra. 🙂