Vel, foreløpig har det gått greit da … og jeg har allerede overlevd halve ulykkesdagen. Jeg har vært hos frisøren (som til og med har bursdag i dag) uten å bli skamklipt, og jeg har gått frem og tilbake til byen uten å bli overkjørt av en buss, slått ned av lynet, snubla i fortauskanten eller fått noe i hodet. Faktisk fikk jeg ikke en eneste liten regndråpe i håret heller, og det er jo ren og skjær lykke på en fredag som til og med titulerer seg med tallet 13! Jaja, nå er ikke jeg så overtroisk at det gjør noe. Heldigvis. Men det er visst nok av folk som har problemer på en dag som dette.
Dobbel ulykke. Siden tidenes morgen har både fredag og tallet 13 vært sett på som ulykke i forskjellige religioner og kulturer. Når en så får begge to på en og samme dag må det jo bli en katastrofe. Eller? Vel, det er stort sett bare i den vestlige verden vi lider av denne overtroen, i Kina for eksempel er ulykkestallet 4. Dessuten er det vel mange folk som har sin helt personlige ulykkesdag, nettopp fordi det en eller annen gang har hendt dem noe på akkurat den dagen. Jeg er ikke blant dem. Men jeg har faktisk et lykketall, og det er 3.
I gamle dager ble man oppfordret til å holde sengen fredag den 13. Og hvis du sto opp, måtte du for all del holde deg langt unna stiger, speil, kumlokk og svarte katter. Vi bør helst ikke sitte 13 til bords heller. Da heter det, i følge gammel overtro, at alle 13 vil dø i løpet av et år. Det var visstnok på en fredag Eva lurte Adam til å spise det berømte eplet – og dermed bar det på hue ut av Paradis for dem. Det må jo virkelig kalles uflaks! Både syndefloden og ødeleggelsen av Salomos tempel skal også ha skjedd på en fredag. Om du ikke visste dette, så har du vel iallefall fått med deg at Jesus døde på korset på selveste langfredag … Til og med i vår tid er det fortsatt mange hoteller som hopper over den 13. etasjen og rom nummer 13. Veldig merkelig, synes jeg. Men det kan jo være at det er såpass mange som virkelig har fobi for dette tallet at den etasjen og det rommet faktisk hadde stått tomt mesteparten av tiden.
Har du forresten hørt om paraskevidekatriafobi? Nope, ikke jeg heller, før nå. Men det betegner altså mennesker som lider av irrasjonell frykt og angst for fredag den 13. Er du derimot bare redd for tallet 13 (uten at det må være i kombinasjon med fredagen) kan det være du har triskaidekaphobia. Så da vet du det. Det er jo alltid greit å vite hva man lider av …
Jeg håper du får en flott fredag! 🙂 Her regner det så det skvetter, sikten blir mindre og mindre og tåka legger seg som grå bomull rundt nabohusene. En skikkelig passende ramme rundt en dag som dette altså.
Midtlivskrise finner du også på Facebook – følg meg gjerne.
I følge fastlegen er alle blodprøvene mine normale. Hva nå det vil si. Jeg har jo fått utskrift av disse, men tallene sier ikke meg noe som helst. Ikke finner jeg ut av det via Google heller, og i de forskjellige gruppene jeg er medlem av på Facebook ser det ut som folk bare gjetter og slenger ut et tall, for der er meningene like mange som folkene som uttaler seg. Synsing har jeg ikke så mye til overs for, for om en ikke vet burde en heller holde kjeft!
I dag har jeg vært hos legen på Saits igjen. Privatklinikken altså. Han som skreiv ut ldn til meg. Skulle bare være en kontroll, men så ble det plutselig så mye mer. Jeg har skyhøyt blodtrykk, og har sikkert hatt det en stund. Jeg er langt fra pigg, og har hatt det sånn i årevis. Uten at jeg føler jeg blir hørt og tatt så veldig alvorlig hos min ordinære lege. Ho er lei, jeg er lei. Og noen ganger er jeg drittlei, som i går, og har bare lyst til å gi opp.
Jeg forstår jo at leger går lei hypokondere. Jeg har til og med spurt om fastlegen ser på meg som en av dem. Men det nekter ho for, ho ser jo at jeg ikke har det bra … men akkurat det hjelper dessverre ikke for noe. Jeg vil jo bare bli frisk igjen! Men når vi ikke er kommet så mye som et skritt fremover på all denne tiden, så er det ganske skremmende. Spesielt når inntektene mine kommer fra aap, og slikt varer ikke evig etter som jeg har forstått. Det haster! Halvannet år uten fremskritt er halvannet år for mye! Det er mitt liv vi snakker om. Og jeg er på en måte bare blitt en passasjer som ser det suse forbi …
Men i dag øynet jeg et nytt håp. For nå er det noen som plutselig tar tak i denne miserable formen min, som ser meg, og det føles igrunnen ganske godt. Overlate hele dritten til noen andre, iallefall så lenge jeg har råd til det. Selv om det kanskje ikke er så lenge… for dette koster skjorta når en må betale alt selv. Egentlig er det litt urettferdig også, at en blir sett om en bare punger ut. Det er ikke slik det skal være, og spesielt ikke i et land som Norge.
800 kroner for litt over en halvtime. Det svei litt ekstra da jeg dro kortet der gitt. 800 for hva? Kanskje ingenting. Vet jo ikke om det kommer til å dukke opp noen forklaring nå heller. Men om en bare blir fortvila nok, så gjør en masse rart som en ellers ikke ville ha funnet på. For eksempel å prøve ut en medisin som ikke en gang er godkjent som legemiddel her i landet, eller gå til en privatklinikk fordi fastlegen ikke kommer noen vei.
Det var forresten selveste legen som tok blodprøvene. Det har jeg aldri vært ute for før. Oj! Nå hørtes jeg nesten ut som min bestemor når hun omtalte legen sin. Han der som satt høyt der oppe på sin pidestall sammen med Jesus og Gud. Hmmm. Kanskje jeg burde ta en alvorsprat med meg selv snart, for å få kjærringa til å forstå at dette bare er tull? Den ene legen kan vel ikke finne ut noe mer enn den andre, selv om han får betalt direkte fra pasienten.
Blodtrykket ble målt både en og fem ganger. Det var like forbanna høyt hele tiden. Da snakker vi altså henimot 200 over 118, eller deromkring, og det med medisinering. Kanskje ikke rart jeg har vondt i hodet hele tiden. Han hadde ikke noen forklaring på hvorfor det var så høyt igjen plutselig, men det kunne ikke være bivirkninger av ldn. Det at jeg hele tiden har så vondt i kroppen kunne ha en innvirkning. Men samtidig var pulsen veldig lav, og det var visst ikke helt etter boka. Jeg har jo ikke peiling, og satt sikkert der som et spørsmålstegn som nesten var i koma. Men jeg har en veldig lav hvilepuls, det har jeg alltid hatt. Den ligger rundt 50, som en skikkelig trent idrettsutøver altså. Det er meg og Dæhlie vettu!
Om jeg hadde vært hos en hjertespesialist? Nope, jeg har spurt om det opptil flere ganger, uten at fastlegen har sett noen grunn for å sende meg videre dit. Det er vel det eneste jeg ikke har undersøkt. Og så denne boreliaprøven da, som heller ikke har vært nødvendig. Men nå blir det visst fart i sakene her. Masse blodprøver er tatt, vitaminer, hormoner, stoffskifte, borelia, urinsyregikt – ja, han kryssa omtrent av på hele rada! Jeg skal måte blodtrykket hver morra og kveld hjemme, og har ny time om 10 dager. Så da flyr nok minst en 500-lapp til ut av kontoen. Men om det kan hjelpe for et eller annet, om noen kan finne ut hvorfor jeg er så tufs, så er det sikkert verdt det.
Til tross for formen så har jeg vært sosial i dag. Utrolig, men sant. Syforeninga har ei chattegruppe på Messenger så det var litt liv der i formiddag, og plutselig hadde jeg spurt om noen ville treffe meg på kafe i byen etter legebesøket. Jeg angra selvsagt i samme sekund, men kunne jo ikke akkurat trekke det tilbake. Så nå sitter jeg her og er helt ør i hodet, flere timer etter at jeg kom hjem. Men på en måte var det veldig godt å komme ut blant folk igjen. Vi var bare to stykker, og det ble kjempekoselig, for da klarer jeg stort sett å få med meg det som blir sagt. Selv om det var flere andre rundt oss.
Her ligger bikkja og drømmemannen rett ut og snorker. En i sofaen, en på gulvet ved siden av. Jeg legger meg jo sjeldent på denne tiden av døgnet. Selv om det sikkert hadde vært godt. På en måte er det nesten som om jeg straffer meg selv litt; om jeg er så dum og ikke sover om natta så skal jeg jaggu ikke få en sjanse på dagtid heller!
Det vet jeg! Vi traff han nemlig i gamlebyen i Split (Kroatia) i forrige uke. Ganske kledelig antrukket i nisselue og -jakke. Men skjønner godt at han hadde lagt igjen resten av julenissedressen hjemme, for her var det nærmere 40 varmegrader og mye bedre å gå med sandaler … og … ja, for å være helt ærlig så sjekka jeg ikke hva han hadde under! Det kan jo være han hadde glemt dem, julenissetrusene, og da hadde det vært litt flaut å lette på jakka lissom …
Jeg skulle hilse alle her hjemme. Han kunne fortelle at han var godt i gang med julegaveinnkjøpene. Men han var ikke så skrekkelig fornøyd over at jeg ferska han med LIDL-posen. For han vil ikke ha på seg at han gikk på billigbutikkene og shoppet gaver. De blir selvsagt lagd i julenissens verksted i beste kvalitet – som alltid.
Prøvde så smått å fortelle at jeg ikke trengte noe i år. Det eneste jeg ønsker meg for resten av livet er litt bedre helse. Et liv. For jeg er ikke skapt til å sitte stille i sofaen. Men helse var visst ikke hans bord, fikk jeg inntrykk av, og ikke kunne han sende meg videre til noen andre heller, så da var vi like langt …
Men jula, den kommer uansett. Nå er kakemennene i butikkene, kanskje julebrusen også (det har jeg ikke sjekka altså) og nissen er godt i gang med julepakkene allerede. Jeg har til og med kjøpt et par, tre julegaver jeg også.
Hva med deg, har du kjøpt noen julegaver?
#julenissen #jul #julegaver #julebrus #kakemenn
Midtlivskrise finner du også på Facebook – følg meg gjerne.
Tro det eller ei, men i dag har jeg bakt litt! Må si litt, for dette var bare en fis i havet i forholdt til porsjonene jeg bakte før i tia. Men litt er vel bedre enn ingenting, tenker jeg. Greit gikk det, selv om jeg ikke akkurat hadde det jeg skulle ha hatt i kjøkkenskapene. Dermed tok jeg det jeg hadde, og jaggu ble det ikke rundstykker ut av det også! Gode var de også!
Liten porsjon, som sagt, kun 16 rundstykker, og til det trenger du:
5 dl Helmelk (kan bruke vann eller annen melk også)
4 ss flytende melange m/rapsolje
650 gram hvetemel
3 dl lettkokte havregryn med havrekli
(Rema-typen jeg pleier å lage havregrøt av)
1 pk tørrgjær
1 ts salt
2 ts sukker
Bland alt det tørre, varm melken og smøret til det er fingervarmt og hell dette oppi. Rør til deilgen slipper bollen. Jeg bruker kjøkkenmaskin. La deigen heve i bollen tildekket med plast, ca. 1/2 time.
Rull ut på melet bakebord og del deigen i to like store emner. Hver av disse deles igjen opp i åtte like store biter. Trilles til boller og etterheves tildekket i ca. 1/2 time.
Pensle lett med romtemperert melk og dryss over havgregryn/havrekli før steking.
220 grader ca. 13 minutter.
Avkjøles på rist – og velbekommen!
#frokost #hjemmebakt #rundstykker
Midtlivskrise finner du også på Facebook – følg meg gjerne!
Stangholmen ligger et lite steinkast fra Risør by. En koselig uthavn, der det også går an å få tatt seg en dusj for de som ikke har slike fasiliteter ombord i farkosten. Det er sikkert ikke så mange.
Det er over 30 år siden jeg var på Stangholmen for første gang. Det var mens jeg var lykkelig gift med x’en. Da vi årlig ferierte på ei familiehytte i skjærgården utenfor Risør. Har mange gode minner herfra, og aller første gang drømmemannen og jeg var her så var det meste egentlig bare trist og leit. Heldigvis har det gått seg til. Nå er hytta til salgs, så etterhvert blir somrene på Vardøya bare minner for resten av gjengen også.
For fem år siden hadde vi ei natt på naboøya. En skikkelig smeigedag som jeg sent vil glemme. I fjor var vi på Stangholmen, med samme reiefølge som i år. Så en kan vel si nå at dette er blitt en av de plassene vi bare må innom når vi farter langs kysten på denne måten. To gourmetstopp har vi funnet oss, her på Stangholmen og Hjemme hos Wenche. Fantastisk atmosfære og utrolig god mat på begge plassene. Anbefales!! Og har du ikke båt er ikke det noe problem heller. Stangholmen har egen skyssbåt som går hele sommeren fra Risør sentrum. Hjemme hos Wenche ligger på Hisøya ved Arendal og kan nåes med bil.
}
Maten i år var like god som vi huska den fra sist. Kamskjell, dagens hvite fisk og ostekake. Kan nesten ikke bli bedre!
Oppe i den gamle fyrlykta har de innredet en bar. Den kvelden vi var her var det helt fortreffelig sommervær. Nesten for godt til å være sant. Men jeg kan tenke meg at det på en måte må være enda flottere å sitte her mens stormen uler rundt hjørnene og regnet pisker på ruta. Men akkurat det kommer jeg vel aldri til å finne ut av …
Det er to serveringsteder på denne lille øya. Restauranten i hovedhuset og Kroa i en sidebygning. På den sistenevnte plassen serveres litt enklere mat. Begge plassene har store terrasser slik at du kan nyte maten ute om været tillater det. Er du heldig, eller klarer å planlegge litt bedre enn oss, kan du også få med deg en og annen konsert her ute i havgapet. Så langt har vi ikke klart å koordinere det, men kanskje en gang …
Mette og trette tusler vi ned i hver vår båt. Vi var ikke de eneste som lå over på Stangholmen denne natta. Egentlig veldig rart at det ikke er flere som har funnet denne havna, men har du ikke tenkt å nyte maten på en av spiseplassene blir det vel litt for frekt å benytte seg av båtplassene?
Det er egentlig deilig å ha bilder å se tilbake på. Sommerbilder, feriebilder, gode minner som er fine å ta frem når vi nærmer oss vinteren. Bildene er fra juli, er bare meg som er litt treig og ikke fikk ut alle på en gang. Men det er jo slett ikke så galt å hvile øynene på litt sommer og sol en heller grå lørdag formiddag.
Etter tre forferdelige dager er jeg litt mer til stede igjen. Sånn nesten jaffal. I går var jeg hos legen, en hastetime, for da hadde jeg så forbanna vondt i det ene beinet at jeg trodde jeg skulle klikke. Jeg har en merkelig utbuling på skinnleggen, kjennes ut som den er fylt med et eller annet flytende. Vet ikke hva. Den hovne klumpen som jeg innimellom får bak ogla hadde utvida seg til å gå rundt hele hælen og til ogla på andre siden av venstre bein. Oppå vrista er det også et sånt flott væskefylt område. Dette har gjort at jeg ikke har sovet på to netter, for det kjennes ut som om kroppen er full av betennelse.
Hurra for livet lissom. Dette kan jo nesten ikke bli bedre!! To våkenetter på sofaen. Med beina liggende oppetter veggen for ikke å få mer press enn nødvendig på elendigheta. Og dermed var det jo selvsagt mindre hovent da jeg endelig kom meg til legen …
Et dumt påfunn altså. Men akkurat der og da virka det som en grei løsning.
Jeg hadde ikke blodpropp. Noe jeg faktisk var en smule bekymret for. Og det er jo en god ting sikkert. Men om det ble verre måtte jeg kontakte legevakta eller bare komme ut igjen. Legen lurte på hvorfor jeg hadde drøyd det så lenge før jeg tok kontakt, og jeg sa som sant var at jeg føler meg som en jævla hypokonder. Den følelsen ble ikke akkurat mindre etter dette besøket!
Mulig jeg er hoven på feil plass? For legen målte leggene og da var ikke den ene så mye større enn den andre. Men herregud da, ho målte jo ikke der jeg er hoven … Jeg blir helt matt, egentlig. For beinet mitt skal ikke se ut på denne måten. Et eller annet må jo være galt. Men altså, i legevitenskapens navn så er tydeligvis denne hovne greia ikke noe å være redd for.
Det ble tatt noen blodprøver. Og så ble jeg altså sendt hjem med ei minimal forpakning med 500 mg Naproxen Mylan som kunne tas sammen med Paracet. Og det gjorde susen gitt! Så sammen med en sovepille i går kveld så har jeg altså kommet meg gjennom ei natt uten å være våken. Kan ikke huske sist det skjedde!
Egentlig skulle jeg ha fjernet noen føflekker i dag. Men måtte bare avbestille den timen, for jeg var minst like elendig som de foregående dagene da jeg våkna. Enkelt og greit å fikse via Pasientsky, der jeg skreiv at jeg var så dårlig at jeg faktisk ikke orka å kutte vekk noe i dag. Så kom svaret fra legen: Siden jeg hadde avbestilt timen regnet ho med jeg var pigg igjen …. eeeeh. Javisst. Lurer egentlig på hvordan det er å være pigg …
Jeg er ikke bedre. Men jeg muligens litt dopa? Tenk om jeg kunne fått noe slikt til vanlig. Ettersom jeg har skjønt så går en heil haug nordmenn på smertestillende daglig. Men jeg får altså ikke noe. Bare Paracet, som da ikke hjelper en dritt. Jeg som har vært så redd for å ta tabletter hele livet er nå kommet til det stadiet at jeg gladelig hadde tatt ALT jeg hadde fått (bortsett fra antidepressiva) – om jeg bare kunne fungere litt bedre enn det jeg har gjort i det siste. Å ha et liv med smertestillende innabords må jo være mye bedre enn å bare ha vondt? For etter over et år på dette viset så har jeg jo funnet ut at ingenting hjelper. Det blir ikke bedre av å sitte stille. Det blir ikke bedre av å bevege seg. Det er vondt hele tiden og jeg kjenner at jeg aller mest har lyst til å bare gi opp. Men hvordan en gjør det har jeg ikke funnet ut enda. Hadde det vært så lett som å bare dra ut kontakten så kan jeg si med hånda på hjertet at den hadde vært ute for lengst.
Burde nok forsøkt å tatt en alvorsprat med denne fastlegen. Men jeg kom jo ikke så langt sist jeg prøvde. For så lenge jeg ikke ville innse at det var psykisk så kunne ho jo ikke hjelpe meg. Er det rart at jeg drøyer og drøyer når jeg kjenner nye vondter? Jeg føler meg jo bare så teit! Føler meg oversett og skrekkelig lite verdt. En pain in the ass rett og slett. Iallefall for fastlegen. Dessuten tenker jeg ganske ofte på om dette bare er noe jeg innbiller meg. Kan jeg virkelig ha blitt så gal at jeg tror jeg har så vondt over alt, uten at det egentlig er vondt i det hele tatt? Har jeg bare vondt i viljen jeg også?
God helg herfra. Jeg ser litt lyst på den egentlig, med Paracet og Naproxen i en passe blanding så skal det nok bli så greit atte. Og denne ganga kommer jeg bare til å kjøre på, til det er tomt. Jeg har ikke en gang tenkt å kjenne etter om jeg virkelig trenger de tablettene. Nei, her skal det forebygges, bare fordi jeg fortjener å ha noen gode dager nå. Er jeg heldig så kan det til og med være at jeg får gjort noe uti jungelen utenfor huset, det der som tidligere år har blitt kalt hagen … for å se alt gro til og forfalle, det gjør iallefall ikke livet noe mer hyggelig.
Midtlivskrise har egen facebookside HER – følg meg gjerne.
… og jeg er stygt redd for at disse sauene kommer til å havne i en eller annen fårikålgryte før jeg er ferdig meg å telle dem! Fy søren så lei jeg er av dette! Trøtt er bare fornavnet, så ikke skjønner jeg hvorfor jeg ikke bare kan lukke øynene og S O V E da. Er jo ikke verre enn det!
Etter ei forferdelig natt kom jeg meg faktisk ut på tur! Ti poeng til meg. Minst.
Vi har et merkelig vær her. Det blåser kattunger, sola skinner og det regner om hverandre. Eller alt på en gang. Dermed kledde jeg meg alt for mye for å gå i skogen. Regnjakke og greier .. fyttikatta! Jeg hater regntøy! Har opptil flere sett, og alle er like forferdelige. De er så tette at jeg blir kliss blaut av svette inni, men de er ikke så tette at ikke regnet trenger inn. Forstå det den som kan!
Det fins ikke dårlig vær … osv. Visst gjør det det! Den som påstår noe annet lyver. Og vi på sørlandet har hatt drittvær i bøtter og spann i hele september. Inngangen til oktober ble jo ikke akkurat bedre. Men en må jo bare bestemme seg for å tåle å bli både kald og blaut! Da går det som regel greit. Men det er noe kjasselig, spør du meg. På lørdag var det jo vann over alt, så da ble til og med mine vanntette sko blaute inni, og de var ikke tørka enda. Dermed var jeg allerede blaut før jeg gikk hjemmefra i dag. Skikkelig deilig altså!
Det gikk! Helt ufattelig at Jonas får plass bak i bilen min fortsatt. Det er sikkert snart et år siden sist, men må jo innrømme at han nok hadde det litt mer komfortabelt da. Nå gikk det kun fordi vi ville begge to. Eller jeg ville. Han måtte. Så veldig lyst hadde han ikke. Så jeg måtte løfte han inn, først forparten, så bakparten. Og så måtte jeg stu han godt innforbi kantene når jeg skulle lukke lukene. Var en smule bekymret for om hele luka kunne gått opp om han la alle sine 75 kilo inntil, men det gikk greit. Ikke skulle vi så langt heller. Bare noen minutter, men det sparte oss for en halvtimes gåtur på sykkelstien hver vei, og den drittkjedelige Tinnheia-bakken hjem igjen.
Vi kjørte til Ravnedalen. Gikk derfra og opp i Baneheia. Tok lysløypa et stykke før vi dreide av mot sentrum og etterhvert kom til den gamle brannposten. Derfra gikk vi rundt 2. Stampe, langs 3. Stampe og fant igjen lysløypa som vi fulgte til Bånetjønn som ligger på toppen ovenfor Ravnedalen. Ei runde rundt vannet her før vi gikk ned til bilen igjen. 5,5 km på 1 time og 20 minutter. Om en trekker fra den tiden det tok å stoppe og ta bilder så tenker jeg turen tar en time. Flott sti hele veien, hvis du ikke absolutt vil litt mer inn i buskaset slik at for eksempel hunden kan få rast av seg litt uten å gå i bånd.
Bildene over er fra Ravnedalen. Denne parken er bare så utrolig flott! Og høstfargene gjør det jo ikke verre! På Cafe Generalen, som dessverre er stengt i vinterhalvåret serverer de forresten byens beste burgere. Den er verdt å smake på om du er på disse kanter. Dessuten arrangeres det masse konserter her om sommeren. Ikke så ofte vi er på det, men det er ikke pga. mangel på lyst akkurat, men fordi tinnitusen setter så store begrensninger for meg når det gjelder slike arrangementer..
Flott utsikt over hele byen fra den gamle brannposten. Og du trenger absolutt ikke gå langt for å oppleve denne utsikten. Går du fra sentrum tar turen bare noen minutter. Ta gjerne med deg lunsjen, for området er opparbeidet med både benker og bord.
Et lite glimt fra fra 2. Stampe. Her gikk vi mye på skøyter da jeg var barn, og det hendte ikke få ganger at noen gikk gjennom isen. Men det gikk alltid bra. Likevel tror jeg at jeg har fått varig mén av de opplevelsene, selv om jeg bare var tilskuer. Den dag i dag har jeg panikk for å gå på islagte vann, isen kan være så tykk den bare vil uten at det hjelper! Knaker det så blir jeg bare stående helt paralysert. En skikkelig fobi med andre ord, men trøster meg med at jeg ikke er avhengig av å gå på islagte vann for å komme meg dit jeg vil. Å gå på skøyter var alltid best på en sprøytet plass med asfalt under.
Området rundt 3. Stampe innbyr til en pause. Også her er det massevis av benker og bord. Om sommeren kan du bade både fra brygge, fjellet og sandstranden. Noe for enhver smak altså.
Rundt Bånetjønn synes jeg det er utrolig idyllisk. Spesielt på høsten. Det var her ungjentene på Frisklivssentralen forsøkte å lære meg å løpe! Det er jo løgn å si at det ble en suksess! Det er en tid for alt tenker jeg, og det å begynne med løpimg i en alder av 54, det er rett og slett for seint …
Så fikk vi skudd bikkja inn i boksen igjen! Han ser jo ikke spesielt lykkelig ut her, det må jeg bare innrømme. Men det får han bare tåle. Det er snakk om snaue 4 minutter hjem, og så kan han luske rundt i hele huset og slenge fra seg sand, vann og pels resten av dagen. Den hevnen må vel veie opp for de fæle minuttene i konebilen vel?
Vi snakker selvsagt om veien opp til Fortress Starigrad. Vår siste “topptur” i Kroatia. Det var her drømmemannen holdt på å gi opp. Eller han gjorde vel det, men turte sikkert ikke gå fra kjærringa midt i steinrøysa heller. Og ho ville absolutt ikke snu. Men det var visst galskap å gå opp dit såpass seint på dagen, det kom til å bli mørkt, vi kom aldri til å finne veien ned igjen … bla, bla, bla. Han snakka for døve ører …
Selvfølgelig fant vi veien ned igjen. Riktignok en annen vei enn den vi tok opp (som du ser på bildet over). Men ned kom vi. Og mørkt ble det. Og ja, vi burde nok hatt med lommelykter. Eller gått tidligere på dagen. Men da hadde vi jo ikke sett solnedgangen, og for meg var det litt av vitsen med hele turen.
Dette bør en få med seg dersom er litt sprek. Ganske bratt dersom du starter fra parkeringsplassen ved tunnellen. Må ha gode sko. Tar ca 40 min opp. Kjempeflott utsikt.Dette sto det i en anmeldelse på Tripadvisor.
Jeg ser ikke på meg selv som så sprek egentlig. Ikke nå lengre jaffal, og det gjør ikke legen min heller. Så jeg tenker det holder med en ekstrem porsjon viljestyrke, sandaler og en halvliter vann for å nå denne toppen. Åsså må du tørre å ta deg helt ut, gå/krype/klatre til du nesten tror du stryker med. For det gjør du jo ikke, det bare kjennes sånn ut.
Endelig oppe! Fortress Starigrad ligger 260 meter ovenfor Omis og ble ferdig på midten av 1500-tallet. Festningen ble bygget for å forsvare byen mot fienden, og har en utrolig utsikt over havet mellom Split og Markarska.
Det fins i dag ingen verdens ting på toppen. Verken servering eller toaletter. Iallefall var det det som sto der vi fant infoen. Men det var faktisk en mann der som tok imot betaling da vi hesblesende kom til topps. 20 kuna pr. person. For ingen verdens ting. Eller, sannsynligvis for å holde steinrøysa ved like. Og under over alle under så hadde han også to kalde Cola igjen denne dagen. Aldri har vel ei Cola smakt så godt! Har fortrengt hva de kosta, men uansett var de vel verdt det!
Drømmemannen kikker lengselsfullt mot taubanen. Men neida, det var kun for å få opp vann og brus, og absolutt ingen snarvei ned igjen for slappe turister.
Veldig fornøyd kjærring. Tror faktisk jeg sendte en aldri så liten takk oppover for at jeg ikke gav etter for presset og snudde da vi var halvveis. For denne utsikten ville jeg ikke vært foruten! Dessuten var jeg veldig fornøyd med min egen innsats for å komme opp hit også. At jeg klarte det! En god følelse, og et boost for selvtillitten. Bare så synd alt det spreke ble igjen der nede i Kroatia da vi reiste hjem igjen. Faktisk så var jeg nesten fire kilo lettere da vi kom hjem enn da vi reiste. Har ikke veid meg siden, for jeg regner med de er kommet på igjen nå.
Stein på stein på stein. Tenk alt dette er bygd i en tid da de ikke hadde hjelpemidler en gang. Det er beundringsverdig! Og jeg må bare innrømme at jeg har en litt spesiell dragning mot steinmurer, gamle bygninger, smug og andre merkelige ting som andre ikke tenker så mye over. Jeg kunne traska rundt der i timevis og bare kost meg. Men det har du muligens hørt før …?
Flott mann i en vakker innramming. <3 Det var ikke akkurat så mye plass her, mellom etasjene. Men det er jo også en ting som gjør det litt spennende. Jo mer kronglete jo gøyere er det jo!
Så måtte vi ned igjen. Helst litt kjapt, før lyset forsvant helt. På kryss og tvers gikk stien, og det var til tider veldig bratt ut mot kanten. Men hier var det, i motsetning til turen opp, en ordentlig sti vi gikk på. Det var langt, og det ble mørkt. Men det var jo på en måte en opplevelse det også, selv om jeg må innrømme at jeg er glad vi ikke skulle ned i samme steinrøys som vi klatra opp.
Vi nærmet oss, trodde vi. Men så var vi bare halvveis. Og akkurat her må jeg innrømme at jeg savnet både lommelykt og refleks. Men vi hadde jo ikke tenkt at turen skulle ta så lang tid egentlig. Eller at det ble så fort mørkt.
Middag i svett turtøy. Vel nede igjen fant vi ut at det var like greit å spise middag før vi dro tilbake til hotellet. Så der satt vi da, svette og slitne, mens alle de andre som var ute og spiste så ut som de kom rett fra dusjen og hadde pudra og pynta seg. Men maten var knallgod! Faktisk den beste på hele turen.
I går tok vi oss en kjøretur til Evje. Bare for å se på vannføringen, for en eller annen plass måtte jo alt dette vannet komme fra. Vannet som forårsaker flom over store deler av Sørlandet.
Snuplass – langt uti fjorden. Tenker det er litt lurt å snu før en står midt i det!
Lavvo med … strandlinje? Mye av campingplassen her sto under vann, men heldigvis var det ingen campingvogner som sto igjen med tean i tanga (som vi sier på litt blaud sørlandsdialekt)!
Store vannmengder. Noen kilometer lengre oppe var det full vart i strykene.
Det regner og regner. Som det har gjort i hele september (er ganske sikker på det utsagnet). Og nå kommer følgene av all denne nedbøren. Jordras, stengte veier, fylte kjellere, ødelagte biler og kjellerstuer. Heldigvis bor vi på en topp, så her går det bra. Men bare en kilometer lengre nede mot sentrum ser det helt annerledes ut:
Dette er sykkelstien på Grim. En 20-30 minutters spasertur fra oss. Den er omgjort til ei elv! Senere på kvelden ble det enda verre så vi på nyhetene. Ungene rodde rundt i gummijoller og padla kajakk. Det hadde faktisk jeg også gjort, om jeg var litt yngre. Bare for å ha gjort det lissom. Det er en slik once in a lifetime-opplevelse tenker jeg. Jeg kan huske at det har sett slik ut en gang tidligere da jeg var barn. Min tante bor rett ved denne kanalen, eeeeh … sykkelstien, så vi var på besøk der da.
Akkurat nå er det såvidt litt blå himmel her. Regnet, som har plaska ned i hele natt, har tatt en pause og jeg håper det varer en stund.
Ellers har det vært ei helg med mye innhold. Fredag var vi ute og spiste på Tinnheias eneste restaurant, den har eksistert som en pizzakiosk så lenge jeg har bodd her, men har de siste årene utvidet både lokalene og menyen. For vår del var det første ganga i historien vi var her. Helt grei mat, og godt å komme ut litt.
Vi hadde mitt mellomste barnebarn på overnatting fra lørdag til søndag. Lørdag var vi i Lekeland med tre av barnebarna, det var ikke godt for hodet mitt, men ungene storkoste seg jo. På kvelden hadde vi middagsgjester, søster og svoger som vi ikke har sett på veldig lenge. Det var skikkelig koselig, og jeg kan ikke helt forstå hvorfor vi ikke finner på mer sammen, selv om vi ikke bor på hytta og er naboer. Det er jo tross alt ikke så lang avstand mellom oss her vi bor utenom sommersesongen heller.
I dag er jeg kjempesliten. Men det er jo en grunn til det denne ganga, så da er det ikke så ille … blir ikke gjort så mye fornuftig i dag altså. Jeg skal hvile … uff. Ikke min sterkeste side det! Og ikke pleier det å hjelpe så mye heller. Jeg kan nemlig ikke hvile! Selv om jeg ikke fyker rundt og rydder og styrer, så går hjernen på høygir! Hele tiden. Hele døgnet. Så det å slappe av er ikke mer enn et fremmedord for denne kjærringa. Sikkert en av grunnene til at jeg er der jeg er i dag.
Håper du får en fin start på uka, og denne nye måneden, vi nå er kommet inn i. 🙂
