Nå har jeg sett det! Det er et lys der fremme, der som jeg tidligere visste det burde være noe, men som jeg ikke kunne se. Jeg merker det nå, det er der, og jeg nærmer meg. Ikke akkurat med stormskritt, men det går fremover, og jeg synes det går kjappere nå enn det har gjort.

Bare det er jo deilig. Kjenne at dagene blir lettere, lysere på en måte. Jeg er ikke fullt så trøtt lengre, ja ikke det at jeg føler meg sprek heller akkurat. Men jeg er ikke så tom på en måte. Sånn følelsesmessig om du skjønner. For når det gjelder fylt opp og godt stappa, av julemat og andre godsaker, så har jeg ligget godt an lenge. Alt for lenge.

Det er ikke lengre et ork å gå opp trappa. Å stå opp om morra’n. Ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg holder på å ta hverdagen tilbake. Den hverdagen som for lenge siden funka ganske godt egentlig. Men som plutselig stoppa opp på en måte. Jeg er nok klatra litt lengre opp på den kurven legen min viste meg sist jeg var der. – Her var du da jeg sykmeldte deg, her er du nå … men når du skal tilbake til jobb må du iallefall minst være der oppe. Det så langt ut! Veldig langt!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå vet jeg at jeg er på rett vei. En vei jeg sikkert har vært på en stund, men den var bare så uendelig lang at jeg hadde problemer med å se helt til enden. Der lyset skulle befinne seg. Og jeg er jo ikke utstyrt med så god tålmodighet at jeg skjønte at dette kom til å gå bra. Jeg ville at det skulle være bra. Nå.

Lett har det ikke vært. På mange måter har dette vært de verste månedene i mitt liv. For jeg burde jo hatt det bra. Alt rundt meg var jo ok og vel så det. Så hvorfor møtte jeg den berømmelige veggen akkurat nå? Eller veggen … det der er vel en litt oppbrukt beskrivelse. Men uansett, hvem har sagt at livet er lett? De aller fleste møter vel på noen stengsler og problemer innimellom. Og de aller fleste kommer ut av det uten hjelp. Jeg og. Trodde jeg. For jeg hadde jo klart det før …

Jeg var forbanna på legen som sykmeldte meg. Jeg trengte jo ikke det. De måtte jo bare finne ut hvorfor jeg var så dårlig hele tiden. Og fikse det liksom. Var det ikke derfor en gikk til legen? Og deprimert var jeg jo iallefall ikke!

Jeg har svelget noen kameler og tabletter siden da. Overvunnet noen fordommer. Blant annet ved å skrive om det her. Om hverdagen min. Om å miste kontrollen på livet, å gå sakte men sikkert rett i kjelleren uten å skjønne hvorfor. De fleste har vel en mening om det, at dette kanskje ikke var så lurt. Men for meg har det vært til hjelp. Akkurat som om jeg har tatt et oppgjør med fortiden. Depresjon er vel en sykdom det og. Men det smitter ikke. Det er ikke bare de svake og de uten ryggrad som kan oppleve dette, taperne i samfunnet, som mine foreldre ville sagt. Det kan ramme hvem som helst og det kan ha tusenvis av forskjellige årsaker. Hva som kom først hos meg er ikke godt å si. Var jeg rett og slett så dårlig og sykelig fordi jeg var deprimert, eller ble jeg deprimert fordi jeg alltid feilte noe? Har hormoner i ubalanse noe med dette å gjøre? Kunne det vært fiksa med hormontabletter om jeg kunne tatt det? Svaret finner jeg nok aldri.

Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege nå. Men jeg har ikke bare tenkt snille tanker om ho, det må jeg bare innrømme. Jeg har vært forbanna, irritert og angra bittert for at jeg bytta fastlege opptil flere ganger. Har vært. Men nå er det mer sånn som: – Takk for at du skjønte at jeg trengte hjelp. Takk for at du pressa på meg den sykmeldinga. Uten deg hadde det kanskje ikke gått så bra.

Det er litt vei igjen før jeg er fremme. Men jeg ser mer positivt på ferden dit. Ikke alt er bare elendighet lengre. Og etterhvert kommer jeg sikkert til å funke normalt igjen. Både på den ene og andre måten. Jeg kommer ikke til å være den som alltid er syk, jeg blir den gode, gamle som er klar for å ta i et tak der det trengs. Som ikke bare har nok med meg selv og det å klare å komme meg gjennom dagen …

Jeg håper søvnen er tilbake for godt nå. At jeg er ferdig med å ligge der som en annen tulling om nettene, dødstrøtt og lys våken. Bare ligge der. Hadde jeg enda tenkt på noe, men det gjorde jeg jo heller ikke. Verken koselige eller triste ting. Tror ikke jeg tenkte i det hele tatt. Var alt for trøtt til det. Men likevel var det umulig å sove. Noe jeg aldri i mitt liv har opplevd før. Ja, rent bortsett fra de gangene jeg kom hjem fra fest og senga lekte karusell i soverommet. Men det er heldigvis en god del år siden sist.

Kanskje roper jeg hurra litt for tidlig nå. Jeg har jo tross alt bare sovet to netter uten hjelp. Men jeg merker en forbedring, ikke fordi jeg ser så jævla opplagt og fjong ut, for det gjør jeg absolutt ikke. Muligens det kan fikses med fem lag sminke, hold-in og push-up både her og der. Sånn for en kveld i det minste.Om jeg gidder. Men bare jeg kommer litt mer ovenpå nå, så skal jeg nok klare å fikse fasaden også etterhvert. For jeg har jo ikke lyst til å gå rundt å se sånn ut resten av livet. Under her, en eller annen plass, fins det nok noe som er noen hakk bedre. Og det er det jeg skal grave frem. Etterhvert. I løpet av neste år. Og det er jo ikke lenge til.

Imens trøkker jeg ned siste rest av julemarsipanen og koser meg så godt jeg kan …