Hårfint

Egentlig kan ikke jeg fordra å gå til frisøren. Ikke fordi at jeg ikke liker å bli stelt med, eller ikke liker forandringer, for det gjør jeg jo absolutt. Tror jeg har forsøkt det meste med håret iallefall. Fra den ene enden på fargeskalaen til den andre. Fra helt kort til litt mer enn halvlagt. Helt langt har jeg nok ikke hatt siden jeg var liten, for akkurat det der har jeg ikke tålmodighet til. Dessverre.

Håret mitt er fra naturens side litt krøllete. Jeg har vel aldri hatt en ordentlig fin hårsveis. Det lever sitt eget liv oppå toppen der. Om jeg har stelt og styrt og fått dandert det sånn tålig, limt det fast med Clynol og trodd at nå er den kvelden reddet. Ja så kan du være sikker på at det enten blåser for mye ute, eller er litt regn i lufta – og da er det gjort! Alt arbeidet var til ingen nytte og håret ser ut som ei høysåte igjen!

Min søster har tykt, stritt, blankt, mørkt hår. Jeg er blond, rufsete og ser absolutt ikke glansfull og velstelt ut på toppen. Tenk så urettferdig livet kan være! Men en lærer jo å leve med det da. Jeg har gitt opp å prøve å bli fjong og damete, men heller funnet min egen stil. Ltt rocka som en unggutt på jobben til drømmemannen hadde sagt. Og om det er sånn jeg fremstår så skal jeg være fornøyd med det.

Før da jeg absolutt ikke ville ha dette håret forsøkte jeg det meste. Jeg var vel ikke mer enn 10-11 år da jeg for første gang i mitt liv forsøkte å ta antiperm helt aleine. Hadde kjøpt en sånn hjemmeperm i butikken og smørte det inn i bustehuet. Gredde alt helt flatt inntil hodet og gikk ut i hagen for å la det gjøre seg ferdig. Mens jeg satt der kom mora mi ut og lurte på hva jeg holdt på med. Om det var permanentvæske jeg hadde smørt oppi der. Men det var det selvsagt ikke! Jeg benektet så godt jeg kunne, men har jo skjønt i ettertid at med den lukta dette her stoffet hadde på den tia, så må de protestene mine ha virka temmelig teite!

Jeg har vel hatt tre faste frisører i mitt liv. Ho første dreiv en liten salong oppe i byen der jeg vokste opp. Mora mi gikk også der, og mormor, om jeg ikke husker helt feil. Så dere kan jo selv tenke dere å fancy den var! Det var der jeg for andre gang i mitt liv tok permanent. Tror jeg kan ha vært 14 eller 15. Perm i dette håret liksom. Jeg har jo krøller! Eller iallefall en del fall. Men jeg skulle ha perm, fordi da trodde jeg jo at krøllene i det minste la seg der jeg ville ha dem.

Det var helt feil! Herregud jeg kom ut fra frisøren på hjørnet med afro! Digert krusete hår som verken kam eller børste klarte å komme inn i. Jeg måtte til og med kjøpe en egen afrokam, noe som så ut som en diger gaffel. Det var den nedturen. Uka etter tok jeg antiperm og da ble jo selvsagt håret litt overbehandlet og knusktørt, selv om det denne ganga ble utført hos frisøren og ikke hjemme i hagen.

Min andre frisør var en homse. Han var kjempekoselig og utrolig flink til å klippe dette uregjerlige håret mitt. Men da hadde jeg det kort, og han klippa på en måte som ingen andre har fått til. Jeg kunne bare vaske håret og riste litt på hodet – så lå det helt perfekt der det skulle.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Eller Martin for den saks skyld. Homsefrisøren min hadde ikke helt skjønt at han var homo enda stakkars. Så han gifta seg med ei jente, fortalte i det vide og det brede om planlegging av bryllup, hvordan svigerfamilien var og hele pakka! Gift ble han og noen måneder etter var han likegodt skilt også! Han “feiret” det med en langtur til Thailand og deretter flytta han til hovedstaden. Så da var det slutt på den perfekte sveisen min.

Så kom en tid med mer eller mindre heldige drop-in klipp. Men etterhvert fant jeg ei som klarte det nesten like godt som forgjengeren. Iallefall etter 5-6 år. Jeg slapp å fortelle hvordan det skulle være og jeg slapp også all den jabbinga om alle de shampoene og kurene jeg burde kjøpe. For jeg kjøper sjeldent under press, dessuten hadde jeg på denne tiden funnet ut at det var mye rimeligere å handle på nettet. En annen ting er at veldig mange med krøllete hår har tørt hår fra naturens side. Det hjelper ikke med all verdens kurer oppi her, tørt er det okke som! Gjett hvor mange tusen jeg har kasta bort på uvirksomme kurer og annet tull jeg har kjøpt i et tappert forsøk på å få glansfullt flott hår?!

For et år siden flytta denne frisøren også. Skrekk og gru, da var det på’an igjen. Jakten på den perfekte frisøren og alle feilklippene innimellom. Kusina mi er frisør, men jeg har aldri gått til ho for ho jobber i byens største salong. Det er utallige stoler og speil og velstelte frisørjyplinger der inne. Mer enn nok til å skremme vettet av meg!

Men nå er jeg blitt så tøff kan du tro. To ganger har jeg forvillet meg ned i denne fjonge salongen og begge gangene har jeg blitt kjempefornøyd. Jeg vet jo at ho kan klippe, for jeg har benyttet meg av de kunnskapene hennes på hytta. Sittende på en kjøkkenstol på plenen. Det er mye tryggere enn et digert rom fullt av speil .. men nå har jeg visst overvunnet denne speilskrekken og kommet et hakk videre.

Og der ble plutselig bloggen min en skikkelig fjortisblogg! Sånn ser jeg altså ut, med litt hjelp av slettetanga da. Kort på den ene siden og langt på den andre. I morra skal du se at jeg presenterer dagens outfit også!! Jeg må definitivt komme meg tilbake til jobb ganske straks .. før dette her tar helt overhånd ..

:o)

Gråværsonsdag og vaskefilla

Det regner og er grått og trist ute. Men en postiv virkning av det er jo at vi kanskje får se blomsterbedene til 17. mai om vi er riktig heldige. Selv om en sørlandsvinter gjerne er slik som dette, regn en dag snø dagen etter.

Jeg hoster og nyser. Åh, håper det går over snart. Heldigvis har jeg selvfølgelig noen tabletter for det og, så nettene slipper jeg unna! Kodein er helt fantastisk, men sikkert ikke lurt å ta for mye av, derfor begrenser jeg det til rett før leggetid, selv om dagene også kan være litt tunge å komme gjennom med denne hosinga. Høres ut som skikkelig røykhoste, men det kan jo umulig være det for jeg har jo aldri røykt en sigarett i hele mitt liv!

Men ellers har jeg det faktisk bra! Og det er jo helt utrolig egentlig. Jeg står opp om morra’n og er uthvilt og tålig våken. Morra’n er riktignok forskjøvet en del fremover fra det jeg kalte morra’n før, men det stabiliserer seg sikkert etterhvert. Når jeg bare har fått tatt igjen all den søvnen jeg har mista det siste halvåret. Og jeg håper det skjer temmelig kjapt, for jeg gidder jo ikke sove bort resten av livet mitt!

Det er fantastisk godt å våkne om morra’n. Etter en god natts naturlig søvn. Greit nok å kjøre innpå med tabletter for å få øynene til å lukke seg, men det blir ikke helt det samme på en måte. Joda, en sover jo, men det er forskjell på de to måtene å sove på. Mener jeg. Og det aller beste er vel egentlig å slippe å våkne med den ekle metallsmaken i munnen som jeg følte jeg fikk av de tablettene.

I går hadde jeg en kjempekoselig dag med bonusbarnebarnet. Han er jo en utrolig snill og rolig unge. Foreløpig. Men han har vel en del gener i seg, som resten av ungene i denne slekta til mannen min, så det varer sikkert ikke så lenge. Jeg for min del har aldri sett så gale unger før i heile mitt liv!!

Ny sveis fikk jeg også. Og da mener jeg ikke bare sånn litt kortere. Neida. Jeg er blitt ny og kul! Skikkelig up to date med helt kortklippa hår foran det ene øret og lang på den andre siden. Eeeeh, det hørtes vel flott ut?? Litt vanskelig å forklare, og enda verre å få tatt bilde av det. Men det er ikke sveisens skyld, men mitt ufotogene tryne.

Jeg kan ikke fordra å bli tatt bilde av. Ansiktet legger seg i de merkeligste grimaser bare det er et fotoapparat i nærheten. Jeg blir stiv og unaturlig og helt idiot! Et heksetryne rett og slett. Om jeg ikke tar bildene selv. Da er det mer sånn ta 30 og bli fin på et lissom!! Jada, det er så gøy atte!

Men nå skal jeg altså ta denne kule sveisen og heksetrynet og svinse litt rundt med støvsugeren og vaskefilla. Og det er jo rett og slett toppen av lykke!!

:o)

Dobbeltbooka

I dag skal jeg passe det minste barnebarnet. Eller bonusbarnebarnet mitt for å si det helt riktig. Han er jo ikke min på noen som helst måte, ikke en eneste gen fra meg fins i den lille tassen. Men det er kjempegøy likevel. Og jeg blir så glad når de spør om jeg kan ha han litt!

Da jeg svarte hadde jeg helt glemt at jeg skulle til frisøren. Det fant jeg ikke ut før mobilen peip her. Hjelp! Hva skulle en gjort uten den kalenderen på mobilen!! Timen er 10.30 og barnebarnet kommer litt over 12. Håper jeg rekker det! Men har helgradert meg sånn at om jeg fortsatt er i byen når de går hjemmenfra så får jeg han bare der. Jeg har jo ikke bilen heller, så jeg må gå på øyeblikket. Det regner ikke ute, så da har jeg liksom ikke noen god grunn for å ta bussen. Her må beina trå til litt!

Egentlig skal jeg jo bare gå 20 minutter av gangen. Men herregud, hvor langt kommer en på 20 minutter da?? Det er jo helt umulig, så jeg hører ikke helt på legen der. Likevel er beina mine mye bedre nå enn de har vært på lenge. Ikke har jeg fått noe lymfemassasje heller, for det ser ut til å bli et stort problem. De som gjør sånt her i byen har alle fullbooka og ikke anledning til å ta imot nye pasienter. Dermed blir det dårlig med behandling på meg.

Da stikker jeg ut – ha en fin tirsdag alle sammen!  :o)

Bortkasta energi?

Jeg har fått virus!! Nå var det så lenge siden sist at jeg nesten ikke kunne huske hvordan dette her var. Har ikke vært syk, snufsete, hatt feber eller forsåvidt sånn “normalt” vondt det siste halvåret. Det har mer vært sånne uforståelige smerter overalt som ingen fant ut av. Men nå altså, nå klarte jeg ikke å snike meg unna mer. Virus. Fanken!! Trodde jeg hadde helgradert meg på alle bauger og kanter nå!

Men jeg skal nok overleve. Har jo hostet noen ganger før i mitt liv. Sikkert mer enn de fleste. Og i måneder av gangen. Joda, dette er jo bare barnematen, foreløpig. Og nå er jeg dessuten blitt så likeglad når det gjelder å stappe inn en tablett eller tre at jeg ikke har noen begrensninger der lengre. Har du vondt – ta to paracet og en ibux! Eller omvendt. Ta jaffal noe. For om du bare får nok så hjelper det garantert! Før tok jeg en, og det hjalp jo aldri. Så dermed slutta jeg med det. Da var det jo bedre å bare ha det vondt. For det var sånn livet var .. Noe måtte en jo tåle.

Siden har jeg svelget både stoltheten og masse tabletter. Tabletter for ditt og tabletter for datt. Joda, jeg har en hel liten frokost av piller hver dag. Men det er jo tydelig at en og annen av disse her har hjulpet, for jeg har iallefall kommet opp av hengemyra jeg befant meg i.

Men må jo ærlig talt si at jeg ikke var klar til å bli syk akkurat nå. Trodde jeg var ferdig med det der. Jeg kjører jo på med piller for immunforsvaret og greier. Hjelper ikke de da? Må ha skjedd en glipp her en plass.

Jeg trodde jeg var klar for returen til jobb. Ganske snart. Sånn i løpet av uka lissom .. men det var jeg visst ikke. Har vært hos legen i dag. Sykmeldt ut måneden. Jeg måtte jo ikke tro at det jeg hadde brukt så lang tid på å bryte ned kunne bygges opp igjen på en, to, tre .. eller på et halvt års tid, som det allerede er gått nå! Bomp! Der landa jeg hardt og brutalt igjen. Shit!!

Men jeg skjønner jo pointet. Jeg vil bare helst være ferdig med dette tullet nå. Det er jo snart vår og greier, det er gått så lang tid at kollegaene mine sikkert tror jeg er slutta. Kommer garantert til å være helt uttafor når jeg igjen skal sitte der på plassen og gjøre et fornuftig dagsverk. Gjøre meg fortjent til den lønna jeg får.

Jeg gruer meg ikke lengre til å returnere til jobb. Jeg kan nesten ikke vente egentlig. Føler jeg har litt hastverk nå. Om en ser vekk fra denne hostinga og det som følger med, så føler jeg meg faktisk ganske pigg! Pigg og opplagt rett og slett. Og en sånn følelse kan en jo ikke la gå til spille. Den energien må en jo for all del få brukt til noe!

Drømmemannen er litt lei av maset mitt. Det som starta i forrige uke, da jeg følte meg så oppegående. Vi ikke gjøre noe helt tiden, mener han. Men jeg er igrunne ikke helt enig ..

Kanskje ikke så rart. Han står jo opp før 5 hver morra, jeg sover til 10! Men det skulle jeg altså gjøre med god samvittighet så lenge jeg kunne. Jeg hadde jo masse våkenetter å ta igjen. Det er jo sant .. så dermed skal jeg ikke gå rundt og ha dårlig samvittighet for det mer.

Jeg sover som en stein! Hele natta og halve formiddagen. Det er så fantastisk deilig å våkne om morra’n og kjenne seg uthvilt og bra. Ikke vondt noen plasser og ikke like trøtt som da jeg la meg. Yess! Endelig har det snudd!! Og nå skal jeg bare lade batteriene enda litt til, så er jeg der. Tilbake til det virkelige liv.

Gjett om jeg gleder meg? :o))

Søndagstur på Hamresanden

Nok en fantastisk dag her i sør! Sol, blå himmel og nesten vindstille. Kan det bli bedre da? Eller jo, det kan jo igrunnen det, om det hadde vært sommer .. men til å være feil årstid er det iallefall knallfint her! Håper vi kan få se litt av det været til påske. Da kan det jo faktisk være ganske flott på hytta, selv om det er ved sjøen.

I dag har drømmemannen vært skikkelig effektiv. Selv om han enda har litt problemer med det beinet han slo. Da han trodde han var tilbake i ungdommen og hoppa ned fra verandaen vetu. Men han har iallefall vaska bilen, vært på tur med bikkja og meg, og nå er kjøttsuppa snart ferdig. Hva jeg har gjort? Joda, jeg har bare vært på tur jeg. Har så sykt vondt i halsen og hoster verre om jeg beveger meg for mye. Men jeg måtte bare ut i dette været!! Ingen har ved dødd av litt luft heller ..

Her er det jo egentlig sjø. Isen ligger tykk til langt utmed Varoddbroa og det satt en og annen isfisker her og der og søkte lykken. Ikke vet jeg om de fikk noe, for jeg hadde ikke til hensikt å gå ut og sjekke engang. Jeg har litt angst for å gå på islagte vann. Har alltid hatt det. Men drømmemannen forsikret meg om at der vi gikk var det jo ikke så dypt, om vi gik gjennom så kunne vi bare vasse inn igjen .. Se så flot og stille det så ut på bildet her, tenk om sjøen også hadde ligget så rolig og flat om sommeren. Men det er jo heller sjeldent ..

Zenta er alltid kjempeglad for å komme ut. Da er ho helt vill og hyler som om vi holder på å ta livet av ho, Heldigvis er ho helt stille i bilen. Men når vi kommer dit vi skal så løper ho omtrent bare rundt beina på oss. Ikke er ho spesielt interessert i andre hunder heller. Greit å snuse, og så er det nok.

Pinner derimot … Det er lykken på jord! Ho er nok ganske pinnegal, og ja, det er nok vår feil også .. Men alle sliter jo med noe.

Det var en liten smakebit fra det blide sørland. Nå er det snart middag, og etterpå skal vi sitte her og tenke på hele resten av landets befolkning som spiser fastelavensboller. For her er det ikke noe som likner på boller engang .. men, men, vi blir sikkert gode, mette og fornøyde etter å ha fortært middagen ..

Ha en fin søndagskveld! :o)

Tidlig en lørdags morra

Dette ble en natt totalt uten søvn. Ikke fordi jeg ikke var trøtt eller fordi søvnen har forlatt meg igjen, men fordi jeg lå og grublet på alt mulig teit helt fra hodet landa på puta. Jeg har tenkt masse på sønnen som skal reise om noen timer, om han kommer seg greit frem, at ikke noe skjer, at ikke han roter seg bort i noe, at han finner frem på flyplassen og rekker flyet videre .. ja stort sett alle de mest idiotiske tankene en mor kan ha! Og hvordan skal han klare seg på en båt i en måned der det ikke er en sjel som snakker norsk? Språk er ikke hans sterkeste side heller, men mulig det kommer til å bli det etter denne turen.

I tillegg til dette har min skjønne solstråle av et barnebarn hosta i heile natt. Etterhvert tok jeg ho opp i vår seng og det resulterte jo i at det ikke var plass til meg. Skal si en sånn liten unge kan bli diger i nattens mulm og mørke!! Drømmemannen var sikkert litt halvirritert der han lå, men han sa ikke noe. Bare dro dobbeltdyna godt til seg, så den riktig hang 20 centimeter utover senga på hans side, og snorka videre. Så dermed gikk dyna bare over han og ungen og jeg lå der med hodet på nattbordet, uten noe over meg.

Gav opp da kroppen kjentes ut som et kadaver fra fryselageret til Agro.  Gikk i dusjen og sto der vel og lenge med så varmt vann jeg aldri har brukt før. Omtrent som når en skal tine et eller annet til middag og har glemt å ta det ut av fryseren. Når en håper ingen kommer inn på kjøkkenet i det øyeblikket en senker kjøttdeigen eller kyllingfileten ned i vasken i glovarmt vann..  Sjokktining! Det en lærte på husmorskolen at en aldri måtte finne på å gjøre!

Nå sitter jeg her aleine i stua. Er halvveis i min andre halvliter med glovarm te og har nok svidd av mesteparten av de såre slimhinnene. Iallefall kjennes det mye bedre ut for øyeblikket. Jeg er ferdig dusja og stelt og venter bare til hosteguri skal våkne.

Klokka 12 går turen til Kjevik. Så da gjelder det å ikke drite seg ut gitt. Smile og ønske poden god tur og lykke til og vær forsiktig og alt det der. Men ikke grine. La tårene forbli på innsia til jeg er ute i bilen igjen. Åh, jeg hater sånne avskjeder. Og denne er vel en av de verste jeg har hatt til nå. Iallefall med den arvingen. Tenk så skal jeg ikke se han igjen før om over måned til! Det har jo aldri skjedd i historien før.

Han har pakka og gjort alt klart selv. Jeg har ikke engang sjekka kofferten hans. Så jeg vet jo, innerst inne, at ungen er klar for det store utland uten mamma. Kontakten med rederiet og billetter og alt det der har jeg ikke hatt noe med.  Jeg er ikke redd han skal finne på de store sprellene heller, men jeg er bare redd det skal skje noe ..

Her er båten som blir hjemmet hans de neste ukene. Det er litt av en forandring fra hulen hans her i huset. Men regner med at han ikke får se så mye av de facilitetene som passasjerene får slange seg i. Uansett blir det sikkert en opplevelse og jeg unner han den virkelig. Faktisk er jeg vel rett og slett litt misunnelig ..

Det lysner ute. Sola og drømme-
mannen har stått opp. Ho som har holdt meg våken i halve natt sover som en stein! Men ho trenger det sikkert .. :o)

Nye selskapssko?

Jeg har skikkelig sans for disse skoene. Flotte, høye hæler og noen er ganske kule og spesielle rundt ankelen. Greit når en skal skjule litt hovne bein bein og likevel skal se flott ut.

Men problemet mitt da .. jeg kan jo ikke gå på høye hæler!! Enda så fint og fjongt det ser ut, så nytter det ikke. Somregel går jeg rundt på helt flate sko. Trygt og godt liksom. Ikke vrikker jeg beinet og ikke er det så langt å ramle ned om uhellet er ute.

De tre siste gangene jeg har kjøpt finsko har jeg riktignok dristet meg til å gå opp noen centimeter. Men ikke i nærheten av dette! Maks 6 centimeter. Det holder i haugevis. Og jeg kan faktsik gå på de jeg har kjøpt også. De sitter godt på beinet og er ganske flotte om jeg må si det selv. Men å komme så høyt opp som en gjør på disse .. veeel, det er lenge til jeg er der for å si det sånn!

Øvelse gjør mester har jeg hørt .. Så en vakker dag, når jeg blir 66 eller noe, skal du ikke se bortifra at jeg har klart det. Da kommer jeg elegant trippende på festsko som får alle i pensjonistforeningen til å sperre opp øynene! Og mens de sitter der og kikker over brillene, med munnen halvåpen av sjokket, tenker nok minst halvparten: Hvordan i alle dager klarer ho å holde balansen ..

God helg! :o)

Helg – igjen??

Nei nå synes jeg tiden går alt for fort! Skummelt fort! Svuuups så er jeg jo pensjonist allerede før jeg har rukket å begynne å jobbe igjen. Fyttigrisen. Jeg som er .. eeeh .. forholdsvis ung og .. tja litt utrimmet muligens .. men likevel ..

Hjelp! Jeg trodde det der med at tiden gikk så fort hadde noe med alderdommen å gjøre!! Men når jeg tenker meg godt om, så var kanskje ikke mine foreldre så mye eldre enn jeg er nå, når jeg for første gang begynte å gruble på dette her med forskjellen i tidsregninga vår. Jeg synes ukedagene sneglet seg avgårde, det var jo en evighet til neste helg lissom. Mens de synes dagene fløy fra dem. Det tok sin tid, men nå skjønner jeg hva de snakka om.

I dag skal jeg prøve å få gjort litt reint. Det trengs og jeg hater igrunnen å ha det sånn. Jeg synes ungene som er hjemme kunne tatt i et tak innimellom, men det er sykt vanskelig å få det til. Om jeg må mase for at noen skal gjøre noe så er det nesten lettere å bare lukke øynene, eller gjøre det selv!

Ungene ja, det har vært tre av dem her i det siste. Den mellomste dattera og min ynglingssvigersønn har gjort det slutt. Snufs. Det er bare sykt trist. Men det er jo ikke mitt liv. Jeg vil jo at de skal ha det bra, og om det var dette som måtte til så kan ikke jeg gjøre noe med det. De har vært sammen like lenge som drømmemannen og meg, fire år altså, og det er jo faktsik en stund når en tar med i beregninga at ho bare er 21.

Iallefall har ho mellomlandet hjemme for en stund. Det er ikke lett å komme hjem etter tre år i egen leilighet. Jeg ser jo det. Og det er ikke alltid like lett for oss heller å ha en annen voksen person her. Bare det der at ho er ute å fester og kommer dinglende hjem når drømmemannen er kjørt på jobb!! Herregud, jeg er ikke vant til sånt jeg. Kan jo bli stresset av mindre! Sist ho hadde vært ute så lenge, til tidlig morra’n, var over 4 år siden, satt ho her og sa. Og det visste ikke mamma noe om .. 

For noen dager siden var ho på jobb. Skulle slutte 21. Men ho kom jo ikke hjem rett etter det. Jeg satte her og trippet og fikk ikke med meg halvparten av CSI engang, men kunne jeg sende melding og spørre hvor ho var blitt av? Nei, fant jeg ut. Det ble for teit. Så jeg klarte å holde meg og det første dattera sa da ho kom inn døra var om jeg ikke brydde meg … Hihi. Ho hadde sittet inne på hybelen med søstera og blitt mer og mer lei seg for at jeg ikke engang lurte på hvor ho var!

Så er det sønnen da. Han har hatt kjæresten her i noen uker. Først da vi var på ferie, så denne uka som de har hatt vinterferie. Og de sitter bare her! Noen ganger lurer jeg litt på hvordan det skal gå med dem fremover, når de allerede nå sitter tafatte og godt forankret på rompa og bare kjeder seg.

Jeg prøver å ikke klage for mye. Men hvor den grensa for “for mye” går er vi muligens litt uenige i. Men i morra reiser han iallefall på utplassering igjen. I en måned! Han skal ta fly herfra til Amsterdam, bytte, og videre til London. Heilt aleine!!! Det er nifst det. Iallefall for mamma. Han har jo aldri vært ute i den store verden uten mamma eller pappa før. Iallefall ikke reist heilt aleine. I London blir han henta av en eller annen representant for Fred Olsen Lines, kjørt til hotellet og dagen etter skal han mønstre på. På et cruiseskip der ingen andre snakker norsk.

Egentlig føler jeg at jeg burde ha vært med på denne ferden .. For å passe på den lille gutten min slik at dette skal bli en bra opplevelse. Passe på at han får nok mat, holde han på panna når han er sjøsyk og må spy .. finne en paracet og et glass vann om han har vondt i hodet ..

Ungen og ungen. Joda, han blir 18 i juni jeg vet det! Og når jeg ser på den store, høye kraftige, unge mannen som står der foran meg så må jeg jo bare innrømme at en unge er han faktisk ikke lengre. Det er en stund siden. Men min “unge” kommer han jo til å være for alltid. Siden han er sistemann også liksom, så er dette her litt rart for en stakkars mammahjerne å fatte.

Jeg er ikke helt god – og jeg vet det!!  ;o)

Lita jente – stor bolle

Har vært på bytur sammen med barnebarnet i dag. Vi kjøpte puslespill og noen nye hårspenner, smykke, armbånd og dosete. Jeg koser meg så utrolig mye sammen med ho, Tror det er gjensidig også til og med. Bildet er tatt med mobilen på Drømmeplassen. De har byens beste boller. :o)

Vi har tatt bussen frem og tilbake. Jeg som aldri tar bussen. Vi traff ei som jobber i barnehagen på buss stoppet, og ungen ville ikke engang se på ho. Men da vi gikk av bussen, da var ho riktig så blid, smilte og vinka! Ho skulle være med mormor, derfor kunne ho ikke snakke med tante Reidun. Sa ho. Helt forståelig, for tenk om Reidun hadde kidnappa ho!

:o)

Har tilbragt dagen i hagen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Det gav igrunnen ikke noen vårfornemmelser. Jeg har vært ute å gravd frem stampen. og godt og vel halve stien som var så fin før jeg dro på tur.

Tror jeg har beveget noen muskler som har vært i ro en stund. Trim kalles det, og jeg tror jeg har lest en plass at det ikke er farlig. Men en skal jo ikke tro alt en leser heller, så det er sikkert lurt å være litt forsiktig. Dermed får jeg ta resten av stien i morra. Kjennes ut som det holdt for en dag dette her. Det positive var iallefall at jeg fikk med meg den blå himmelen og sola. Nå er det litt mer overskyet og tåkete.

Lokket på stampen er ødelagt. Det har kommet vann inni og det kjennes ut som om det er knukket. Kjempegreit, nå fyrer vi
sikkert for kråkene her! Fint i disse tider med den rimelige strømmen .. Skulle nok hatt et nytt et, men aner ikke om det går an å få tak i bare lokk eller hva det koster. Sannsynligvis en formue. Var jo meninga å bygge om en bod her, for å få strampen under tak, litt mer praktisk det, men foreløpig har det ikke blitt noe. Kommer vel til å ta sin tid, som alt annet her. Nå har den stått sånn i snart et år.

Det er mye som burde blitt gjort på dette huset. Når jeg tenker på det, så skjønner jeg på en måte de som flytter i leilighet, men jeg er ikke der enda. Kjenner ikke en plass at jeg vil kvitte meg med huset!

Noen takstein har ramla ned sammen med snøen i vinter. De var ikke heile da de landa. Dessuten burde vi hatt nye takrenner. Sikkert ikke alle, men om noen skal skiftes vil jeg skifte alt på en gang. De må jo være like! Jeg har lyst til å pusse opp både det ene og det andre på innsiden også, men det har dere vel sikkert hørt litt om før. Iallefall stua og kjøkkenet. Og vi trenger vel igrunnen noen nye verandadører også, pluss en veranda og ..

Åhh! Tror jeg må finne på noe annet å tenke på nå! For dette ble jo ikke noe hyggelig ..