Noen ting er mer uforståelige enn andre. Min drømmemann, ja han der som er tilnærmet perfekt vettu, han har jo selvsagt uvaner som de aller fleste dødelige. Jeg vil jo nødig innrømme det, men når jeg tenker etter så er de der. Uvanene. En av dem er redselen for å lukke døra. Dodøra, skapdøra, kjøkkenskapdøra, kjøleskapdøra, ei skuff, eller igrunnen hva som helst som går an å la bli stående åpent .. eller ulåst når det helst bør låses ..

Og dolokket da selvsagt. Men den der bryr meg ikke så veldig. Hva er galt med å la lokket være åpent bare doen er rein og tom for dritt?

Noen henger alltid dorullen feil vei lissom. Husker vi diskuterte det på jobb en gang. Da jobba jeg i en avdeling med 10 damer og en ung mann. Stakkars, han fikk gjennomgå han. Men akkurat det der pirker jeg ikke på. Før jeg har tenkt på at rullen henger feil i forhold til sånn jeg vil ha den, da har jeg bare fiksa det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men hvilken vei er egentlig riktig da? Skal papiret henge inn mot veggen, eller ut sånn at flippen er foran? Hos oss henger alltid flippen foran .. så her i huset er det riktig vei. Etter min standard.

Det var jo disse dørene jeg skulle snakke om .. Døra inn til stua for eksempel, den er visst livsfarlig å lukke! Men den skal være lukka (har jeg bestemt selvsagt) når vi går fra bikkja hjemme. Ikke fordi ho pleier å gjøre noe galt, men ho har nok av plass å boltre seg på om ho ikke skal opp i stua også. Holder liksom at ho snøss i den ene etasjen. Men tror du mannen klarer å lukke den døra? Selv ikke etter at jeg har vært oppe sist, og han bare må hente et eller annet i full fart før vi skal ut, klarer han å få lukka den døra etter seg!

Hva er det egentlig med mennn og dører??

Det er ikke bare et unntak sånn innimellom. Neida, det er hele tiden. Alltid. Når han har regjert på kjøkkenet en stund så må jeg gå etter og lukke dørene. Jeg kan ikke spise når ei kjøkkendør står åpen. Så det er vel en av mine mer eller mindre sjarmerende egenskaper .. Når vi skal legge oss, så må jeg gå over alle ytterdørene og se at de er låst. For det er også en ting som er veldig vanskelig å få til. Når vi reiser oss fra kroken i sofaen så slukker han aldri lyset som er rett ved siden av han. Det må jeg gjøre mens jeg sjekker ytterdørene .. og før jeg hopper til sengs så må jeg lukke skapdørene på soverommet om han har vært inni der før han la seg.

Jeg har de jeg også. Uvanene. Men jeg har jo aldri nekta for det heller. Jeg har sikkert en heil haug. Men drømmemannen min er så høflig at han ikke sier det. Ikke engang når jeg spør. Og det er irriterende det. For noe må vel han også irritere seg over? Litt? Innimellom?

Forgjengeren hans irriterte seg på alt. Ikke noe av det jeg gjorde og sa var rett eller godt nok. Jeg regner med at jeg ikke har lagt av meg alle de utilgivelige uvanene i løpet av disse årene. Så hvorfor irriterer det ikke han jeg deler livet med nå? Noen ganger er jeg litt redd for at han ikke sier det, fordi han irriterer seg over det meste. Kanskje han ikke vet hvor han skal begynne liksom. Og så en dag sprekker ballongen og så er det for seint å gjøre noe med det ..

Han bør jo iallefall være dittlei min udugelighet det siste halvåret. Zombiekjærringa, den trøtte tiltaksløse som bare blir feitere og feitere og likevel bare sitter her. Men likevel sier han ikke noe negativt. Han er bare glad i meg. Åssen går det an da?

Det er ikke fordi han er så høflig at han ikke sier ifra. For det er han ikke. Tror igrunnen han skulka den dagen de lærte om høflighet. Gentlemansmanerene er helt fraværende. Her er det ikke snakk om å holde opp døra eller noe sånn .. ikke fordi at jeg har hatt det sånn før, men .. tja, kanskje det kunne vært litt ok å kjent på åssen det også var en dag eller to.

Eller kanskje ikke. For på et punkt er han gentleman. Og det er når vi er på butikken og han alltid skal bære alle de hersens varene. Om jeg ikke får gribba til meg en pose eller to, sånn før vi får parkert handlevogna, da blir jeg gående bak mannen uten en ting. Som en annen dust! Mens han er helt nedlessa. Og det er faktisk også irriterende. For jeg er da ikke helt handicappa heller!

Ingen er perfekte. Men noen kan være tilnærmet perfekte. Akkurat for deg. Selvsagt må en se gjennom fingrene med et par småting eller tre, og det tror jeg også må til for å få livet til å fungere .. så for meg er denne kjekke, uhøvla fyren, som ikke er høflig en plass, min drømmemann. Han som går fra alt åpent og somregel ikke låser bilen engang. Joda, han har noen småfeil, og ting som muligens burde vært justert litt, men om det ble gjort da hadde han jo ikke vært den jeg falt så pladask for!