For et utrolig vakkert vær å våkne til. Sol, blå himmel og nesten helt vindstille. Dette liker jeg. Gradestokken utenfor kjøkkenvinduet, ja der er det altså sol nå da, viser hele 30 grader!! Og det før klokka er 8 om morra’n. Denne dagen kan vel ikke bli annet enn perfekt her vel?
Vi skal på hytta i helga. Jeg må bare vente til drømmemannen er ferdig på jobb. Så går turen innom huset nedi bakken, for å plukke opp barnebarnet, før vi fyker over bøljan den blå og ut på øya. Håper været har tenkt å holde seg sånn en tid fremover.
Trallala-la-la jeg er så glad. Endelig, endelig var det slutt på regnet. :o))
Der har datter og barnebarn flytta ut av hybelen. Så nå er det slutt på de koselige lydene derfra. Lydene fra mitt skjønne barnebarn. Latteren, gråten, lyden av små løpende føtter over gulvet .. eller byggeklosser som blir helt ut av kassa og spredt utover. En epoke er over. De bor ikke her lengre.
Nå er det noen andre som skal høre på de lydene daglig. Noen ukjente. Paret i andre etasje. Det er ikke sikkert de kommer til å sette like stor pris på det som jeg har gjort ..
Egentlig er det kjempetrist. Jeg har lyst til å grine, men det er jo bare fordi jeg er så sykt egoistisk. Fordi jeg har vært så priviligert å ha hatt dem så nærme helt siden før snuppa ble født. Men jeg unner dem for all del at de skal få større plass å boltre seg på. At de skal få hvert sitt soverom, plass til kjøkkenbord, ja til og med et spisebord, og større stue.
Jeg trøster meg med at de iallefall ikke har flytta til Litauen. For de kunne jo likegodt ha gjort det. Der er jo de andre besteforeldrene. Min datter har bodd der i halvannet år og trivdes veldig godt. Hadde ho ikke blitt gravid akkurat da så er det mulig ho hadde bodd der enda. Og det var langt vekk det .. spesielt når en bor ved en så kjip flyplass som Kjevik, der en ikke kommer ut i verden uten å mellomlande minst en plass først. Det tar forferdelig lang tid, og det er dyrt.
Det er fantastisk å vite at ungen din har klart å komme seg inn på boligmarkedet. Med disse prisene som er nå så ser jeg jo at det er kjempevanskelig å starte opp for seg selv. Inngangsbilletten er skyhøy. Og med foreldre som er skilt og på en måte har starta på nytt igjen så er det jaggu ikke så lett. For mange av dagens 40-50 åringer er faktisk mer belånt enn de var i 20-årene. Det er ulempen med å “dele” hus og gjeld en gang eller to i livet. Vi kan ikke engang hjelpe våre egne barn til en god start. Vi er ikke gjeldfrie som våre egne foreldre var, vi er ikke bemidlet nok til å være kausjonister engang. Og hadde vi klart det for den førstefødte så hjelper jo ikke det noe for de som kommer etterpå.
Jeg tror ho har fått seg en grei start som huseier. Jeg er jo litt der at jeg ser muligheter istedenfor problemer. Iallefall når det gjelder hus og oppusssing. Jeg er sikker på at dette her kan bli bra. Etterhvert. Jeg tror ho kan se på det som en investering og kan tjene bra med penger på det om det en gang skal selges igjen. Men ho har jo på en måte kjøpt seg masse arbeid også. I form av en halvparten av en tomannsbolig fra 50-tallet. Sånn opprinnelig. Men det er jo pussa litt opp i årenes løp. Fullt mulig å bo der som det er, men ho kommer nok aldri til å bli arbeidsledig, eller ha problemer med å plassere pengene. Om det skulle dukke opp noen ekstra sådanne innimellom. Gamle hus er et pengesluk, jeg har selv et som burde hatt en ansiktsløftning både her og der.
Det er et stort hus! Både loft og kjeller og diger tomt. Dette er riktignok felles med naboen, men likevel .. så mye boder og bortsettingsplass. Åh! Jeg skulle gjerne hatt noe av det. Her forsvant alt av boder da jeg bygde om til hybel. Men det var det valget jeg hadde. Null bodplass og inntekt så jeg kunne klare å sitte her aleine .. eller selge. Da var igrunnen ikke valget så vanskelig.
Jeg har jo kryploft da, og der er det stappfullt. Var iallefall. Før dattera henta alle sine ting i går ettermiddag. Jeg har ikke vært oppe og kikka etterpå. Må sikkert være ufattelig mye mer plass å stu gammel dritt sammen på nå. Eller fordele den dritten jeg har fra før av der oppe .. kanskje skulle jeg heller ha fått sortert litt, og kasta. Høres mer lurt ut det. Men enten så er det så alt for varmt der oppe eller så er det iskaldt. Fins alltid en unnskyldning for å slippe å ta fatt på det der liksom. Det står jo ikke i veien for noe. Egentlig.
Hybelen jeg fikk bygd fordi jeg skulle få inn noe ekstrainntekt har ikke helt blitt det jeg hadde sett for meg. Iallefall ikke de siste årene. For her har mine døtre bodd på skift. Ho som flytter nå har bodd her i to omganger, lillesøstera har vært innom en gang med samboer og nå kommer ho tilbake igjen. Aleine. Og vel tar jeg betalt for det, men ikke så mye jeg kunne gjort. Jeg taper et par tusen i måneden. Penger som igrunnen hadde vært ganske greie å hatt. Men jeg får det igjen ved at jeg ser mine barn oftere enn jeg ellers ville gjort. Og det er på mange måter en god investering.
Sønnen synes også det var kjekt at den andre søstera skulle inn igjen her. For da kunne ho bli boende et par år, til han var ferdig med læretiden, og så kunne han flytte inn etterpå .. når han skulle tilbake til skolebenken ..
Det forblir altså en slags generasjonsbolig dette her. Ungene flytter inn og ut, middagsrester og bakverk går fra hovedhuset til leiligheten via verandaen og soveromsvinduet .. og innimellom også den andre veien. Det jeg så for meg da jeg ble skilt fra barnefaren, at nå var det slutt på å være en familie, det var heldigvis helt feil. Vi er en familie enda, en litt annerledes familie, men veldig lykkelige. :o)
Jo eldre jeg blir, jo finere synes jeg det er her på Jæren. Dessverre var ikke været det jeg hadde håpet på sist helg, men satser på bedre lykke neste gang. :o)
Nå er det nummeret før vi kan svømme til jobb her! Det er vel ikke nødvendig å si at jeg er en smule lei? Synes det er på tide vi får litt sol og varme snart, sånn at jeg kan se resultatene av jobbinga i hagen på nært hold. Se at det vokser og gror litt der ute, ikke bare står i stand-by modus som nå. Ja alt bortsett fra plenen da, for den er snart en halv meter!! Og det er aldri tørt lenge nok til at jeg kan få klippa den .. Får håpe den gror så mye at til og med ugresset ikke får luft nok til å overleve dette her!
Jeg er på jobb for andre dag på rad. Greit nok, men er litt kaputt når jeg kommer meg hjem igjen. Ikke så mye jeg får utretta da. Så jeg vet ikke helt om jeg er klar for å jobbe fullt enda jeg. Og hvordan finner jeg ut av det? Er det ikke normalt å være helt utslitt etter jobb, for det var jo sånn jeg var på slutten, før jeg ble sykmeldt også. Orka ingenting. Er det fordi jeg er blitt “gammel”? Eller er det bare det at det fortsatt er noe som ikke stemmer helt her enda. Ja det er det jo forsåvidt også. Skikkelig feilkopling i termostaten. Men den kan jo ikke jeg gjøre noe med uansett.
Skal jeg forsøke og se hvordan det går, eller skal jeg drøye det litt til? Ifølge legen må jeg visst kjenne på det der selv, men jeg er litt redd for å bli sett på som arbeidssky og synes ikke det er så greit akkurat. I denne omgang er det bare i morra igjen, så er det “fri” til over helga. Neste uke skal jeg jobbe annenhver dag fra mandag, så jeg får kanskje kjenne litt mer på det i løpet av den uka. Selv om jeg innerst inne har mest lyst til å bare hoppe i det.
Men nå må jeg hive meg rundt her .. jobben kaller. :o))
Husene under Helleren i Jøssingfjord kan arkitektonisk føres tilbake til 1800-tallet. Takene er tekket kun med plank, da de står i ly for regn har det ikke vært nødvendig med takstein. Helleren er ca. 60 meter lang, 15 meter dyp og har en takhøyde på 30 meter. Dette er blant de eldste bostedene i Rogaland og i 1865 bodde det 15 mennesker her. Bygningene som nå står igjen under Helleren ble fraflyttet rundt 1920.
Husene er åpne for publikum hele året. Men det var igrunnen ikke noe å se der inne. Et bord, en vissen blomsterbukett .. faktisk hadde jeg sett for meg at det var litt mer møbler og ting der inne. Som et lite museum på en måte.
Apartment no. 9 finner du i Brooklyn Square på Vanse. Det ble en liten reise i tid, mens vi venta på søndagsburgeren vår på 8th Avenue Bar & Supper Club i går. Lokalene var ikke akkurat overbefolket, da vi var der var det kun en familie med to unger innom. Til tross for god mat. Eller burgere da, som var det vi spiste. Plassen er verdt et besøk om du er på de kanter.
God morgen alle sammen! I’m back. Etter en heller fuktig helg. Fuktig på utsiden altså, inni var det heller litt kleint på den måten. Det har regnet og regnet og regnet. Hele helga. Rent bortsett fra noen timer akkurat fra vi gikk avgårde til toget fra Varhaug til Egersund for å komme på konserten.
Konserten ja. Ifølge de andre i forsamlingen var den fantastisk! Helt utrolig bra! Noe av det beste de hadde hørt! Javel, det var vel det da. Men jeg kan ikke helt slenge meg på de der lovordene. Mulig jeg ikke fikk med meg noe særlig i det hele tatt?
Det begynte bra. Få folk! Akkurat greit nok for meg. Jeg hater trange plasser, folk som skubber og dytter fra alle kanter. Trøkker på deg, nesten heller halvliteren ned i nakken din .. Joda, starten var perfekt, om en ikke pressa seg helt inntil scenen vel og merke. Og det gjorde ikke jeg.
Beth Hart med kanonstemmen + kjærringa i overgangen = en heller dårlig kombinasjon. Eller, stakkars dame, det var jo ikke hennes feil. Heretter må jeg bare innfinne meg med at jeg bare kan dra på konserter der vi sitter nede. Sånn er det med den saken!
Jeg fikk så sykt vondt i beina etter bare et par, tre sanger. Mens resten av gjengen hoppa rundt. sang, dansa og digga ble mine bevegelser mer og mer stive. Jo mer vondt jeg fikk i beina jo dårligere holdning fikk jeg, og derfor forplanta seg likegodt oppover i ryggen og ut i nakken også. Det var en sann tortur! Jeg forsøkte å ikke si det til drømmemannen, fikk satt meg ned litt innimellom på en benk som sto langs teltveggen, men da var alt skaden skjedd.
Støttestrømper hadde muligens hjulpet. Men da blir jeg jo enda varmere enn jeg er til vanlig. Og det er heller ikke bra! For tiden er heteturene tilbake for fullt. Det kjennes ut som om jeg har 40 i feber. Den perfekte mix av svettetokter og utslåtthet, ispedd noen frostrier her og der. Dette her er faktisk verre enn en fødsel eller tre!! For det vonde og ubehagelige en har da går iallefall over etter noen timer.
Selvfølelsen ble ikke akkurat bedre av å sitte der og glo på de andre. De som ble som ungdommer igjen der de hoppa rundt. Det var jo som å vri kniven rundt i såret for meg som satt der. Fanken!! Jeg hater å få understreket at jeg ikke helt funker som jeg burde. Eller gjorde. Eller ønsker å gjøre. Jeg hater denne epoken i livet. Overgangsalderen. Hvem pokker hadde trodd at det skulle bli så ille .. og går det noen gang over igjen? Kommer alt til å falle på plass etterhvert, sånn at mitt gamle jeg kommer tilbake?
Himmelens sluser har åpnet seg, og ingen der oppe finner stengekrana! Skulle tro det var en og annen avdanka rørlegger, eller i det minste en handyman, der oppe. Men nei, de må tydeligvis ha glemt sine gamle kunster og sitter der over skyene og ser ned på oss. Tenker som så at det er jaggu ikke så verst å være her oppe likevel, for over skyene er himmelen alltid blå vettu. Det har jeg jo lest en plass, og da stemmer det sikkert. Selv om det sannsynligvis ikke var i Bibelen det sto.
Helledussen nå holder det med vann fra oven for en god stund. Spesielt for meg, og sikkert for de aller fleste andre her også. Vi hadde et aldri så lite solglimt her just. Åh, Gud så deilig det var. Jeg så jo med en gang for meg at denne helga ble flott likevel. Men så var det slutt. Det var bare for å gi oss noen falske forhåpninger, for at vi ikke skulle gi helt opp ..
Vi skal vestover i helga. Besøke ei barndomsvenninne av meg på Varhaug. Turen bort hadde vi tenke å ta via Nordsjøveien, ta oss god tid med mange fotostopp. Ja, jeg hadde iallefall tenkt meg det. Drømmemannen, bil og god tid det er vel tre ting som ikke helt passer sammen. Men jeg kunne jo lokke med en romantisk tur langs ei eller annen forblåst vestlandsstrand. Mens jeg kikka på omgivelsene gjennom linsa kunne han kikke på meg .. For det er vel ikke noen overhengende fare for at det er så mange fjonge, slanke bikinikledde piker langs strendene enda. Dermed får han bare ta til takke med det han har. Med klær på vel og merke. Iallefall på denne turen.
For første gang i mitt liv hadde jeg tenkt meg en tur opp til Preikestolen. Drømmemannen har vært der en gang før, min sporty venninne opptil flere ganger. Ho har sikkert minsta tellinga for lengst. Jeg har aldri vært der, men om været fortsetter som dette så blir det ikke noe denne ganga heller. Nei så sporty gidder jeg ikke være!
Noe som derimot blir noe av er en konsert på lørdagskvelden. Vi skal på Beth Hart konsert i Egersund. Hadde jo ikke gjort noe om det var oppholds og fint vær da heller ..
Dagen i dag, ja hva skal jeg si, den var rett og slett forferdelig! Sagt på en pen, dannet måte. Og det er jeg jo ekspert på. Legge ting frem pent og pyntelig, litt innpakka i bomull eller i det minste silkepapir, sånn for å skåne omverdenen .. Eeeeh. Hørte jeg noen som protesterte?
Jeg tror aldri jeg har vært så stressa på jobb noen gang. Og jeg håper det er lenge, lenge til neste gang. Hjertet hoppa omtrent ut av kjeften og hjernen kjentes ut som om den kortslutta eller noe. Jeg kunne rett og slett ikke tenke! Kjentes ut som om den skvulpet rundt i gele oppi der .. og samarbeide ville den absolutt ikke.
Grunnen? Tja, jeg vet ikke. Jeg gjorde jo ikke noe annet enn det jeg har gjort de siste årene i den jobben. Ting som burde være godt innarbeidet og egentlig gått helt av seg selv. Men jeg mista litt kontrollen. Følte iallefall det og den følelsen gjorde det ikke noe bedre akkurat ..
Ikke hadde jeg tid til å gå på do. Ikke fikk jeg spist eller drukket noe. Iallefall ikke før etter kl. 13.00. Merkelig at det går an å føle seg så uttørka samtidig som en er så tissetrengt at en nesten ikke rekker frem til doen når en endelig får sjansen ..
Jeg er litt kontrollfreak til tider. Ok da. Liker at ting blir gjort på min måte. Liker å ha full oversikt. Iallefall om jeg skal ha noe med tingene å gjøre. Andre kan gjør hva de vil, om de bare ikke involverer meg sånn midt i prosessen, for da sliter jeg litt.
Så lenge jeg ikke er på jobb hver dag må jo noen andre overta etter meg når jeg bare går hjemme og slenger. Og det er jo kjempegreit. Egentlig. Men alle jobber jo på sin måte, og jeg hater, for å si det rett ut, å overta avissider etter andre. Bare å ta den siste finishen er et sant lite helvete. For jeg ser jo ting jeg ville ha gjort annerledes. Hver eneste gang. Noe som burde ha vært justert noen millimeter den ene eller andre veien .. sånn pirk som ingen vil merke engang. Lurer litt på om alle har det sånn?
Jeg tror jeg på mange måter er redd for at jeg ikke skal klare dette. At jeg stressa meg opp litt i redselen for å gjøre noe galt, for at jeg ikke skal strekke til. Legens ord, om at jeg måtte ha det litt i bakhodet at veldig mange fikk seg en liten knekk etter at de var begynt å jobbe etter så lang tid, at det liksom ikke gikk greit sånn i første omgang sitter der i bakhodet en plass. Men det var jo helt normalt. Det er bare det at jeg ikke vil være en av dem. Jeg har sutra meg til å begynne med mange flere timer enn de anbefalte, jeg ville ha det på min måte, og da må jeg jo bare klare det! For tenk så flaut det er om det ikke går da. Grøsser ved tanken.
Overlevde denne dagen også. Selv om jeg måtte droppe en kick-off kveld med jobben. Følte ikke for å gjøre mer i dag. Selv ikke sånne morsomme ting med mat og alkohol involvert. Har egentlig ikke landa enda .. og håper bare jeg får sove når jeg legger meg om noen timer.
Helst ikke en tur uten kamera! Så her er noen bilder fra formiddagen.
Når disse stikker hodet opp gjennom plenen kalles de ugress. Men langs veien, der de står og lyser gult og flott mot deg, eller ute på et jorde en kjører forbi, da blir en nesten glad av synet!
Det var ei forblåst kjærring som kom tilbake fra turen. Men det føles faktisk ganske godt også, sånn i ettertid, å vite at i dag har jeg gått to timer i skauen.
