Hvorfor?

Jeg har et godt liv. En mann jeg elsker over alt på jorden og som sier han elsker meg. Tre skjønne, voksne barn som jeg er kjempestolte av. Et hærlig barnebarn som blir tre år i morra. I tillegg har jeg også to fine stedøtre og et bonusbarnebarn. En fantastisk svigerfamilie .. Går det an å bli heldigere liksom?

Jeg har et fint hjem, selv om det trengs litt oppussing her og der. For ikke å snakke om en del rydding akkurat nå. Hytte, båt og bil – jeg mangler ikke noe! Har badestamp på hytta og jacuzzi hjemme. Til og med et par sykler henger på garasjeveggen.

Jeg har en jobb jeg stortrives i. Masse flotte, hyggelige kollegaer som jeg trives sammen med. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag.

Jeg har noen få, men akkurat passe mange, veldig gode venner som er der når det trengs. Om jeg bare vil slippe dem til.

Jeg mangler ikke noe! Så hvorfor er dagene som dette da?

Jeg er på jobb. Selvfølgelig er jeg det. Jeg vil ikke gå til legen igjen, for å bli sykmeldt og få diagnose som deprimert. Deprimert? Javel da .. men hva så?

Når ingen kan gjøre noe med grunnen til elendigheten så nytter det jo ikke. Ikke får jeg hormontabletter, og alt det jeg kan ta har absolutt ingen effekt. Jeg er trøtt og varm og klam og har igrunnen bare lyst til å grine. Hele tiden, for alt. Til og med når noen forteller meg noe flint så presser bare tårene på. Det være seg en kommentar om at jeg er en god fotograf, at noen sier de er glad i meg, eller når jeg tenker på hvor heldig jeg egentlig er ..

I dag har jeg stått i dusjen i en halv time. I iskaldt vann, iallefall så kaldt det var mulig å få ut av det dusjhodet. Bare noen få timer etter at jeg egentlig hadde dusja. Det hjalp, så lenge jeg sto der, men så fort jeg kom ut igjen så var jeg like klam og varm og ekkel.

Så har jeg faktisk fått bretta noe tøy i dag. Og det var jaggu på høy tid! Jeg satte begge vinduene i soverommet på vid vegg, takvifta (jada, vet de der er gått ut på dato for lengst) på full guffe, og fikk gjort dette jeg hadde satt med i hodet i dag.  Minstekravet til hva jeg skulle få gjort iallefall.

Jeg hadde så ufattelig mange planer for denne kveldsuka mi. Skulle gjøre ditt og datt, og enda en hel haug til. Det begynte så godt med høstryddinga i hagen. Det begynte bra og slutta brått.

Jeg får ikke gjort en dritt og det irriterer meg grenseløst!!

Nå er det bare denne og en kveld igjen med jobbing. Resten av uka har jeg tatt ferie. Ferie, uten å skulle noe som helst. Har aldri skjedd i historien før. Jeg har tatt ferie for å prøve å komme litt ovenpå igjen. Selv om det ikke er jobben det er noe galt med. Ja, igrunnen så er det jo ikke noe galt med noe annet heller. I omgivelsene mine. I livet mitt. Det er bare meg det er noe galt med, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få fiksa det!

Jeg vil jo bare være glad og lykkelig og ha det bra! Hvorfor skal det være så vanskelig da?

Vest-Agder Museum: “Bygaden”

Vi var på Vest-Agder Museum i går.
Uten hund vel og merke. Været var fint, og vi hadde forventa at det var litt folk her
i beste turtid en søndag i oktober. Men den gang ei. Vi var omtrent aleine.
Et par stykker som lufta hundene,
et par og en familie med barn var de eneste vi møtte. Merkelig igrunnen.

Jeg har ikke satt mine bein der på en hel liten evighet.
Sannsynligvis mellom 20 og 30 år siden sist.
Så det var gøy å tusle rundt der mellom de gamle husene.
Siden jeg vokste opp i den såkalte Posebyen i Kristiansand,
så kjenner jeg faktisk igjen noen av byggverkene som står her inne.
Så gammel er altså jeg blitt!!
Vet ikke helt om de er et godt eller dårlig tegn.

Mer info om Vest-Agder Museum finner du HER
og bildene mine fra avdeling “Setesdal” er i dette innlegget.

Mandagstema uke 42 – spiselig

Jeg har valgt meg et grønnsaksfat.
Nå er det ikke akkurat nødvendigvis slik jeg tilbereder og anretter grønnsakene her i huset,
men jeg synes dette bildet var verdt å vise ..

Og kunstneren, ho var “parkert” midt i mellom alle godbitene:

Bildene er tatt i hotellrestauranten på Holiday Inn Resort, Phi Phi Island, Thailand.
Vi var der på bryllupsreise for noen ganske få år siden .. ;o)

Flere spiselige bilder finner om du klikker deg inn til Helene her:

Ønsker dere alle en fin begynnelse på en ny uke.
:o)

Gift med et gjenferd?

Se på dette bildet. Det er tatt for to og et halvt år siden da vi var på tur med bikkja. Da jeg så gjennom bildene hjemme ble det nesten litt skummelt ..

Hvorfor er drømmemannen gjennomsiktig?

Jeg har ikke behandlet det i noe redigeringsprogram, kun lagt på skyggene rundt kanten i dag. Normalt er jeg ikke overtroisk,  tror ikke på spøkelser og gjenferd, forvarsler og andre uforklarlige hendelse. Men må innrømme at etter jeg fikk sett bildet gikk jeg rundt med en litt ekkel smak i munnen og mange rare tanker … Betydde dette at jeg kom til å miste mannen, var det et såkalt forvarsel?

Vel, drømmemannen lever i beste velgående enda han. Ikke er han spesielt sykelig heller. ;o)

Søndag og ny header

En litt bedre dag enn i går. Snart skal vi ut en tur og i ettermiddag/kveld skal jeg på jobb igjen. De er temmelig korte disse helgene i kveldsukene mine. Men det er bare tredje hver uke så det er ikke så ille. Egentlig. Selv om det var mye greiere å gå på jobb på denne tia før jeg traff drømmemannen.

Går litt rundt i halvsvima her, for jeg sover særdeles dårlig. Håper det snart går over, for det er ikke så bra å ha det sånn over lengre tid. Alt blir liksom galt da. Mulig det er det som allerede har skjedd? For alt er galt. Skal ingenting før tårene renner, jeg føler meg pjusk og stygg og kan ikke fatte at noen kan være glad i dette her .. og jeg er sykelig sjalu. På ting jeg selv setter sammen i hodet mitt, tatt ut fra intet .. På alt egentlig. Det er ikke noe godt å ha det sånn og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det heller. Håper det glir over av seg selv like fort som det kom.

Jeg ser at jeg syter og klager for alt her. Og igrunnen var det jo det som var meninga med bloggen også. Den skulle være klagemuren min. En plass jeg tømte ut all elendigheten uten å plage omgivelsene mine. Men innimellom angrer jeg veldig for at jeg gjorde meg til kjenne her, at folk vet hvem jeg er. For det er masse jeg innimellom ville ha skrevet, som jeg ikke gjør nå, pga. dette. Mulig det er like greit som det er. Men på den annen side så hadde andre etter meg sannsynligvis fått svar på mye de lurer på i denne forhatte perioden. Ting jeg selv ikke finner svar på noen steder .. overgangsalderen .. uff, noen ganger kjennes det rett og slett ut som om jeg ikke klarer å komme meg gjennom dette her.

Men nå skal jeg iallefall ta med meg drømmemannen og kameraet ut i litt frisk luft. Før det begynner å regne. Ha en fin søndag der ute, hvor du nå måtte befinne deg. Og en liten ting til, takk for at du kikker innom, legger igjen koselige kommentarer og kommer tilbake dag etter dag. Til tross for at jeg til tider er veldig sløv til å kommentere på din blogg.

.. og headeren ja, den ble jeg faktisk veldig fornøyd med! :o)

Flotte høstbilder fra hytta – rimelig terrassevask

Der var alle hagemøblene studd inn i hytta. Blomsterpottene tømt og diverste pynt og dill på terrassen tatt vekk. Været var veldig fint igrunnen, det var til og med varmt i sola, så litt vedmodig var det å pakke sammen. I år har vi riktignok gjordt det på en sånn måte at det går an å være der ute likevel. Hvis lysta tar over og båten fortsatt ligger på vannet.Om en kan overleve med en gedigen gassgrill i stua og uten vann vel og merke. Vannet ble slått av for sesongen forrige helg og blir ikke satt på igjen før rundt påsketider.

Båten bør vel igrunnen snart i vinteropplag den også. For vi er tross alt i midten av oktober allerede.

Egentlig bør vi ut igjen her en av de nærmeste helgene. Vi har en hel del buskas og greiner som skal brennes og det hadde vært greit å blitt kvitt det på denne siden av nyttår. Men om det ikke skjer så kan altså bare frosten og vinteren komme – jeg er så klar som det går an å bli, egentlig ..

Terrassene som vi vaska med kaustiksoda og smørte inn med grønnsåpa har aldri vært fine. De er lyse og reine og ser helt fortreffelige ut fortsatt. En behandlig jeg virkelig anbefaler. Glem dyre terrassevaskemidler og terrasseolje/beis. Kjøp det du trenger i en vanlig dagligvarehandel eller enda billigere på Europris, som vi gjorde. Til vår 160 kvm terrasse gikk det med fire bokser kaustiksoda og 24 liter grønnsåpe.

Bakom skyene er himmelen alltid blå .. her er beviset. ;o)

Elsk meg mest – når jeg fortjener det minst

 Jeg har hatt en drittdag, rett og slett, en sånn skikkelig snørr-og-tårer-dag.
Har ikke engang lyst til å være sammen med meg selv for tia,
så jeg kan levende forestille hvordan det må oppleves for andre.
Likevel kommer drømmemannen med blomster til meg!
Så grein jeg likegodt litt for det også ..

ღ

Har ikke bare sittet her og sutra hele dagen.
Det kan man jo gjøre hvor som helst igrunnen, og jeg gjorde det på hytta.
Har nemlig vært en flott høstdag her i sør, og da bør en jo benytte seg av det.
Til tross for at selvfølelsen og humøret tydeligvis har avgått ved døden.

I morra kommer en ny dag – og den blir sikkert bedre.

Jeg skulle ønske ..

– at jeg innimellom kunne våkne utvhilt og full av energi. Bare kjenne hvordan pågangsmotet og stå-på-viljen trengte seg på, fordelte seg ut i armer og bein, for ikke å snakke om hjernen ..

– at de hetetoktene og frostriene forsvant nå. Så den lille energien jeg har ikke forsvant i alt dette styret med å være varm og kald hele tiden. Det fins liksom ikke noen mellomting lengre, det er bare rett fra den ene ytterligheten til den andre. Hele døgnet gjennom.

– at jeg ikke var så forkjøla, tett i nesa og hodet. Er det liksom for mye forlangt etter seks uker?

– at beina ble helt som før. Ikke hovne, verkend og vonde å bruke.

– at øresusen forsvant. Så det innimellom kunne være stille og rolig også hos meg.

– at overgangsalderen kun var det at en ikke var fruktbar lengre. Hvorfor må liksom alt dette andre skje? Greit nok at tyngdekraften trår skikkelig til, men hvorfor kan ikke resten fortsette å fungere i det minste? Jeg begynner jo faktisk å forstå menn som flytter fra kjærringa og finner seg en yngre utgave ..

– at jeg ikke hadde fått alle disse ekstra kiloene. Hvor i alle dager kom de fra .. og hvorfor, når jeg lever akkurat som tidligere. Skal den vekta bare fortsette oppover og oppover uten hemninger?

Jeg synes livet har fått litt for mange utfordringer de siste årene. Det er et slit egentlig. Hadde det ikke vært for at jeg har den fantastiske, kjekke, snille, tålmodige, hjelpsomme drømmemannen så hadde jeg bare gitt opp. Men det ligger et håp og et ønske om at dette her en gang blir litt bedre .. til neste år muligens .. at jeg igjen kan føle at jeg har et normalt liv. Som er verdt å leve.

Sånn! Der fikk jeg ut dagens klage. Nå er det bare å komme seg ut og grave litt i hagen .. så blir iallefall humøret litt bedre utover dagen. Det hjelper jo ikke å sitte her og sture heller ..

:o)