.. har liksom en tendens til å ikke bli så skrekkelig vellykka. Etter å ha holdt på sånn i årevis burde jeg jo ha lært. Burde iallefall ha erfart at det er litt lurt å tenke seg om en gang eller to før en setter i gang. Men noen lærer aldri. Og akkurat når det gjelder å leke frisør så er jeg akkurat der. Blant de som aldri skjønner sitt eget beste. Men håret gror jo ut igjen, og fargen kan forandres, så den helt store katastrofen er det jo forsåvidt ikke. Jeg vet jo egentlig, og har nok en gang funnet ut, at jeg aller best kler det kjedelige kommunefargede håret jeg har .. ispedd litt lyse striper ..
Tør nesten ikke tenke på hvor flott dette her blir når etterveksten viser seg. Når det inn mot hodebunnen kommer en sånn ekkel kommunegråaktig stripe som gjør at håret ser sykt pistrete og stusselig ut. Og et er ikke lenge til. Kun en uke eller tre. Kom akkurat på at det var derfor jeg beholdt min lyse farge og heller stripa det i sommer. For å slippe den der etterveksten. Selv om jeg har lite grå hår enda, så er de der. Tro meg.
Ser litt mellomfornøyd ut. Pleier ikke å smile så veldig på bilder jeg, for jeg får et litt sånn ekkelt hekseaktig, merkelig utseende. Dessverre. Fotogen har jeg aldri vært. Jeg liker meg best på andre siden av kameraet.
Men jeg tok iallefall utfordringen .. og sånn ble resultatet. :o/
Sitter her i stua, sammen med drømmemannen, og nyter en kaffe latte. Så langt er alt bra. :o) Men da jeg rydda i ei skuff i går fant jeg en hårfarge. Som egentlig var ment som en bunnfarge en eller annen gang. Ei venninne skulle hjelpe meg. Men det ble aldri noe av. I det siste har jeg igrunnen ikke tenke så mye på det. Ikke orka. Ikke gidda.
I dag derimot, helt uten å tenke klart, klinte jeg denne fargen i hele håret! Får skylde på sovepillene, at jeg ikke var helt med, ikke våken, eller noe sånn .. Joda, dettte blir vel sikkert en katastrofe vil jeg tro. Rødt og .. fryktelig? Ser iallefall sånn ut nå, før det er skylt ut igjen. Og drømmemannen liker ikke rødt hår en gang. Jippi, snakk om å handle uten å tenke.
Men jeg har jo en liten backup plan. Jeg må uansett til frisøren snart. For en klipp. Og da kan jeg jo la de slenge oppi noen lyse striper muligens .. sånn for å tone det ned litt .. eller noe ..
Har hatt rødt hår før jeg. Ja, igrunnen er det vel nesten ikke en eneste farge som ikke har vært oppi dette håret mitt. Men da var jeg litt mer fjong og så ikke så gammel og sliten ut liksom .. Kunne sminke meg uten at det rant av, og ja, jeg synes faktisk det var ganske kult. Men det var da .. nå kommer jeg vel heller til å se litt mer sånn panisk ut. Muligens.
Og nå har jeg likegodt glemt tiden også. Så nå ramler vel hele håret av .. må kjappe meg ned i dusjen og få skylt det ut. Gruer igrunnen litt for speilbildet som åpenbarer seg etter at jeg har tørka dette her.
Sinnsyk i gjerningsøyeblikket er muligens rette beskrivelse på dagens start ..
Sitter og mimrer litt her og kikker på gamle bilder. Eller ikke så gamle da, for de befinner seg riktignok på pc’n min og ikke i alle de eskene og albumene jeg har, fra før den digitale verden inntok fotogleden min. Men altså, noen av de første bildene jeg tok med et digitalt kamera, turen gikk til Sharm el Sheik og året var 2003.
Egentlig litt ufattelig at folk gjør dette frivillig. Pilgrimsvandring. Joda, det er vel det nærmeste jeg kommer en sådan iallefall. Vi gikk og vi gikk, sleit oss opp det ene trappetrinnet etter det andre. Ingen hadde lik høyde og ikke så vi en dritt heller!
Det var midt på natta og mørkt som i en sekk. Noen av oss var utstyrt med lommelykter og vi gikk i kø oppover og oppover. Kaldere og kaldere ble det også. Det var såvidt over nullpunktet da vi kom til topps, men vi var jo forberedt på det. Egentlig. Gode sko og varmt tøy hadde vi fått beskjed om. Men hvor varmt tøy pakker du igrunnen med for et par ukers ferie i Egypt da?
Ferden gikk til Gebel Musa, eller Mosesfjellet på godt norsk. Det skal etter sigende være her Moses møtte Gud og fikk utlevert de ti bud. Ikke vet jeg hvordan han fikk med seg disse budtavlene ned igjen, for det siste stykket mot toppen består av over 700 trappetrinn i mer eller mindre forskjellig størrelser.
Selve målet for turen var å se soloppgangen! Tro det eller ei, her går en frivillig i mange timer midt på natta, kun for å se sola komme opp over fjellene i Sinai.
Som fulger satt vi der, på rad og rekke. Folk fra alle verdens kanter. De som ikke var så heldige å ha fått leid et teppe hadde nok en kald opplevelse mens vi venta og speida utover og gjorde kameraene klare for turens høydepunkt.
Jeg var en av de som hadde sikra meg et teppe. Leid i en beduinkiosk på toppen. Her kunne du også få kjøpt varm drikke og litt sjokolade. Må innrømme at jeg tenkte litt på hvor mye småkryp og rariteter dette teppe inneholdt, men varmen det gav overgikk redselen for lus og andre ting.
Sliten kjærring og støvete sko.
For de som fant ut at dette ble litt i tøffeste laget, var det fullt mulig å leie skyss i form av en kamel med ledsager. Jeg, som har litt panikk for sånne store dyr, hadde vel heller krøpet ned på alle fire fremfor å sette meg på disse dyrene.
Start og stopp for vandringa var St. Katarinaklosteret. Klosteret ligger 1572 moh og herfra gikk vi 7,5 km med en stigning på 715 meter. Turen til toppen tok ca. to timer.
Inne på området rundt St. Katharinaklosteret kan du også stifte bekjentskap med den brennende busken som talte til Moses. Eller, røttene til den opprinnelige busken ligger visstnok under golvet i klosteret. Men munkene som oppholdt seg her den gang det ble bygget var så lure å ta en avlegger av buskaset for å plante det utenfor. Det sies at dette er den eneste av sin art på Sinaihalvøya, og om du forsøker å ta med deg en avlegger av den så vil den ikke overleve andre plasser.
Turen er absolutt å anbefale, også om en ikke tror på bibelhistorien. Jeg var her uten drømmemannen, og kunne faktisk tenkt meg tilbake for å oppleve dette en gang til, med riktig reisefølge.
Et himmelsk bilde fra hjemlige trakter denne uka. :o) På vei hjem fra hytta for to uker siden, muligens årets siste båttur? Denne helga ser det iallefall ikke så lovende ut, vind, regn og skikkelig høst rett og slett. Litt kjipt, men får jo prøve å gjøre det beste ut av det.
Dagene går ikke helt som jeg vil at de skal. Jeg er slutta å sove om nettene, igjen. Og det har vart i godt og vel to uker nå. Jeg er så sliten! Det skal ingenting til før jeg tar til tårene og jeg synes hele greia er så utrolig fortvilende og fatter ikke helt hvorfor ikke alt bare kan bli normalt igjen.
Tirsdag skulle jeg hatt min siste kveldsvakt i denne omgang. Og resten av uka har jeg jo fått ferie, fordi jeg rett og slett sliter med å komme meg gjennom både dagene og nettene for øyeblikket. Og ei ny sykmelding vil jeg bare ikke ha nå.
Det ble ikke noe kveldsvakt på meg. Utrolig flaut å ringe til jobb for å si at jeg ikke kom, enda flauere å begynne og grine da jeg snakka i telefonen. Det hørtes sikkert helt idiotisk ut når jeg sa at det ikke var skjedd noe. Men det er jo sant.
Jeg har enda dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å gå på jobb. Jeg hadde jo planlagt det. Klare hele kveldsskiftet, og så ha fri til over helga. Helt lovlig liksom, bruke mine egne feriedager, uten at det skulle gå ut over noen andre.
Turen til Ålborg i helga har jeg avlyst. I utgangspunktet fordi kontoen er litt tom akkurat nå. Dessuten blir det ikke helt det samme når vi ikke blir alle, og to av de andre trakk seg før meg. Men sånn jeg er i humøret og formen nå, så er det like greit å bare bli hjemme. Ikke noen vits i å bo på hotell for å være oppe om nettene iallefall. Ikke føler jeg for å gå ut blant folk heller. Det holdt i massevis å være med i den bursdagen i går ..
Jeg går rundt i en døs og ser sånn ut også. Ikke kan jeg sminke vekk elendigheten heller. For siden jeg har disse forhatte svettetoktene innimellom, stort sett hele tiden, så blir det enda verre med krem og sminke i ansiktet. Så ja, jeg har aldri sett så sliten og bleik ut i hele mitt liv før. Og det er jo virkelig med på å bygge opp selvfølelsen, den der som ikke akkurat er på topp for tia.
Kan ikke fatte hvorfor det skal være så forbanna vanskelig. Det er jo bare å legge seg i senga, lukke øynene og SOVE!!!! Jeg er jo trøtt, jeg tenker ikke på noe speiselt, likevel blir jeg bare liggende der og vri meg. Kikke på klokka, av og på med dyna, hele natta gjennom. Det er utrolig så treigt den tia går om nettene .. og når jeg endelig sovner, etter en time eller tre, så sover jeg bare en times tid av ganga. Når morra’n kommer så er jeg nesten mer utslitt enn da jeg la meg, og akkurat det blir bare verre og verre. Nesten så jeg skulle ønske at jeg kunne blitt lagt inn og dopa ned en ukes tid, bare for å komme til kreftene sånn litt kjapt, før jeg gir helt opp.
I går fikk jeg iallefall fatt i noen sovepiller igjen. Siste utvei. Og det var nesten så jeg gleda meg til å finne senga når kvelden kom. Men tror du det hjalp? Neida, natta var akkurat som nettene har vært de siste ukene. Jeg sov ikke. Sovna, ja, men etter to timer var jeg lys våken igjen og har tilbragt halva natta sittende i en stol i kjellerstua og bare glodd ut av vinduet!
Jeg liker kalde mørke høst- og vinterkvelder .. når litt av kvelden tilbringes oppi her. Da er det bedre jo kaldere det er og faktisk enda litt mer perfekt om det snør.
Jeg bare ELSKER hagen min! Og disse blomstrende greiene her i forgrunnen som står og blomster og lyser opp på en ellers avblomstret, litt for høstlig uteplass.
Med utgangspunkt i ei vanlig sjokoladekake i langpanna, marsipan, kakao og rød konditorfarge, pluss et puslespill å se etter ..
.. ble resultatet som dette:
Jeg har vært i barneselskap. Iallefall en liten snarvisitt, med medbragt kake, pakke og fotoapparat. Skjønner det er lenge, lenge siden jeg har hatt barneselskap. Det var litt mer kaos enn jeg er vant til.
Frem med pølsene. Skal du ha? Vil du ha? Skal du ha en til? Ketchup? Vekk med tallerkner, frem med nye tallerkner. Så var det kakenes tur. De fleste spiser bare toppen og vil ha mer .. den med øyet på, blomsten eller bare der hjertene ligger. Vil ha ny muffins!! Skulle ikke ha den rosa, men den blå! Det er jaggu ikke lett å gjøre alle til lags, øyeblikkelig og alle på en gang.
Mora sitter igjen med kaker og cupcakes til en hel bataljon. Prøver å bli kvitt noe når folkene drar hjem – uten hell.
Nå er det over, snuppa er blitt 3 og har feira to ganger allerede. Så da er det vel nok for i år iallefall.
Et vårtegn blomstrer for så å fly med vinden igjen står pinnen
Jaja, dette her kvalifiserer nok til å komme i avisen her hjemme, under dagens dikt, de der vi sitter og ler og rister på hodet av før de plasseres på siden. Så lurer vi litt på hvordan i all verden folk kan sende inn så mye søppel ..
Flere, og forhåpentligvis litt bedre haiku, finner du her:
Omtrent akkurat på denne tia befant jeg meg i en fødestue. Der hadde jeg vært noen timer, og vært vitne til noe av det mest fantastiske som kan skje, sett et bittelite menneske komme til verden ..
Mitt eget lille barnebarn ..
.. og her er den superstolte mormora noen timer etterpå
.. og verdens skjønneste jente som plutselig er blitt så stor! Jeg er bare så utrolig glad i deg Adriana.
GRATULERER MED DAGEN JENTA MI! Du er selvsagt den mest pefekte skapningen som er født på denne jord. Akkurat som mamma’n din Janne, tante Lene og onkel Morten. ;o)