Dette her er dritkjipt egentlig. Et par dager her, eller netter heter det visst, har vært ganske bra. Egentlig. Kommer jo litt an på hva en sammenlikner med, men altså, jeg synes det gikk bra i det minste. Og så tok det brått slutt! Igjen. Fanken, jeg blir så forbanna! Men det hjelper jo ikke for en dritt det heller.
Er det mulig å føle seg ensom under en dobbeltdyne? Ja, absolutt! Jeg kan jo ikke ligge der og knege meg innpå drømmemannen, for det hjelper jo ikke for noen om ingen av oss sover. Så dermed forsøker jeg å ligge så langt vekk som mulig og likevel ha litt dyne selv også, i det minste litt på den ene siden ..
Men nå har jo ikke mangel på dyne den helt store konsekvensen for denne varme, svettte, ekle kjærringa. Så det er ikke der problemet ligger. Og dyner har jeg nok av om jeg har tenkt å gå til det skrittet og skille oss helt om nettene .. men da kan jeg jo nesten likegodt sitte her oppe i sofaen og tenke på hvor godt alt var før denne overgangen slo til for fullt.
De siste nettene har jeg faktisk kjent litt på det der med at det blir kaldt “i midten”. Den midten som jeg skrøyt sånn av at ikke fantes i vår seng. For der lå vi jo, krølla sammen, om hverandre, inntil hverandre hele natta gjennom. Men det var da .. nå er alt bare trist som faen .. det er vel helst det som er problemet, ikke kulda.
Så blir jeg jo litt deppa for det også. For jeg vil jo ikke ha det som dette. Jeg vi ha det som før! Nå er det bare deprimerende hele greia, og spesielt nettene. Og egentlig har jeg ikke engang lyst til å legge meg når natta begynner for normale folk.
Jeg begynner å få lakenskrekk – igjen. Og søvn er faktisk ikke oppskrytt. Det er dessverre utrolig viktig for at en skal fungere i hverdagen. Har jeg funnet ut. Gang på gang det siste året.
Likevel sitter jeg her ..






















































